Fullstendig kaos!

Livet er egentlig litt som kreft. For ordens skyld er det ikke ment å virke respektløs mot kreftpasienter eller pårørende. Det er bare ment som en metafor, den aller beste sammenligningen. Ironisk nok, ja, jeg startet nettopp dette med en metafor…

Fra den dagen den 9 måneder lange svømmeturen i begynnelsen tar slutt starter det som så fint kalles livet. Hva er egentlig livet? Livet er det vi lever nå. En jævla klisjé, jeg vet. Hva er meningen med livet? Jeg har virkelig ikke tenkt å la mine tanker om det renne ned nå. Da blir jeg ikke ferdig på en stund.

Men ja, tilbake til der jeg begynte. Livet er som kreft. Fra dagen vi fødes av vår mor går vi sakte, men sikkert nærmere slutten. Kanskje. Vi vet jo ikke sikkert. Kanskje starter alt på nytt igjen? Jeg vet ikke. Nei, men hva er det jeg vet da?

Om livet vet jeg egentlig ganske lite, akkurat som alle dere andre. Samtidig vet jeg også en hel del, akkurat som dere, igjen. Våre oppfatninger, våre opplevelser og meninger er ikke de samme. Men for å komme inn på NOE av det jeg vet så er det at ingenting blir av seg selv. Det finnes ikke noe intet. Det finnes ikke noe tilfeldigheter. Alt har en årsak. Vi kan bare ikke alltid finne ut hva det er.

Det angår ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. Beklager at dette innlegget fylles opp med klisjeer… Et av de mest smittsomme, arvelige og mest motbydelige uvanene vi menneskene har er den som gjør at vi skylder på andre for vår egen ulykke. Etter du har fylt en viss alder bør du være voksen nok til å forstå bedre. Ta ansvar for din egen ulykke, og selvsagt… Lykken.

Hvis det er andres handlinger som har forårsaket din frustrasjon, depresjon, aggresjon eller hva pokker det er så er det likevel ditt ansvar. Enkelte ganger må vi alle bare svelge det. Ikke misforstå, har du en venn som du aldri har blitt frustrert, deprimert eller sint over, så kan dere heller ikke kalles noen særlige venner. Men så er det jo enkelte som drar deg litt mer ned enn hva som er “akseptabelt” også. Hvor den grensen ligger er SVÆRT individuelt. Det finnes ingen fasit som gjelder alle.

Dersom du har latt deg nedtrykke for mye av NOEN, er det likevel din egen skyld. Man kan alltid kvitte seg med mennesker her i livet. Enten vi snakker familie, venner, “venner”, eller hvem som helst egentlig. Selvfølgelig, noen er vanskeligere å kvitte seg med enn andre. Men absolutt alt er oppnåelig, det handler faktisk kun om vilje og mot, og til tider litt flaks. Eller er det egentlig noe som heter flaks? For er ikke flaks en tilfeldighet?

Hvor lenge ønsker du å bli tappet mer enn du får påfyll? Hvor langt skal du la det gå? Du kan selvfølgelig håpe og vente på at ting vil bli bedre, at ting vil endres. Det kommer også litt an på situasjonen. For som jeg skrev i tidligere, alt har sin grunn. Hvorfor blir du dratt ned? På hvilken måte blir du dratt ned? Noen ganger kan det være fordi du har vært kjip først, med vilje eller ikke.. Men hvis ikke, så igjen; hvorfor river vedkommende deg ned? Finn ut av det, tenk deg om, men ikke drøy det for lenge, du har bare garanti for et liv. Døden kan banke inn din dør I MORGEN! Nesten alltid må man være egoistisk, uavhengig av hvorfor og hva. Uten egoisme er det svært vanskelig å lykkes, uansett hvem du er. Og skulle du være en av de jeg ungår mest i samfunnet: Gud finnes ikke annet enn at Gud faktisk er DEG SELV! Alt annet er bare fantasi for at noen skal tjene på din svakheter som har navnene Naiv, Uansvarlig, og Blind.

Så nærmer vi oss snart bunnen, kokepunktet, finalen, målstreken for dette innlegget.
Er du lykkelig? Hvis ja, hvorfor? Hvis nei, hvorfor? Hvis sistnevnte stemmer best, hva kan du gjøre med det? Sånn generelt. Ikke bare til hensyn til andre. Hvis ja, hvordan kan dette fortsette slik? Jeg tenker en del. I kveld er en av de gangene jeg virkelig har følt for å lette litt. Det blir ofte enklere å sveve dit jeg vil oppholde meg da.

Ta vare på deg selv. Lytt til ditt eget ego. Hva, hvorfor og hvordan er en av de beste vennene du har. Alt for få har i dag luksusen tid til å tenke. Alt for mange er for bortskjemt med at de har for mange tilgjengelig venner som er med på å distrahere, eller i det minste legge en demper på smertene. Alt for mange løser ting midlertidig ved å drikke seg til en annen. Der og da kan det fungere, men i lengden bør man kunne sitte edru, alene og uforstyrret i stillhet. Tenke. Det er ikke farlig å tenke, det er slik vi alle burde vokse opp, forandre oss. Vi kan ikke rømme fra livet. Vi kan kanskje gjemme oss en stund, men vi vil alltid bli funnet før eller senere. Da hadde det vært best å tatt en bit i det sure eple litt tidligere. Fronte det ubehagelige, stirre det inn i øynene, og etter en dose “hvorfor”, “hvordan” og “hva” gripe handlingene som kreves. De hodet sier at du skal ta… Ikke de magen, lungene, eller lemmet for den saks skyld sier du skal gripe tak i.

Forstår dere hva jeg mener?
Helt til slutt! ALDRI la NOEN andre enn DEG SELV fortelle deg hva som er en god eller ond handling! ALT er individuelt! Det som gjelder deg gjelder ikke de andre! Tørr å ha litt kjøtt på beina. Stå oppreist for hva og hvem du er. Ikke gi etter, ikke jatt med, ikke ignorer. Ta ansvar for ditt eget liv. Ikke prøv å vær noen andre. Det er de svakeste av oss som gjør sånn. Det er taperne i samfunnet som gir opp sitt eget jeg og går inn for å være noe annet. Ikke vær en jævla taper! De finnes det nok av!
Vi reblogges!

2 kommentarer

Siste innlegg