Det sies at himmelen, ja den er alltid blå. Men det er ikke alltid like lett å huske når alt man kan se er sky, på sky, på sky. Og selv om de ikke er så fordømt gråe av seg, og lufta ikke så alt for tung å puste inn, ja så er det gjerne fort gjort å frykte seg det aller verste – en lang og kaotisk orkan som kan komme til å bringe med seg langt flere ødeleggelser enn den gjør noe positivt for seg.
I løpet av det siste døgnet har jeg ikke bare vært plaget av en noe tildekket, grønn himmel, jeg har også delvis gått meg bort i en tett og fuktig tåke. Jeg syns stadig jeg ser et par lysglimter her og der, men før jeg rekker å finne ordentlig fram til de så slukner de og blir borte. Og jeg er igjen like langt. Jeg kan fra tid til annen også høre stemmer, fremmede som roper “kom hit, jeg er din venn”, men enn så lenge er disse stemmene bare lyder uten ansikt.
Men når det igjen er sagt, jeg har vært i denne knipa før. Jeg nekter å slå på panikk-knappen riktig enda. For jeg har greid å finne frem til byen igjen et par ganger tidligere, og jeg SKAL klare det igjen. Om så jeg må krype i mitt eget blod de siste meterne.. Jeg SKAL greie det. Det må dere ikke tvile på.
Opprinnelig hadde jeg ikke planlagt at innlegget jeg skviste ut tidligere i dag skulle få en egen “oppfølger”, men av diverse årsaker har jeg likevel bestemt meg for å legge til et par ting, etter noen kommentarer og diverse som har “poppet opp” i etterkant. Og for dere som nok en gang måtte være usikre på hvilket innlegg jeg snakker om, og som av en eller annen grunn ikke får funnet det frem selv, her har dere en link..
Det første jeg vil starte med å oppklare litt i er hvorfor jeg fortsatt kan finne på skrive diverse innlegg om depresjon, slitsomme følelser og selvmordstanker, uten at jeg bryr meg særlig om å gå inn på hva det er som plager meg annet enn at jeg kan si at det er ting som jeg faktisk ikke får gjort noe med, og derfor også mener at det beste er å fokusere minst mulig på de, ved å etter beste evne holde nesen rettet mot andre ting.
Den første grunnen til at jeg igjen skrev et innlegg om depresjon, vanskelige følelser og tanker i dag er rett og slett fordi jeg syns det er viktig å være mest mulig åpen om ting da det blant annet kan være en svak, svak trøst for andre i lignende situasjoner å bli minnet på om at man ikke er alene, at det er flere der ute som også sliter med lignende følelser og innstillinger, om ikke nødvendigvis alle de samme tankene.
Den andre, og siste årsaken er derimot mest for min egen del. For selv om jeg fortsatt mener at det mest riktige for meg er å fokusere på noe helt annet, så ser jeg likevel en viss verdi for senere anledninger ved å nettopp “legge igjen” et par påminnelser her og der om at ting har skjedd før, og jeg kom på en eller annen måte ut av/ over det da, så sånn sett kommer jeg mest sannsynlig “ut igjen” også denne gangen. Og siden bloggen er mitt favoritt-kjøleskap å henge “små” “huskelapper” på så ble det altså til at jeg valgte å skvise det ut her inne, også denne gangen.
Helt til slutt har jeg nå bestemt meg for å kort nevne hva som faktisk påtar tankene mine mest for tiden, ihvertfall av negativ sort. Kort fortalt er det ting dere alle sammen ihvertfall mest sannsynlig har lest om allerede, andre steder, bare ikke her (med unntak av EN ting) – Og de tingene som først og fremst tynger sinnet mitt mest for tiden er: USA og Trump, Russland og Putin, truslene fra Nord Korea, det nylige terrorangrepet i Sverige, og sist, men ikke minst nedleggelsen av Hotel Cæsar.
Så som sagt – ting jeg faktisk ikke får gjort noe med!.. Ting jeg dessverre har brukt litt for mye tid til på å tenke på og lese om i det siste, enda jeg nok ikke burde (obviously). Så nok en gang.. Ihvertfall mener jeg at det beste jeg kan gjøre her og nå er å forsøke så godt jeg kan å putte nesen ned i andre ting. Som f.eks prøve å klekke ut nytt innhold til denne stadig overmerkelige og ustabile bloggen.. xD
Har du noe som plager deg unødvendig mye for tiden?
Alt er bare dritt for tiden.. Eller, det er ikke helt sant, men alt FØLES stort sett veldig dritt nå.. I de siste dagene har jeg gått rundt og tenkt mye – På ting som mildt sagt bekymrer meg, på ting som KAN skje, men også på ting jeg vet vil skje, uten at jeg får gjort noe med det. Og til slutt; ting som skjer her og nå. Det har stadig blitt vanskeligere å motivere meg til å gjøre noe. Og enda verre er det blitt når det kommer til å tenke positivt, tenke tanker som at ting vil ordne seg og at det vil gå bra til slutt. Uten at jeg vil gå noe særlig inn på hva det er som foregår i hodet mitt for tiden… Jeg ser faktisk ikke helt hvordan jeg skal komme meg ut av ting nå. Til tross for at det finnes flere ting jeg kunne grepet fast i, av positiv verdi, så klarer jeg ikke å gripe tak i disse tingene så alt for lenge av gangen nå. Jeg er sliten, jeg er lei. Lei av å gå rundt og bekymre meg sånn, lei av å være så frustrert og til tider sint, lei av å føle meg så jævlig hjelpeløs, ensom og bitte liten, og lei av å føle at mer eller mindre alt er så totalt mislykket. Så meningsløst.
Normalt har jeg holdt de negative tingene for meg selv når jeg har vært innom terapeuten de siste årene, og heller fokusert på de små hverdagslige og positive tingene. Men i dag gadd jeg ikke en gang prøve å late som. Jeg kunne sikkert gravd frem et og annet annet, men når jeg kom dit i dag følte jeg at det lå alt for mange tunge vanskeligheter i frontruta, at jeg ikke en gang orket å prøve. Jeg fortalte ikke alt, jeg klarte heldigvis å la selvmordstankene få ligge også denne gangen, men de aller fleste årsakene til de følelsene jeg har nå, de fikk hun på sølvfat.
Og hva tenker jeg om det nå i ettertid av besøket? Jeg tenker at det er irrelevant. Jeg tenker at samme hva jeg hadde brukt den timen til å snakke om i dag så hadde det ikke gjort noe særlig for meg uansett. Det er rett og slett slik jeg føler det nå. Jeg føler at det knapt finnes noe som det er noe mening i lengre. At alt snart kommer til å ryke til helvete uansett, samme hva jeg gjør nå, samme hva jeg tenker. Og jeg vet at dette ikke akkurat hjelper, at jeg ikke burde tenke sånn, men jeg føler at jeg er sakte, men sikkert på vei inn i en ny, tung og alvorlig depresjon. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre for å unngå det, annet enn å fortsette å kjempe. Og slik jeg ser det nå er det knapt noen der ute som kan hjelpe meg. Jeg er mer eller mindre for meg selv, i et mørkt, mørkt hull. Og det nytter neppe å skrike.
Innimellom, en sånn gang i blant er det plutselig mye som blir lettere sagt enn det er gjort. Selv den mest stødige mann kan være i stand til å rote bort sine grunnsteiner fra en tid til en annen. Og når DET først skjer kan man selvfølgelig få panikk og begynne å lete febrilsk til man finner de igjen, forså å risikere flere små ras mens man holder på, og dermed bli enda et par steiner fattigere. Eller så kan man så stille, holde kjeft og bare høre på småfuglene rundt seg kvitre, mens man venter på at grus og stein skal komme rullende tilbake, mer eller mindre av seg selv.
Akkurat nå når denne linja blir skrevet er det onsdag, 15. februar (2017), klokken er 03.01. Jeg sitter midt i mitt eget selskap, skulle gjerne invitert noen til å “joine festen”, men så vil jeg ikke risikere å vekke noen. Så da sitter jeg her da. Prøver så godt jeg kan å taste ned de tankene jeg har, i håp om å få det litt bedre etter en stund. For samme hvor hardt jeg måtte prøve å unngå det så er likevel faktumet sånn akkurat nå – jeg er litt deppa.
