Sosialt vanskelig

God morgen Norge! Onkel Kuklinski her som legger igjen et livstegn sånn tidlig på mårran. Så, hvordan står det til med det gamle skinnet? Joda.. Litt deppa og føler på den evige, kjærlighetssorgen som går bare en vei. Prøver å ikke tenke på ting som får meg til å føle meg som en taper. Jeg har ikke sovet i natt. Ikke noe i hele tatt. Når sant skal sies har jeg ikke forsøkt så alt for hardt heller. Jeg føler meg ensom. Jeg trives godt med det jeg gjør på for tiden, det er ikke det. Men, ja jeg føler meg ensom, veldig ensom og alene.. Så alt er som det vanlige med andre ord.

Om drøye to timer skal jeg innom terapeuten min igjen. Skal ikke nekte for at jeg hadde foretrukket om jeg ikke var helt slitt strømpe når jeg møter opp der i halv 11-tiden, men sover jeg nå kommer jeg neppe til å møte opp i hele tatt. Det skal sies, jeg har hatt det mye bedre de siste 3-4 månedene enn jeg har hatt på lenge. Kreativiteten i meg har virkelig gjort sitt comeback. Jeg trives godt med det jeg gjør her hjemme. Men, jeg savner en venn. Hvorfor må alle bo så langt borte?

For å forklare meg enkelt. Det er mest det sosiale som gjør at jeg føler meg som en taper. Har flere jeg skriver med daglig over Skype og Facebook. Men jeg savner sånn å ha noen rundt meg fysisk. Noen jeg har noe felles med. Jeg hadde tatt første tog i dag jeg om noen hadde hatt anledning til å ta meg i mot et sted, om så det var langt oppi Nord-Norge jeg måtte dra. Hadde også sagt ja på dagen om noen plutselig hadde spurt om man kunne ta seg en tur og bli her i noen dager. Men dessverre, det er ingen andre enn meg som har grønt lys for å verken gi eller ta i mot besøk. Jeg må bare fortsette og vente på at noen skal ha tid til meg.

Er jeg heldig får jeg kanskje se igjen en av mine beste venner i juni. I fjor stengte jeg meg inne på bursdagen min og deaktiverte like så godt Facebooken. Ene og alene fordi jeg synes det var vondt å være alene på bursdagen min og få et dusin med påminnelser om det. I år har jeg i derimot spurt en veldig spesiell person om muligheten for at vi kan feire dagen min sammen. Men jeg tørr ikke håpe på noe alt for sterkt enda. Folk har jo jobb, skole og sånt…

Men i alle fall.. Så lenge det er liv så finnes det håp. En fattig trøst er at forhåpentligvis så skal jeg ikke sitte i all den ensomheten resten av livet… Håper i hvertfall det blir bedre når jeg får flyttet nærmere folk innen 2 eller 3 år. Med tanke på hvor lenge jeg har vært vant til å være ensom så burde jeg klare å holde ut noen år til…

Jeg akter i hvertfall ikke å klage mer enn nødvendig lengre. Livet er alt for kort til det. Grunnen til at jeg igjen har skrevet et lite innleg om det nå er ikke fordi jeg vil klage for å klage, men fordi jeg igjen trenger å få det ut.

Vi reblogges!

2 kommentarer
    1. jeg og katten min har en liten leilighet med en sofa du kan få kræsje på i noen dager vist du vil! (eventuelt kan du få senga siden du er lang og sofaen er kort, haha) jeg jobber jo bare iblandt i helgene uansett, så har mer enn nok tid til deg vist du føler for å komme deg vekk litt. eneste planene jeg har så langt denne uka er middagsbesøk idag, og dugnad på jobben tidlig på søndag. tar du toget imårra koster det 499 for å komme seg til fredrikstad, så dukker jeg opp på togstasjonen så er det ca halvtime gåing derifra hjem til meg ^^

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg