Først vil jeg takke alle som har trykt liker og delt det diktet jeg skrev og publiserte på bloggen i går, cirka på denne tiden her. Andre punkt i første avsnitt er, jeg tror snart jeg trenger ny tekstforfatter til å fikse overskriftene. “God Morgen Norge!”… Jaja, fremdeles en bedre kjærlighetshistorie enn Twillight.
Hø??…
Uansett. Jeg er alt annet enn stabil for tiden. Er så vringlete som jeg kan bli. I går la jeg meg i 09-tiden, sto opp rundt 19. Så døgnrytmen min er det første som virkelig ikke er på plass. Ellers tar det på å være såpass langt borte fra de aller beste vennene jeg har i skrivende stund. Stort bedre blir det ikke når noe jeg har sett frem til en stund, plutselig blir kansellert til fordel for noe annet. Hadde håpet og trodd på at jeg skulle reise bort litt faktisk førstkommende uke. Men det ble ikke noe av.
Jeg hadde virkelig innstilt meg på at det skulle bli noe den uka, om akkurat en uke. Og det virket virkelig på den jeg skulle besøke at det skulle gå bra også. Men så kom Jesus og tok meg i rumpa igjen, og sånt har hard bismak. Og jeg liker ikke å bli tatt så uforbredt og brutalt i rumpa… Sorry. No offence til de som liker det, men.. Og, for de som måtte lure så bruker jeg en metafor for når noe virkelig føles kjipt og hardt nå.
Ja… Metaforer ja… Jeg burde egentlig holde meg for god til å bruke både det og satire, siden jeg sliter såpass og fort blir provosert dersom andre bruker det.
Jeg takler virkelig ikke forandringer. Det gjør sånn at jeg har vanskelig for å tenke positivt på flere måter. Jeg sliter med å tro på noen neste gang noen sier noe, nesten uansett hva det måtte være. Og jeg sliter med å se frem til, og å håpe at det fremdeles skulle skje flere ting som gjør livet fremdeles verdt å leve. For jeg må si det som det er… Det skal på ingen måte være noe jeg legger skjul på. Jeg tenker rett og slett fremdeles alt for ofte på å ta mitt eget liv… Og jeg har begynt å fått en tanke om hvordan jeg vil gjøre det, sånn for å være mest sikker på at det skal gå best mulig smertefritt og raskt…
Akkurat nå tenker jeg ikke på de tankene. Men de var ganske tett på meg i natt. Og om ikke daglig, så har jeg de ukentlig. Så dårlig og lite kontakt som jeg har med folk flest for tiden nå tror jeg heller ikke noen ville blitt spesielt preget av det. Altså hvis jeg hadde lagt meg ned for godt. Jeg vet at noen hadde vært veldig lei seg en stund, som i noen uker… Og det er en av de få motivasjonene til å prøve å ikke gjøre det, fordi jeg ikke vil at noen skal være lei seg. Men, samtidig må jeg fullføre det jeg tenkte å skrive i ste. Folk hadde likevel kommet over det og glemt det veldig kvikt, tross alt.
Men ja… Nok om det.
Livet føles veldig kjipt, mildt sagt. Det er ikke alltid at det synes så godt for folk rundt meg, tror jeg… Sånn utenom når jeg har veldig behov for å snakke om det. Og jeg har skrevet det før, det er virkelig ingen som er i nærheten av å faktisk kan tenke seg hvordan jeg faktisk føler meg og egentlig har det. En av grunnene er nettopp at jeg ofte er så ustabil. Noen ganger kan jeg være veldig energisk og til tider positiv og snakke, snakke, snakke om ting jeg brenner for og sånn… Så det er ikke rart at folk nok ikke helt vet hvordan jeg føler meg, sånn egentlig. Jeg er også blitt ganske flink til å fake til tider. Det holder i hvert fall til at jeg klarer å beholde maska de minuttene det krever å gå på butikken. Det hender at jeg klarer å hilse på folk, prøve meg på et slags smil og en slags vennlighet og at det virker som jeg har en viss gnist.
Jeg tror det er nå det passer å sitere en venninne jeg egentlig snakker litt for lite med som en gang skrev at jeg er mentalt ødelagt. Det er så alt for mye som ikke er på plass. Det er så mye som burde vært annerledes. Det er foreksempel veldig tilfeldig at de som er mine beste venner er det. For det er andre venner jeg har mye mer felles med enn de. Jeg burde rett og slett bli flinkere til å faktisk ha kontakt med de jeg har flere interesser til felles med, fremfor å bruke energi der det meste av grunnlaget for kontakt er at jeg har følelser utenom vanlig vennskap som ikke er gjensidig. Nei, jeg vet ikke om det ikke er gjensidig. Faktisk burde jeg kutte ut vennskap som ikke er gjensidig på et eller annet vis. Altså, vennskapet er gjensidig, men, dere forstår hva jeg mener.
Så fremt det mennesket ikke får følelser for meg er det faktisk det jeg burde gjøre. Men for faen!? Hun er bestevenninna mi. Og selv om hun ikke er blitt knyttet til meg på samme måte, så betyr ikke det at hun ikke er knyttet hun også. Det er andre årsak til at jeg sliter sånn med å sette en stopper for vennskapet, i tillegg til grunnen til at jeg faktisk tenker på å kutte kontakten… Det føles ikke rettferdig å dumpe et så godt og bra menneske som alltid har stilt opp for meg så godt hun har kunnet, selv om jeg ikke har fortjent det bestandig. Følelser er ikke noe man kan bestemme over om man skal ha eller ikke. Men for å ro meg tilbake litt, hvor sunt er det å vente og håpe på at hun skal få likesinnede følelser for meg? For det håpet er også en av de grunnene til at jeg enda ikke har gitt opp. Jeg har ikke troa på et særlig langt vennskap som forblir kun et vennskap så lenge jeg elsker henne så jævlig sterkt. Jeg tenker så vanvittig på henne hele tiden. Om jeg har snakket med henne eller ikke fra dag til dag har lite betydning for savnet og alle tankene.
Bilde tatt av Jannike Grøtte Warberg.
Hun er den jeg har lyst til å debutere seksuelt med. Hun er den som jeg vil dø med. Kall meg gammeldags, men jeg har ikke lyst til å dele livet med noen andre. Faktisk, om så det skulle bli henne og meg og vi skulle gå fra hverandre senere, så ønsker jeg ikke at det skal være flere etter henne. Jeg synes at mennesker skal holde seg til et forhold. Og dersom det ene forholdet tar slutt, så skal man ikke ha flere. En eneste partner hele livet. Intet mer, eller mindre.
Neida, det er på mange måter ikke rart at jeg ikke har hatt kjæreste eller debutert seksuelt enda… Jeg er i det minste ikke religiøs!
Igjen sitter jeg igjen med et eksempel av et innlegg som ikke ble om det jeg tenkte det skulle bli om. Men denne gangen gjør det ikke så mye. For jeg føler at det jeg har skrevet nå er noe jeg har fått mer ut av å skrevet enn det jeg i utgangspunktet tenkte… Faktisk, for en gangs skyld.
Nå må jeg bare fortsette, ta dag for dag. Se hva som skjer. Jeg skulle ønske at alt tok slutt nå og at jeg fikk lov til å dø, men jeg frykter at dere vil høre fra meg igjen, og at dette ikke er siste kapittel på et stort sett bortkastet, ensomt og meningsløst “liv” med STORE hermetegn.
Vi reblogges?
