Fullstendig kaos!

Livet er egentlig litt som kreft. For ordens skyld er det ikke ment å virke respektløs mot kreftpasienter eller pårørende. Det er bare ment som en metafor, den aller beste sammenligningen. Ironisk nok, ja, jeg startet nettopp dette med en metafor…

Fra den dagen den 9 måneder lange svømmeturen i begynnelsen tar slutt starter det som så fint kalles livet. Hva er egentlig livet? Livet er det vi lever nå. En jævla klisjé, jeg vet. Hva er meningen med livet? Jeg har virkelig ikke tenkt å la mine tanker om det renne ned nå. Da blir jeg ikke ferdig på en stund.

Men ja, tilbake til der jeg begynte. Livet er som kreft. Fra dagen vi fødes av vår mor går vi sakte, men sikkert nærmere slutten. Kanskje. Vi vet jo ikke sikkert. Kanskje starter alt på nytt igjen? Jeg vet ikke. Nei, men hva er det jeg vet da?

Om livet vet jeg egentlig ganske lite, akkurat som alle dere andre. Samtidig vet jeg også en hel del, akkurat som dere, igjen. Våre oppfatninger, våre opplevelser og meninger er ikke de samme. Men for å komme inn på NOE av det jeg vet så er det at ingenting blir av seg selv. Det finnes ikke noe intet. Det finnes ikke noe tilfeldigheter. Alt har en årsak. Vi kan bare ikke alltid finne ut hva det er.

Det angår ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. Beklager at dette innlegget fylles opp med klisjeer… Et av de mest smittsomme, arvelige og mest motbydelige uvanene vi menneskene har er den som gjør at vi skylder på andre for vår egen ulykke. Etter du har fylt en viss alder bør du være voksen nok til å forstå bedre. Ta ansvar for din egen ulykke, og selvsagt… Lykken.

Hvis det er andres handlinger som har forårsaket din frustrasjon, depresjon, aggresjon eller hva pokker det er så er det likevel ditt ansvar. Enkelte ganger må vi alle bare svelge det. Ikke misforstå, har du en venn som du aldri har blitt frustrert, deprimert eller sint over, så kan dere heller ikke kalles noen særlige venner. Men så er det jo enkelte som drar deg litt mer ned enn hva som er “akseptabelt” også. Hvor den grensen ligger er SVÆRT individuelt. Det finnes ingen fasit som gjelder alle.

Dersom du har latt deg nedtrykke for mye av NOEN, er det likevel din egen skyld. Man kan alltid kvitte seg med mennesker her i livet. Enten vi snakker familie, venner, “venner”, eller hvem som helst egentlig. Selvfølgelig, noen er vanskeligere å kvitte seg med enn andre. Men absolutt alt er oppnåelig, det handler faktisk kun om vilje og mot, og til tider litt flaks. Eller er det egentlig noe som heter flaks? For er ikke flaks en tilfeldighet?

Hvor lenge ønsker du å bli tappet mer enn du får påfyll? Hvor langt skal du la det gå? Du kan selvfølgelig håpe og vente på at ting vil bli bedre, at ting vil endres. Det kommer også litt an på situasjonen. For som jeg skrev i tidligere, alt har sin grunn. Hvorfor blir du dratt ned? På hvilken måte blir du dratt ned? Noen ganger kan det være fordi du har vært kjip først, med vilje eller ikke.. Men hvis ikke, så igjen; hvorfor river vedkommende deg ned? Finn ut av det, tenk deg om, men ikke drøy det for lenge, du har bare garanti for et liv. Døden kan banke inn din dør I MORGEN! Nesten alltid må man være egoistisk, uavhengig av hvorfor og hva. Uten egoisme er det svært vanskelig å lykkes, uansett hvem du er. Og skulle du være en av de jeg ungår mest i samfunnet: Gud finnes ikke annet enn at Gud faktisk er DEG SELV! Alt annet er bare fantasi for at noen skal tjene på din svakheter som har navnene Naiv, Uansvarlig, og Blind.

Så nærmer vi oss snart bunnen, kokepunktet, finalen, målstreken for dette innlegget.
Er du lykkelig? Hvis ja, hvorfor? Hvis nei, hvorfor? Hvis sistnevnte stemmer best, hva kan du gjøre med det? Sånn generelt. Ikke bare til hensyn til andre. Hvis ja, hvordan kan dette fortsette slik? Jeg tenker en del. I kveld er en av de gangene jeg virkelig har følt for å lette litt. Det blir ofte enklere å sveve dit jeg vil oppholde meg da.

