God morgen Norge! Onkel Kuklinski her som legger igjen et livstegn sånn tidlig på mårran. Så, hvordan står det til med det gamle skinnet? Joda.. Litt deppa og føler på den evige, kjærlighetssorgen som går bare en vei. Prøver å ikke tenke på ting som får meg til å føle meg som en taper. Jeg har ikke sovet i natt. Ikke noe i hele tatt. Når sant skal sies har jeg ikke forsøkt så alt for hardt heller. Jeg føler meg ensom. Jeg trives godt med det jeg gjør på for tiden, det er ikke det. Men, ja jeg føler meg ensom, veldig ensom og alene.. Så alt er som det vanlige med andre ord.

Om drøye to timer skal jeg innom terapeuten min igjen. Skal ikke nekte for at jeg hadde foretrukket om jeg ikke var helt slitt strømpe når jeg møter opp der i halv 11-tiden, men sover jeg nå kommer jeg neppe til å møte opp i hele tatt. Det skal sies, jeg har hatt det mye bedre de siste 3-4 månedene enn jeg har hatt på lenge. Kreativiteten i meg har virkelig gjort sitt comeback. Jeg trives godt med det jeg gjør her hjemme. Men, jeg savner en venn. Hvorfor må alle bo så langt borte?

For å forklare meg enkelt. Det er mest det sosiale som gjør at jeg føler meg som en taper. Har flere jeg skriver med daglig over Skype og Facebook. Men jeg savner sånn å ha noen rundt meg fysisk. Noen jeg har noe felles med. Jeg hadde tatt første tog i dag jeg om noen hadde hatt anledning til å ta meg i mot et sted, om så det var langt oppi Nord-Norge jeg måtte dra. Hadde også sagt ja på dagen om noen plutselig hadde spurt om man kunne ta seg en tur og bli her i noen dager. Men dessverre, det er ingen andre enn meg som har grønt lys for å verken gi eller ta i mot besøk. Jeg må bare fortsette og vente på at noen skal ha tid til meg.

Annonsørinnhold

Endelig: Årets skjønneste påskeegg er her

Er jeg heldig får jeg kanskje se igjen en av mine beste venner i juni. I fjor stengte jeg meg inne på bursdagen min og deaktiverte like så godt Facebooken. Ene og alene fordi jeg synes det var vondt å være alene på bursdagen min og få et dusin med påminnelser om det. I år har jeg i derimot spurt en veldig spesiell person om muligheten for at vi kan feire dagen min sammen. Men jeg tørr ikke håpe på noe alt for sterkt enda. Folk har jo jobb, skole og sånt…

Men i alle fall.. Så lenge det er liv så finnes det håp. En fattig trøst er at forhåpentligvis så skal jeg ikke sitte i all den ensomheten resten av livet… Håper i hvertfall det blir bedre når jeg får flyttet nærmere folk innen 2 eller 3 år. Med tanke på hvor lenge jeg har vært vant til å være ensom så burde jeg klare å holde ut noen år til…

Jeg akter i hvertfall ikke å klage mer enn nødvendig lengre. Livet er alt for kort til det. Grunnen til at jeg igjen har skrevet et lite innleg om det nå er ikke fordi jeg vil klage for å klage, men fordi jeg igjen trenger å få det ut.

Vi reblogges!

Har nettopp kommet ut fra dusjen. En prosess som vanligvis pleier å være smertefri, både fysisk og psykisk. Men ikke denne gangen. Hukommelsen klarte å komme på en enkelt ting som hjernen min deretter hengte seg opp i. En ting som i veldig stor grad angår noe jeg ikke takler særlig godt bare blir nevnt en gang. Nemlig kroppskunst…

I går var min mor på besøk og vi så blant annet filmen “The Stepfather” fra 2009. I starten av den tar hovedpersonen blant annet og barberer seg, tar seg en dusj, tar på et par linser… Under denne scenen kom det plutselig fra mamma; “Farver han håret?”. Tror ikke han gjør det i scenen… For å si det sånn, da hadde jeg ikke satt på denne filmen med mamma, eller noen andre for den saks skyld. Altså fordi det er jævlig nok å bli så fort psykisk dårlig og kvalm som jeg blir, som om jeg skal føle meg enda mer ydmyket av at andre ser det også…

Uansett. Det som skjedde var at når jeg sto og dusjet nå nettopp hørte jeg mammas stemme gjenta seg gang på gang, altså i hodet. Det lille spørsmålet med de tre ordene repeterte seg gang på gang… Jeg ble utrolig stresset og veldig svimmel på kort tid så jeg måtte skru av vannet og bare sette meg ned før jeg svimte av… Hele to ganger måtte jeg sette meg ned og ta en lengre pause nå…

Som dere skjønner… Det er så lite som skal til. Da jeg fikk det spørsmålet i går klarte jeg å delvis ignorere det. Lot som jeg ikke hørte det og heller fokuserte videre på filmen. Men i dag var det helt umulig. Og sånne ting har dessverre blitt en av flere grunner til at jeg til tider er redd for å ha kontakt med folk. Jeg tenker mye på ting som har blitt sagt og gjort i ettertid, og hvis jeg plutselig kommer på noe som har med det jeg sliter så sterkt med (generell kroppskunst, minus neglelakk og sminke) så henger hjernen min seg automatisk opp i det minnet der hvor det er blitt nevnt på en eller annen måte. Og da er det helt umulig å bare “slå av”, jeg har prøvd og slitt med dette i snart 23 år, så… Jo, det er helt umulig.

Når jeg var i dusjen nå forsøkte jeg blant annet å snakke høyt til meg selv om helt andre ting for at det skulle overdøve de intense tankene, men det funket heller dårlig… Faen som jeg hater at det er sånn… Er det rart jeg sliter med jevnlige tanker om å gjøre slutt på absolutt alt?…

Vi reblogges!

Vi har alle våre fiender. Du sitter kanskje nettopp nå med tacoen godt plantet i kjeften og tenker for deg selv, “jeg har ikke noen fiender…”, joda, du har det. Jeg lover deg, vi har alle våre fiender. Det trenger ikke være en bestemt person eller en gjeng, det kan være noe så enkelt som tankene dine. Det kan være din største besettelse. Det kan være hobbyen din. Det kan være jobben din. Det kan være noe enkelt som klimaet.

Jeg har helt klart mine fiender. Jeg har spesifikke fiender som er utstyrt med to bein, ti tær, ti fingre, to øyne, et hode og det meste som et gjennomsnittsmenneske har. Men jeg har også visse følelser og ikke minst tanker som har blitt mine fiender gjennom åra. Jeg vet ikke hva eller hvem som er verst, men det jeg vet er at jeg har mine fiender. Det er ikke til å unngå.

Akkurat nå har det dukket opp noe “nytt” som jeg vet at flere av dere har fått med dere. Så, hva skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg ta livet av det? Skal jeg forsøke å bare akseptere det og gjøre mitt beste på å gjøre minst mulig? Skal jeg simpelthen risikere å la det vokse og i verste fall ta fullstendig knekken på meg? Eller skal jeg gjøre alt som står i min makt til å få det tilintetgjort? Mulighetene er ikke så mange, men jeg har helt klart et par alternativer. Det i seg selv er med på å gjøre meg sakte, men jævlig sikkert gal. Hadde det bare vært èn eneste løsning. Men det er det ikke.

En ting er den ene “tingen” som helt klart er min fiende og som nå midlertidig har tatt og truer med å fullstendig ta over mitt område. Men en annen ting som kanskje er minst like ille er at denne “tingen” har helt klart greid å gjøre meg såpass stressa og paranoid at jeg kanskje har analysert visse andre “ting” rundt meg som også mine fiender, uten at det nødvendigvis er sånn. Jeg ser monstre overalt nå. Jeg vet ikke hvem jeg skal stole på, jeg vet ikke om jeg bør stole på noen.

Alt som kryper og går kan kort fortalt stå klar til å hugge en øks i meg når som helst. Raskt og mest mulig smertefritt, eller svært langsomt og med mest mulig smerter. Det er ikke lenge siden jeg fikk hugget av minst en finger. Det er ikke lenge siden jeg lå flatt ut og tenkte at min siste time var kommet. Verden er så jævlig ond. Uansett hva slags valg du tar, uansett hva slags hjørne og vei du følger i den store labyrinten så står det alltid et rovdyr klart som bare venter på å rive deg sønder og sammen.

Men ja, nå skal jeg forsøke å ta et monster om gangen. Multitasking har aldri vært min sterkeste side. Jeg er flinkest til å drepe et kryp om gangen, og jeg tror jeg skal forsøke så godt jeg kan å fortsette med det. Massemord har aldri helt vært min greie… Så hva gjør jeg? Jeg vil ikke la det knekke meg, jeg vil ikke la krypet vinne over meg og la det ta over fullstendig, ta over det som er mitt… Men akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre…

© Bildet er tatt fra gortsilas.net

Jeg vet ikke hva slags redskap jeg skal bruke, om jeg bør prøve å avlive det, eller om jeg bør forsøke å operere bort de basillene og bakteriene som lever i det som gjør at det tror at det har som oppgave og gjøre nettopp det det gjør. For i likhet med alt annet så er alt som er ondt infisert av noe. Det er som en zombie med et virus som gjør at det er ute etter en konkret ting. Så hva skal jeg gjøre? Forsøke å bli venn med det? Skal jeg myrde det?… Eller forsøke å fjerne viruset i det som tror at det kan ta det som tilhører meg? Og igjen, hvordan skal jeg gjøre nettopp det?

Jeg har tidligere skrevet at jeg holder på å bli gal. Vel, ja, jeg vet hva du tenker. Jeg er gal allerede, men ikke så gal som jeg snart kan bli om jeg ikke får tatt hånd om dette her!

Vi reblogges!

Ps: For dere som måtte lure så er store deler av dette innlegget metaforisk skrevet, og jeg har ingen planer om å faktisk myrde noe(n)… Enda.

Så har det skjedd igjen… Det har dukket opp enda en ting mellom meg og en annen som jeg nå takler mildt sagt dårlig… Den siste natta har mildt sagt vært jævlig. Alt jeg tenkte på i natt var å gjøre en slutt på alt. Jeg skalv i flere timer og alt jeg tenkte på var å ta mitt eget liv…. Mye hjalp det heller ikke at det mennesket jeg trodde var min beste venn ikke så ut til å bry seg om det…. Følte meg så jævlig alene, satt inne på Facebook og Skype i håp om at det skulle dukke opp noen å snakke med, men det skjedde aldri…

Det har helst vært den ene personen jeg helst har ønsket å snakke med, og den personen bryr seg ikke lengre, virket totalt likegyldig til alt….. Den eneste grunnen til at jeg tror jeg fremdeles er i live nå er fordi jeg enda har et par ting som er ugjort som jeg har lovet å gjøre for andre… At jeg til tross alt det jævlige på et viss tidspunkt klarte å tenke på hvor skuffet de menneskene det er snakk om hadde blitt om jeg hadde blitt borte før de tingene var i havn…

Så hva skal jeg gjøre… Jeg føler så og si ingen glede ved noe lengre. Jeg har de siste dagene presset meg til å blant annet være mer kreativ ved å lage nye Youtube-videoer. Jeg har fått ganske gode tilbakemeldinger på spesielt den siste videoen jeg laget i går… Men likevel, jeg føler ikke noe særlig glede over det…. Ikke slik jeg gjorde før for over et år og et par måneder siden… Som jeg har skrevet tidligere denne uken var jeg for første gang veldig ærlig med terapeuten min på tirsdag… Uten at jeg føler det har hjulpet meg noe særlig heller.

Annonsørinnhold

Årets påskeegg er i butikk: De beste går først

Jeg føler meg så utrolig såret og skuffet… En ting er det nye jeg nettopp har fått greie på, som jeg ikke vil skrive noe om her… Eller andre steder… Men når den man trodde var min beste venn ikke ser ut til å bry seg når jeg trengte det som aller mest i natt… Jeg var på gråten, jeg skalv over hele kroppen, alt jeg tenkte på var å ta mitt eget liv, og likevel… Virket bare totalt likegyldig, som om det kanskje var best om jeg bare gjorde det jeg tenkte på å gjøre da… Og fremdeles tenker på i en viss grad.

Hvordan skal jeg noen gang kunne stole på at noen bryr seg igjen? Når ikke engang den jeg trodde var min bestevenn ser ut til å gjøre det?

Jeg er så jævlig såret og så jævlig skuffet.. Samtidig som jeg har en forståelse, for jeg har uansett fortjent den likegyldigheten jeg har fått nå, da jeg ikke har vært spesielt grei å ha med å gjøre de siste årene… Men likevel…

Sånn, da var det gjort. 2013 er som en knust vase vi har feiet under et teppe og kaller for historie. Det siste jeg gjorde dette året var å slite med sterke fristelser som gikk ut på selvskading for at jeg skulle flytte fokuset vekk fra det bråket som vekket meg og plaget meg en alt for lang stund rundt midnatt… Jeg la meg rundt 18-tiden, med en holdning om at desto tidligere jeg skulle få sovne, jo bedre… Men lite hjalp det altså da det jeg så sårt ville unngå likevel klarte å vekke meg…

Jævla godt nyttår dere liksom… Vel, nå er 2014 her, jeg har ikke alt for stor tro for å si det sånn. Det blir vel bare nok et ensomt år hvor jeg sitter og venter på at noen har anledning til at jeg kan ta meg en tur eller omvendt, men at det ikke blir noe av fordi folk ikke har tid (les ikke gidder).

Nyttårsaften er og blir bare tull. Folk drikker seg fulle, bruker masse penger på alt for dyre raketter som igjen er med på å fucke til miljøet. Det er virkelig ikke noe som helst positivt med nyttårsaften for min del. 2013 var ikke mye å feire, og som sagt har jeg heller ikke noe tro på at 2014 blir noe bedre… Bare nok et dritt år hvor jeg kommer til å ønske meg selv død for det meste, og bare håper at det dukker opp en sykdom eller noe som gjør jobben for meg…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

(Bruker bare et av de bildene jeg tok for det innlegget jeg skrev i går…)

Helt til slutt kan jeg ta meg friheten å dele litt av det jeg husker av årets første drøm. Jeg husker ikke så alt for mye, men Einar Lunde (Dagsrevyens Postmann Pat) var involvert i den. Einar Lunde er foreløpig det eneste positive jeg har å si om 2014!

Vi reblogges (og IKKE ønsk meg et jævla godt nyttår!!!!)

Enkelte spaserturer føles lengre enn andre, sånn er det bare… Jeg har nettopp kommet hjem igjen etter å ha vært i sentrum for andre gang i kveld. På veien hjemover fikk jeg øye på et tog som fartet forbi. Satan så emosjonell jeg har vært de siste minuttene siden. Det første jeg begynte å tenke på var da jeg i februar satt på toget på vei til Otta hvor jeg videre skulle bytte til buss som skulle kjøre meg til Nordfjordeid i Sogn og Fjordane. Savn! <3

Til tross for at jeg var noe nervøs for å gå av feil og sånn da så er det likevel noe jeg savner sterkt. Ikke bare akkurat nå, for dette er noe jeg har følt og tenkt mye på de siste månedene. Men det er ikke selve reisesyken som er verst. Aller verst er savnet jeg bærer på etter et par venner av meg. Aller mest savner jeg ikke overraskende den kjære bestevenninna mi som jeg ikke har fått sett siden mars.

Kanskje ekstra sårt føles savnet etter nettopp henne akkurat nå som det nærmer seg jul. Et av mine aller største drømmer i livet er nemlig å en gang få feiret jula med nettopp henne. Dette er ikke noe jeg har snakket med henne noe særlig om siden jeg vet at hun har sin egen familie å være med, og jeg vet ikke om de helt vil ha meg der, eller hadde likt at hun hadde vært hos meg i juletiden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Og det kan kanskje høres veldig emosjonelt ut, men et av de få, virkelige store ønskene jeg har før jeg dør er å få feiret en jul med akkurat henne… Det flotteste og snilleste vesenet som noen gang har eksistert i livet mitt. Ikke bare er dette en av de største ønskene knyttet til jula, men altså et av mine få, store ønsker for livet mitt generelt.

© Bildet er tatt fra playazipolite.blogspot.no

Generelt føles alt veldig ensomt. Her i Oppdal har jeg kun en person som kan kalles for en venn, og han har jeg som oftest kun kontakt med over Skype mens vi spiller online sammen. Vi har nemlig ikke så mye felles ellers sånn at vi gidder å møtes noe særlig mer enn knapt en gang i måneden, om vi i hele tatt gjør det.

Hvis noen av dere jeg pleier å skrive til innimellom enten over Snapchat, sms, Skype eller Facebook leser dette innlegget og har litt tid og anledning til å Skype med cam med meg i jula så hadde det gjort meg veldig glad! Er litt redd for å virke masete eller innpåsliten om jeg spør noen av dere direkte, så da skriver jeg det heller her… Så får jeg se hva som skjer… Å camme med folk blir fortsatt ikke det samme som å ha folk nær seg i virkeligheten, men det føles i hvertfall mindre ensomt enn å bare skrive, og å snappe bilder til hverandre “hele tiden”.

Vi reblogges!

I dag kom det en dag som jeg har ventet på i noen uker nå. En av rottejentene mine er døde i dag. Hun har hatt to kuler på kroppen i et par uker, en hvor en av de var i ansiktet. Jeg antar at kulene var kreft… Med tanke på alderen på den har jeg fått råd om å la være med noe operasjon og heller få den avlivet om kulene ble større og tilstanden verre… Har fått høre at så lenge kulene ikke blir i veien for rotta og den ellers virker frisk og rask så er det bedre å la være, igjen spesielt med tanke på at den var såpass gammel for alderen likevel…

I dag var det ikke mer noe liv i den lille og stort sett livlige og glade jenta mi. Nå er hun borte, og for hennes skyld anser jeg det som en lettelse, selv om jeg selvfølgelig også synes det er trist… R.I.P.

Skal ellers ikke nekte på at det har begynt å blitt litt mye i det siste. Det er ikke alt for lenge siden Belle, altså tarantellen min døde heller og i motsetning til rottejentene mine ble ikke hun særlig gammel som det hun kunne ha blitt heller.. Og oppi denne rottekreften og i dag dødsfallet så har det selvfølgelig dukket opp enda en ting de siste dagene som jeg ikke kan eller vil skrive om noe sted… Jeg får bare leve med ting som de er, håpe at det snart blir bedre… Akkurat nå føler jeg at jeg er mer og mer i et veldig lite hyggelig helvete, hvor alt bare føles nytteløst og jeg er helt alene…

Annonsørinnhold

Endelig: Årets skjønneste påskeegg er her

Jeg har igjen begynt å “frykte natten”. Når man er så lett mottakelig for depressive tanker som jeg er, er det gjerne natten som er verst. Eller, i alle fall om det er om natten jeg legger meg. Kommer an på døgnrytmen min. Men akkurat nå er døgnrytmen sånn at jeg sover om natten og da forholder jeg meg til å si natten fremfor andre ting….

