Da har jeg omsider orket meg opp fra sofaen etter å ha ligget der utmattet, lei og delvis svimmel. Utgangspunktet i at jeg måtte legge meg nedpå kommer av en enkel scene fra «Hotel Cæsar»-episoden som kommer på tv i morgen, en scene hvor karakteren Monika steller øyenbrynene sine med noe jeg ikke vet hva er… Det så ut som hun bleket de eller noe, jeg vet ikke… Det jeg vet er at dette er andre dag på rad at jeg må legge meg ned etter at det har dukket opp noe i et tv-program som har gjort meg såpass uvel…
I går så jeg litt på «Klaus På Kanten», i hovedsak fordi en bekjent av meg hadde bedt meg om å ta en titt på den episoden da det var en sjanse for at jeg kunne se han i løpet av programmet. Så langt kom i hvertfall ikke jeg. Jeg måtte slå av etter en sekvens som riktignok ikke var lengre enn 3-5 sekunder. Klaus sjekket ut en butikk oppi Nord-Norge, og i den sekvensen hvor han sjekket ut det senteret som gikk ut på å vise hva den butikken hadde så kom det et lite bilde på knapt 3 sekunder hvor Klaus sa “og her blekes det hår”, hvor ei dame satt i en stol bak han med blekningsmiddel i håret…
For alle andre i hele verden er dette helt normalt, og det er uforståelig hvordan jeg kan reagere så sterkt på noe dere tar forgitt. Det eneste jeg vet er at jeg ikke har bedt om å være født med de lastene og svært unormale fobiene som jeg er utstyrt med.
Det skal ingenting til for at jeg blir svimmel og kvalm, når det kommer til kroppskunst. Det har alltid vært sånn. Hele livet. Har ingen traumatiske opplevelser som har gjort at jeg sliter som jeg gjør, det har alltid vært sånn. I sommer blir det 11 år siden jeg på 11-års dagen min var til frisøren for aller siste gang, etter at jeg svimte av og fylte hele salongen med oppkast da jeg våknet. Før det skjedde husker jeg svært vanskelige minutter hvor jeg satt og prøvde å holde meg kald, og tenkte at jeg skulle holde ut… Heldigvis ble det dagen mine foreldre innså at de måtte gi meg opp, de gadd ikke lengre tvinge meg til å være til frisøren. I mine øyne burde de tatt hintet lenge før. Dette var ikke første gangen jeg hadde kastet opp på et frisørgulv, langt i fra. Men det var første gang jeg hadde svimt av…
Jeg tror nok at dette er en av årsakene til at jeg nesten hele livet har vært så veldig ensom. Jeg har nesten alltid valgt å ikke være blant andre, i frykt for at noen skal snakke om ting som gjør meg både fysisk og psykisk dårlig bare på sekunder. ELLER enda verre, at noen driver på med hårspray, bleking, farging, gele.. Eller at noen har nylig tatt en tatovering hvor den ikke har lagt seg ordentlig enda… Ja, jeg må stoppe å skrive detaljert om hva jeg ikke liker nå, kjenner jeg…
Hadde det vært opp til meg hadde all form for kroppskunst utenom neglelakk og vanlig, straight ansiktssminke vært forbudt, eller i bestefall totalt utslettet!
Jeg føler meg så ufattelig svak, hjelpesløs og uten verdi, ensom med en helt unik plage som jeg aldri har klart å funnet noe om noe som helst sted, verken via andre mennesker, bøker eller internett.
Enda en gåte for meg er; Hvorfor sliter jeg så sterkt med disse helt vanlige tingene, mens jeg er nesten besatt og lidenskapelig begeistret av ting som har med vold, tortur, blod og slikt å gjøre? Verken legen eller terapauten min har klart å funnet noe svar, så langt!
Jeg skulle ønske at jeg bare fikk dø. Dø vekk fra alle de som er rundt meg nå. Dø vekk fra den verden jeg har kjent i 21 år. Forså å bli født som et helt nytt menneske, i en bedre verden hvor jeg var fri på alle måter. Fri fra alle type laster og fobier. Samtidig som INGEN drev med sånne unødvendige, ekle ting som å legge noe i hud og hår…
Vi reblogges!
