Hakk i plata
Alle er litt impulsive fra tid til annen. Det er ikke noe galt i det. Ikke nødvendigvis. Men når dine impulsive handlinger gjentatte ganger har laget store, stygge riper på den blanke platen merket “Livet – med Aspergers syndrom”, da er det ikke lengre bare gøy.
Livet mitt kan i veldig stor grad oppsummeres som en plate med hakk i. Jeg har lært meg spesielt et vers sykelig godt nå, både forlengs og baklengs. Det gjentar seg igjen og igjen. Det tar aldri stopp.
Særlig er låta “Vennskap” blitt temmelig hakkete med åra. Jeg klarer liksom aldri å hoppe til neste spor. De første minuttene spilles om og om igjen. Nå virker det som jeg igjen begynner å nærme meg den delen hvor vennskapet tar slutt, og da er det på`n igjen.
Jeg kommer aldri til den delen hvor ting blir bra igjen og faktisk bedre enn noen gang. Det er bare to første minuttene jeg får, gang på gang. De siste tolv minuttene får jeg aldri på grunn av alle hakkene..
Har lenge prøvd å overdøve denne sangen ved å spille andre låter på så høyt volum som mulig. Men før eller siden må jeg tilbake til den siden av rommet som platespilleren med den hakkete plata står og spiller. Og jeg kan ikke bare slå den av… For stopper den å spille, stopper jeg å spille. Det er mitt livs forbannelse.
Ondskapens impulsivitet
Så er jeg der igjen. De fleste uønskede tankene og følelsene er tilbake. De er blitt like uforutsigbare som julekvelden på kjæringa. Jeg sitter inne med så mye slitasje, angst og frustrasjon. Frustrert over ting som har skjedd i fortiden, engstelig for ting jeg er redd for at jeg skal komme til å si, skrive eller gjøre.
Jeg er redd for at jeg skal gjøre alvor av en eller flere av de mest ekstreme tankene jeg har båret på de siste ukene. Lar jeg de tankene jeg har nå få vinne så må jeg igjen starte fra bunn av. Da har alt jeg har oppnådd de to siste årene vært ganske forgjeves…
Jeg frykter mine egne spontane handlinger. Akkurat nå føler jeg at jeg klarer å holde den verste aggressive delen av meg i sjakk, men det kan forandre seg i løpet av brøkdelen av et sekund. Jeg er ikke sterk nok til å bekjempe beistet i meg på egenhånd i evigheter. Det er bare et tidsspørsmål før det bryter seg løs igjen og raserer alt jeg har bygget opp den siste tiden.
Heldigvis har jeg et par venner i skrivende stund som sliter med noe av det samme selv og som jeg kan skrive med fra tid til annen… Men jeg har ingen her fysisk som kan oppmuntre meg til å holde hodet kaldt. Det har jeg aldri hatt. Jeg trenger så sårt en venn i nærheten nå, men det ønsket lar seg tydeligvis aldri helt oppfylle.
Før eller senere vil jeg sovne fra vaktposten jeg nå sitter på, og da har jeg ingen kontroll på hva som kan komme til å skje. Alt jeg vet er at byen jeg har bygget opp igjen kommer til å bli terrorisert ned til grunnen.
Jeg er lei nå. Lei av å være til, lei av å leve. Men samtidig har jeg verken motivasjon eller guts til å reise over til den andre siden.
Vi reblogges!
Huffda, dette var trist å lese :/ Du har ikke vrdert å flytte til en større plass?- En plass hvor det finnes flere forskjellige mennesker og hvor du helt sikkert kan finne deg mennesker du kan omgås med? Det er jo ikke bra som du har det nå, og værre blir det jo når du sitter alene :/
Hanne Lisa: Jeg har prøvd å spare i snart et og halvt år i håp om at jeg en gang skal få flyttet et annet sted. Men jeg har så mye ting, og jeg vil heller ikke kvitte meg med noe særlig av det jeg har av forskjellige grunner..
Jeg tror dessverre at jeg aldri kommer meg noe særlig videre i livet. Jeg vil selvfølgelig få flere oppturer igjen, men jeg vil likevel aldri komme meg videre. Jeg er stuck. Jeg er dømt med kortvarige vennskap, evig ensomhet, et liv med sosiale vanskeligheter og misforståelser også videre. Jeg har ikke det som skal til for å lykkes. Alt blir bare så… Halvveis.
Du må ikke tenke sånn, prøv å tenk positive tanker! Har du prøvd å kommet deg ut i jobb?- Var selv plaget med sosial angst men den forsvant så fort jeg kom meg opp og ut! Det dummeste du kan gjøre er og sette deg ned å bli borte fra livet.
Åh, så fint innlegg. Kjenner meg godt igjen, og syns spesielt hakk-i-platen-delen var en veldig kul måte å formulere det på.
Men ja, trist også. Leit at du har det sånn!
Vilde: Takk 🙂