For en måned siden postet jeg et innlegg for å minne meg selv (og andre) på hvor utrolig heldig jeg er. Faktisk har jeg vært så heldig den siste måneden at jeg ikke har hatt en dritt å skrive om, haha, så heldig er jeg.

Okei, jeg er faktisk litt usikker selv nå på om jeg var sarkastisk i ste, eller ikke.. Det er jo et godt tegn, sant? Vel, greit.. På tide å blogge igjen før noen holder en minnestund for meg i tro om at jeg har rullet syv og tredve synåler under jorda.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

I og med at jeg var såpass positiv forrige måned er det på tide å skape litt balanse ved å skvise ut et ikke fult så positivt innlegg denne gangen. Jeg skal nå benytte anledningen til å lage en såkalt klage-liste. En liste over ting jeg er lei av for tiden.

Sååå, siden livet er så alt for kort, og i og med at en av de tingene jeg er litt lei av er å kaste bort dyrebar tid velger jeg herved å starte denne listen NÅ. Introduksjons-tekst ferdig.

JEG ER FOR TIDEN LEI AV:

 Tinder! Eller.. Ikke Tinder i seg selv, men det faktum at jeg aldri klarer å oppnå det jeg faktisk vil med denne appen. Nemlig å finne noen som ikke bor alt for langt unna som jeg kan møte mer enn bare 1-2 ganger i året.. Noen jeg har litt mer enn en eneste interesse felles med. No offence til enkelte som eventuelt måtte føle seg “truffet” nå.. Det er absolutt ikke min hensikt å skyte folk.

Jeg har vel og merke fått et par matcher de siste ukene, hurra!.. Nei, ikke hurra. Faktisk har hver eneste match enten forsvunnet så fort jeg har skrevet “hei”… Eller så har det vist seg å være falske profiler som kun har vært opprettet for å lokke meg inn til et og annet grumsete sted på nettet. Jeg har fortsatt kjæreste, så for meg er den slags spontane sex-treff like aktuelle som å operere bort nesen fra ansiktet forså å sy den fast to centimeter over rasshølet mitt… Nei.. Bare nei. Jeg er såå nær ved å faktisk opprette en kontaktannonse nå.

 Terror/ IS! Først og fremst. Nei, IS er ikke de eneste som bedriver terror og faenskap på denne kloden. Men det er først og fremst de vi hører og leser om nå. IS og Justin Bieber.. IS har bare blitt en av flere grunner til at jeg prøver å holde meg mest mulig unna diverse nyhetssider på nett. Jeg har aldri, og jeg kommer neppe heller til å helt forstå meg på slike “folk” som ikke gjør stort annet enn å ødelegge for andre.

Etter min mening er ikke disse IS-“folka” annet enn… Hmm, jeg kommer sannelig ikke på noen ord som er dekkende nok… Barbariske, inkompetente idioter av noen rasstapper føles liksom ikke nok, men det får holde for nå. Slik jeg ser det gjør ikke IS noe som helst annet enn å ødelegge. De ødelegger for andre muslimer rundt om verden som sliter med mer enn nok rasisme og fordommer fra før av. De bidrar til å gi hjernedøde innenfor høyreekstreme miljøer mer å gå på. De bidrar til at generelt enda flere mennesker rundt om kring i verden (uansett politisk tilknytting, religion og hudfarge) føler seg utrygge…

Ikke bare ødelegger de så og si for alle andre (med unntak av media eventuelt), men de ødelegger også for seg selv. Etter det som skjedde i Frankrike i helgen har de nå tatt på seg skylden. Greit nok, med mindre noen andre hadde tatt på seg skylden og kunne bevise det så hadde trolig IS fått skylda likevel. Men, jeg mener… Tror de virkelig at de vil komme unna med dette? Svaret er antakelig ja, de gjør faktisk det. De tror at de en dag skal vinne. At de med sine sinnssyke ugjerninger en dag skal klare å gjøre hele verden om til en islamsk slave. Man skal aldri si aldri, men… Det ser jeg bare ikke for meg kommer til å verken skje, kniv eller gaffel. Ikke i morgen, ikke om 10 år, ikke om 50 år… Jeg kan like gjerne bare si det… “Aldri”.

