Stephen King: Ildbarnet

Bildet er tatt fra: storytel.com

Jeg har heldigvis aldri levd et liv på flukt. Ihvertfall ikke bokstavelig talt. Derimot har jeg brukt mange dager av mitt liv på å være å være en psykisk flyktning, på flukt fra egne tanker. Og jeg har også levd mye i frykt for hva mine innerste, mørkeste krefter kan komme til å gjøre av betydelige skader i forhold til meg selv både fysisk og psykisk, men også ovenfor andre.

Så sånn sett kunne jeg ihvertfall delvis klare å sette meg inn i situasjonen til den 35 år-ish gamle Andy McGee, og hans åtte år gamle datter Charlie som gjør det de kan for å ikke la seg fange av den noe korrupte organisasjonen The Shop som har satt alle kluter til for å få fakket dem, for deretter å bruke dem til å oppnå verdensherredømme.

For det har seg nemlig sånn at far og datter McGee begge sitter på vær sin gave/ forbannelse: Far McGee er i stand til å manipulere enkelte type mennesker til å se for seg ting som ikke finnes, skifte mening, gjøre ting – ved å ganske enkelt gi de et mentalt “jedi”-press. Mens datter McGee kan få temperaturen til å stige noe helvetes høyt da hun basically er en flammekaster på to føtter.

På veien må de begge gjøre ting de ikke har så veldig lyst til, og som dessverre får følger som er noe “uheldige”. For det å leke med andre menneskers mentalitet er helt klart en risk. Plutselig kan det oppstå et uønsket “ekko” i mottakerens sinn som i verste fall vil ta livet av den eller de det gjelder. Og når vi nok en gang er tilbake til datter Charlie sine krefter.. Vel, la oss bare nøye oss med å si at man fortsatt skal være høyst forsiktig med å leke med ilden..

For meg var “Ildbarnet” (eller Firestarter som den heter originalt) stort sett en god leseopplevelse. Den største utfordringen jeg hadde da jeg leste den er litt som med den siste King-boken jeg leste tidligere i vår – at den er på noen hundre sider mer enn jeg stort sett foretrekker. Men når det igjen er sagt så tror jeg likevel at jeg foretrekker “Ildbarnet” fremfor “22.11.63”. Ikke bare fordi “Ildbarnet” ligger på 440 sider, og “22.11.63” på 880, men også fordi “Ildbarnet” føles lettere når det gjelder tematikken.

For mens “22.11.63” serverte litt i overkant mye politiske snork, snorketti snork fra 60-tallet som jeg slet med å bry meg om, så er det stort sett relasjonene mellom far og datter, og de forskjellige skapningene som de treffer på turen og blir tvunget til å forholde seg til som er satt i høysetet denne gang. De aller fleste karakterene er helt greie. Ingen av skikkelsene anser jeg som spesielt minneverdige, jeg tror dessverre at mesteparten vil være mer eller mindre glemt om noen uker. Men de fungerte ihvertfall helt ok der og da mens lesingen enda var et faktum.

Og dette observerer også generelt min oppfatning av denne boken. Den er ikke spesielt kjedelig, men den er heller ikke altfor spennende og unik. Den faller litt mellom barken og vedkubben som en grei leseropplevelse jeg kunne sette pris på mens den enda varte, men som jeg allerede tror har begynt å smelte litt i glemmeboka – tiltross for dens inferno av en trist og dramatisk slutt.

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg