Decate er en underlig ting. Jeg har lenge sett på slike steder som en arena for de mer desperate. Sååå, sånn sett passer det at jeg nå har opprettet meg en profil der inne. Jeg har vært veldig, veldig sint de siste ukene, og det siste døgnet har depresjonen, sinnet og hatet vært veldig ekstremt.
Hvorfor må alt være så mislykket? Hvorfor skal alt være så ensomt? Jeg har i skrivende stund INGEN jeg føler jeg kan snakke særlig til. Alle er så jævlig forpult opptatt. Det føles som om ALLE uten unntak har et hakket mer interessant og mindre ensomt liv enn hva jeg har.
Jeg kan ikke beskrive alt det sinnet jeg har følt i det siste. Det kan bare ikke beskrives. All den fortvilelsen jeg har følt, dere kan bare ikke forstå det. Det siste døgnet har jeg nesten ikke gjort annet enn å sove. Normalt så er jeg ikke den som sover så lett, men det siste døgnet har ikke vært så veldig normalt heller.
I går midnatt la jeg meg i 00-30-tiden før jeg sto opp i 10-11-tiden. Tipper jeg var oppe i 3-4 timer før jeg igjen la meg forså å stort sett sove til klokken viste seg å være omkring 01 igjen i natt. Så ja, jeg har nesten ikke gjort noe annet enn å sove i går…. Det er fire år siden jeg har hatt det sånn. Det verste er at jeg nesten føler for å bare legge meg ned igjen her og nå. Hva har jeg å være oppe for lengre?
Alle bare driter og farter rundt. Jeg står opp, spiser, gjør et og annet for meg selv, spiser litt igjen, pusser tenna og legger meg. Herlig liv, hæ?
Å ja, det er sant. Det er faktisk noen som har skrevet til meg. Det er noen som mener de vet akkurat hvordan jeg har det, men IKKE FAEN! Det er mulig det er mange der ute i lignende situasjon, men det er for faen INGEN som kan påstå de vet akkurat 100% hvordan jeg har det og føler det. Særlig siden det er så og si ingen jeg har hatt kontakt med i det siste, ingen som har sett hva jeg gjør, hvordan jeg har det også bla, bla bla…
Men ja… Dette innlegget skulle visstnok først og fremst skrives for at jeg nå skulle annonsere at jeg har synket så lavt at det nå har blitt opprettet en Decate-profil, i håp om at jeg vil finne noen i Trøndelags-området som jeg kan møte og finne på ting sammen med innimellom sånn at ting ikke vil føles så innmari ensomt og meningsløst lengre.
Med andre ord… Jeg har fremdeles ikke gitt opp helt…. Selv om det ofte er bare det jeg vil gjøre nå… Men ja, jeg prøver å holde ut litt til… Kunne avsluttet med å skrive at ting kan i hvertfall ikke bli stort verre, HA, så jævlig naivt. Ting kan ALLTID bli verre, det er jeg et eksempel på!
Med vennlig hilsen alles kjære – en meget sint, opprørt og lei “bruk-og-kast”-Onkel Kuklinski!
Vi reblogges! – Med mindre jeg finner det for godt å bare legge ned hele jævla bloggen, skal ikke benekte at jeg har vært innom tankene. Det er jo ingen som følger med her inne lengre uansett.
Dersom noen skulle ha behovet for å se en levende berg- og dalbane med føtter og puls er det bare å ta turen innom meg. For jeg er en.. Jeg har tider hvor jeg kan være veldig høy på meg selv, tenke at jeg nærmest er verdensmester i alt mens jeg koser meg med mitt. Men så skal det ikke mye til før jeg brått blir forvandlet til verdens mest selvutslettende og depressive einstøing. Skiftet kan godt bare ta noen millisekunder.
I den siste tiden har jeg brukt mye tid på å kose meg med mitt. Jeg har spilt en del, jeg har sett en del på film, skaffet meg litt planer fremover… Men de mer lystige tingene tenker jeg å skrive litt mer om i et annet innlegg. Så velkommen tilbake til “den store deppe-spalten”.
Akkurat som alle andre ønsker også jeg å finne godkjennelse og følelsen av å være likt. Dessverre, mer enn “alle andre”. Så og si hver eneste dag bruker jeg en del energi på å finne bekreftelse hos folk på sosiale medier. Legger jeg ut en status på Facebook som innen en liten time eller to ikke har fått noe særlig respons blir den gjerne slettet. Jeg vil at folk skal like meg, og jeg ha den følelsen nærmest hele tiden…
Det er ikke lengre en naturlig del av meg som menneske, det er blitt mer og mer en besettelse, en sykdom. Det går i stor grad utover kvaliteten på hverdagen min. Jeg stresser med å få ting til, og når resultatet ikke blir som jeg hadde håpet blir jeg naturligvis enda mer deprimert enn jeg var fra før av. Selv mistenker jeg at jeg har begynt å utvikle det som kalles for en narsissistisk personlighetsforstyrrelse, noe jeg vurderer å sjekke opp med profesjonelle.
De gangene jeg føler at jeg får ting noen lunde til så er det ikke måte på hvor høyt jeg kan forgude meg selv. Når jeg derimot igjen begynner å tenke over feil med meg og ting jeg mangler for å få det mer “perfekte” liv, ja da er selvforakten uendelig stor.
I løpet av de siste dagene har jeg nå begynt å betale Facebook for at de skal sponse samtlige av de blogginnleggene som jeg er mest fornøyd med. Per dags dato ligger lesertallene mine på ca. 80 unike lesere om dagen, det er veldig lite i sammenligning til hva jeg en gang har vært vandt med.
Men det er ikke bare på blogg jeg ønsker å være best mulig, det er også på Snapchat… Tragisk nok. Jeg vil gjerne ligge øverst på bestevenn-lista til samtlige, ikke alle, men noen. Finner jeg ut at jeg plutselig har falt ned en grad eller at jeg i verste fall ikke er blant de tre beste vennene hos enkelte lengre i hele tatt, ja da tar jeg det personlig. Det har blitt så ille at her om natten gikk det utover nattesøvnen min når jeg fant ut at jeg var blitt degradert et sted.
Før jeg la meg natt til i dag pusset jeg naturligvis tennene som jeg pleier mens jeg delvis sto og så meg selv i speilet. Jeg likte ikke det jeg studerte. Jeg begynte å registrere feil etter feil og til slutt ble jeg bare stående å hate meg selv. Hvor ble det av han fyren som påstår at han nærmest kan runke av sitt eget selvbilde? Vel, den mannen var ikke til stede i går i hvertfall.
Oppi det hele så skammer jeg meg litt over denne sykdommen. Jepp, for det er det det har blitt. Jeg vil jo som dere skarpeste der ute har skjønt ikke at noen skal tenke eller vite at det finnes noen feil med meg. Derfor har jeg også prøvd så godt jeg kan å ikke snakke til noen om dette. Vel, når sant skal sies er det to årsaker til at jeg har prøvd å holde sannheten om hvor ille det er for meg selv. Den andre årsaken er at jeg er redd for at de personene jeg bryr meg mest om (som heldigvis har begynt å blitt latterlig få) skal få dårlig samvittighet for ting og føle at det er de som gjør noe galt ved å ikke være nok til stede over alt, hele tiden.
Samtidig som jeg kan være veldig selvutslettende så mener jeg at jeg også har veldig god selvinnsikt, faktisk langt bedre enn gjennomsnittet. Jeg VET at det ikke er andres skyld at jeg har det sånn. Det er kanskje ikke min skyld heller, akkurat det er jeg litt usikker på hva jeg skal tenke om… Men det er i hvertfall ikke noen andres skyld. Det er ikke en gang mine mobberes skyld lengre. For jeg kunne ha flyttet fra Oppdal for en stund siden nå, om jeg bare hadde giddet å bli enda flinkere på å spare penger, og ikke stadig fylle opp leiligheta med enda flere ting som blir å flytte på senere.
Per dags dato så tenker jeg at hvis jeg ikke har fått flyttet innen jeg fyller 30 år så gir jeg meg. Dersom jeg fremdeles bor i Oppdal til da så skal min storebror/ søster få viljen sin, for da skal jeg gi meg og gjøre opp for det urettferdige faktumet at jeg ble født i stede for han/ henne.
Men, jeg vil ikke gi meg enda. Det er fremdeles en liten del av meg som mener at den hevnen jeg har blitt utsatt for i 23 år er feil, til tross for at jeg altså forstår og er enig i at det er urettferdig at det er jeg som ble født, og ikke det barnet som opprinnelig skulle komme først… Men i hvertfall, til den dagen jeg fyller 30, den 15. juni 2021, så må du kjempe i mot meg litte granne til… Jeg nekter å gi meg helt enda, selv om tanken ofte streifer meg.
Har den siste tiden hatt en jevn følelse av å mislykkes. Føler at jeg mislykkes på nesten alle plan. Både i sosiale media og det virkelige liv. I dag sendte jeg en sms til terapeuten min for å høre om hun hadde noe nytt å fortelle meg angående det som har med aktivitets-kontakt å gjøre. Før sommeren søkte jeg nemlig om å få meg en aktivitets-kontakt igjen. Alt hun visste var at de som ordner med denslags skulle ha møte igjen i dag.
Av forskjellige årsaker er jeg usikker på hva jeg tenker om det hele. Det er ikke første gang jeg har søkt om dette. Sist gang “sa jeg opp” aktivitets-kontakten min etter noen få måneder. Ikke fordi han gjorde noe galt. Ikke fordi jeg hadde noe i mot han. Det var først og fremst det at jeg syns det er litt rart å ha en venn som er betalt for å være det.
Men nå har jeg altså tenkt å prøve det ut igjen. Jeg tror ikke jeg vil føle eller mene noe annerledes om det hele denne gangen, men jeg er likevel villig til å gi det en sjanse til. Som jeg har skrevet før trenger jeg uansett å ha litt mer med andre mennesker å gjøre enn bare meg selv. Det er bare så vanskelig å klare å være sosial over lengre tid med noen som jeg ikke føler jeg har nok felles med…
Vel, nok om den sosiale biten. Eller nei, vent litt. Det er faktisk litt til jeg føler for å ta opp. Det kan hende jeg forsvinner igjen for noen dager. Jeg vet ikke når jeg eventuelt forsvinner og jeg vet ikke hvor lenge det vil vare. For øyeblikket har jeg ikke bestemt meg for om jeg skal “forsvinne” i hele tatt. Men det har ihvertfall vært en tanke de siste dagene av forskjellige grunner.
Det kan hende jeg rett og slett deaktiverer Facebook, at jeg blir noe vanskelig å få tak i generelt. I det siste føler jeg at jeg har prøvd litt for hardt til å bli latt merke til igjen, uten at jeg har fått det helt til. Det hele gjør meg noe deprimert, så derfor har jeg vurdert å rett og slett bare kutte all sosial kontakt for en stund og bare leve litt i min egen verden. Rett og slett bare gi litt faen for en stund.
Vet det ikke er det beste jeg kan gjøre, men samme hva jeg gjør nå for tiden så føler jeg ikke at noe hjelper særlig. Så hvorfor ikke? Det er uansett ingen som vil legge merke til at jeg er borte for en periode.
For ordens skyld vil jeg gjøre det klart at dette ikke bare handler om mangel på “likes”, “kommentarer” og denslags her og der. Jeg skal være ærlig å si at jeg har fisket litt etter det også, uten at det helt har blitt som jeg har håpet på. Men dette handler først og fremst om at jeg føler meg litt ikke-eksisterende på andre vis. Så derfor er det like greit å bare slutte å plage folk for en stund.
Sånn da skal jeg stoppe før dette blir et langt og uinteressant innlegg. Det får være nok med bare uinteressant med en liten dose “patetisk”.
Ønsker dere jeg liker noenlunde der ute en god kveld videre. Og til dere andre… Fuck off 😛
Har du noen gang tenkt på hvor lite som egentlig betyr noe? Altså, sånn egentlig. Jeg har kommet frem til at det eneste som betyr noe for et hvert individ er hva det føler. Følelsene våre har noe å si for hvordan vi har det. Men det igjen betyr egentlig ingenting i det store bildet for resten av verden. For hvis vi ser veldig stort på det, uansett hva vi tenker, føler og gjør så vil alt ta slutt uansett. Så SÅNN SETT er det egentlig ingenting som betyr noe. Og hva så?
Jeg kunne ærlig talt hatt det både bedre og verre nå. Det er ingenting som er spesielt alvorlig for meg da det mest sannsynlig vil være ganske midlertidig at jeg føler meg som jeg gjør nå. I morgen vil det sikkert være bedre igjen. Jeg tenkte helt i startprosessen av de tankene jeg har hatt de siste timene på meningen med å skrive et eventuelt innlegg om hvordan jeg har det. Men så tenkte jeg, hvorfor skulle jeg?
Jeg mener… Det er egentlig helt likegyldig hele greia. Om jeg hadde skrevet et innlegg eller ikke. Det er så og si helt likegyldig på alle mulige måter, som alt det andre jeg har gjort, gjør og kommer til å gjøre. Ok, la oss si at jeg hadde fått en noen positive og støttende kommentarer? Hva så? Det hadde kanskje hjulpet der og da likevel, men det hadde ikke forhindret at jeg mest sannsynlig hadde blitt deprimert igjen en senere anledning om trolig ikke så veldig lenge. Av samme grunn som nå eller pga noe annet. Og hva om jeg hadde fått negative kommentarer om at jeg fortjener det, at jeg er oppmerksomhets-syk eller noe annet? Da hadde jeg sikkert bare blitt litt mer nedfor en stund, men så hadde jeg uansett kommet over det også, frem til det hadde skjedd noe igjen som hadde gjort meg deprimert på nytt senere. Så hvorfor skulle jeg? Og om det ikke hadde kommet noen kommentarer i hele tatt? Hva så?
ALT er likegyldig i det store og hele. Hva jeg føler, hva du føler. Alt er helt ubetydelig. Om jeg hadde gjort noe vellykket for en gangs skyld, vært flinkere til å møte folk, fått meg kjæreste, blitt flinkere til å takle ting generelt psykisk, flyttet et annet sted, blitt lykkelig? Hva så? Hva hadde det egentlig betydd? Jo, ikke noe annet enn at jeg følt meg lykkelig når jeg hadde følt meg mer lykkelig enn nå. Igjen, hva så?
Og hva om jeg fortsetter livet noen lunde slik som nå. At jeg fortsetter å være mislykket, fortsetter å deppe, fortsetter å ha selvmordstanker, fortsetter å stort sett ikke gidde å gjøre noe fordi jeg ikke har noe særlig troa på det likevel…. Hva så? Dette innlegget er en stor gjentagelse, det er jeg fullstendigkaos klar over, og hva så? Uansett.. Hva betyr egentlig noe som helst? Ingen fuckings jævla ting. Om jeg hadde vært død og begravet om en uke, hadde det betydd noe? Altså, jo det er et par som hadde blitt lei seg og sorget noen dager, men så hadde de levd videre som ingenting hadde skjedd om en stund igjen. Og jeg hadde etterhvert blitt glemt som alt annet. Og nok en jævla gang…. HVA SÅ?
Vi mennesker kan egentlig gjøre hva vi vil her i verden, det kommer ikke til å bety noe som helst annet enn det lille jeg skrev litt tidligere. Uansett om vi utsletter oss selv med en atomkrig, om vi utrydder det som finnes av sult, sykdommer, fattigdom og urettferdighet. Ingenting hadde på en lengre sikt betydd noe. For vi har alle den samme skjebne uansett. Vi skal alle dø. Vi skal alle bli glemt. Det eneste som betyr noe er hva vi føler her og nå mens vi lever. Og det betyr i det store bildet så utrolig lite at det altså er nærmest helt ubetydelig.
Hvis jeg vil kan jeg nå gå ut og rane en bank, kanskje voldta noen forså å havne i fengsel og mest sannsynlig bli enda sterkere hatet enn jeg allerede er fra før av, av enda litt flere folk. Og nå vet jeg det hele har begynt å blitt ganske uforutsigbart. Skal vi alle si det i kor? HVA SÅ?
Beklager, men jeg beklager meg ikke for om du nå føler deg noe deprimert etter å ha lest dette noe negative, ærlige og realistiske innlegget. Det betyr bare en ting, at du har følelser. Hehe, ja, helt riktig: Hva så?
Fuck meg, fuck deg, fuck alt vi føler og tenker, fuck alle som har vært på den jævla drittplanenet før oss, fuck alle de som skal være på den eventuelt etter oss, fuck alt som ikke betyr noe. FUCK ALT!
De siste 2-3 dagene har ganske enkelt vært noe deprimerende. Det er for å si det rett ut en del som plager meg her og nå. Det burde absolutt ikke vært sånn. Men det er nå en gang slik det er. I dag tok det en stund før i hele tatt orket å stå opp. Hva har jeg å stå opp til? Okei, jo, ja, jeg har en hel del masse spill, filmer og en del blogg-prosjekter jeg kan kaste meg løs på, men det er ingen ting som liksom betyr noe for meg nå.
Det er et par ting jeg burde fokusere mer positivt på og se frem til, ting som visstnok skal skje i ganske så nær fremtid, men jeg har ikke helt troen på at det vil bli noe av. Slik jeg ser fremtiden fremover nå så ser ting veldig ensomt og trist ut. Jeg vet, det er helt patetisk at jeg nærmest har “bestemt” for det på forhånd. Jeg burde sikkert heller håpe og tro det beste, men nå er ting sånn at jeg føler jeg har en del gode grunner til å ikke ha for store forhåpninger. Det gjenstår å se om jeg tar feil, men her og nå har jeg altså ikke helt troen på at de neste månedene vil bli særlig lys og oppmuntrende.