Ta vare på deg selv. Lytt til ditt eget ego. Hva, hvorfor og hvordan er en av de beste vennene du har. Alt for få har i dag luksusen tid til å tenke. Alt for mange er for bortskjemt med at de har for mange tilgjengelig venner som er med på å distrahere, eller i det minste legge en demper på smertene. Alt for mange løser ting midlertidig ved å drikke seg til en annen. Der og da kan det fungere, men i lengden bør man kunne sitte edru, alene og uforstyrret i stillhet. Tenke. Det er ikke farlig å tenke, det er slik vi alle burde vokse opp, forandre oss. Vi kan ikke rømme fra livet. Vi kan kanskje gjemme oss en stund, men vi vil alltid bli funnet før eller senere. Da hadde det vært best å tatt en bit i det sure eple litt tidligere. Fronte det ubehagelige, stirre det inn i øynene, og etter en dose “hvorfor”, “hvordan” og “hva” gripe handlingene som kreves. De hodet sier at du skal ta… Ikke de magen, lungene, eller lemmet for den saks skyld sier du skal gripe tak i.

Forstår dere hva jeg mener?
Helt til slutt! ALDRI la NOEN andre enn DEG SELV fortelle deg hva som er en god eller ond handling! ALT er individuelt! Det som gjelder deg gjelder ikke de andre! Tørr å ha litt kjøtt på beina. Stå oppreist for hva og hvem du er. Ikke gi etter, ikke jatt med, ikke ignorer. Ta ansvar for ditt eget liv. Ikke prøv å vær noen andre. Det er de svakeste av oss som gjør sånn. Det er taperne i samfunnet som gir opp sitt eget jeg og går inn for å være noe annet. Ikke vær en jævla taper! De finnes det nok av!
Vi reblogges!

Nature must go on!

Som dere med minst et øye kan se så har jeg vært utendørs og tatt noen bilder. Ikke helt fornøyd, men jeg “gjemmer meg” bak “unnskyldningen” om at jeg er “nybegynner”, så. Når man har fått seg speilreflekskamera til flere tusenlapper er det greit å bruke det også, sant?

Jeg ønsker i alle fall en god kveld videre, så reblogges vi sikkert.

The Human Centipede (First Sequence) (2009)

Vitenskapen, galskapen og filmverdenen vokser og utvikler seg stadig.
I dag er det nesten ingenting som er originalt mer, likevel må man vel kunne si med et lett håndtrykk mot magen at Tom Six sin film “The Human Centipede” likevel skiller seg ganske så ut sammenlignet med mye av det vi har sett fra før.

Når de nydelige venninnene Lindsay og Jenny punkterer en mørk og regnfull natt innser de at de er i dyp skitt da det viser seg at det ikke er dekning for telefon i området. I stede for å bli i bilen og håpe at det kjører forbi et godsinnet menneske går de ut og tar turen opp gjennom skogen der de til slutt finner et hus. De skal raskt angre på dette da det viser seg at mannen de nå har gått inn hos er mildt sagt uberegnelig.

Da de takker ja til et glass vann viser det seg selvfølgelig at mannen som kaller seg Dr. Heiter har blandet i en tablett i hvert av glassene. Når de så våkner igjen ligger de fastbundet på hver sin seng i husets kjeller. Og de er ikke alene.

Etter hvert blir de presentert for Dr. Heiters psyke ide om å skape en menneskelig tusenbein ved å sy munn fast til anus. Dette er en veldig sterk besettelse, en drøm han har hatt lenge. Mannen er dessuten perfeksjonist og tar prøver av sine ofre før han bestemmer seg for å bruke de, eller drepe de.

Dessverre for de to venninnene oppnår deres kropp og helse kravene, og får ikke slippe unna med døden. De får begge trukket ut alle sine tenner før de blir sydd inn i hverandre, sammen med en japansk mann som skal være forparten. Situasjonen blir svært ubehagelig og klein på alle tenkelige vis. Dere kan bare tenke dere hvordan det utvikler seg når en av de fremste må lette litt på matkassa.

Foto tilhører: Six Entertainment

Foto tilhører: Six Entertainment

“The Human Centipede (First Sequence)” er en syk og delvis kvalmende film. Ikke den første filmen man vil anbefale å ete til. I tillegg til å være svært så syk, delvis detaljert og forkastelig er den også godt skrevet. Man kan fort tenke seg at dette er en dårlig, bokstavelig talt drittfilm, som er laget kun for å lage kvalme, men det er ikke tilfelle. For dette er virkelig en godt gjennomført film på alle vis. Skuespillerne har virkelig vist hva de duger til, det samme har resten av filmens crew.

