Vantina Andreassen – Kvinnen bak “Veslemøy”

Posted on

Jeg har alltid likt tegneserier. Som barn gikk det helst i Donald og Fantomet. Ja, også “Superheltene” da, serien jeg laget selv i en lengre periode på fire år. Den gang var det mest om å gjøre at seriene hadde mest mulig humor, spenning og om det i tillegg var noe action, blod og gørr var det ikke et minus for å si det sånn.

Det er rart hvordan man forandrer seg. I dag kan jeg ikke akkurat si at det går så mye i tegneserier som det en gang gjorde. Jeg leser nesten ikke serier lenger, og min egen avsluttet jeg sommeren 2006.

Men, det er noe det går i nå også. Men nå er Donald og Fantomet byttet ut med to norske serier. Nemlig Nemi og Veslemøy, to serier jeg går utifra at de fleste kjenner til på en eller annen måte. Og det er sistnevnte dette innlegget skal handle om.

Da jeg for første gang ble presentert for Veslemøy gjennom Side2.no ble det så og si kjærlighet ved første blikk. Jeg har siden da fulgt med denne serien støtt, og er av seriens flere tilhengere på Veslemøys facebook-side.

Uttrykket vil ha det til at “bak enhver mann står en sterk kvinne”. Men jeg vil også legge til at “bak enkelte sterke kvinner står det også en annen sterk kvinne”. I dette tilfellet heter den andre sterke kvinnen Vantina Andreassen, hjernen bak Veslemøy. Hun har jeg gjort et intervju med.



© Tegnet av Vantina Andreassen.

Helt i starten, veldig hyggelig at du vil stille opp på dette intervjuet. Hvordan går det med Vantina for tiden?
– Bare hyggelig! Det går stort sett greit med meg. Litt stresset på grunn av Veslemøyboken, men ellers bra.

Du har helt klart din egen tegnestil når det kommer til Veslemøy. Hvor lenge har du tegnet sånn rent generelt?
– Jeg har tegnet hele livet med noen kortere opphold nå og da
Hvor henter du inspirasjonen til ideer fra?
– Inspirasjon kommer fra alle kanter egentlig… En god film, en god samtale, generelt tanker som svirrer rundt i hodet og plutselig manifisterer seg som en ide til en stripe. Det er helt sprøtt hvordan hjernen trener seg opp til å finne frem til ideer. Det har bare blitt lettere med årene!
Hvem er dine største forbilder? Hvilke type mennesker ser du mest opp til?

– Akkurat nå beundrer jeg nok Edward Snowden og Chelsea Manning mest. Jeg beundrer mennesker som er i stand til å ofre sin egen velvære for å gjøre noe verdifullt. Noe som er større enn dem selv.

Hvilke saker engasjerer deg mest? Har du en favorittsak?
– Jeg er engasjert i planeten. Jeg er engasjert i mennesker. Jeg er interessert i hvorfor ting er som de er, hva som egentlig ligger bak det vi ser. Jeg kan bli veldig oppgitt og trist over hvor skjevt ressursene er fordelt og virkningen det har på oss alle. Jeg vil ikke binde meg opp mot en sak. Det er så mye som er verdt å kjempe for.
Hva er de største forskjellene på deg og Veslemøy? En ting jeg er ekstra nysgjerrig på er det faktum at Veslemøy i likhet med meg selv heller vil tilbringe helgene mer rolig hjemme med en god film fremfor å være på fest, pub, etc. Er du også slik?

– Veslemøy er et speilbilde av meg. Å lese Veslemøy er på en måte å lese tankene mine. Men hva man tenker om ting forandrer seg forhåpentligvis en del gjennom livet, og mange temaer jeg tar opp belyses fra ulike vinkler ettersom årene går.

Det er striper jeg laget for 3 år siden som jeg ikke nødvendigvis er så enig i lenger. Jeg prøver å fange tanker og poenger som virker sanne der og da. Det er ikke alltid jeg treffer eller får frem det jeg vil si. Og det er vanskelig å belyse temaer fra flere sider på en stripe. Da kan man fremstå som noe trangsynt til tider, men sånn må det nesten bli innenfor en begrenset rute.


Veslemøy liker seg best hjemme med en god film eller i sofaen med en god bok fordi jeg også liker det best.
Hvem tror du hadde vunnet dersom dere hadde arrangert paintball-krig mot hverandre?
– Jeg tror jeg bare hadde lent meg tilbake og tenkt på England.
Veldig mange tegnefigurer blir aldri eldre uansett hvor lenge de lever. Kommer du til å gjøre noen forandringer med Veslemøy sin alderdom i løpet av fremtiden?

– Veslemøy opptrer allerede i mange ulike aldre i serien. Det finnes ingen begrensning på hvor gammel eller ung hun kan være. Så hun er eldgammel og ung på samme tid. Litt som jeg føler meg selv.


© Tegning: Vantina Andreassen.

