Siden dagenes morgen har nordmenn likt å mobbe sine naboer på den andre siden av svenskegrensa for å angivelig fremstå som “litt” dumme. Går man tilbake i NRKs arkiver for å se på gamle reportasjer hvor svensker på et eller annet vis er et tema, ja så er det rett og slett noe provoserende hvordan søta bror har blitt omtalt og hånet igjen, og igjen. Nå spørs det derimot hvor lurt det har vært av Norge å drive på med denne hetsen, for når alt kommer til alt kan det virke som at svenskene er klin ruskende gærne, og bokstavelig talt i stand til å gå over lik for å gjøre opp for det de mener er rett. Ja, mest sannsynlig så risikerer jeg nå mitt eget liv bare ved å skrive denne anmeldelsen..
Når søsteren til den unge kvinnen Dani (spilt av Florence Pugh) en kveld tar livet av seg selv og sine foreldre, så sier det seg selv at Danis liv aldri vil bli det samme igjen. Hun reagerer med sjokk og vantro, og naturligvis med en enorm porsjon sorg. Heldigvis har hun en kjæreste i nærheten (spilt av Jack Reynor) som tilsynelatende ser ut som han ønsker det aller beste for jenta si, så når hun blir spurt om å bli med ned til det glade og idylliske Sverige for å ta del i deres “takkefestival” som feires hvert 90ende år, så er det noe hun til slutt velger å si ja til, etter litt frem og tilbake.
Ja, og fra dette øyeblikket tar det ikke lange tiden før vi sammen med Dani og Christian (Danis kjæreste), samt noen studiekolleger av Christian omsider befinner oss i.. Ja nettopp – Sverige. Det idylliske landet som i en årrekke har produsert gode og (stort sett) koselige barndomsminner for generasjoner som Pippi, Emil, Marikken, Lotta, Tjorven, også videre til det UENDELIGE (lenge leve minnene om Astrid Lindgrens eventyrlige verden)!
Og en stund så kan det virke som at inntrykket om at svenskene stort sett er relativt snille og uskyldige av seg stemmer rimelig greit. Gjengen som har reist over blir tatt veldig godt i mot med all hjertens smil og glede, og det er nesten ikke måte på hvilken kjærlighet de møter når de først har ankommet. Men så etter en liten stund kommer det første sjokket. For det skal vise seg at denne festivalen har noen ritualer som for å si det litt forsiktig er noe som burde fått selv den tøffeste bjørnen i skogen til å løpe for livet. Men den gang ei. Til tross for at våre venner på et tidspunkt blir vitne til noen som strengt talt INGEN burde “behøve” å se, ja så velger de etter litt om og men å delvis akseptere det, for så å delta videre på det festivalen har å by på.
En tabbe som skal koste vennegjengen svært, svært mye. For selvfølgelig er det langt i fra “bare” åpningen på denne “takkefestivalen” som byr på en kost som er noe i det tyngste laget for “folk flest” å kunne svelge. Marerittet har bare så vidt begynt, og før vi har rukket å komme halvveis en gang så er det lite som tyder på at ting vil komme til å ende spesielt godt for noen. Og derfra og ut er det aller meste som foregår på skjermen rett og slett TEMMELIG fucked up, og uten at jeg har gjort noe særlig re-search på forhånd kan jeg lett se for meg at dette er en film som en hel del ikke har klart å se ferdig da det på sitt aller verste er noen temmelig groteske ting man blir forsøkt servert.
Med andre ord bør man ha en mage som tåler en del før man eventuelt setter seg ned for å se “Midsommar”, men er man derimot litt mer som meg som tåler det aller meste, og vel så det, og som attpåtil kan sette pris på en en god dose med vold, menneskeskjebner som syres sønder og sammen, håp for menneskeheten som knuses til tusen, litt overlykkelig “gladpornografi” her, litt tøysing med innavl der, ja så er dette absolutt en film verdt å se. For en ting er at dette er en av de desidert DRØUESTE filmene jeg har sett på en god stund, men den er attpåtil veldig bra laget også.
Som jeg var inne på sånn innledningsvis så er det mye med Sverige som med det blotte øye fremstår veldig vakkert og idyllisk. Og dette har filmens fotografer klart å utnytte meget bra. Filmen har – særlig i starten – en rekke pene bilder som simpelthen er veldig behagelig å kunne hvile øynene på. Og det bør også nevnes at deler av filmen har noen animerte sekvenser som er noe av det kuleste jeg har sett av “nordisk film” noen sinne. Ja, nå kan man i og for seg diskutere hvor nordisk denne filmen EGENTLIG er, men det er en diskusjon dere andre eventuelt får ta et annet sted, he-he.
Musikken (av Bobby Krlic/The Haxan Cloak) skal heller ikke utelates i stjerneboka. For sånn bortsett fra det vi får se i åpningsekvensen om hva som da akkurat har skjedd med Danis nærmeste familie så er det i bunn og grunn soundtracket som gjør den beste jobben med å prøve å advare om at dette ikke nødvendigvis er den “kose-filmen” man kanskje trodde at “Midsommar” var da man først tok en kvikk titt på filmens tittel, og første par sekunder ut i en og annen trailer og tenkte; “hmm, dette ser ut som en film jeg kan sette meg ned sammen med familien min å se” (en liten “funfaqt”: min egen mor lot seg faktisk lure på den måten for noen uker tilbake, sååå, ja.. xD).
Ja, også kan jeg ikke runde av denne anmeldelsen før jeg også har servert litt skryte-fillet på regissør og manus-bordet. For gud BEDRE som denne filmen er smart og elegant kokt sammen. F.eks: i det gjengen akkurat er i ferd med å kjøre inn til festivalområdet så snur kamera seg på hodet og bildet vi får se er i noen sekunder rett og slett opp-ned. Dette velger jeg å tolke som et symbolsk frem-pek om at livene deres fra dette øyeblikket vil være snudd temmelig greit på hodet. Og hvis du som meg liker å lete etter, og nærmest gå for å overanalysere slike type grep til du blir både gul og blå, ja så er “Midsommar” absolutt en film verdt å se, men igjen – hvis du tåler det!!
Og nå kom jeg forresten på at jeg enda ikke har sett fjorårets skrekk-suksess Hereditary som i likhet med Midsommar også er skrevet og laget av Ari Aster – så det spørs om jeg ikke skal ta og gi den filmen også en sjanse i løpet av natten.. 😅 Det vil si, “hvis jeg tør”..
Har du sett Midsommar?
Aylar Von Kuklinski
Facebook: aylarvonkaos