 Mistolkinger! Blablabla, jeg har nevnt dette en god del ganger nå, og jeg skal skrive det igjen. Jeg er fortsatt diagnostisert med aspergers syndrom. Og allerede nå er det en større sannsynlighet for at noen av dere har misforstått meg ved å tro at jeg mener at folk med AS har monopol på misforståelser. Vel, det er så absolutt ikke det jeg mener i hele tatt. Årsaken til at jeg igjen nevner AS nå er at man med denne diagnosen har en lei tendens til å stadig bli misforstått en god del ganger mer enn hva man trolig hadde blitt om man var uten.

Jeg skal komme med et eksempel. Med asperger er man gjerne veldig direkte, og opptatt av fakta. Jeg blant annet har en viss uvane av å rette på folk om noen sier noe feil. Det har gjentatte ganger gjort at folk har oppfattet meg som både irritabel og kranglete, selv når jeg ikke egentlig har vært det. Greit, jeg har mine dårlige dager jeg også hvor jeg kan være begge disse tingene (irritabel og kranglete), men likevel.. Ved de fleste tilfellene jeg har fått disse to stemplene på meg har jeg ikke egentlig vært noen av delene.

Andre misforståelser som lett forekommer har gjerne med spøk/ ironi å gjøre. I motsetning til en del andre med AS/ autisme er jeg noe bedre trent på å skille spøk fra alvor, men det er fortsatt en utfordring. Folk som ikke er alt for godt kjent med meg kan f.eks fort tro at jeg fleiper og er ironisk i en rekke tilfeller hvor jeg ikke er det i hele tatt. Sånt forekommer ikke like ofte nå lengre som for en tid tilbake, men det skjer likevel såpass ofte at jeg har en grunn til å bringe det opp på denne listen her og nå.

 Overanalyseringer! Jeg er fremdeles en mester når det kommer til nettopp det å overtenke ting. Noen ganger kan det være en bra ting som hindrer meg fra å gjøre impulsive ting jeg fort ville ha angret på i ettertid. Men det får meg også til å angre innimellom på ting jeg IKKE har gjort.

Fordi… I ganske mange tilfeller er nettopp denne overtenkingen med på å hindre meg i å få gjort en god del ting jeg egentlig kunne hatt godt av. Et klassisk eksempel som aldri slår feil er følgende: Jeg har lyst til å være sosial med en venn, men ender opp med å ikke ta kontakt fordi hjernen overbeviser meg om at vedkommende er for bra for meg, at han eller hun er opptatt, eller rett og slett bare ikke vil ha kontakt med meg sånn egentlig, men ikke tør å si det fordi han eller hun er for “snill” til sånt.

Men dette rammer ikke bare det som går på det sosiale, det kan også gå minst like utover bloggen f.eks. Eller kanskje verst av alt… Å i hele tatt orke å stå opp enkelte dager.

 Selvmordstanker! Nei, jeg er ikke kvitt de. Man skulle kanskje tro det nå med tanke på at jeg har fått meg kjæreste og sånn, men nei… Selvmordstankene mine er kommet for å bli. Selv under de beste periodene mine er de der med jevne mellomrom.

Og i motsetning til IS så er jeg hakket mer redd for at mine selvmordstanker kommer til å vinne over meg og mitt en dag. Jeg ser ikke for meg at det kommer til å bli realitet med det første. Til tross for en rekke ganske tøffe utfordringer innimellom føler jeg at jeg fremdeles har nok energi og grunner til å ikke “legge meg under kniven”. Men jeg er usikker på hvor lenge det kommer til å vare.

Bare det å tenke på hvor mange dager i løpet av livet jeg har tenkt tanken på å gjøre slutt på alt er deprimerende i seg selv. Jeg har helt forgjeves kastet bort så mye tid og energi på disse tankene, og jeg lar det fortsatt skje. Senest i går gjorde jeg en ny vurdering på om livet var verdt å fortsette – og hvis nei – hvordan skal jeg klare å stoppe det.