Vel, nok om fremtiden. Har vel skrevet nok om den nå uansett, er vel mer vesentlig at jeg heller skriver litt om det som er her og nå fremfor det som jeg egentlig ikke vet noe om. For det er som sagt flere grunner til at jeg sliter med depresjon for tiden. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si dette, men jeg føler noe som kan minne om en slags kjærlighetssorg. Og merk dere at jeg skriver “en slags kjærlighetssorg”.. Det er egentlig også det eneste jeg føler jeg kan skrive om akkurat den saken… Ja, det er faktisk ikke noe mer jeg verken kan eller bør fortelle offentlig om akkurat det, her og nå…
Helt til slutt kan jeg også være ærlig og fortelle at jeg ikke bare har depressive tanker knyttet til fremtiden og her og nå, men også fortiden. Jeg er nok ikke verdensmester i det, men det er likevel ingen hemmelighet at jeg er veldig god i å rakke ned på meg selv. Selv når ingen andre har gjort det. Når jeg var på Voss opplevde jeg noe som nesten har vært helt unikt i mitt liv hittil. I stort sett hele helgen har jeg som dere sikkert har fått med dere allerede vært i lag med gode venner av meg. Det skjedde ikke en eneste gang at noen der borte kritiserte meg for noe som helst og heller ikke at noen på noen som helst andre måter hentydet til at et eller annet jeg hadde sagt eller gjort var galt.
Det er mulig noen blir litt irritert eller noe nå, men jeg kan faktisk ikke komme på at jeg har opplevd noe slik før. Jeg har aldri opplevd å følt meg så hjemme noe sted i hele mitt liv. Jeg har aldri fått så mye positive tilbakemeldinger, ros og følelse av godkjennelse som jeg har fått helgen som var. Jeg fikk ikke følelsen av at jeg hadde sagt eller gjort noe upassende en eneste gang. Likevel sitter jeg nå og tenker på alt jeg kunne ha gjort annerledes… Jeg har brukt en del energi på å tenke på akkurat det de siste timene… Hmmm, jeg antar det er litt slik man blir til slutt når man stort sett er vandt til å føle seg kritisert…
Kort oppsummert føler jeg meg som en mislykket 20-åring uten fremtid. Det er flere grunner til at jeg nok burde tenke veldig positivt nå. Men alt som jeg føler betyr noe er så innmari langt unna, og de forskjellige tingene jeg egentlig burde se frem til og håpe på blir noe av har jeg altså ikke den helt store troen på vil skje…
Men jeg skal prøve så godt jeg kan og gjøre mitt beste. Det er egentlig litt patetisk at jeg sitter og føler meg så langt nede nå, spesielt med tanke på at jeg faktisk har de aller beste vennene som finnes. Men som sagt, alt jeg føler betyr noe for meg nå er så innmari langt unna… Hadde jeg vært i stand til det hadde jeg bare lagt meg ned på soverommet og sovet til jeg helt sikkert hadde hatt noe å se frem til.
Okei, en ting til… Jeg tenkte egentlig at jeg ikke skulle skrive om dette… Men det er en ting til som ikke akkurat er med på å trekke på smilebåndet nå. Jeg har noen jeg har kjent hele livet som for tiden ligger for døden, og mest sannsynlig er ikke dette mennesket “med oss” lengre i løpet av veldig få dager. Jeg skrev “med oss” fordi vedkommende egentlig ikke helt har vært til stede de siste årene mentalt, og det er faktisk en person jeg nærmest har tenkt på som død de siste 4 årene i den forstand at h*n på ingen måte har levd noe særlig verken på den ene eller andre måten, men nå er veldig snart denne personen helt 100% død… Det skal ikke være så lett.
Nå skal jeg ramse opp et par tanker jeg har gått rundt med den siste timen. Men først vil jeg starte med å oppsummere de siste dagene sånn at det kanskje blir lettere for dere å forstå min tanke gang.
Natt til i går. Slik jeg ser det startet all sammen natt til i går. Som jeg har beskrevet før hadde jeg en samtale med noen da som har preget meg en del i ettertid. Jeg kan si såpass som at samtalen dreiet seg i større grad om rus, nærmere bestemt alkohol. Vedkommende har kort sagt problemer med å ta hensyn til hvordan jeg reagerer og tenker rundt dette temaet.
Jeg skal herved sitere: «Jo, men jeg forstår da fremdeles ikke de andre grunnene, for jeg har ikke fått noen andre grunner. Jeg kan ikke noe for det, jeg må ha en grunn for ting, ellers blir det jævlig vanskelig»
Jeg skal la være å komme med særlig flere sitater, men kort fortalt så klarer ikke vedkommende å respektere at jeg ikke vil snakke om, og ikke en gang høre om temaet alkohol, så lenge vedkommende ikke får noen konkret grunn til at jeg reagerer som jeg gjør. Det faktum at h*n faktisk har opplevd flere ganger at jeg har blitt ganske så ute av meg når dette temaet har kommet opp er ikke god nok grunn, vedkommende må ha en litt bedre grunn, hvis ikke så blir det visst for vanskelig for vedkommende å ta hensyn til det.
Vedkommende gjorde natta heller ikke stort bedre når h*n begynte å fortelle om forskjellige negative opplevelser h*n har hatt med folk som har drukket. Vedkommende fortalte om en del angrep h*n selv har blitt utsatt for, og at h*n flere ganger har vært vitne til en del slåsskamper som ikke har lignet grisen (for å sitere vedkommende ordrett). Og generelt en del andre negative ting som jeg ikke akkurat hadde lyst til å vite om da mitt forhold til temaet som dere som er noen oppegående sikkert kan skjønne ikke akkurat er særlig godt fra før. Moralen, altså årsaken til at h*n begynte å spytte ut om disse hendelsene er at til tross for alle disse tingene h*n har opplevd så synes ikke vedkommende at alkohol er noe ille, og at alkohol tross alt først og fremst er en positiv ting.
