ADVARSEL: DETTE INNLEGGET INNEHOLDER BILDER AV EN NOE ØDELAGT VANNBLEMME SOM NOK KAN VIRKE SOM EN NOE RØFF, OG FOR IKKE Å SNAKKE OM EKKEL KOST FOR ENKELTE – SÅ ER DU LITT VAR FOR DEN SLAGS BØR DU KANSKJE IKKE SCROLLE LENGRE VIDERE NED PÅ DETTE, LILLE FINE INNLEGGET SOM DU LESER FRA NÅ!!

Her om dagen så fikk jeg aldri så lite panikk. IGJEN!!.. For, for noen dager siden nevnte jeg såvidt at jeg hadde en episode hvor jeg ble noe svimmel og kvalm da jeg etter mye frem og tilbake bestemte meg for at jeg skulle legge plaster på den største vannblemma jeg har klart å pådra meg de siste par ukene. Vel.. For å si det sånn – den vannblemmen FINNES IKKE lengre. For nå på tirsdag så hadde jeg et lite svakt øyeblikk hvor jeg bestemte meg for å kverke den helt. Hull hadde jeg allerede stukket så da kunne det vel ikke gjøre noe at jeg bare, litt forsiktig, tok og rev av resten av huden som så lenge hadde dekket for og beskyttet den noe oransje-aktige plageånden?..

Og så fort det var gjort, og jeg begynte å studere innsiden av det hele, ja så fikk jeg så til de grader panikk!!.. Det bekymret meg brått hvor lilla det hele så ut, og den lille blodrød-aktige “prikken” på toppen gjorde ikke akkurat magen min mindre kvalm og stram. Men SÅ kom det en liten demon på den ene skuldra mi som begynte å hviske: “Bare ta det helt med ro. Du har opplevd verre før uten å ta kontakt med noen. Det gikk jo over da, og du kan bare ta det helt chill denne gangen også, så vil nok dette gå over av seg selv om noen uker”. Men TRO IKKE at den ene broren hadde forlatt DEN ANDRE skulderen min selv om dens kjære motpart nå hadde “poppet opp”.. “Du bør helt klart ringe til noen som vet mer om sår og sånt no enn deg selv. Det er ALLTID bedre å spørre om hjelp et par ganger for mye, enn for lite. I verste fall, og dette er nok ikke så sannsynlig, men likevel, TENK OM konsekvensene av at du ikke ringer nå blir at du må AMPUTERE foten senere i sommer!..”

Ja.. Og sånn holdt de to brødrene på å diskutere tvers over hodet på meg en liten, god stund før jeg endelig hadde klart å psyke meg opp til å gjøre noe jeg har kviet meg for ganske lenge.. Jeg RINGTE faktisk til de jævla legekontoret. Og for meg som har såpass til “telefonskrekk”, og som er SÅ lite glad i legebesøk, og den slags.. Som LENGE har droppet å gå til lege ved så mange tidligere anledninger, som i bunn og grunn har vært enda skumlere og alvorlige enn denne ene og nå terroriserte vannblemma.. Ja, det at jeg nå på tirsdag etter SÅ mye frem og tilbake faktisk tok opp telefonen og RINGTE etter legehjelp.. Det sier “litt” om hvor jævlig jeg freaket ut der og da.

Heldigvis tok det ikke lang tid før noen svarte i den andre enden. Jeg forklarte situasjonen, hvor lenge jeg hadde hatt blemmen, sånn ca hvor stor den var, at jeg hadde revet av all huden, at jeg nå satt og angret som bare fy, hvordan det så ut på innsiden, og at jeg nå var usikker på om jeg burde ta og legge over plaster ELLER om jeg heller burde gjøre noe helt annet. Men OGSÅ at jeg følte meg nokså fanget i mitt eget hus pga av.. Ja, altså det jeg skrev i ste om at jeg ikke ante hva jeg eventuelt burde, eller ikke burde dekke til denne dritten med. Jeg fikk raskt beskjed om at dette i bunn og grunn var nokså ufarlig, men at HVIS jeg ville så kunne jeg komme og få time hos en lege med en eneste gang. Og tre kvarter senere lå jeg plutselig på en benk inne på Oppdal legesenter, og fikk fastlegen min til å se på det hele.. Og om jeg var flau over meg selv? Tja..

Og eh.. Hva skal jeg egentlig si.. Jo. 1. Dette er uten tvil det kjappeste legebesøket jeg noen sinne har vært på. Jeg var nesten ute igjen før jeg hadde rukket å komme meg inn. 2. Det er absolutt ingen fare for noen amputasjon, for å si det sånn. Alt det lilla som hadde freaket meg sånn ut er heldigvis ikke kjøtt slik jeg først hadde fryktet, men et ekstra lag med hud. 3. Det øverste laget med hud som jeg på tirsdag hadde revet vekk, og fremdeles mangler for å si det sånn, DET vil komme tilbake med tiden.

Så ja.. Det ble altså 200-ognoe kroner “rett ut av vinduet” som jeg godt heller kunne ha brukt på helt andre ting. Eller, nei ikke for det.. Hadde det ikke vært for dette ene panikkanfallet nå, så hadde jeg fremdeles gått rundt og vært småbekymra litt sånn nå og da, så ja.. For å gjenta det samme jeg skrev til den ene bestevenninna mi denne dagen: Ingenting er SÅ gæernt at det ei er godt for noe!!

Og NOK EN GANG – når det kommer til helse, kropp og hud, ja så er det bedre å være littegrann for forsiktig, og føre var, enn å alt for tidlig måtte stå ovenfor sin… “Gud”.

Håper dere ikke ble alt for kvalme her nå, til tross for advarselen dere fikk helt i starten! xD

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Hei bloggen, hvordan har det? Fint? Godt å høre! Hvordan jeg har det? Meh.. Nei du vet, det er jo en del ting dette året som ikke akkurat har gått min vei. I sommer foreksempel så hadde jeg en del planer og drømmer. Jeg skulle blant annet til Oslo en tur, men den turen ble aldri noe av, den invitasjonen jeg nærmest var blitt lovet kom aldri. Ja, også hadde jeg store ambisjoner om å ta kontakt med diverse Paradise-deltagere i Trondheim, forså å få gjort et intervju eller tre til Youtube-kanalen min. Vel, etter en stund så ga jeg visst opp det prosjektet der. Å ja, så skulle jeg jo melde meg på Paradise selv også, men jeg feiget ut, igjen. Åh!! Også må jeg ikke glemme det store foto-prosjektet som jeg hadde flere gode ideer til. Ja hva skjedde egentlig med det?

Og nå denne helgen så så det ihvertfall en liten stund ut til at det skulle skje noe som jeg hadde gledet meg til i over ET ÅR nå. Men så kom det noe i veien, som det en gang gjør, og her sitter jeg da altså og lurer på om det er SÅNN livet mitt skal fortsette å være fremover.. I skrivende stund så er jeg altså (mildt sagt) “litt” lei av at ting ikke blir noe av. Og ikke minst så er jeg lei at jeg stadig svikter meg selv. For det skal sies, ikke alt den siste tiden er min skyld, eller noens skyld egentlig. Men til syvende og sist så er vi jo alle mer eller mindre ansvarlige for vår egen lykke. Og helt ærlig syns jeg ikke selv at jeg de siste månedene har gjort en god nok jobb med å skape gode nok minner og opplevelser til meg selv, få til ting som gjør at livet virker ihvertfall noen lunde meningsfullt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men.. Av en eller annen grunn så har jeg fortsatt ikke gitt opp håpet. En liten del av meg har fremdeles troa på at ting kan forandre seg til det bedre. At jeg snart vil få se igjen flere av de jeg har gått rundt og savnet så jævlig lenge nå. At jeg snart vil få meg et nytt sted å bo hvor jeg trives bedre enn her jeg holder til i dag. At jeg snart vil reise meg, og gjøre det et par hakk bedre på Youtube og bloggen igjen. At jeg snart, på en eller annen måte, vil bli mer fornøyd med meg selv og mitt liv enn det jeg altså er akkurat nå..

Stay goregeous!

Burde jeg skrive dette innlegget egentlig? Kanskje ikke, men jeg gjør det nå likevel. Akkurat nå er jeg litt sint. Ikke så sint som jeg var for noen timer tilbake, men fremdeles sint. Kanskje kunne det hele vært unngått. Noen mener nok at jeg nå har valgt denne reaksjonen selv, at det ikke er hvordan man har det, men hvordan man TAR det som faktisk gjelder, hvis det gir noen som helst mening i hele verden. Og dette skremmer meg litt.. For dagen startet jo igrunn ganske bra. Og den tingen som gjorde meg så rasende er kanskje ikke en veldig big deal i det store bildet.. Så med tanke på hvor fort alt plutselig snudde da den ene “lille” tingen plutselig “skjedde”, hvor brått jeg gikk fra å befinne meg i en helt okei sinnstemning, til å kun føle på hat, sinne, frustrasjon, fortvilelse, samt en viss anelse angst.. Det er rett og slett litt skremmende.

Og en ting er hvor kjapt sinnstemningen min kan forandre seg. Men en annen ting som skremmer meg er hvordan jeg blir når jeg først har begynt å føle de mørkere skyene. Hvor blendet jeg blir for alt godt som ellers virker så logisk og lurt. Hvor langt bort i glemselen enkelte ting blir begravet for en stund når jeg først er på mitt verre. Hvor lav terskel jeg plutselig får for å gjøre eller si dumme ting jeg ellers neppe ville ha gjort. Og denne frykten gjør igrunn ting bare enda verre. For den personen jeg blir når jeg først har begynt å briste litt, er ikke akkurat en god venn av verken meg, eller de andre jeg har i livet mitt nå og da. For på sitt aller verste så kan dette monsteret være truende til å ta fra meg ganske mye som jeg gjerne har brukt veldig mye tid på å oppnå, skaffe meg, få til.. Enten vi snakker fysiske ting. Venner.. Familie.. Eller noe helt, helt annet.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Stay goregeous!

Ja.. Jeg hadde ikke helt trodd at jeg noen sinne skulle komme til å skrive et blogginnlegg fra mobilen, men det er visst blitt det eneste alternativet mitt nå.. For greia er at for noen timer siden sa jeg ja til en ny oppdatering fra Windows. Jeg satte den i gang, og gikk så ut i natta for å ta noen bilder som jeg opprinnelig skulle ha sittet og redigert nå. Men den gang ikke.

For nå har det vist seg at noe galt har skjedd i forbindelse med den nye oppdateringen og samme hva jeg prøver å gjøre kommer jeg stadig tilbake til dette:

Og nå, i denne skrivendes stund har jeg forsøkt alle alternativer.. Men samme hva jeg prøver, sluttresultatet blir alltid det samme. Så nå sitter jeg her og tenker at jeg bare må vente til pappa logger seg på Facebook Messenger senere i dag. Cause he is maybe my only hope right now.. Uansett, hører dere ikke noe mer fra meg på en stund, så vet dere ihvertfall hvorfor..

Stay goregeous!

#windows10 #teknisksvikt #it #windows #pc #oppdatering #windowsupdate #tekniskeproblemer #harddisk #utfordringer #data #morgenstemning #hverdag #utfordring #nedtur #operativsystem

Jeg vet ikke helt hva som skjer med meg for tiden, men fakta faen er.. Jeg har ikke helt de samme tankene til livet og døden nå som jeg hadde for bare noen måneder tilbake. Jeg vet ikke helt hvor lenge dette har pågått nå, og jeg vet heller ikke helt hvorfor – men greia er at jeg særlig de siste timene før jeg får sovnet inn har ligget og vridd meg, mens jeg har tenkt på hvor kjedelig jeg syns at livet mitt stort sett har vært – og fremdeles er. Og jeg har blitt enda mer bevist på det faktumet at jeg ikke kommer til å leve evig. Før var døden noe jeg ikke brydde meg noe særlig om, men nå så plager det meg faktisk en del. Eller, mer enn det strengt talt “burde” siden det ikke akkurat er noe jeg får gjort noe med uansett.