For litt siden kunne jeg funnet på, mer eller mindre “ubevist”, å skrive at jeg selv ikke helt vet hvorfor. Men det ville vært å lyve, for både dere, og meg selv. Det ser jeg ingen hensikt til, så derfor skal jeg nok en gang gjøre det jeg både kan og liker best. Være ærlig. Jeg er seksuelt frustrert, jeg føler meg ensom, og i tillegg har jeg i et par dager nå stadig følt mer og mer på følelsen av å være generelt litt mislykket.
Det til tross for at jeg egentlig har fått til flere ting i en lengre tid nå som jeg burde være stolt over. Forrige uke fikk jeg til min aller første velykkede, hjemmelagde pizza. Jeg har i løpet av det siste året blitt bedre og bedre i Photoshop. Jeg har stort sett en langt bedre kontakt med en av mine absolutt beste venner nå enn jeg hadde for 2-3 år siden. Jeg har hittil lyktes ganske greit i å prioritere kvalitet fremfor kvantitet når det kommer til hva jeg lager og legger ut i sosiale media. Og akkurat nå så går det faktisk greit når det kommer til diverse sparekontoer.
Men selvfølgelig, det er også noen ganske konkrete ting som absolutt kunne vært bedre også. Og det er stort sett de tingene hjernen min prioriterer å bruke energi på nå. For det jeg heller har “valgt” å tenke på i det siste fremfor det jeg nevnte i sta er ting som… At jeg ikke ser like ung og pen og som jeg tidvis skulle ønske.. At jeg har en alt for lang liste over ting jeg har sagt litt for høyt, litt for mange ganger at jeg skal gjøre, men som jeg hittil knapt har startet på, eller ikke påbegynt i hele tatt.. Det faktum at det er en stund siden sist jeg “fikk meg noe”.. Og at jeg ikke akkurat er i så god fysisk form som jeg burde vært på min alder, ah, også er det ikke så lenge til jeg fyller 30.
Jah, også var det en ting til da.. Jeg sitter her og savner en veldig god venn. Og selv om muligheten for at vi snart kan treffes igjen nå er større enn på veldig lenge, så har også troen på at det faktisk vil skje blitt påvirket av alt det andre jeg nå ser litt mørkt og tungt på. Den grønne tåken har spredt seg ganske greit, for å si seg sånn, også på steder den egentlig ikke burde vært i hele tatt. Steder den ikke har noen grunn til å være overhode. Frekke, frekke tåken.
Men, men.. Forhåpentligvis vil nok giftens tåke fordufte om en stund, og når det er gjort vil nok også det stort sett så faste og stolte fjellet klare å finne igjen sine grunnsteiner. For selv om det føles veldig surt nå er dette tross alt ikke den første vinteren på stedet. Det er bare så jævlig guffent og trist når den først er her, og man har minimalt med hjelpemidler til å tenne opp med. Men det skal nok gå denne gangen også. Det må jo nesten bare gå bra.
Hvordan står det til med din psykiske tilstand for tiden?
Så var det visst igjen på tide å skrive litt om prioriteringer, kosthold, søvn og angst igjen. Ikke helt favoritt-innleggene mine å skrive, men av visse grunner føler jeg at jeg likevel bør ta opp denne tråden igjen her nå. For natt til i dag hadde jeg en aldri så liten tur ned i kjelleren igjen. Ikke den depressive kjelleren, jeg var forsåvidt innom det rommet også på et tidspunkt, men det rommet jeg ble værende mest i denne gangen var det ikke fult så attraktive “tom for krefter”-rommet. Og det er flere grunner til at jeg ble kastet ned dit igjen nå. En av årsakene er at jeg generelt har kjempet og slitt for å beholde en noen lunde grei nattesøvn de siste ukene, noe jeg bare så vidt har vært i stand til å klare. Som nevnt før er jeg generelt ganske sensitiv for lyder som ikke kommer fra meg selv. Noen ganger kan bare tikkinga fra klokka på soverommet være nok til at jeg ikke får til å koble ut. Så denne uken har jeg bestemt meg for å prøve å gjøre noe med dette. Jeg har nemlig gått til anskaffelse for noen ørepropper fra orepropper.no…
Jeg har nå brukt disse øreproppene totalt to ganger. De stenger ikke ut alt (noe som heller ikke er meningen i tilfelle brann osv.), men de demper ihvertfall sånn omtrent 32 db, så da slipper jeg ihvertfall tikkinga fra soveromsklokka. Så for de periodene jeg nå er våken om dagen, mens jeg sover om natta så ser det ihvertfall litt lysere ut. Men nå er jo min situasjon slik at jeg aldri helt har klart å holde på en fast døgnrytme særlig lenge, så med andre ord er det andre lyder som er mer aktuelle på dagtid som dog er enda høyere som så, og dermed også enda hardere å ignorere. Sitter nå og vurderer om dette skal bli noe av det første jeg tar opp med terapeuten min når vi møtes igjen på nyåret, i håp om at hun kanskje kan henvise meg til en psykolog eller noe som kan hjelpe meg med disse utfordringene. Men vi får se, før den tid får jeg ihvertfall så godt jeg kan prøve å trene litt mer på egenhånd med de nye proppene. For selv om de ikke hjelper 100% så hjelper de ihvertfall noe. Bakdelen med disse er først og fremst at de er litt ubehagelige å ha i ørene, men mulig det bare er en vanesak jeg kan klare å venne meg til om en stund.
Men nå er det som nevnt tidligere ikke bare søvnen jeg fremdeles har å stri med. Spesielt den siste uken har jeg vært ganske dårlig på å spise særlig jevnlig igjen. I går var det eneste jeg fikk i meg fire brødskiver, tre kopper te (med to t-skje sukker per kopp), en boks energidrikke, et saftglass, og mot slutten en bolle med noen kjøttboller og maccaroni før jeg gikk og la meg. Og dessverre er dette ganske representativt for hvordan jeg har “levd” de siste dagene. Jeg har nok en gang klart å underernært meg selv, samtidig som jeg har fått i meg litt for mye sukker, koffein og taurin. I tillegg har dagene vært nokså ensformige når det kommer til aktivitet også da det stort sett har gått i lange, lange timer med Watch_Dogs 2 og utenom litt rengjøring i heimen der og da, ikke så mye annet… Vært veldig dårlig på å ta kontakt med vennene mine igjen nå, bare for å nevne noe.
Og med slike uvaner og utfordringer over lengre tid skjedde det som bare måtte skje igjen i natt – Jeg fikk brått et veldig ubehagelig innfall av angst, en ikke helt ubetydelig følelse av tomhet og sist, men ikke minst en ganske tilstedeværende dødsangst.. Som de fasteste av dere sikkert vet er ikke dette første gangen, men det begynner å bli en god stund siden sist. Og takk for det. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å forklare best mulig hvordan det føles når kropp og sjel går gjennom disse utingene jeg var gjennom noen timer i natt, annet enn at det føles ut som kroppen er blitt overbelastet av energi, samtidig som flere deler av psyken plutselig er slått av. Og da spesielt den delen av hjernen som gjør at man er i stand til å tenke positivt og rasjonelt.
Jeg vet ikke helt hva jeg egentlig syns er verst når slikt først skjer. For jeg er helt klart ikke noe stor fan av den delen som gjør at jeg plutselig ikke føler jeg har særlig kontroll over verken kropp eller sinn lengre, og at jeg på et tidspunkt føler at jeg er helt, fullstendig ribbet for alt som har med mental energi og gnist å gjøre. Men jeg tror nok likevel at den plutselige angsten som så brått dukker opp er det jeg syns er verst. Spesielt når man føler seg så sikker på at nå er det slutt, nå kommer jeg til å dø om hvert øyeblikk. For det følte jeg på igjen i natt.