Det som har reddet meg til syvende og sist i de aller mest ekstreme tilfellene foreløpig er at jeg har lest litt for mange artikler om folk som har overlevd helt utrolige ting. Kort fortalt… Uansett om det er snakk om å henging, fall fra tusen meter, påkjørsel fra et tog, et møte med en flokk rasende dinosaurer (også kalt fugler)… Jeg er redd for å overleve forså å ende opp som en stakkars krøpling som er lam fra (under)livet, (opp) og ned. DET er hovedårsaken til at jeg fremdeles “lever”.

Sånn, da er det ikke så skrekkelig mye mer jeg har på hjertet for denne gang. Det er fremdeles en del ting som plager meg for tiden, men det er enten såpass små bagateller at de bare blir kjedelig å lese om, eller så er det ting jeg ikke bør skrive om med mindre jeg vil risikere å bli uvenner med en eller annen fjott. Akkurat nå føler jeg det er nok krig og ufred i verden fra før av…

Så.. Hva er du lei av for tiden?

Vi reblogges!

Fyller 24 år på mandag – Hopper ikke akkurat av glede..
I skrivende stund har jeg bestemt meg for å lufte litt i øverste etasje.. Fortelle dere litt om hva slags tanker jeg har latt sveve gjennom hodet mitt den siste tiden når jeg ikke har klart å “fokusere meg vekk” i Game of Thrones-universet, eller et og annet Play Station-spill.

De siste dagene har livskvaliteten min vært noe forstyrret av bekymringer.. Bekymringer og følelsen av å innimellom føle meg.. Ganske hjelpesløs. Jeg har flere ganger i løpet av livet tenkt at hvis jeg bare later som et eller annet så vil jeg kanskje tro på det selv, hvis jeg bare lar det gå lenge nok. På mandag har jeg bursdag… Og den delen om at det ikke er en veldig stor deal, er forsåvidt sann.. Men hvis jeg noen gang har gitt utrykk for at jeg ikke bryr meg overhode… Så har jeg ikke vært 100% ærlig.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Nå ser det ut til at jeg får besøk av mamma på ettermiddagen, og det er jeg sikker på vil bli hyggelig. Selv om vi ikke har så mye kontakt har vi i hvertfall bedre kommunikasjon nå de få gangene vi har kontakt, sammenlignet med hva vi hadde for, vel 3-5 år tilbake. Jeg gleder meg til det besøket. Men.. Jeg skal ikke benekte for at jeg skulle ønske at jeg en gang kunne tilbringe bursdagen min med en av mine beste venner.

Dessverre er situasjonen en gang slik den er. Ingen av de jeg absolutt kunne tenkt meg å tilbringe bursdagen min med aller mest bor i nærheten.. Og joda, det finnes tog, buss, fly og sånn… Men… Ja… Det er ikke så mye mer å si.. Annet enn at jeg i hvertfall må vente minst et år til før jeg får oppleve å tilbringe bursdagen min med en av de vennene jeg trives aller, aller best med.. Ikke mer å si på det..

Tannkjøttproblemer
I tillegg til at det med bursdagen min har holdt meg litt nede så er det enda en ting som ikke akkurat har hjulpet så veldig med å holde meg i det gode humør de siste dagene… I løpet av den siste uken nå har det gjort litt vondt i tannkjøttet i øverste del av munnen når jeg har pusset borti der med tannbørsten. I tillegg oppdaget jeg her om dagen at det nå er litt mindre tannkjøtt på i hvertfall to områder enn hva som var der for en stund siden. Og det må jeg si har skremt meg noe..

Akkurat det siste kan ha en sammenheng med at jeg har pusset litt hardere enn jeg burde de siste dagene i håp om at det ville gjøre noe med smertene i tannkjøttet… Men etter å ha googlet litt rundt omkring har jeg forstått at det å pusse for hardt fort kan gjøre vondt verre.

Google ja… Det er ikke måte på hvor paranoid man kan bli hvis man bare fortsetter å søke og søke etter ting som har med eventuelle sykdommer og sånt å gjøre. Uansett.. Nå har jeg fått en avtale med tannlegen min om en time den 25. juni.. Så nå som den timen er spikret fast skal jeg i hvertfall forsøke å ikke plage meg selv mer med alle tankene om hva, hvis og om. Kan det være tannkjøttkreft? Kan det være at jeg har en ukjent sykdom som ikke kan helbredes? Det finnes ikke grenser..