En del tegneserier har der og da “limt inn” virkelige bilder i tegningene. Selv Nemi mener jeg å huske en gang brukte et virkelig bilde av Bondeviks hode i en av stripene? Har du noen gang vært fristet til å gjøre slik selv?
– Jeg har gjort det i et par striper, men da har det vært bilder til Veslemøys tv eller pc-skjerm.
Etter at man har holdt på en stund med noe har man gjerne fått utdelt både litt ros og kjeft. Hva har du fått mest negativ tilbakemelding på, og hvordan takler du som tegneserieskaper “kjeft”?
– I starten fikk jeg mest kjeft og lite ros, men nå er det mest positive tilbakemeldinger. Når man produserer noe fra eget hode er det veldig sårbart. Samtidig må du tåle at folk reagerer når du stikker hodet ditt frem. Jeg holder meg bevisst unna å lese tilfeldige kommentarer om serien på nettet. Folk må få mene hva de vil om serien, men jeg orker ikke å forholde meg til usaklig og negativ kritikk. Jeg er likevel glad for at serien vekker følelser. Hadde ingen blitt provosert hadde jeg ikke gjort jobben min!
Har du blitt stoppet på gata noen gang av folk som kjenner til arbeidet ditt? Skrevet noen autografer?
– Jeg blir heldigvis ikke gjenkjent uten videre og skal jeg være helt ærlig hadde jeg ikke trivdes så godt med det. Jeg liker å være anonym. Men når jeg møter nye mennesker, er det en del som har hørt om eller lest Veslemøy, og det er sprøtt! Men det er deilig også- man slipper lettere unna kjedelig småprat.
Har du noen gang i ettertid angret noe på en stripe du har gjort offentlig? Isåfall hvilken/hvilke, og hvorfor?

– Det var høsten 2012, og jeg hadde sagt ja til å tegneblogge for Amnesty om ytringsfrihet i forbindelse med tv-aksjonen. Etter en del grubling kom jeg frem til teksten: “Ytringsfrihet handler om å gi ordet til folk du er totalt uenig med”. Jeg tegnet Veslemøy som sitter i fengsel og snakker med Breivik. Jeg ville lage en stripe som virkelig tok stilling til begrepet ytringsfrihet og hva det faktisk innebærer. Jeg er 100% for ytringsfrihet, men det er viktig å forstå hva det vil si. Du må støtte at alle har rett til å si det de mener, enten du er enig eller ei!

I alle fall, denne stripen fikk jeg ikke bruke. Jeg ble sensurert av Amnesty i forbindelse med en tv-aksjon om ytringsfrihet. Det ble så ironisk! Noen dager senere blogget Rune Gerhardsen også for Amnesty om ytringsfrihet. Han skrev: “I disse dager diskuteres også om monsteret fra 22. juli skal få anledning til å utbre sine tanker til sine tilhengere og nettverk, hvor de nå finnes. Fri og bevare oss, vil de fleste si. Jeg også. Men på den annen side; gir det mening å ha en ytringsfrihet som ikke er absolutt?”.

Han bruker altså nøyaktig det samme poenget som jeg illustrerte i min stripe. Da jeg forhørte meg om hvorfor det ble sånn, fikk jeg til svar at bilder er sterkere enn ord. Jeg endte opp med å lage en stripe for Amnesty likevel. Den er så dårlig at det vrir seg litt i magen når jeg leser den. Så akkurat den stripen angrer jeg på. Jeg hadde ikke trengt å gi dem en dårlig stripe når de sensurerte en stripe jeg mener var bra.

Hva er den flotteste tilbakemeldingen du har fått?
– Det er vanskelig å svare på. Jeg er utrolig heldig og har fått veldig mange flotte tilbakemeldinger. Det er vanskelig å plukke ut DEN flotteste. Men jeg blir veldig glad når folk skriver at Veslemøy får dem til å føle seg mindre alene. At det har fått dem til å tenke over noe på en ny måte, eller åpnet øynene deres for noe. Det er det aller fineste jeg får høre.
Dersom noen en gang hadde vært interessert i å kjøpe rettigheter til å “kaste” Veslemøy inn i tegnefilmens verden, hadde du gått med på det? Hvem hadde du isåfall helst sett hadde kjøpt de rettighetene? Og, har du noen mening om hvem du ville foreslått som Veslemøys stemme?
– Hmm… Jeg elsker tegnefilm. Et slikt prosjekt hadde vært veldig spennende. Men det er mye luft og tomme ord der ute, så det viktigste måtte være å finne noen som var seriøse og som virkelig skjønte hva Veslemøy handler om. Aner ikke hvem som burde hatt stemmen, men det kunne ikke vært en lys stemme. Den måtte vært ganske mørk.
Hvor lenge ser du for deg at du kommer til å fortsette å tegne Veslemøy?
– Aner ikke. Det er andre ting jeg også drømmer om å gjøre. Jeg har alltid hatt lyst til å skrive bøker, og jeg tror jeg kommer til å gjøre det. Jeg hadde slitt veldig med å legge Veslemøy helt vekk. Kanskje jeg kommer til å trappe ned antall striper noe, men jeg håper på å kunne fortsette i mange år til!
Helt til slutt, liker du de røde eller grønne eplene best?

– Det spørsmålet kvalifiserer som småprat, og det er jeg svært allergisk mot, så jeg tror jeg må unngå å svare på det.

 


Vi reblogges!

6 kommentarer

Siste innlegg