Heldigvis så gikk det hele ganske så bra denne gangen også. Jeg lever visst fortsatt, og hvis jeg skal få lov til å være litt positiv igjen så har det jo kommet noe godt ut av det nå i ettermiddag. For etter at jeg sto opp i dag, så tok jeg først og ga deler av kjøkkenet en omgang med vann og såpe, før jeg ruslet meg avgårde til Kiwi for å handle inn litt mat. Sunn og variert mat. Okei, nå er ikke problemet først og fremst at jeg har spist så usunt i det siste, for det føler jeg ikke at jeg har. Det er mer det at det har gått veeeldig lang tid mellom hvert måltid, samt at jeg jo også har kombinert dette med litt for mye koffein og etc… Enyway.. Nå er ihvertfall planen å ta meg litt mer sammen igjen, spise jevnligere og litt mer variert. Mulig jeg må sette opp alarm på mobilen som minner meg på dette før jeg blir helt spist opp av en og annen lidenskap jeg har, som f.eks gaming xD
Forhåpentligvis er det nok en gang lenge til dette nå måtte gjenta seg igjen. Kan faktisk ikke huske når dette skjedde sist. Det kan hende at jeg hadde et lignende innfall tidlig i vår, men da var det isåfall et innfall som varte noe kortere, og som var av en mindre porsjon enn det krasjet jeg altså klarte å bli utsatt for i natt…
Det kan være at denne uken i sin helhet egentlig ikke egentlig har vært så aller verst, men akkurat nå føles det som om den rett og slett bare har vært dritt. Den startet forsåvidt ved å ikke være så elendig, men de tre-fire siste dagene har stort sett vært den ene nedturen etter den andre.
Den veldig korte versjonen er at denne uka har føltes som en evig påminnelse på særlig tre ting: 1. Man skal ALDRI ta glede forgitt. 2. Man skal helst ikke stole på noen. 3. Hvis man vil få noe gjort, så må man gjøre det selv, fordi punkt nummer 2.
Men for å se litt lyst på det så er det heldigvis en god stund siden jeg har hatt en så kjip uke som jeg har hatt og har nå, og forhåpentligvis så nådde jeg bristepunktet på et viss tidspunkt i ettermiddag.. Eller ikke.
Av forskjellige årsaker gidder jeg ikke å fortelle så alt for mye av det som har pågått de siste dagene, da nok være et par stykker både innad og utenfor familien som vil bli litt snurte på meg da, men jeg kan ihvertfall fortelle dere litt om dagen i dag, siden i dag har dritten stort sett kommet fra andre ting enn diverse folk.
Først og fremst er det bare å være helt ærlig på at jeg har sovet ganske dårlig i natt, dvs. i natt også.. Når jeg så kom meg opp fra senga tok det ikke lang tid før jeg bestemte meg for å kvitte meg med litt søppel, samt å ta meg en handlerunde.
På veien bort fikk jeg nyte en serie nydelige piskeslag i ansiktet av den deilige vintervinden vi har her i Oppdal. På vei hjem igjen fikk jeg stifte et ikke så veldig mykt bekjentskap med glattisen utenfor Spar.
Hmm, ja det er egentlig alt jeg vil fortelle dere her og nå, av forskjellige årsaker jeg altså allerede har nevnt. Så ja, da var det vel bare å tilføye uke 47 på etterhvert ganske så lange svartelisten og bare håpe at uke 48 vil bli noe mildere.
Helt til slutt vil jeg bare utrope et aldri så lite FUCK YOU til dere fire som i litt forskjellig grad har bidratt i å gjøre denne uken såpass elendig som den nå har blitt. Takk skal dere ha. Sånn, da var det innlegget på plass. Ønskeliste til Satan neste.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive dette innlegget siden jeg har følt at jeg kanskje har sagt og skrevet og generelt brukt nok energi på dette de siste dagene andre steder, men jeg har muligens ikke vært så alt for flink til å formulere hva jeg egentlig føler og ikke minst hvorfor, før nå.
For ja, det skal handle litt om Pokémon Go igjen. Eller, skal det egentlig det? Nei, ikke egentlig. For det problemet jeg har nå er vel egentlig ikke først og fremst dette mobilspillet, men mer meg selv. “Problem” blir vel forresten å ta i litt, men jeg får bare bruke det ordet nå i ren mangel på noe bedre.
Forrige uke gledet jeg meg stort sett bare til å reise til Voss igjen for å få treffe de vennene jeg har der. Jeg gledet meg til å få se de igjen, jeg gledet meg til mange forskjellige ting, ja blant annet Pokémon Go.
Og Pokémon-spilling – det ble det, i aller høyeste grad. Og etter min smak ble det dessverre litt i overkant mye. Allerede fredag kveld begynte jeg å kjenne på kjedsomheten, og at jeg var blitt lei. Mellom 5-6 timer holdt vi på da, og særlig de to siste timene kunne for min del vært brukt til noe annet.
Misforstå meg ikke, jeg har kost meg med dette spillet, det er altså doseringen som først og fremst har blitt alt for stor. Og dette var jeg ærlig på allerede denne kvelden. Jeg innrømmet at jeg var blitt litt lei, og at jeg hadde begynt å kjede meg. Likevel skulle det spilles enda mer Pokémon igjen på søndag.
Så nå sitter jeg og lurer.. Kunne jeg på noen som helst måte unngått de nye timene med Pokémon på søndag? Kunne jeg sagt rett ut at jeg virkelig IKKE hadde lyst til å spille dette spillet mer akkurat da? Ja, jo.. Muligens, men da hadde jeg slitt med dårlig samvittighet nå i tillegg til at jeg føler meg litt lei meg for at jeg faktisk er såpass utenfor i dette samfunnet som jeg jo er, og at det ikke ser ut til å være så mye jeg får gjort med det heller.
Og igjen.. Det er vel egentlig helt greit at jeg ikke var enda tydeligere enn jeg var denne helga. For jeg sa det rett ut flere ganger når jeg fikk spørsmål om det at jeg faktisk var lei, at dette spillet hadde begynt å kjede meg og at jeg ikke egentlig hadde så veldig lyst til å spille enda mer igjen på søndag.
Likevel ble det altså mer Pokémon på søndag. Altså, jeg kunne jo tross alt bare ta frem 3DSen min om det ble for ille.. Jeg har ikke sagt dette før nå, men akkurat på søndag var jeg mot slutten av kvelden litt lei meg, lettere deprimert og jeg følte meg ganske utenfor. Og følelsen av at mine meninger og ønsker akkurat der og da betydde såpass lite har nå igjen fått meg innpå tanker som hvorfor jeg i hele tatt gidder å være her lengre (altså i live).
Det kan godt hende jeg tar feil, men jeg følte rett og slett da at det var egentlig det samme hva jeg mente og følte. Om jeg var til stede og spilte med de andre, om jeg var til stede og gjorde noe helt annet, eller om jeg bare hadde gått min vei og bokstavelig talt vært helt for meg selv føler jeg ikke hadde gjort noen forskjell for verken meg eller de jeg var med. De hadde knapt merket det og jeg hadde likevel vært litt lei meg og følt at jeg var på sidelinjen.
Men.. For å se litt lyst på det så er jeg glad for at jeg klarte å holde de aller verste tankene og meningene for meg selv. Jeg føler ihvertfall selv at jeg var tydelig nok på at jeg ikke egentlig ville mer, samtidig som jeg klarte å unngå å bli for sutrete eller klagete, for DET hadde ihvertfall ikke følt særlig bra med seg.
Sånn, nå har jeg skrevet alt jeg hadde på hjertet for denne gang. Før jeg runder av dette innlegget helt vil jeg nok en gang påpeke at jeg IKKE nødvendigvis hater Pokémon Go eller Pokémon generelt. For det gjør jeg virkelig ikke.
Og det er ikke helt utenkelig at jeg kommer til å installere spillet igjen noe senere (av-installerte tidligere i dag), men akkurat nå er jeg ganske forsynt på dette universet, og særlig med tanke på at jeg kjenner jeg blir litt lei meg bare noen nevner Pokémon igjen nå er det nok like greit at jeg ikke har denne appen liggende på mobilen akkurat nå..
Hadde egentlig ikke tenkt å komme med et nytt blogginnlegg igjen nå før senest i løpet av helgen, men etter at jeg logget meg inn på blogg.no litt tidligere i kveld oppdaget jeg at det har kommet inn tre nye kommentarer siden mitt forrige innlegg, og nå føler jeg for å komme med en liten oppdatering, samt for å oppklare i noe.
Siden særlig to av de kommentarene jeg har fått inn er såpass lange orker jeg ikke svare på de akkurat nå, i stede skal jeg prøve å la dette lille innlegget bli et slags felles svar til dere tre det gjelder, og alle andre som eventuelt måtte lure hvordan det “går” og sånn..
Først og fremst, jeg har ikke blokkert noen fra Facebook den siste uken. Grunnen til at jeg ikke er mulig å kontakte, eller i hele tatt mulig å finne der inne akkurat nå er ganske enkelt fordi jeg har deaktivert meg selv. Akkurat nå så orker jeg ikke bilder, statuser og lignende som bare er med på å gjøre at følelsen av ensomhet og mindreverdighet vokser seg større enn den allerede er… Sånne ting som Facebook flyter over av, særlig på denne tiden av året.. Jævla sommertid..
Jeg føler meg ensom nok som det er om jeg ikke skal få diverse bilder fra andre individers idylliske festligheter trykket opp i trynet. Vanligvis så reagerer jeg ikke noe særlig på sånt lengre, eller bryr meg… Men akkurat de siste dagene som har vært såpass tett inntil min egen bursdag så har vanskelige følelser og tanker jeg trodde jeg hadde lagt mer bak meg kommet sterkt tilbake igjen.
Men.. Det var da ikke sånn i fjor? Vel, det er nesten helt riktig.. Det var ihvertfall ikke så ille i fjor som nå.. I fjor hadde jeg noe å se frem til som gjorde at det faktum at jeg måtte være ensom på bursdagen min ikke føltes så ille.. Det har jeg ikke nå. Dvs.. Jeg har kanskje en ting å se frem til i juli, men av forskjellige årsaker syns jeg det virker såpass usikkert at jeg klarer ikke helt ha noen særlig tro eller forhåpninger rundt det for øyeblikket..
Ellers har jeg ikke mer å legge til. Det har ikke skjedd noe de siste dagene som er verdt å fortelle. Jeg har stort sett bare vært hjemme og kjempet meg gjennom time etter time, prøver så godt jeg kan å ikke si eller gjøre noe som i “verste fall” ikke kan endres på. Den manglende impulskontrollen min, samt alle de aggressive følelsene og vanskelige tankene jeg har nå er ingen nevneverdig god kombinasjon med tanke på både det ene og det andre..
Jeg er sint. Sint, deprimert og helt utenfor. Det har nå gått en stund hvor jeg har tenkt en hel del frem og tilbake, men samme hva jeg tenker så blir alltid sluttkonklusjonen den samme. Det er ingen vits. For en stund siden prøvde jeg å gi et lite hint til enkelte over Snapchat om at jeg kunne trengt noen å snakke med. Ingen respons. Ingen som bryr seg. Enten det, eller så er jeg bare blitt helt elendig på å bli latt godt nok merke til for tiden. Generelt veldig elendig i det aller meste.
Men mest sannsynlig har de jeg prøvde å signalisere nødskriket til skjønt greia, men uten å bry seg. Liksom.. Dette er på ingen måte noe nytt. Folk er mest sannsynlig, og veldig forståelig drittlei, og tenker at om et par dager, kanskje bare noen timer så går det sikkert over.. (Som jeg alt har vært inne på: Det er ikke noe vits…) Og jeg kan ikke akkurat klandre noen for å ikke bry seg om meg lengre sånn utenom den korte “hvordan går det”?-late-som-man-bryr-seg-bittelitt-der-og-da-fordi-man-ikke-har-noe-annet-å-gjøre-på-likevel-samtalen..
Så.. Hvorfor skriver jeg nå DETTE innlegget? Helt ærlig.. Jeg er sint.. Såpass sint nå at jeg i skrivende stund ikke bryr meg om enkelte av en eller annen grunn måte føle dårlig samvittighet eller noe i ettertid at av å ha lest dette innlegget.. Når folk tydeligvis ikke bryr seg om meg lengre så gidder ikke jeg bry meg om folk lengre heller… Jeg gidder ikke mer. Jeg vil så gjerne få ut noe… Og jeg vet innerst inne at dette absolutt ikke er den lureste måten å gjøre det på.. Men på en annen side har jeg egentlig ikke troen på noe akkurat nå sånn uansett, så spesielt derfor gir jeg nå rett og slett litt faen i hva folk måtte føle og tenke etter dette innlegget her. Jeg har rett og slett ingen eller noe å tape lengre. Så tror jeg heller ikke det er noen av de jeg skulle ønske at jeg hadde litt bedre kontakt med som faktisk leser bloggen min lengre heller, så.. Med mindre jeg ber de om det, så hva er egentlig vitsen?
Jeg er sint… Sint fordi jeg føler meg så jævla forbisett, ignorert, tatt forgitt og i hele tatt.. Utenfor. Sint på meg selv først og fremst, men også litt sint på samtlige av de jeg har prøvd å fått kontakt med de siste ukene, uten særlig hell. Sint og lei av at det stort sett fortsatt er jeg som må ta det jævla initiativet, og fordi folk knapt svarer når jeg gjør det, hvis de i hele tatt gjør det. Og sint fordi hvis jeg først får startet en viss samtale så tar det ikke lang tid før den bare dør ut da jeg rett og slett STORT SETT er helt elendig på å finne ting å snakke om som vedkommende på den andre siden også har en viss interesse av/ for…
Og.. Sint fordi det fortsatt i så veldig stor grad er min egen skyld at jeg ha det sånn. Fordi.. Ingen av de jeg har prøvd å fått særlig kontakt med bor jo spesielt nærme. Og jeg antar at det er vel lettere for folk å heller bry seg om de som bor nærmere geografisk enn om en slitsom taper som ikke en gang holder til i samme distrikt… En man stort sett bare chatter med og leser fra over nett der og da.. En som har snakket om å flytte en god stund, men som aldri helt ser ut til å få det til fordi han er så jævlig mislykket også når det kommer til det økonomiske. Flyttehjelp er som det meste annet nå ikke akkurat gratis..
Jeg føler så mye på sinne, hat og fortvilelse.. Gjort det i en god stund, som i mange timer.. Eller, nærmere bestemt et par dager, men nå føles det spesielt ille, igjen.. Hvorfor skal jeg aldri komme meg videre? Hvorfor lærer jeg aldri av det som stadig holder meg tilbake? Hvorfor får jeg aldri til å gjøre noe særlig med det? Hvorfor kan ikke bare alt ta slutt snart, en gang for alle…? Rett og slett… Jeg er sosialt tilbakestående, mislykket og generelt helt utenfor.
Så, igjen.. Faen ta absolutt alt og alle.. Og faen ta meg selv som bare fortsetter og fortsetter å være den forbanna tilbakestående idioten som jeg er.. Denne ondskapsfulle karusellen ser aldri ut til å ta slutt. Jeg er så jævlig lei.. Jeg vil av… Nå..
Ikke bra dette her.. Ikke bra i hele tatt. Klokken er i skrivende stund snart 13.00 og jeg har akkurat klart å komme meg opp fra sengen. Jeg la meg tidlig i går kveld, har igjen stått opp sent. Jeg vet ikke hvor mange dager på rad dette har foregått nå, men det har blitt noen.
Når jeg legger meg er det ikke for at jeg skal få sove. Ikke med det første. Det er selvfølgelig det jeg håper på skal skje, men det har ALDRI vært det som har skjedd. Ikke med det første. Selvmidlidenhet holder meg nede i våken tilstand. I timesvis. Både før og etter at jeg endelig har fått sove. Det er så mye som ikke er som det skal være nå. Så lite å stå opp til.
Jeg er lei. Lei av å feile gang på gang. Lei av å feile sosialt. Lei av å… Nei, for å holde det kortest mulig… Jeg er generelt mislykket. Får ikke til noe riktig for tiden. Ingen ting. Alt suger. Alt føles meningsløst. Tungt. Vondt. Bare meningsløst.
Jeg har ingenting å stå opp til lengre som jeg føler gir dagen mening. Jeg er fordømt lei av livet mitt slik det er nå. Jeg har prøvd å forandre det så mange ganger, uten særlig med hell. Jeg er og blir mislykket. Jeg hater meg selv sånn nå at jeg kan ikke få sagt det godt nok, så jeg ser ikke engang vitsen i å prøve.
Livet er forsåvidt alltid en kamp. Men nå føles det ut som det er alt det er. En kamp om å holde ut dagen. En kamp om å finne noe som i hvertfall til en viss grad får meg til å føle noe annet enn sinne, frustrasjon, hat og meningsløshet. En kamp om å tenke positivt. En kamp om å orke. En kamp om å gidde. Så mange kamper jeg stadig taper med glans. Forøvrig et tåpelig uttrykk..