Jeg vil så veldig gjerne tilbake til den samme mentaliteten jeg stort sett hadde i fjor. For da hadde jeg nærmest en pervers takknemlighet rundt det med at jeg lever alene, jeg ELSKET det. Mens nå i det siste er det blitt mer til en ting som gjør meg litt nedfor når jeg tenker over det. Og som ikke det er nok har jeg også begynt å hakke en del på meg selv igjen. Flere ganger om dagen blar jeg gjennom de eksakt samme bildene på Instagram og diverse. Og jeg fokuserer helt sykt på alt jeg ikke liker så veldig. Og det er ikke “bare” utseendet mitt det går i, mest det, men jeg kaster også bort en del energi på å irritere meg over de forskjellige valgene jeg har gjort med tanke på redigering, (mangel på) lys, vinkel, posering, også videre.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Og dette er ikke bra. Jeg er 26 år, og allerede nå har jeg begynt å deppe over det faktum at jeg ikke er udødelig, at jeg i teorien kan dø når som helst, OG at jeg nå føler meg stygg og ekkel, noe som igjen ikke akkurat er med på å gjøre det lettere for meg å finne noen i nærheten som jeg kan stifte et godt og intimt bekjentskap med. Og vel, mens jeg nå er så godt i gang kan jeg forsåvidt også legge til at disse tingene har litt med å gjøre at jeg ikke har vært så flink til å fylle bloggen og YT-kanalen min med stuff de siste par ukene.. Men, tja, nei, jo.. Det går vel over dette også. Jeg vet bare ikke helt hva jeg må gjøre for at det skal skje, da fint lite her i verden går helt over av seg selv.

Er du fornøyd med livet ditt akkurat nå?

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Først og fremst vil jeg bare få sagt at jeg på ingen måte er i nærheten av å befinne meg på mitt livs verste stadie nå. Men likevel er det et par ting jeg har holdt noe igjen på en stund. I går kveld fant jeg ut at tiden var moden for å bytte profilbilde på Facebook igjen, og nok en gang var det INGEN som hadde reagert på det etter at den første timen var gått. Da ble det nok en runde med meg selv og mitt i den stadig så kalde kjelleren, og det ble ikke akkurat bedre av at jeg igjen hadde reklamert for bilde-byttet på blant annet Snapchat (My Story), at jeg merket meg flere navn på flere nære venner og familiemedlemmer som hadde sett posten – samtidig som ingen av de hadde ofret bildet så mye som et eneste lite museklikk. Ikke noen tommel opp, ikke et eneste hjerte, ikke en gang et sint fjes. Ikke et eneste et. Ingenting.

Slikt gjør vondt. Jeg tror egentlig ingen av de som kjenner meg sånn noen lunde vet hvor vondt dette faktisk er for meg, men det føles der og da ut som et lite svik, som et hardt slag i magen vær eneste gang. Men igjen så kan jeg ikke si at jeg klandrer folk heller. For jeg selv av den oppfatning av at man skal ikke like og kommentere på hva som helst, og folk bør heller ikke reagere og kommentere på ting bare fordi ting er lagt ut av nære venner av seg. Såpass ærlig og bevisst må man liksom være. Så når jeg ikke helt oppnår den responsen jeg hadde håpet på står det ene og alene på meg selv. Det jeg legger ut, det jeg gjør er ikke bra nok, rett og slett. JEG er ikke bra nok, så da må jeg bare først som sist igjen ta meg selv i nakkeskinnet, og jobbe videre med å forbedre meg som både medmenneske og “kunstner”.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Men ja, det med profilbildet mitt var jo i går. Men som sagt har det egentlig vært litt vanskelig i en lengre periode nå, grunnet  helt andre ting som ikke har noe som helst med min hobby og liv i sosiale media å gjøre. Det har vært ting som har opptatt tankene mine egentlig ganske så lenge. Ting som til tider føles så utfordrende at de har gått på bekostning av livskvaliteten min tvers gjennom. Ting jeg faktisk kan gjøre noe med, men som jeg foreløpig ikke har våget å ta helt tak i, fordi jeg frykter konsekvensene. Akkurat nå er det først og fremst jeg som lider pga disse tingene, og hvis jeg først skulle ta ordentlig tak i dem, ja så er det en viss sjanse for at jeg bare gjør vondt enda litt verre for meg selv. Samtidig som jeg også vil risikere å såre noen andre. Forhåpentligvis har jeg kanskje overanalysert ting litt vel mye (igjen), men enn så lenge er det ikke en sjanse jeg har vært særlig villig til å ta.. Enn så lenge får jeg prøve så godt jeg kan, å lide mest mulig i stillhet..

Stay goregeous!

#psykiskhelse #tanker #depresjon #depressiv #selvforakt #problemer #problembarn #samfunn #sosialemedia #uoverensstemmelser #bråk #konflikter #konfliktsky #fremtiden #bekymringer

Så ble det visst til at jeg satt meg ned for å skrive et innlegg nå i kveld likevel. Jeg har en stund vurdert det, men liksom ikke helt visst hva jeg skal skrive, ta bilde av eller eventuelt filme. Og det vet jeg vel ikke helt enda heller, men likevel sitter jeg her nå og skriver. Kanskje vil dette innlegget til syvende og sist ende opp med å bli like tomt og meningsløst som det jeg kinda føler livet er nettopp akkurat nå. Eller kanskje vil jeg helt plutselig komme på en tanke eller to som vil snu om på det hele, og som gjør at både dette innlegget og dette livet omsider begynner å føles ut som et gledelig og spennende eventyr igjen.

Men akkurat nå går det mest på tomgang kjenner jeg. Men hva vet jeg? For selv om dette innlegget ikke har noe særlig betydning for meg akkurat nå i denne skrivende stund, så KAN det jo tenkes at det finnes noen andre der ute som klarer å finne en slags mening med det når det på et eller annet tidspunkt blir lest? Ikke vet jeg, og ikke er det så farlig heller. Vel, nå har jeg i det minste fått gitt et livstegn fra meg igjen så da antar jeg at jeg kan ta og sette i gang med noe annet jeg har utsatt en liten stund nå.. Hva var nå det igjen.. Å ja, “frokost”..

Stay goregeous!

Bildet er hentet fra: pixabay.com

I dag er en sånn dag hvor alt bare føles feil samme hva jeg enn velger å ta for meg. I løpet av særlig det aller siste døgnet har jeg igjen klart å rote meg ned i søppelkjelleren forså å dra frem det ene etter det andre av dritt og giftigheter som verken jeg eller de “rundt meg” på noen måte har noe godt av. Og nå får jeg bare ikke til å vaske bort den fordømte stanken, den etsende syren, eller den mildt sagt kvelende atmosfæren. Samme hvilke gjenstander jeg nå måtte forsøke å dra frem fra den langt mer sunne og oppbyggende delen av sinnet så skjer alltid det samme – de giftige stoffene rundt fingrene mine gjør at det bare etser opp, og blir borte.