Vedkommende klarte ikke å respektere at jeg flere ganger skrev “STOPP! HOLDT KJEFT, JEG VIL IKKE HØRE MER OM DET, DU BRYTER MEG NED!!”… Jeg ba i hvertfall med store og klare bokstaver minst fem ganger om at vedkommende skulle respektere dette og slutte. Men vedkommende fortsatte og fortsatte i håp om at h*n kanskje likevel skulle klare å overbevise meg om at jeg overreagerer og at alkohol ikke er noe ille…
Som jeg håper og tror at dere fleste kan være enig med meg i utifra det jeg nå har fortalt så er dette en person jeg ikke har godt av da vedkommende mangler en del sosiale sperrer, forståelse og respekt for når nok er nok. Så jeg har ikke mer kontakt med denne personen nå for å si det sånn…
Dagen i går Som jeg skrev på blogginnlegget jeg postet etter den samtalen så var jeg veldig nedfor, sint, provosert og ute av meg. Jeg hadde aggressive tanker, selvmordstanker til og med. Men likevel var det noe i underbevisstheten som sa at jeg skal ikke gi opp nå. Jeg har opparbeidet meg så mye positivt det siste halve året, og det er rett og slett ikke verdt å la denne personen ødelegge for meg med sin uvitenhet her i verden.
Jeg fikk omsider sove og når jeg våknet igjen på formiddagen følte jeg meg litt bedre. Før helga hadde jeg møtt igjen noen jeg ikke har hatt noe særlig med å gjøre i det siste, og vi ble enige om å møtes igjen til uken. Det kom jeg altså på igjen i går og sendte så en melding til min venninne og lurte på om hun hadde tid og anledning til å møtes.
Vi møttes utenfor Spar, før vi gikk hjem til meg måtte jeg innom butikken en tur for å handle inn et og annet jeg har gått tomt for. Da vi kom til der brusen og sånt står sa hun “Steike, det er så mye bra alkohol her jeg gjerne skulle hatt”… Jeg valgte å ikke si noe, og late som jeg ikke hørte der der og da. Men da vi kom ut igjen så sa jeg “Du, fint om du ikke nevner noe mer som har med alkohol og lignende å gjøre da jeg kjenner jeg reagerer litt på det.”. Og det var egentlig det, altså, virket som det var greit, og vi gikk videre uten noe drama.
Det gikk så noen timer. Vi hadde spilt litt. Snakket en del om randome ting, som vi alltid gjør.. Jeg hadde slått på pcen min på et tidspunkt og var inne på Facebook da hun fikk øye på et bilde som viste et bord som inneholdt en god del tomme flasker og bokser (alkohol)…. Da sa hun:
“Du, jeg vet at du ikke er så glad i alkohol og sånn, men gidder du likevel å klikke på det bildet”.
Da kjente jeg at jeg ble noe irritert… Men jeg lot være å lage noe scene ut av det. Jeg KUNNE ha sagt at om det absolutt er så viktig så kan hun enten gjøre det når hun kom hjem selv, eventuelt gå inn på Facebook på sin egen mobil. Hun har en meget god og bra telefon så det hadde ikke kostet henne verken noe spesielt med tid eller noe annet for den saks skyld… I stede sa jeg ingenting og bare åpnet bildet slik at vi fikk det opp i full skjerm…
Etter hun hadde sett seg ferdig lukket jeg det igjen, og tar jeg ikke feil så logget jeg meg helt ut av Facebook der og da. For sikkerhetsskyld.
Det som nå har skjedd er at jeg har fått tanker om å isolere meg fra folk… Jeg er så redd for flere episoder hvor folk ikke 100% klarer å respektere og forstå at alkohol er ikke bare noe jeg ikke synes noe særlig om, det er faktisk en ting jeg virkelig har store problemer med, og en ting jeg virkelig HATER med enormt store bokstaver.
Men på en annen side… De fleste jeg kjenner har ikke noe problem med å forstå og å respektere. Det er vel ingen som helt forstår hvordan jeg egentlig føler rundt dette, men de fleste som kjenner meg vet at jeg reagerer og sliter veldig sterkt med det hele, og heldigvis er det god nok grunn for de aller fleste til å respektere at jeg ikke liker at temaet kommer opp på noen måte.
Hun venninna mi som jeg hadde besøk av i går tror jeg forresten jeg skal få til å forstå, uten at jeg må gå så veldig detaljert inn på hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. For jeg tror ikke jeg har vært tydelig nok for henne på hvor intenst alkohol-temaet faktisk plager meg og går innpå meg. Hvis jeg bare sier litt tydeligere i fra så tror jeg vedkommende ikke skal ha noe problem med å respektere det, i forhånd til den idioten jeg snakket med den natten.
En motgang kommer sjeldent alene Etter at min venninne hadde gått tror jeg ærlig talt jeg ikke tenkte stort mer på det på en stund. Altså, den første timen etter hun hadde gått må jeg innrømme at jeg plagdes en stund og var lettere irritert. Men tross alt så føler jeg at resten av kvelden var ganske grei.
Når det så ble natt igjen bestemte jeg meg etter litt om og men for at jeg skulle ut en tur til sentrum for å kaste to ganske fulle poser med søppel. Dette var i 02-tiden natt til i dag. Når jeg hadde kommet til Spar som tar ca. 5 minutter å gå til fra der jeg bor måtte jeg snu. Det har kommet store gjerder der jeg vanligvis går, grunnet at de holder på å bygge om, jobber med å flytte på en vei og noe sånn.
Jeg visste om de gjerdene på forhånd, men jeg hadde håpet at den garasjen som tilhører Spar var åpen slik den er på dagtid sånn at folk i nabolaget mitt som ikke kjører bil slipper å gå omveier for å komme til sentrum. Vel, den garasjen var tydeligvis lukket der og da, så jeg måtte snu og ta en omvei som tom meg noen minutter ekstra. Ikke at det føltes som noe big deal der og da.
