Da jeg i høst akkurat hadde greid å psyke meg selv til å se Ari Asters “Midsommar” var jeg ikke treg med å skrive en anmeldelse som ble avsluttet på følgende måte:
“Og nå kom jeg forresten på at jeg enda ikke har sett fjorårets skrekk-suksess Hereditary som i likhet med Midsommar også er skrevet og laget av Ari Aster – så det spørs om jeg ikke skal ta og gi den filmen også en sjanse i løpet av natten.. 😅 Det vil si, “hvis jeg tør”..”
Jeg er ikke sikker på om det var fordi jeg “ikke turte” å se den den natten, eller at jeg bare ikke gadd, men det skulle altså ta meg tre måneder å gjøre det etter at denne setningen var blitt skrevet og publisert, og helt riktig.. Nå har jeg altså tenkt å dele noen tanker jeg har etter å omsider ha sett “Hereditary” fra 2018.
En familie på fire er i sorg etter at mormor har gått bort. Men på en annen side kan det også virke som det er en viss lettelse med i bildet da mormor angivelig ikke bare var helt “enkel” å ha med å gjøre, og uten å spoile alt for mye kan jeg likevel røpe følgende.. at mormor var utvilsomt ganske spesiell! Og da ikke på en spesielt hyggelig måte, SETT AT jeg har tolket slutten sånn noen lunde riktig – noe man stadig bør ta med et par gode spiseskjeer salt.
For ja. Dette er en film som ikke er redd for å være noe mystifistisk og rar. Mye med filmen kan man godt si betyr det og det og det (uten at man nødvendigvis trenger å ha rett), og at her har man hentet inspirasjon fra det og det (uten at man nødvendigvis har helt rett i det heller), men når det igjen er sagt så er likevel “Hereditary” ihvertfall tidvis bedre enn de filmene den nå og da minnet meg om som basically var ALT fra “hjemsøkt hus”-sjangeren som jeg har sett de siste 28 årene.
Og på hvilken måte syns jeg så at “Hereditary” er en av de bedre filmene fra denne meeeeeeget populære “skuffen”? Vel.. For det første tror jeg at jeg faktisk kunne funnet den skummel på det jeg vil kalle for den “RIKTIGE MÅTEN” (altså at den ikke har benyttet seg grådig av billige jump scares, og meningsløse mengder med blod og innvoller, men at den i stede, ihvertfall inntil et viss punkt er ganske så psykologisk creepy) om jeg bare hadde overtalt meg selv til å se den på kino.
Og for det andre.. Vel, dette har jeg ikke gjort noe research på så jeg vet ikke om dette er gjort med vilje eller ikke, men i motsetning til f.eks mesteparten av den nå for lengst ihjel-melkede “The Conjuring”-serien, ja så endte jeg ikke bare opp med å finne “Hereditary” TIDVIS creepy, og pittelitt forstyrrende, men også ganske så morsom. For GUD BEDRE som ting tar av i spesielt den siste halve timen!!
Og jeg trakk ikke bare på smilebåndet EN gang. Niks! – for før rulleteksten til slutt hadde funnet det for godt å dukke opp hadde jeg tatt meg selv i å le rimelig greit minst åtte ganger da ting etterhvert ble ganske så “ekstremt” på en veeeeeeldig surrealistisk og far out måte. Og jeg satt faktisk og tenkte et par ganger at HER har vi potensielt et veldig godt materiale for en parodi.
Men så er det selvfølgelig lov å snu litt på spørsmålet. Hva om “The Hereditary” faktisk ER en parodi? Jeg personlig tror ikke det, men igjen er det ikke bestandig like lett å vite. Er Aune Sand seg selv når han er på tv, eller gjør han seg veldig til fordi han kanskje egentlig føler at han er litt kjedelig privat og hvis det kommer frem offentlig så vil engasjementet rundt han og hans figur trolig dø ut ganske så fort. Okei, kanskje ikke en helt fair, sammenligning, men jeg tar ansats og håper dere ser poenget.
Men enyways, TRE ting er ihvertfall rimelig sikkert. 1. “The Hereditary” er til syvende og sist IKKE den superforstyrrende filmen som en del der ute skal ha det til at den her. 2. Du kommer sannsynligvis til å få mer ut av “The Hereditary” om du ihvertfall ser den et par ganger ekstra etter å ha kommet deg gjennom første gangen. 3. Med mindre du er en av de som virkelig har en helt egen evne når det kommer til å leve deg inn i vær minste lille surrealistiske ting, og som har null og niks kritiske tanker til spiritisme og den slags what so ever – ja, så vil du med ganske stor sannsynlighet finne denne filmen ganske morsom fra tid til annen.
Hmmm. Nå kunne jeg forsåvidt avsluttet denne anmeldelsen med disse tre konklusjonene, men jeg ser en viss mulighet for at hvis jeg hadde gjort det så ville noen sittet igjen med den oppfattelsen om at jeg syns “The Hereditary” er en litt dårlig film på sett og vis, noe som IKKE er tilfelle. For tro meg når jeg sier at dette er i likhet med Midsommar et av de bedre filmene jeg har sett innen skrekkens langstrakte rekkehus de senere årene. Og er du en av de som virkelig går med på at spiritisme og den slags faktisk er the real shit og som kanskje til og med er livredd for å tulle for mye med slike ting, så tror jeg at man lett kan finne hele filmen faktisk som temmelig skummel og forstyrrende.
Men det er nettopp det som er greia. JEG personlig tror ikke nevneverdig på slike ting, og DERFOR finner jeg altså spesielt enkelte scener ved denne genistreken av en film ganske så underholdene fremfor noe særlig annet. Men igjen: “Hereditary” er på ingen måte en dårlig film, det er altså bare jeg som i bunn og grunn er blitt litt i overkant kynisk og apatisk med årene.. 😏😅
Har du sett denne filmen?
Hvis ja – hva er din mening?
Aylar Von Kuklinski
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
