Det å måtte leve med diagnosene add og aspergers er ikke alltid en gave. Pretty much kan det også være en ganske stor belastning, nærmest en forbannelse. I det siste har jeg virkelig greid å kløne det til for meg selv, uten at jeg en gang faktisk visste jeg gjorde det da det jeg gjorde ble gjort…

Det er ingen hemmelighet at mange autister kan ha et noe utfordrende forhold til ordforrådet. Riktignok tror jeg ikke det står så aller verst til hos meg SAMMENLIGNET med en del andre med lignende diagnoser, men jeg har definitivt også mitt.

Likevel, det jeg skal skrive litt om nå handler kanskje ikke først og fremst om et noe trøblete ordforråd, men mer det at jeg i enkelte situasjoner, spesielt i de litt mer stressende omgivelser fort kan si eller skrive noe til noen som jeg ikke hører eller legger merke til selv..

Annonsørinnhold

Lekreste kjolene til festsesongen: Finn din favoritt

Som regel har ikke det skapt de alt for store problemene for meg. Jeg husker godt da jeg hadde muntlig tentamen på ungdomskolen mot slutten av 10. klasse og da det var min tur fikk jeg spørsmålet om jeg ville stå eller sitte. Jeg tenkte at jeg ville sitte, men sa likevel at jeg ville stå, noe jeg selv ikke hørte før læreren sa: “Okei, da får du stå”.

Litt verre er det dog når du er i en samtale med en nær venn om et tema som kan være litt følsomt og vanskelig og du på et eller annet tidspunkt skriver at du har problemer med å forstå og akseptere det som det er snakk om, mens det du egentlig mente er at du har problemer med å høre om det, IKKE at du ikke aksepterer eller forstår det det er snakk om… For det er litt forskjellige ting.

Jeg verken kan eller vil gå nærmere innpå hva akkurat den siste saken dreier seg om, annet enn at jeg faktisk ikke hadde oppdaget før rundt 12 timer senere at jeg hadde skrevet at jeg ikke aksepterer eller forstår I STEDE for at jeg heller sliter å vite om når folk gjør det det var snakk om.

Hvor mye sånne feil-omtalelser har med aspergers å gjøre vet jeg ikke da jeg mistenker at akkurat denne type kløne er mer enn add-ting. Den siste uken har jeg vært veldig fortvilet over meg selv og virkelig ønsket at jeg kunne gjøre noe som helst for å rette på den feilen jeg har gjort… Dette kan nemlig ha kostet meg en veldig god venn.. En av de desidert beste jeg noen gang har hatt, i hvertfall har jeg trodd det en stund nå..

I skrivende stund vet jeg ikke hva eller hvem jeg egentlig har lengre. Det eneste jeg vet er at jeg er et komplett kaos, en tornado som alt for fort ødelegger det jeg kommer nært.

Hender det at du skriver/ sier veldig, veldig feil uten at du har vært klar over det selv?

Vi reblogges!