Når jeg omsider kom frem til der fellescontainerne vanligvis står, og har stått så lenge jeg kan huske viste det seg at, nei, de er visst plutselig blitt flyttet de, og jeg fant ikke ut hvor. Jeg måtte altså gå hjem igjen med to fulle poser søppel. To poser jeg ikke har fått kastet enda. Altså, jeg tror jeg har en søppeldunk som er med i leien der jeg bor nå, men med tanke på mye søppel jeg kvitter meg med i uken (til tross for at jeg bor alene) så er ikke det nok. Jeg må ofte gå til sentrum for å kaste det jeg har der.
Når jeg fant ut av dette kjente jeg at nå hadde jeg fått nok. Jeg ble veldig irritert og var nok en gang ganske ute av meg. Da jeg kom jeg satt jeg meg ned i sofaen og var nesten på gråten. Jeg var så lei. Jeg hater forandringer, og jeg takler motgang noe dårligere enn jeg tror folk flest gjør… Jeg hadde igjen veldig vonde og vanskelige tanker… Og igjen var selvmordstankene tilbake… Heldigvis skjedde det noe jeg ikke trodde skulle skje.
Helt fra det blå fikk jeg plutselig i 03-tiden en melding på Skype fra bestevenninna mi, hun er som regel ikke våken på dette tidspunktet grunnet skole og sånn, men var det ved en ren tilfeldighet der og da. Hun spurte som vanlig om hvordan jeg har det og jeg svarte at jeg sliter en del nå, men at jeg ikke var sikker på om jeg orket å fortelle henne om det, pluss at jeg synes at hun burde legge seg i stede for å skrive til meg med tanke på eksamen og sånn i dag.
Men hun fikk likevel overtalt meg til å fortelle henne hva som har skjedd de siste timene. Jeg fortalte henne altså alt som jeg har skrevet her nå. Det er en samtale jeg er veldig takknemlig for, selv om jeg ikke føler det hjalp meg noe særlig. Samtalen endte med at jeg begynte å gråte en del, men det var ene og alene mest fordi jeg var veldig lei der og da og at jeg nok en gang innså hvor heldig jeg er som har henne. Camilla, jeg er virkelig veldig, veldig glad i deg, og takknemlig for at du var her for meg i natt <3
Dagen i dag Så kan jeg fortelle litt om dagen i dag… Når jeg våknet var klokken 14.08, det vil si, jeg skulle vært hos terapeuten min for åtte minutter siden. Jeg våknet rett og slett av at hun (terapeuten) ringte meg. Jeg fortalte som det var at jeg hadde forsovet meg, men at jeg skulle kaste meg på sykkelen sånn at jeg var der om ikke veldig lenge. Timen ble riktignok noe kort, og vi rakk ikke å snakke om noe spesielt, men vi fikk i hvertfall skrevet og sendt en søknad sammen som vi har avtalt å gjøre. Altså, jeg har bestemt meg for å søke om aktivitets-kontakt igjen, da all den ensomheten og slik jeg sliter med nå holder på å ødelegge meg totalt, samtidig hjalp hun meg også om å søke sånn at jeg får noen innom en gang i uken som forteller meg hvordan jeg skal rengjøre enkelte, spesifikke steder her hjemme.
Altså ikke noen som skal vaske for meg, men som skal stå og fortelle meg hvordan jeg skal rengjøre foreksempel dusjen, og en del andre områder jeg ikke føler meg helt trygg og sikker på at jeg per dags dato gjør på riktig måte da det resultatet ikke akkurat blir bra nok slik som jeg skulle ønske.
Når jeg så kom hjem igjen var det på tide å spise frokost, så da gjorde jeg det før jeg så gikk ut igjen for å hande… Og turen til butikken i dag ble ganske mer dramatisk enn jeg hadde forutsett på forhånd. Det som skjedde var at når jeg skulle krysse veien over til Kiwi oppdaget jeg en bil som kom mot meg i en større fart. Hadde jeg ikke reagert og rygget så brått som jeg gjorde da hadde jeg blitt påkjørt og sannsynligheten for at jeg hadde vært død anser jeg som ganske stor med tanke på den farten. Det som ikke gjør saken stort bedre er at denne episoden foregikk til tross for at jeg gikk på grønt lys. Men det er tydeligvis ikke alle som er like oppmerksom når man er ute og kjører, og hvor rødt, gult eller grønt ser ut til å være irrelevant…
Som dere nå sikkert forstår så er jeg ganske lei. Jeg er redd for å gå ut blant andre. Jeg er redd for å ha kontakt med folk i hele tatt, med tanke på hvor mange ubehagelige opplevelser og tyngre motganger jeg har møtte kjempe i mot de siste døgnene. Men… Jeg nekter å gi opp… Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle de neste dagene fremover… Men jeg nekter å gi opp.
Igjen, jeg har opparbeidet meg såpass mye positivt det siste halve året til at jeg akter å legge meg sju fot under jorden enda. En siste ting: Til dere som ikke kan forskjellen på grønt, gult og rødt lys: SE TIL HELVETE Å LA BILEN STÅ I RO DIN JÆVLA INKOMPETENTE IDIOT!
Og jeg ser at det har skjedd noe med skriften i dette innlegget, jeg aner ikke hva som er galt, men noe har tydelig skjedd, og jeg vet ikke hvordan jeg eventuelt får rettet det opp… Så beklager akkurat det, håper det gikk greit å lese fordiom…
Etter innlegget jeg skrev og postet i natt er det vel på plass med en liten, kort oppdatering. Først og fremst, det går bedre med meg nå. Jeg har fått sovet noen timer og gidder dessuten ikke bruke mer energi og verdifull tid enn “nødvendig” på dette tullet. Skal ta litt selvkritikk og innrømme at det er noe selvforskyldt da denne personen har bevist gang på gang at vedkommende ikke er bra for meg. Jeg har visst dette lenge, så hvorfor jeg i hele tatt startet den dialogen med denne personen i natt aner jeg ikke, jeg burde forstått hvordan det hele skulle ende.