Som sagt sliter jeg en del. Sliter med selvfølelsen, sliter med troen på at ting skal ordne seg, sliter med generell sjalusi, sliter med paranoia… Sliter med så mye… Om dagen går det som regel litt bedre da jeg har mer å distrahere meg bort med. Spill, film, musikk… Ja, dere vet. Men om natta så blir vanskelighetsgradene satt opp et par hakk. Det er jo meningen at jeg ikke skal gjøre noe om natten, bare ligge i senga og sovne.

Jeg har før hatt en teknikk som har gått ut på at jeg ikke har lagt meg uansett før jeg har vært skikkelig sliten og trett sånn at det er mer sikkert at jeg sovner tvert uten å bli liggende der og få for god tid til å tenke på ting som bryter meg mer og mer ned… Det er ingen hemmelighet at den teknikken har gjort at døgnrytmen min har blitt meget ustabil… Og det å ikke eie døgnrytme er heller ikke bra for psyken i lengden.

Annonsørinnhold

Endelig: Årets skjønneste påskeegg er her

Det det går mest i er en sak jeg egentlig burde lagt fra meg nå… Noe jeg fikk vite av ei venninne av meg for et år siden, som har vært så jævlig vanskelig for meg å takle etterpå… Et jævla år har nå gått, og det burde virkelig ikke være noe som har påvirket meg så jævlig som det har gjort… Men jeg antar at det har sine grunner at det har gjort nettopp det… Altså, jeg har så og si alltid slitt med depresjon og selvmordstanker… Men det siste året har rett og slett vært følelsesmessig vanskeligere enn de fleste perioder jeg kan huske. Det har vært perioder før som har vært enda verre enn denne endeløse episoden her som jeg aldri blir ferdig men, men likevel….

Jeg har brukt så mange timer det siste året på å bare vurdere å gi slipp på alt… Jeg orker ikke alle disse paranoide tankene og sjalusien og ikke minst de millioner av tanker om at jeg er til bry for folk og visa versa lenger… Er så sliten av å være så sint og nedbrutt hele tiden. Sint på meg selv først og fremst. Sint på meg selv for å være så svak og så lite mandig. Jeg føler at jeg takler nesten ingen fuckings ting…

Har tenkt en del at det som har vært verst for meg det siste året sikkert går over dersom jeg finner noe helt spesielt å sette fokus på. Jeg har gått mer og mer over til spill i det siste, det har hjulpet litt, men langt i fra nok. Ja, jeg har til og med meldt meg på en datingside i håp om at jeg finner noen der… Men hva hjelper det når det eneste jeg gjør er å registrere meg?

© Bildet er tatt fra undisclosedstudio.com

Var også en dag jeg spurte sikkert ti av de på Facebook og Skype-lista mi om noen visste om en blogger i Trøndelag-området som jeg kanskje hadde noe felles med. Altså en blogg som jeg kunne utforske litt først, og hvis jeg likte det jeg så så kunne jeg eventuellt ta kontakt med vedkommende og høre om h*n vil bli bedre kjent. Og i dette tilfelle var/ER jeg ikke ut etter noe spesielt kjønn. Er først og fremst ute etter en ny VENN… Noen jeg kan møte der og da i det VIRKELIGE LIV. Men har ikke funnet noe. Funnet en del kule bloggere, men enten så virker det som om de er så opptatt at jeg ikke ser vitsen i å ta kontakt, eller så bor de så jævlig langt unna…

Siden så og si alle jeg har kontakt med bor så mange timer unna, og jeg har ikke hatt noe særlig med noen av de jeg virkelig trives med siden fuckings MARS…. Jeg har vært så klar til å motta besøk eller til å reise hos noen så lenge nå. Men det er dessverre ingen av vennene mine som har hatt anledning til å ta meg i mot et sted eller å reise hit. Så jeg venter fortsatt på grønt lys, og ventinga får meg til å se rødt snart…

Sånn, da anser jeg dagens bloggsyt for avsluttet…

Vi reblogges.

I dag er det den dagen igjen. Den dagen hvor jeg føler at ting bare er vanskelig. Den dagen hvor jeg føler at alt bare er tungt og meningsløst. Jeg føler at jeg ikke egentlig har noen å snakke med. Joda, jeg har noen å snakke med, men jeg har ingen å snakke med… Jeg sliter med tillit til folk, av mange årsaker. Jeg sliter med tiltro til meg selv. Har ikke noe tro på at ting vil bli bedre for meg. At jeg nå gjentar masse ting som er skrevet en del ganger tidligere føler jeg bare bekrefter at jeg kommer meg ikke videre…

Slik jeg ser det har jeg ingen nære venner. Verken geografisk eller på andre måter. Jeg har flere jeg bryr meg om, men jeg er ikke lenger sikker på om det er gjensidig noe sted. Jeg føler ikke at det er de andre som har sviktet meg først og fremst, men jeg som har sviktet meg selv… Og de jeg engang så på som nære, enten på ene eller andre måten. Jeg antar at det er slik det skal være. De gangene jeg har hatt noen har det aldri vart særlig lenge uansett.

© Bildet er tatt fra wallpaperup.com

Annonsørinnhold

Endelig: Årets skjønneste påskeegg er her

Jeg har aldri tolket sosiale normer og spilleregler spesielt godt. Jeg har ofte tråkket i salaten, og sjelden kommet alt for godt ut av det. Jeg er et freakshow som ingen egentlig liker. Folk kan være nysgjerrige på meg, men det blir som regel bare med det. Jeg kommer alltid til å være alene, jeg kommer aldri til å bli gammel og lykkelig… Så ensom, og så jævla patetisk.

Ja, da tenker jeg at det var nok for denne gang…

Vi reblogges.

Det er ikke meningen å dyrke enda mer negativitet enn hva som allerede har grodd opp, ved å nå gi negativiteten enda mer fokus ved å igjen skrive om den, men jeg føler likevel at jeg vil skrive et innlegg. Se om det hjelper..

Det siste døgnet har jeg for å være ærlig følt meg mindreverdig. Tre skuffelser på et døgn fra tre forskjellige mennesker. Når det er sagt klandrer jeg ingen av de. Alle skuffelsene er basert på tre ting jeg har sett frem til, hvor ingen av de altså ble noe av. Greia er at jeg ikke egentlig burde være sååå deppa da ingen av disse var noen fast bestemte avtaler, altså ingen ting var bestemt. Men når man har så lite å fokusere på i hverdagen som det jeg har så blir det fort en stor nedtur når de få positive tingene man har håpet på ikke ble noe av…

Det er liksom som at jeg ikke er noe viktig. Jeg er ikke den som fullfører noe særlig lenger. Jeg er ikke den som oppnår noe… Jeg klarer ikke en gang å ta mitt eget liv, da også det blir bare til en av mange ting som forblir en tanke jeg tenker en del på, men aldri får gjennomført…

Når jeg føler at jeg er såpass langt nede til at jeg tenker at nå klarer jeg snart å forsvinne herfra, så klarer det alltids å dukke opp noe som gjør at all den suicidale tenkingen bare har vært bortkastet energi og tid… Så fokuserer jeg på positive ting igjen for en stund, ting igjen faller sammen og jeg er igjen der jeg “begynte”.

Jeg er alltid så halveis. Jeg sitter fast, ting går aldri videre. Det går bare opp og ned, men aldri fremover… Venner kommer, og forsvinner. Er jeg heldig varer et vennskap med noen i BESTEFALL i 2-3 år… Også tar det slutt igjen… Det er fort gjort å tenke at det er omverden som svikter, men sannheten er at den som svikter er faktisk meg selv, og hvorfor det? Jo, fordi jeg er den taperen jeg er!