Blant hovedrollene finner vi Ashley C. Williams, Ashlynn Yennie, Dieter Laser og Akhiro Kitamura, som altså har gjort en strålende jobb med sine fremførelser og tolkninger av karakterene.

Den er original, den har en fengslende stemning og et godt plott. Og igjen, den skiller seg ut!
Jeg gir nesten aldri film full potte, men denne er for god til å få noe lavere karakter enn hva den fortjener!

Se den!

Vi reblogges!

Kos og kaos

Tenkte å informere dere få som måtte bry dere om at jeg enda er i live. Når jeg så har kommet med den setningen kan jeg godt pøse på med noen linjer til. Siden det er så få som spør hvordan det går med meg, så la meg stille meg selv det spørsmålet her i offentlighetens “lys”.

Hvordan går det egentlig med meg for tiden?
Jo takk som spør, det kunne gått bedre.

Klisjeaktig svar, jeg vet. Men ikke like ille som de med sauene som presterer med å svare “Jeg har det bra”, eller “Det går fint med meg”, når det ikke er 100% korrekt fakta. Så kan jeg la meg selv komme med enda et spørsmål, til meg selv.. Hva er det jeg gjør på for tiden? Hm, ikke like godt spørsmål som det forrige, men jeg skal svare for det.

I det siste har jeg sett litt på film. Jeg fikk noen pakker her om dagen så jeg har cirka 60 horrorfilmer som enda er usett. Blant annet “The Human Centipede”-filmene, “Friday the 13th” part 2 og 3, “The Omen”-filmene (3 stk), “Rec 3 – Genesis” og “The Wicked”.

Ja, kort sagt ca. 60 filmer, hvor nesten halvparten er på Blu Ray og den andre halvparten dvd. Alle filmene har tre ting til felles, de er alle innen horrorsjangeren (ser jeg ut som en som liker komedier kanskje???) og utifra coverne inneholder de alle mer enn nok blod og gørr. Så skal jeg heller ikke glemme pakken fra Tyskland (klikk her for å komme til butikken jeg har bestilt fra) som ankom i dag, er ikke DETTE kult så er det deg det er noe galt med:

Så, tilgi meg for at jeg har blogget litt lite i det siste, men det er faktisk et par flere årsaker til nettopp det. Alt er ikke som jeg skulle ønske, hvilket som er helt normalt for meg, men dog. Jeg har på følelsen av at noen er noe sur på meg, og utenom det så har jeg litt dårlig samvittighet for to personer siden det er noe jeg ligger litt etter med slik jeg føler det.

Men ja, for å gå litt tilbake til det som for meg er mer lyst igjen, eller egentlig ganske sort, men ikke sånn følelsesmessig; Jeg har gitt bokhylla på soverommet to strøk med maling. Og i morgen tenker jeg å gi skrivebordet på stua en aldri så liten omgang. Vi snakker fremdels om maling.

Ellers så ser jeg frem til å “møte” Camilla på Skype i kveld, da hun har skrevet meg opp i avtaleboka si rundt 19-tiden. Det blir sikkert bra. Men Det var Det for denne gangen.

La Satan være med dere!
Vi reblogges!

Føler meg fysisk og psykisk dårlig..

Da har jeg omsider orket meg opp fra sofaen etter å ha ligget der utmattet, lei og delvis svimmel. Utgangspunktet i at jeg måtte legge meg nedpå kommer av en enkel scene fra «Hotel Cæsar»-episoden som kommer på tv i morgen, en scene hvor karakteren Monika steller øyenbrynene sine med noe jeg ikke vet hva er… Det så ut som hun bleket de eller noe, jeg vet ikke… Det jeg vet er at dette er andre dag på rad at jeg må legge meg ned etter at det har dukket opp noe i et tv-program som har gjort meg såpass uvel…

I går så jeg litt på «Klaus På Kanten», i hovedsak fordi en bekjent av meg hadde bedt meg om å ta en titt på den episoden da det var en sjanse for at jeg kunne se han i løpet av programmet. Så langt kom i hvertfall ikke jeg. Jeg måtte slå av etter en sekvens som riktignok ikke var lengre enn 3-5 sekunder. Klaus sjekket ut en butikk oppi Nord-Norge, og i den sekvensen hvor han sjekket ut det senteret som gikk ut på å vise hva den butikken hadde så kom det et lite bilde på knapt 3 sekunder hvor Klaus sa “og her blekes det hår”, hvor ei dame satt i en stol bak han med blekningsmiddel i håret…

For alle andre i hele verden er dette helt normalt, og det er uforståelig hvordan jeg kan reagere så sterkt på noe dere tar forgitt. Det eneste jeg vet er at jeg ikke har bedt om å være født med de lastene og svært unormale fobiene som jeg er utstyrt med.

Det skal ingenting til for at jeg blir svimmel og kvalm, når det kommer til kroppskunst. Det har alltid vært sånn. Hele livet. Har ingen traumatiske opplevelser som har gjort at jeg sliter som jeg gjør, det har alltid vært sånn. I sommer blir det 11 år siden jeg på 11-års dagen min var til frisøren for aller siste gang, etter at jeg svimte av og fylte hele salongen med oppkast da jeg våknet. Før det skjedde husker jeg svært vanskelige minutter hvor jeg satt og prøvde å holde meg kald, og tenkte at jeg skulle holde ut… Heldigvis ble det dagen mine foreldre innså at de måtte gi meg opp, de gadd ikke lengre tvinge meg til å være til frisøren. I mine øyne burde de tatt hintet lenge før. Dette var ikke første gangen jeg hadde kastet opp på et frisørgulv, langt i fra. Men det var første gang jeg hadde svimt av…

Jeg tror nok at dette er en av årsakene til at jeg nesten hele livet har vært så veldig ensom. Jeg har nesten alltid valgt å ikke være blant andre, i frykt for at noen skal snakke om ting som gjør meg både fysisk og psykisk dårlig bare på sekunder. ELLER enda verre, at noen driver på med hårspray, bleking, farging, gele.. Eller at noen har nylig tatt en tatovering hvor den ikke har lagt seg ordentlig enda… Ja, jeg må stoppe å skrive detaljert om hva jeg ikke liker nå, kjenner jeg…

Hadde det vært opp til meg hadde all form for kroppskunst utenom neglelakk og vanlig, straight ansiktssminke vært forbudt, eller i bestefall totalt utslettet!
Jeg føler meg så ufattelig svak, hjelpesløs og uten verdi, ensom med en helt unik plage som jeg aldri har klart å funnet noe om noe som helst sted, verken via andre mennesker, bøker eller internett.

Enda en gåte for meg er; Hvorfor sliter jeg så sterkt med disse helt vanlige tingene, mens jeg er nesten besatt og lidenskapelig begeistret av ting som har med vold, tortur, blod og slikt å gjøre? Verken legen eller terapauten min har klart å funnet noe svar, så langt!

Jeg skulle ønske at jeg bare fikk dø. Dø vekk fra alle de som er rundt meg nå. Dø vekk fra den verden jeg har kjent i 21 år. Forså å bli født som et helt nytt menneske, i en bedre verden hvor jeg var fri på alle måter. Fri fra alle type laster og fobier. Samtidig som INGEN drev med sånne unødvendige, ekle ting som å legge noe i hud og hår…

Vi reblogges!

Små hjerteknusere

Dere er sikkert lei av både rottevideoer og videoer av tarantellaen min nå. Likevel er det for galt at de ikke skal filmes litt mer nå som jeg for litt siden fikk meg nytt videokamera, hehe. På en annen side er jeg lettere å ha med å gjøre om jeg gjør på noe, fremfor å sitte stille, så. Jeg har vel og merke en diger haug med uspilte spill og usette filmer jeg fikk i posten i går. Men jeg kan da ikke sitte stille hele jævla tiden heller.

Derfor har jeg i dag laget en liten, muligens kjedelig, men likevel søt video med mine fem fabelaktige, små venner:

Da er det bare for meg å ønske alle en pompøs søndag videre.

Vi reblogges!

Ting som irriterer meg, for fjerde gang!

Det populære spyr gjerne ut sine oppfølgere. Jeg er intet unntak der når det kommer til “Ting som irriterer meg”-spalten.
Jeg mener det er sunt å ha noe å irritere seg over, noe å gnage litt på der og da. Heldigvis har jeg en uendelig lang liste, som jeg fortsatt har til interesse å dele med alle dere vandrende sædceller der ute.

Så da føler jeg at introen er grei.


I. Ikke-importable produkter
For en liten stund tilbake begynte jeg omsider å bestille fra utlandet. Dette har nå resultert i at jeg har funnet en ny ting å dyrke ny frustrasjon gjennom. Dersom man foreksempel bestiller på amazon.com så går det som regel bra når man vil kjøpe en cd eller en film. Men av en eller annen grunn har jeg ikke fått til å bestille enkelte andre produkter til Norge, da selgeren kun har valgt å sende til sitt eget land. Dette har jeg hittil ikke fått opp noe melding på når jeg har forsøkt å kjøpte filmer, men problemet har dukket opp når jeg har forsøkt å foreksempel kjøpe et par årskalendere og noen bamser.

Jeg forstår virkelig ikke hvorfor enkelte ikke vil sende sine produkter til andre land enn det landet de selv befinner seg i, og dette suger kuk, bigtime!

II. Nærbilder i porno
Kanskje er det noe med meg som er galt, uansett plager det meg at det ofte er alt for lange og mange nærbilder i pornofilm som jeg personlig sliter å nappe løk til. Nå tenker jeg på når man i flere minutt kun får den vinkelen som er helt inntil kjønnsorganene og man kun ser det og ikke noe annet. Jeg skulle ønske at jeg oftere kunne se mer av kvinnen(e), for jeg blir mest tent og opphisset dersom jeg også ser ansiktet.

III. Myk, nesten smeltet sjokolade
Jeg er ikke den som kjøper mest mulig sjokolade. Heller ikke den som får så mye sjokolade ellers. Og det er heller ikke så ofte at dette har vært noe problem de gangene jeg har unnet meg noe, men når det forekommer, da er det plagsomt. Jeg snakker om når jeg oppdager at sjokoladen er veldig myk og noe smeltet. Ikke så stort problem om vinteren, men kan lett skje om sommeren. I alle fall; plagsomt!

IV. Soner på film
Av en eller idiotisk grunn så er ikke alle filmer man kan få kjøpt i samme sone. Her i Europa har vi det som kalles for enten sone 2 eller sone B, i USA har de sone 1 eller A, også videre… Kort fortalt, dersom du ender opp med å ha kjøpt en sone A/1-film og du kun har en spiller som spiller av sone 2/B (noe de fleste i Norge har), da har du et problem. Det er noe ergelig å finne den ene gode filmen etter den andre på en nettbutikk som jeg ikke kan få spilt av i heimen da jeg ikke har en spiller som spiller av riktig sone. Å bestille sonefrie filmer er også en risk, da PS3-spilleren min også kan finne det umulig.

V. Stå-kuk på feil tid
Vi gutta har våre fordeller ved å være menn. Vi slipper det månedlige stresset med menstrasjon. Det betyr derimot IKKE at vi ikke har vårt. Problemet jeg sikter til ser jeg for meg helst er mest oppe (bokstavelig talt) i tenårene. Jeg snakker selvfølgelig om ufrivillig reisning, ståkuk, stiv pikk, hissig-Lars, lange-Sivert, kall det hva dere vil. Det er foreksempel ikke så kult å stå i en kø dersom stangen er heist opp. Mye bedre blir det heller ikke dersom man må på do når udyret har våknet.

VI. Uønsket tretthet
Igjen havner vi på et ufrivillig dilemma med kroppen. Du ønsker ikke å sove, du har ting du enten vil gjøre eller burde gjort, her og nå, men du føler deg alt for trett og slapp til at du orker. Du forsøker å holde deg våken, men det viser seg å bare være en alt for tung prøve. Har man fri og ikke MÅ gjøre noe går det greit, like heldig er det ikke dersom rumpa enda befinner seg på skolebenken, arbeidsplassen eller kanskje et viktig møte.

VII. Folk som ikke vil forstå
Det finnes fire type mennesker; De som forstår, de som ikke forstår, de som vil forstå, og de som ikke vil det. Sistnevnte er bare atter et punkt jeg tenker å klage over nå. Du har gjerne forklart så godt du kan om hvordan saken er, flere ganger. Det er kanskje til og med en veldig grei sak, problemet ligger ikke i at du er dårlig på å forklare, men at mottakeren av det du sier er en idiot og ikke vil forstå.


Da ser jeg frem til å lese nye kommentarer, og dere skal ikke se bort ifra at jeg finner ut at jeg skal taste ned flere irritable ting i et senere innlegg!
Den som lever svømmer bedre enn den som er død!

Vi reblogges!