Ikke faen om denne ignoransen skal få ødelegge mer for meg enn det den allerede gjorde i natt. Jeg har klart å bygget opp så mye positivt i den siste tiden. Derfor skal ikke en såpass uvitende og respektløs person få ødelegge meg, særlig ikke når jeg har såpass mange andre langt mer forståelsesfulle og gode mennesker i livet mitt.
Jeg kunne ha valgt å bare la den motgangen fra i natt ta over og kaste meg inn i en lengre depresjonsperiode, slutte med kreative Youtube-videoer, fryse ut folk som bryr seg om meg… Generelt slutte å gjøre ting jeg liker og har godt av og bare forsvinne i en mørk, mørk verden igjen. Men ikke faen! Det burde aldri vært noe alternativ, og ikke faen om jeg skal la dette skje igjen. Har “levd” alt for lenge på denne måten.
Så… Det beste jeg kan gjøre er å holde meg unna dette mennesket, i hvertfall frem til vedkommende forandrer seg betraktelig og får banket inn ørlite mer vett i skallen enn h*n har nå.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå. I skrivende stund befinner jeg meg i en tåke som er temmelig tykk, tung og mørk. For en stund siden hadde jeg en samtale med noen jeg ikke har godt av. Denne personen har virkelig klart å provosere meg i natt, og nå føler jeg meg veldig langt nede og sitter og sliter med å tenke klart.
I skrivende stund sitter jeg bare og vokter vennelista mi på Skype og på Facebook i håp om at det dukker opp noen jeg kan snakke med… Jeg føler meg så ensom, lei meg… Verdiløs, mislykket… Ikke minst SINT! Jeg er heller ikke veldig keen på å snakke noe særlig med noen om det som plager meg nå… Men jeg skulle ønske jeg bare hadde hatt noen som var online som jeg bare kunne snakket med for å distrahere meg over til andre ting. Noen å spille med, noen å Skype med, snakke om være med, noen å veksle dårlige vitser med… What so fuck ever. Det som ødelegger meg nå kan ikke gjøres noe med likevel. Det er verken noe jeg selv eller andre kan fikse på…
Jeg bare håper at noen kanskje “popper opp” snart. Altså, jeg har flere som er pålogget til tross for at klokka er over 3 på natta, men det er egentlig ingen av de som jeg har så veldig lyst til å snakke med. Det er noen jeg har sendt en liten melding til, men de tror jeg sover, og det kan jeg forstå med tanke på tiden på døgnet…
Fikser ikke lengre oppvasken Akkurat nå føler jeg meg som et veldig mislykket menneske. Jeg vet at det er flere enn meg som ikke akkurat har oppvasken som noe favoritt blant gjøremålene i hverdagen, men jeg lurer på hvor mange det er som faktisk har de plagene jeg har begynt å fått den siste tiden…
Nå i natt er det nemlig tredje gangen på veldig kort tid hvor jeg ikke har klart å fullføre oppvasken, til tross for at denne gangen var det egentlig ikke så mye å ta engang. Det som har begynt å skje er at jeg begynner å tenke på blodårene mine, spesielt de jeg har i venstrearmen… En ting mange ikke visste om meg er at blodårer er en av de tingene jeg fort kan bli svimmel av.
De siste tre gangene har det vært nærmest umulig å ikke begynne å tenke på at de er der. Selv om jeg ikke ser dem så skjer det. Kan ha noe med at jeg bruker armene og hendene på en litt annerledes måte enn vanlig som gjør at jeg har lettere for å tenke på de der og da. Jeg vet ikke hva det er, men jeg har alltid syntes at blodårer er noe ekkelt. Jeg blir fort veldig svimmel av det, og det blir ofte så ille at jeg ikke takler det lengre og bare må gi opp og sette meg ned.
Det har ikke vært sånn før. Eller ok, det har vært enkelt episoder hvor jeg har hatt denne utfordringen, men ikke tre ganger på rad, og ikke så intenst som nå. Er det noen som kan tenke seg hvor nedvergende det er å ikke en gang fikse oppvasken lengre av noe så simpelt som sine egne, helt uskyldige blodårer som man har hatt hele livet?
Veldig usikker på meg selv, og vennene mine… Enten blir jeg veldig fort svimmel av å tenke på blodårer og tatoveringer (som fort kommer automatisk når jeg først har begynt å tenke på blodårene), eller så blir jeg stående og tenke på ting som provoserer meg og som gjør meg sint. Jeg får kort fortalt ikke konsentrert meg til å fullføre oppvasken.
For øyeblikket sliter jeg med en del usikkerhet rundt en del venner av meg. Uten å gå inn på hvorfor så føler jeg at jeg igjen ikke kan snakke med noen om enkelte ting… Jeg føler meg så alene, jeg føler meg ignorert. Vel, det er et menneske den siste tiden som har gitt uttrykk for at hun bryr seg om meg og til og med at hun er bekymret, men… For å si det sånn, det er bare en person jeg faktisk tror bryr seg litt om meg nå og som ikke bare sier det…
I tillegg til at jeg også er usikker på om folk egentlig bryr seg og ikke bare når det passer dem, så er jeg også veldig usikker på hvor lenge det og det vennskapet kommer til å vare. Jeg har jo aldri vært spesielt god på å beholde noen. Og ja, jeg vet hva dere tenker. DETTE har jeg skrevet før, så derfor skal jeg ikke gidde å utdype denne usikkerheten mer nå. Men ja, jeg føler meg veldig ensom, og jeg sliter med å føle meg sett, sliter å tro at folk faktisk bryr seg og at det ikke bare er noe de sier der og da.