Det er så fordømt fortvilende, for dette skulle jo ikke skje denne måneden her. November skulle jo bli nok en slik måned som jeg utelukkende skulle forbinde med gode opplevelser, positive følelser og hyggelige tanker. Men i stede så sitter jeg her med skam og et passe aggressivt hat rettet ene og alene mot meg selv. En følelse av å ikke strekke til. En følelse av å være en belastning for de jeg er glad i. En følelse av at de jeg er glad i ikke EGENTLIG er glad i meg, men først og fremst bare føler seg “tvunget” til å være ihvertfall sånn noen lunde høflig og vennlig mot meg fordi de innerst inne synes mest synd i meg. En følelse av at samme hva samme jeg enn foretar meg så er det galt. Feil.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Og som vanlig har jeg ingen å klandre. For det er ikke slik at noen har vært “slemme” mot meg eller noe sånt. Det er ingen som direkte har sagt til meg at jeg er en vandrende katastrofe. Det er ingen som foreløpig har innrømmet at de blir flau av å være i nærheten av meg. Og det er forsåvidt heller ingen som sånn egentlig har gitt meg en særlig god grunn til å føle og tenke som jeg gjør her akkurat nå. Så HVORFOR sitter jeg nå da med alle disse forråtne tankene, alle disse altoppslukende følelsene? Med tanke på alt det flotte og hyggelige jeg faktisk har opplevd den siste tiden.. Med tanke på alt det potensielt awesome jeg enda har i vente – HVORFOR er alt jeg kan føle her og nå bare så uutholdelig dritt? Hva er det egentlig som er galt med meg?

Hva feiler det meg?

#depresjon #annerledes #asperger #aspergers #autisme #frustrasjon #mislykket #outsider #sinne #psykiskhelse #angst #nederlag #ensomhet #smerte #opplevelser #høst #mørke #selvforakt #hat

Så var jeg tilbake her igjen da, tilbake i det mørke, vanskelige hjørnet som innimellom kommer og tar meg som sitt skjøre gissel når jeg rett og slett har feilet en del over en viss tid. De siste par timene har jeg nemlig vært i en ganske røff og hard brytekamp med meg selv og mitt, en kamp som ingen av partene har en særlig god sjanse til å komme godt ut av. Jeg og meg kunne alltids valgt å ikke bry oss, men på en annen side, hadde vi ikke gjort det så.. Ja, jeg vet ikke helt, men jeg tror ikke det hadde vært helt heldig heller.

Nå i kveld er jeg rett og slett veldig skuffet over meg selv. Jeg KUNNE valgt å være skuffet over en del andre, men til syvende og sist er det meg det hele står på. I ettermiddag tok jeg nemlig og lastet opp et helt nytt profilbilde til Facebook, et profilbilde jeg opprinnelig var ganske fornøyd med både når jeg tok det, og når jeg akkurat hadde redigert det ferdig. Men etter at jeg så hadde lagt det ut og oppdaget at så og si ingen brydde seg med å reagere har jeg bare blitt mer og mer sint og skuffet over meg selv, og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har tenkt følgende de siste timene nå: – Jeg BURDE virkelig ha kjent Facebook-følgerne mine bedre nå.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Men det gjør jeg tydeligvis ikke. For som sagt så hadde jeg ganske god tro på dette nye bildet mitt selv i dag, helt inntil det altså ble offentlig, helt til det ble allemannseie. Og helt ærlig, og med en fare for å virke veldig egoistisk her nå – jeg klarer ikke helt å forstå hva det er med dette nye bildet mitt som gjør at det i skrivende stund kun er 3 stykker som har reagert på det såpass mange timer etter publisering. Så ja.. I dag har jeg rett og slett gått en del runder med meg selv, gitt meg selv en del blodige piskeslag både her og der, mens jeg har gjentatt for meg selv gang på gang.. At jeg burde ha klart noe bedre..

Hvor opptatt er du av Likes og sånt?

#likes #oppmerksomhet #bekreftelse #facebook #profilbilde #kommentarer #skuffelse #selvbilde #sosialemedia #prestasjoner #foto #hobby #reaksjoner #intensjoner #sosialeantenner #blisett

I løpet av den siste tiden har jeg stadig latt meg terge og irritere av mine egne nerver. Jeg kan til tider være en nokså paranoid person, og nå har nok en gang denne utgaven av meg selv tatt fak, og ristet fatt akkurat som jeg var en jævla drink eller noe. Og noen ganger kan jeg kinda litt for det selv. I dag f.eks har jeg fått i meg tre kopper kaffe ved siden av frokosten. Men selv på dager hvor jeg IKKE har rørt noe med koffein eller en nevneverdig mengde sukker, taurin etc. så kan altså disse nervene fremdeles være en ganske slitsom utfordring.

Det aller verste er kanskje når jeg skal lage meg et eller annet spiselig som krever at jeg bruker kjøkkenovnen. For NOEN GANGER bestemmer røykvarsleren seg for at den skal være et jævla rasshøl sånn like etter at jeg har åpnet ovnen og tatt ut det jeg skal snart skal til å spise. Og når DET skjer får jeg rett og slett litt panikk. For hvis den går for lenge så TROR jeg ihvertfall at alarmene hos de som bor over meg begynner å skrike også, og sånne ting syns jeg faktisk er litt vondt. Men selv når jeg vet at de i overetasjen er bortreist, så kan faktisk dette være noe jeg sliter litt med. Så nei, lett skal det absolutt ikke være bestandig.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

En annen plage jeg har er en generell frykt for at ting skal falle sammen over meg. Hvis jeg sitter i en kinosal foreksempel så blir jeg lett sittende og tenke “hva hvis noe av det store og tunge utstyret som henger rett over meg nå plutselig bestemmer seg for å falle ned”. Okei, nå er jeg som kjent ikke så ofte på kino og sånn, så akkurat de tankene blir ganske sjeldent tenkt.. På en måte. For tror dere ikke at hjernen min har funnet en måte å plage meg på her hjemme også? Tro meg, DET har den.. For en frykt jeg også kjenner litt på er frykten for at taket i min egen leilighet bare skal rase sammen. Jeg tuller absolutt ikke litt en gang her nå.

Hmm.. Så, ja.. Ellers kan jeg også nevne at jeg går rundt og anstrenger meg en del for at et eller annet av det tekniske her hjemme plutselig skal bestemme seg for å ta kvelden. Bare i dag, mens jeg sto og tok oppvasken tittet jeg bort på pcen min minst fire ganger for å sjekke om den fremdeles var på. Dette er dog en av mine nyere plager, som dessverre har blitt større og større etter at maskina mi gjentatte ganger har krasjet/ slått seg av mens den har forsøkt å rendre diverse videoer for meg det siste året. Som forresten også er en av grunnene til at jeg ikke har orket å produsere noe særlig med videoer til dere i det siste. For NÅR det først skjer så blir jeg som regel så veldig påvirket av det, særlig om det skjer flere ganger på rad, så ja, ikke gøy.

Og nå skulle jeg virkelig ønske at det var det, men dessverre er ikke listen over ting som terroriserer og uroer meg i hverdagen helt ferdig eksponert for dere enda. Men nå har jeg i det minste gitt dere “best of”-delen, så jeg tenker egentlig at jeg kan gi meg nå. Poenget mitt har dere nok ihvertfall tatt – jeg er et aldri så lite nervevrak for tiden – både med og uten koffein, taurin og sukker hversågod . Og jeg er mildt sagt litt lei nå, og jeg antar at det ikke er så mye å gjøre med. For NEI, medisiner er IKKE aktuelt. Desto flere medisiner man tar, desto mer av seg selv mister man, tenker jeg. Så inntil det eventuelt blir enda litt verre enn det allerede er – ikke noe smågodt på meg, nei.

Strever du med paranoia i hverdagen?

#nerver #nervøsitet #angst #frykt #fobi #paranoia #psykisklidelse #psykiskhelse #helse #irrasjonellfrykt #plageånd #add #asperger #aspergerssyndrom #autisme #hverdag #minhverdag