Tja, det var vel det. Forhåpentligvis vil det bli mer lys i tunnelen snart. Jeg i hvertfall HÅPER og tror at når bursdagen min er over på mandag, og når jeg har fått unnagjort den tannlege-timen så kan jeg kanskje begynne å tenke mer i positive retninger igjen.. Og kanskje være en bedre venn for de vennene mine rundt om kring som faktisk er i vanskelige situasjoner enn meg selv…

Vi reblogges! 

© Bildet er tatt fra wakka.isay.no

Det er noe jeg må forsøke å få ut av systemet nå før jeg blir så gal at jeg kommer til å gjøre ting som kan angres på i en lengre ettertid. Når denne setningen skrives er klokken 16.42 og jeg har akkurat stått opp, men ikke spist frokost enda…

De siste dagene har det igjen begynt å bli vanskelig å motivere meg opp fra senga. Ikke fordi jeg er så trett. Heller ikke fordi jeg ikke har noe å gjøre på, for jeg har plenty av ting å bruke tiden min på, sånn egentlig… Men de tingene er litt vanskelige å fokusere på, og til og med vanskelige å “komme på” nå da det er noe som tynger meg noe mer enn det “burde”.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Som jeg har vært inne på en del ganger før så har jeg ganske store problemer med løgn, hvite eller ei. Mistenker jeg noen i å lyve om noe så er ikke jeg en av de som bare klarer å se det gjennom fingrene… Jeg lar det plage meg lenge, og det går også utover folk det ikke burde. Hvis jeg mistenker en eneste person for å ikke snakke helt sant om noe, uansett hvor liten eller stor den saken er, så går det utover alt og alle…

Hvis jeg mistenker en eneste person for å lyve om selv den minste ting, så trekker jeg meg fort tilbake fra alt og alle, forsvinner inn i min egen “boble” i den oppfatning at det ikke er noe vits i å snakke med noen som helst fordi jeg syns det er så vanskelig å vite hvem jeg kan stole på her i verden.

I skrivende stund syns jeg det er bedre å bare holde meg helt for meg selv, ikke ha noe med noen som helst å gjøre… Rett og slett fordi jeg ikke orker flere smålige løgner fra folk… Hadde jeg fått velge om jeg skulle bli født eller ikke selv, og samtidig blitt obs på hvor utrolig mange falske mennesker som lever på denne jord hadde jeg forhåpentligvis valgt å bli et resultat av spontanabort.

Beklager til alle dere som nå ikke fortjener dette… Og fuck you til dere det faktisk gjelder, håper at denne lesningen svir litt…

Vi reblogges!

Hakk i plata
Alle er litt impulsive fra tid til annen. Det er ikke noe galt i det. Ikke nødvendigvis. Men når dine impulsive handlinger gjentatte ganger har laget store, stygge riper på den blanke platen merket “Livet – med Aspergers syndrom”, da er det ikke lengre bare gøy.

Livet mitt kan i veldig stor grad oppsummeres som en plate med hakk i. Jeg har lært meg spesielt et vers sykelig godt nå, både forlengs og baklengs. Det gjentar seg igjen og igjen. Det tar aldri stopp.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Særlig er låta “Vennskap” blitt temmelig hakkete med åra. Jeg klarer liksom aldri å hoppe til neste spor. De første minuttene spilles om og om igjen. Nå virker det som jeg igjen begynner å nærme meg den delen hvor vennskapet tar slutt, og da er det på`n igjen.

Jeg kommer aldri til den delen hvor ting blir bra igjen og faktisk bedre enn noen gang. Det er bare to første minuttene jeg får, gang på gang. De siste tolv minuttene får jeg aldri på grunn av alle hakkene..

Har lenge prøvd å overdøve denne sangen ved å spille andre låter på så høyt volum som mulig. Men før eller siden må jeg tilbake til den siden av rommet som platespilleren med den hakkete plata står og spiller. Og jeg kan ikke bare slå den av… For stopper den å spille, stopper jeg å spille. Det er mitt livs forbannelse.

Ondskapens impulsivitet
Så er jeg der igjen. De fleste uønskede tankene og følelsene er tilbake. De er blitt like uforutsigbare som julekvelden på kjæringa. Jeg sitter inne med så mye slitasje, angst og frustrasjon. Frustrert over ting som har skjedd i fortiden, engstelig for ting jeg er redd for at jeg skal komme til å si, skrive eller gjøre.

Jeg er redd for at jeg skal gjøre alvor av en eller flere av de mest ekstreme tankene jeg har båret på de siste ukene. Lar jeg de tankene jeg har nå få vinne så må jeg igjen starte fra bunn av. Da har alt jeg har oppnådd de to siste årene vært ganske forgjeves…

Jeg frykter mine egne spontane handlinger. Akkurat nå føler jeg at jeg klarer å holde den verste aggressive delen av meg i sjakk, men det kan forandre seg i løpet av brøkdelen av et sekund. Jeg er ikke sterk nok til å bekjempe beistet i meg på egenhånd i evigheter. Det er bare et tidsspørsmål før det bryter seg løs igjen og raserer alt jeg har bygget opp den siste tiden.

Heldigvis har jeg et par venner i skrivende stund som sliter med noe av det samme selv og som jeg kan skrive med fra tid til annen… Men jeg har ingen her fysisk som kan oppmuntre meg til å holde hodet kaldt. Det har jeg aldri hatt. Jeg trenger så sårt en venn i nærheten nå, men det ønsket lar seg tydeligvis aldri helt oppfylle.

Før eller senere vil jeg sovne fra vaktposten jeg nå sitter på, og da har jeg ingen kontroll på hva som kan komme til å skje. Alt jeg vet er at byen jeg har bygget opp igjen kommer til å bli terrorisert ned til grunnen.

Jeg er lei nå. Lei av å være til, lei av å leve. Men samtidig har jeg verken motivasjon eller guts til å reise over til den andre siden.

Vi reblogges!

Det å måtte leve med diagnosene add og aspergers er ikke alltid en gave. Pretty much kan det også være en ganske stor belastning, nærmest en forbannelse. I det siste har jeg virkelig greid å kløne det til for meg selv, uten at jeg en gang faktisk visste jeg gjorde det da det jeg gjorde ble gjort…

Det er ingen hemmelighet at mange autister kan ha et noe utfordrende forhold til ordforrådet. Riktignok tror jeg ikke det står så aller verst til hos meg SAMMENLIGNET med en del andre med lignende diagnoser, men jeg har definitivt også mitt.

Likevel, det jeg skal skrive litt om nå handler kanskje ikke først og fremst om et noe trøblete ordforråd, men mer det at jeg i enkelte situasjoner, spesielt i de litt mer stressende omgivelser fort kan si eller skrive noe til noen som jeg ikke hører eller legger merke til selv..

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Som regel har ikke det skapt de alt for store problemene for meg. Jeg husker godt da jeg hadde muntlig tentamen på ungdomskolen mot slutten av 10. klasse og da det var min tur fikk jeg spørsmålet om jeg ville stå eller sitte. Jeg tenkte at jeg ville sitte, men sa likevel at jeg ville stå, noe jeg selv ikke hørte før læreren sa: “Okei, da får du stå”.

Litt verre er det dog når du er i en samtale med en nær venn om et tema som kan være litt følsomt og vanskelig og du på et eller annet tidspunkt skriver at du har problemer med å forstå og akseptere det som det er snakk om, mens det du egentlig mente er at du har problemer med å høre om det, IKKE at du ikke aksepterer eller forstår det det er snakk om… For det er litt forskjellige ting.

Jeg verken kan eller vil gå nærmere innpå hva akkurat den siste saken dreier seg om, annet enn at jeg faktisk ikke hadde oppdaget før rundt 12 timer senere at jeg hadde skrevet at jeg ikke aksepterer eller forstår I STEDE for at jeg heller sliter å vite om når folk gjør det det var snakk om.

Hvor mye sånne feil-omtalelser har med aspergers å gjøre vet jeg ikke da jeg mistenker at akkurat denne type kløne er mer enn add-ting. Den siste uken har jeg vært veldig fortvilet over meg selv og virkelig ønsket at jeg kunne gjøre noe som helst for å rette på den feilen jeg har gjort… Dette kan nemlig ha kostet meg en veldig god venn.. En av de desidert beste jeg noen gang har hatt, i hvertfall har jeg trodd det en stund nå..

I skrivende stund vet jeg ikke hva eller hvem jeg egentlig har lengre. Det eneste jeg vet er at jeg er et komplett kaos, en tornado som alt for fort ødelegger det jeg kommer nært.

Hender det at du skriver/ sier veldig, veldig feil uten at du har vært klar over det selv?

Vi reblogges!

Helt siden jeg var liten har jeg fra tid til annen fantasert om hvordan det ville vært å være usynlig. Jeg vet ikke helt hvilken “super-evne” som oftest har stått høyest opp, men det å kunne snike seg rundt hvor som helst i hele verden uten å bli sett har definitivt lenge vært blant de tre mest etterlengtende.

Vi mennesker er noen rare skapninger. Det er ikke alltid vi helt vet hva vi egentlig ønsker oss. Når vi oppnår noe og har fått beholde det en stund er det gjerne slik at mange av oss til slutt finner oss selv i å lengte tilbake til hvordan ting var før igjen. Mennesker er mestre på å fokusere på alt man ikke har.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg skal fortelle dere en hemmelighet. Jeg har litt for ofte fått mitt gamle ønske om å være usynlig oppfylt. Jeg har foreksempel ikke tall på hvor mange friminutt på skolen jeg har sittet for meg selv i skolegården og bare sett alle de andre drive med sitt uten å en gang legge merke til at jeg var der.

Men i løpet av noen år begynte folk å legge merke til meg igjen, jeg hadde omsider klart å kvitte meg med usynlighetskappen – for en periode. Plutselig var jeg ikke bare litt synlig, men VELDIG synlig.

Jeg som gjennom nesten hele barndommen bare ble latt merke til av min bror, farfar, farmor, samt en av tantene mine på morsiden hadde omsider minst et øye fra stort sett hele Norge som så hvem jeg var, eller, hvem jeg i hvertfall trodde at jeg var…

Nå har det igjen gått noen år og synligheten har nok en gang begynt å forfalle. Og det merkes veldig at den berømte kappen ikke er særlig begeistret for at jeg på et tidspunkt klarte å ta den av… For per dags dato sitter kappen nå sterkere enn noen sinne. Per dags dato er det ingen som ser meg… Ikke en gang jeg.

Om jeg nå skulle forsvinne helt er det neppe noen som hadde latt merke til det likevel. For alt jeg vet finnes det en gravstein et eller annet sted i Oppdal med mitt navn på. For alt jeg vet kan det hende jeg nå er i helvete. Jeg har jo hørt historier om folk som har gått bort uten at de har funnet ut av det selv. Isåfall… Det å gå igjen er sykelig oppskrytt. Bare nok en idiotisk myte skapt av dere levende…

Ah.. Hvorfor gidder jeg.. Det er sikkert ingen som kommer å legge merke til dette innlegget engang. Men dersom det er noen som faktisk kommer til å lese dette innlegget noen gang – Hver forsiktig med hva du ønsker deg, i hvertfall så lenge det ikke har en av/på-knapp…

1991 – ????

Gory morning alle sjelløse blodsugere i det såkalte norske land. I dag tenkte jeg å dele noen tanker med dere, men også å komme med noen spørsmål som jeg håper at i hvertfall en eller annen kan svare på.

Klokken 14 i ettermiddag skal jeg til terapeuten min igjen og det er særlig en ting jeg har tenkt litt på om jeg for en gangs skyld skal fortelle henne og være helt ærlig på, eller om jeg skal la være…

For dere som leser bloggen min er det ingen stor hemmelighet at jeg sliter med selvmordstanker. Det har jeg aldri hatt store problemer å skrive om, og jeg har heller ikke vært alt for redd for å snakke muntlig om det med forskjellige “venner” gjennom tidene, men akkurat terapeuten min har jeg ikke nevnt akkurat det til.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg vet at fagfolk som henne har taushetsplikt og alt sånn, men samtidig så er det vel en grense for hvor jævlig man kan gi inntrykk for at man har det uten at de velger å gjøre noe som jeg kanskje ikke vil skal bli gjort. Det er ikke sånn at jeg tror hun få meg tvangsinnlagt akkurat, men samtidig så er jeg litt usikker på om jeg likevel bør være alt for ærlig om hvor jævlig ting ofte føles.

Særlig nå som den jævla jula nærmer seg er det ekstra fristende å bare gjøre slutt på alt… Og det at de fleste “vennene” mine ser ut til å gi faen i at jeg i hele tatt eksisterer gjør ikke saken stort bedre..

© Bildet er tatt fra dinochocoholic.deviantart.com

Så spørsmålet er som følger..:

Er det flere der ute som sliter eller har slitt med ganske seriøse selvmordstanker og som har vært ærlig om det til terapeuten/ psykologen? Hva har i isåfall skjedd eller ikke skjedd i ettertid? Og hvis det skjedde noe, var det med eller mot din vilje?

På forhånd, takk.

Vi reblogges!

Sesongen er tilbake
Så nærmer det seg jul igjen. Julebordsesongen har allerede startet enkelte steder omkring i landet og det begynner å bli en stund siden nisser, griser og andre julevennlige skapninger og produkter igjen tok sitt inntok i butikkene.

© Bildet er tatt fra dvdbeaver.com.

Ja, så har vi meg da som nå skriver mitt årlige innlegg om at jeg gruer meg til jul. Det har jo også begynt å blitt en tradisjon. For på den kanten er det ikke blitt særlig forandringer i år heller. Jeg har fremdeles ikke klart å få meg noen særlig nære venner og jeg har fremdeles ingen på flere mils omkrets jeg vil feire julen med…

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Akkurat som før har jeg også nå flere jeg kunne tenkt meg å møte i jula, men det er neppe noen av de som kommer til å ha anledning til å treffe meg. Så igjen en trist og ensom jul som jeg så godt jeg kan vil prøve å late som ikke finnes, men som jeg kommer til å tydelig kjenne på kroppen likevel..

Midlertidig julevrede?
Jeg prøver å tenke på at jeg har faktisk vært litt flink dette året og spart slik at dette forhåpentligvis ikke trenger å vare i alt for mange år til. I går var jeg kjempeflink og overførte 2500 kroner til flyttekontoen. Men, jeg vet ikke jeg…

Til tross for at jeg har vært flink innimellom å spare til å en gang få flytte, så har jeg ikke helt troen på at jeg får det til likevel. Jeg skal jo tross alt sjekke ut det stedet jeg skal bo på også før jeg skriver kontrakt og sånn… Og med tanke på hvor sjeldent folk har anledning til å ha meg på besøk så har jeg ikke helt troa på at det en gang er noe vits i lengre.

Har ikke noe tro på at noen i nærheten av Oppdal gidder å kjøre meg såpass langt som jeg har tanker om å flytte bare for at jeg skal sjekke ut en leilighet forså å kjøre hjem igjen og vente på svar på om jeg “får” stedet eller ikke….

Mest sannsynlig blir det vel så jeg må sjekke inn på hotell den dagen jeg eventuelt finner et sted som kan være aktuelt å sjekke ut… Slik ting er nå har jeg ikke noe særlig håp eller tro på noe, bare at jeg aldri kommer til å bli verken særlig lykkelig eller gammel i livet.

© Bildet er tatt fra cnn.com.

“God jul”
Vel, tilbake til den jævla juletiden… Jeg har egentlig ikke mer å si, annet enn at jeg akkurat som tidligere ikke vil høre noe “god jul” fra noen. Jeg skjønner at mesteparten av dere kanskje ikke mener noe vondt med det(?), men hos meg vekker disse ordene mer et sinne og et hat enn noe annet. 

Så vær så snill, dere trenger ikke prøve å forstå, men ta likevel å aksepter at ikke alle blir glad for noe “god jul”….

Sånn. Da har jeg ikke mer å skrive for denne gang.

Vi reblogges!

Naturligvis har det kommet et par spørsmål om hva jeg skal til Halloween dette året. Skal jeg ha et filmmaraton og se enda flere skrekkfilmer en vanlig? Skal jeg kle meg ut og gå fra dør til dør og tigge “Knask eller knep!”? Skal jeg på fest?

Jeg kan svare på alle spørsmålene med et ord; Nei!
Så hva skal jeg? Svaret er: Jeg er ikke 100% sikker, enda.

Mest sannsynlig kommer jeg til å gjøre det samme som jeg gjorde i fjor. Jeg kommer trolig til å late som jeg ikke er hjemme og bare vente til dagen er over. Om jeg ikke kommer til å deaktivere Facebook-kontoen min så kommer jeg ihvertfall til å holde meg minst mulig unna det som finnes av sosiale medier fordi jeg rett og slett ikke orker å se hva en del andre skal gjøre…

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Sånn, da var det ikke mer å si på det.

Jeg kunne avsluttet dette innlegget med et spørsmål i tykk skrift, men som dere med en viss hjernekapasitet nå har forstått: Jeg vil ikke vite hva dere skal den dagen!

En siste ting. Det er ikke noe vits i å prøve å legge igjen en kommentar på dette innlegget siden jeg vet det fortsatt finnes enkelte der ute som er såpass hensynsløs og ond at de ønsker å skrive et eller annet dritt bare på pur faen for å plage meg… Det gidder jeg bare ikke nå.

Vi reblogges!

Decate er en underlig ting. Jeg har lenge sett på slike steder som en arena for de mer desperate. Sååå, sånn sett passer det at jeg nå har opprettet meg en profil der inne. Jeg har vært veldig, veldig sint de siste ukene, og det siste døgnet har depresjonen, sinnet og hatet vært veldig ekstremt.

Hvorfor må alt være så mislykket? Hvorfor skal alt være så ensomt? Jeg har i skrivende stund INGEN jeg føler jeg kan snakke særlig til. Alle er så jævlig forpult opptatt. Det føles som om ALLE uten unntak har et hakket mer interessant og mindre ensomt liv enn hva jeg har.

Jeg kan ikke beskrive alt det sinnet jeg har følt i det siste. Det kan bare ikke beskrives. All den fortvilelsen jeg har følt, dere kan bare ikke forstå det. Det siste døgnet har jeg nesten ikke gjort annet enn å sove. Normalt så er jeg ikke den som sover så lett, men det siste døgnet har ikke vært så veldig normalt heller.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

I går midnatt la jeg meg i 00-30-tiden før jeg sto opp i 10-11-tiden. Tipper jeg var oppe i 3-4 timer før jeg igjen la meg forså å stort sett sove til klokken viste seg å være omkring 01 igjen i natt. Så ja, jeg har nesten ikke gjort noe annet enn å sove i går…. Det er fire år siden jeg har hatt det sånn. Det verste er at jeg nesten føler for å bare legge meg ned igjen her og nå. Hva har jeg å være oppe for lengre?

Alle bare driter og farter rundt. Jeg står opp, spiser, gjør et og annet for meg selv, spiser litt igjen, pusser tenna og legger meg. Herlig liv, hæ?

Å ja, det er sant. Det er faktisk noen som har skrevet til meg. Det er noen som mener de vet akkurat hvordan jeg har det, men IKKE FAEN! Det er mulig det er mange der ute i lignende situasjon, men det er for faen INGEN som kan påstå de vet akkurat 100% hvordan jeg har det og føler det. Særlig siden det er så og si ingen jeg har hatt kontakt med i det siste, ingen som har sett hva jeg gjør, hvordan jeg har det også bla, bla bla…

Men ja… Dette innlegget skulle visstnok først og fremst skrives for at jeg nå skulle annonsere at jeg har synket så lavt at det nå har blitt opprettet en Decate-profil, i håp om at jeg vil finne noen i Trøndelags-området som jeg kan møte og finne på ting sammen med innimellom sånn at ting ikke vil føles så immari ensomt og meningsløst lengre.

Med andre ord… Jeg har fremdeles ikke gitt opp helt…. Selv om det ofte er bare det jeg vil gjøre nå… Men ja, jeg prøver å holde ut litt til… Kunne avsluttet med å skrive at ting kan i hvertfall ikke bli stort verre, HA, så jævlig naivt. Ting kan ALLTID bli verre, det er jeg et eksempel på!

Med vennlig hilsen alles kjære – en meget sint, opprørt og lei “bruk-og-kast”-Onkel Kuklinski!

Vi reblogges! – Med mindre jeg finner det for godt å bare legge ned hele jævla bloggen, skal ikke benekte at jeg har vært innom tankene. Det er jo ingen som følger med her inne lengre uansett.