Slekta er verst? Det var en gang noen som sa at slekta er verst. Vel, akkurat det kan jeg ikke si meg enig eller uenig i. Det kommer helt an på hvem vennene dine er, og hvem som er i familien din… Og ja, det kommer også en del an på hvem du er. Når jeg tenker meg om tror jeg det var Gjertrud Krogstad fra Hotel Cæsar som sa det en gang, så…
Men ja… Årsaken til at jeg også nevner dette er at jeg ikke føler jeg har et helt ok forhold til familien for øyeblikket. Det skal sies at det ikke gjelder alle, men det er enkelte akkurat nå som rett og slett skulle fått seg en kraftig smekk. For å si det sånn, enkelte i familien er blitt en av flere grunner til at jeg gleder meg til å en gang komme meg vekk og forhåpentligvis flytte til Voss om et år eller to… Det er spesielt en i familien jeg nærmest vil kategorisere som en drittsekk for øyeblikket. Men nok om det.
Helseplager og fortsatt forelsket? Kort fortalt sliter jeg en del nå. Skulle ønske at det ikke var mer jeg trenger å få ut, men det er det… Uten at jeg vil gå noe nærmere innpå hva det er så vil jeg likevel si såpass som at jeg har noen helserelaterte plager for tiden, og nå sikter jeg ikke til de utfordringene jeg allerede har nevnt over om at jeg blir svimmel bare av å tenke på blodårer. Nei, for saken er… Det er et par andre ting også som har plaget meg som ikke er like psykisk som akkurat de greiene der… Forhåpentligvis ikke noe alvorlig, da det minner meg om noe jeg har vært plaget av før… Så akkurat de greiene går nok over… I hvertfall, jeg går ikke til noe lege enda.
Det siste jeg skal nevne før jeg skviser dette innlegget ut i offentligheten er at oppi alt jeg nå har nevnt så svever det også FREMDELES en del tanker rundt en spesifikk person for tiden. En person som jeg selv enda ikke har fortalt om disse følelsene til, og slik håper jeg at det fortsetter, ellers er jeg redd at bare alt skal gå til helvete igjen akkurat som det har gjort de andre gangene jeg har likt noen og deretter fortalt det etter en stund. Er det noe livet har lært meg så er det at jeg er et mislykket menneske når det kommer til kjærligheten. Det er ingen som vil ha meg på den måten.
Og jeg vet jeg har nevnt det før, men akkurat dette er en større del av en større straff som min ufødte storebror/ storesøster har satt i gang mot meg for at jeg ble født og ikke det barnet som opprinnelig skulle vært mamma og pappas første barn. Det var aldri meningen at jeg skulle bli til, og derfor er det i hvertfall ikke meningen at jeg skal lykkes særlig godt sosialt, og spesielt ikke at jeg noen gang skal komme i noe forhold med noen.
Åååå…. Som jeg skulle ønske at jeg kunne være ærlig og si at det “bare” var alt dette jeg har å stri med for tiden… Men det er mer… Det er flere ting jeg gjerne skulle luftet, ting jeg skulle ha snakket ut om. Men av forskjellige grunner så er jeg redd for hva som kan skje om jeg forteller om det som enda er helt eller delvis ufortalt. Rett og slett fordi dere kommer til å dømme meg. Det er rett og slett ingen som vil kunne forstå. Og heller ingen som egentlig vil bry seg om å vite om det.
Sånn.. Nå har jeg skrevet litt om hvorfor jeg har vært litt ekstra stille den siste tiden… Jeg er så lei. Lei av å være så mye ensom, lei av å være så mye aggressiv, SINT og lei meg. Lei av å være så mislykket, lei av å ikke få ting til…
Den siste rotta mi er død Har akkurat kommet hjem etter å ha vært hos terapeuten min. Da jeg forlot huset i 12-tiden sjekket jeg tilstanden til den siste rottejenta mi, hun levde så vidt der og da. Når jeg kom hjem igjen litt over en time senere var det ikke lengre tilfelle. Nå har hun også gått bort, i likhet med de tre søstrene. I det siste døgnet har hun bare ligget i sengen sin og ikke reagert på noe. Hun har ikke orket å gå rundt i buret en centimeter, ikke drikket noe vann, ikke spist noe som helst.
Jeg vet ikke hvorfor hun plutselig har blitt såpass slapp, men det er helst alderen tenker jeg da hun levde ganske lenge til å være rotte. Er ganske sikker på at hun ikke har hatt svulst som to av de andre hadde, da hun ihvertfall ikke hadde noen kul som jeg kunne finne.
Er litt rart å tenke på. Lenge nå har jeg hatt kjæledyr. I november hadde jeg en tarantell og fire rotter, men nå i dag er de alle sammen et annet sted. Vel kroppen til den siste rottejenta mi ligger fortsatt her, men “sjelene” er alle på en annen plass nå. Får se om jeg orker å ta henne med et sted i løpet av ettermiddagen, men tror jeg heller venter til det blir mørkt. Har en noe større angst for blant annet russen enn hva jeg liker å innrømme. Jeg forbinder fortsatt ikke russ med annet enn mobbing, og jeg ble jo forsøkt sprutet på senest i dag…
I hvertfall, hun er borte nå. Og mest sannsynlig helt borte, da jeg ikke egentlig tror på at man kommer et annet sted etter døden… Hadde jo vært en fin tanke om hun var gjenforent med søstrene nå, men det blir bare ikke realistisk i min verden… I hvertfall må hun hvile i fred…
Beskjed til russen Og en siste ting: Hvis det er noen oppdalsruss som leser dette. Hver så snill og ta hensyn til at ikke alle liker det dere holder på med. Jeg skal ikke si at jeg er redd dere, men jeg tørr nesten ikke gå ut nå som russetiden er i gang…
Så hver så snill og ta litt hensyn til at det finnes de som sliter med en del angst og har vanskelig for å gå ut spesielt nå som dere holder på å herjer og terroriserer rundt om kring. Personlig synes jeg nok en gang at det å være russ ikke er noe annet enn å støtte mobbing!… Så ja, budskapet mitt på slutten er vel helst dette; hvis du er imot mobbing, så velger du å ikke være russ.. Takk.
