Sitter nå og delvis angrer og er bitter på et valg jeg har tatt. Jeg vet ikke om jeg kan si at det var så veldig impulsivt da det til tross er noe jeg har tenkt på i en veldig lang stund nå, mer enn et halvår. Det som har skjedd er at jeg for noen timer siden kuttet kontakt med den personen i livet mitt som utvilsomt har betydd mest for meg de to siste årene. Den jenta som har stilt opp mer for meg og forsøkt å forstå mer enn jeg føler at noen andre har gjort, noen gang.

Jeg har grått en del det siste halve døgnet, særlig under den aller siste samtalen jeg hadde med henne i går kveld. Kvelden begynte med at jeg sendte henne en sms fordi jeg tenkte å snakke om noe jeg tenkte på der og da. Hun hadde tid og vi fikk snakket om det jeg ville. Etter at vi hadde snakket om det jeg i utgangspunktet ba henne om å logge seg på for at vi skulle snakke om kom jeg igjen inn på tanken om å avslutte vennskapet, ikke helt plutselig, men det kom noe brått på i denne samtalen likevel, med tanke på det vi hadde snakket om først.

Saken er at dette er en person jeg har veldig sterke følelser for. VELDIG, VELDIG sterke følelser for… Men hun liker ikke meg, ikke sånn, det skrev hun senest i går… Kort fortalt så har fokuset mitt blitt alt for rettet mot det vanskelige, mot sjalusi, fortvilelse og sorg. Til tross for at vi gjentatte ganger har snakket om disse tingene har jeg alltid innerst inne håpet på at hun en dag kan få de samme følelsene for meg, og at vi en dag kunne ende opp som noe mer… Jeg har også sagt gjentatte ganger til henne at jeg egentlig ikke vil det skal bli noe forhold av oss, siden jeg er redd for at det skulle ødelegge mellom oss. Men saken er vel at jeg egentlig at jeg tror så lenge jeg har de følelsene jeg uansett har fått for henne så er det beste som kunne skjedd at hun nettopp hadde fått de samme følelsene og at vi hadde kunne blitt kjærester tross avstand og alt sånn som egentlig burde gå greit for to som virkelig elsker hverandre?

Vel, nå er det i hvertfall klart at det aldri kommer til å bli noe. Hun har uansett aldri hatt slike følelser for meg. Jeg har levd så lenge i håpet og faktisk også trodd og tenkt at hun kanskje kunne bære på noe ekstra hun også, spesielt de gangene vi har kommet ganske litt tett på fysisk som at vi har holdt hverandre i hånda enkelte ganger hun har vært her og klemmet en del og sånn… Samtidig har jeg også skjønt at det er sånn hun er med de fleste vennene hun har nær, uten at det betyr noe spesielt… Jeg må bare innse at jeg har feiltolket en god del ting… Skulle bare ønske at ting kunne vært gjort og kommunisert annerledes… Nå som følelsene og tankene om dette har blitt for mange og kommet for ofte for meg slik at det har blitt for vondt og takle de egentlige faktumene.

Mot slutten i går ville hun at jeg skulle tenke på dette i alle fall til i dag. For hun er lei av at jeg flere ganger nå har snakket om å kutte kontakt, forså å ombestemme meg igjen. Hun har flere ganger vært redd for at NÅ er det slutt. Samtalen som foregikk på Skype i går ble aldri helt avsluttet da pcen hennes gikk tom for strøm, noe av det siste jeg skrev til henne var at jeg var i tvil igjen om å kutte kontakt og at jeg tenke på det til i dag. Jeg fikk litt senere en Snapchat-melding om at det gikk greit.

I natt har jeg altså tenkt og tenkt… Har vært en veldig vanskelig og trist natt. Ikke bare har jeg ligget å angret på at jeg nå igjen har snakket om å kutte kontakt og sånn, men jeg slettet også alle videoene og bildene vi har sammen fra nett i går, og det var for å være helt ærlig en del å fjerne. Hvorfor jeg har gjort dette forstår jeg ikke, og hun skjønte heller ikke det… Akkurat det er i alle fall noe jeg kan si var veldig impulsivt. Har også slettet hele 12-14 venner på Facebook som var felles venner av oss. De aller fleste bare folk jeg har lagt til mer tilfeldig, så akkurat det er ikke noe stort tap sånn sett, men… I tillegg til alt dette har jeg også slitt med suicidale tanker i natt.. Jeg har gjentatte ganger ligget å tenkt på å sjekke om det går noe tog gjennom Oppdal i natt, forså å vurdere om jeg skulle gi opp hele forbanna dritten…

I dag tidlig, for omtrent en time siden sendte jeg henne en melding hvor jeg skrev at så lenge jeg har de følelsene jeg har, og så lenge de er ugjensidige og ofte holder meg så nede så er det slutt, også skrev jeg “Farvel” med et hjerte mot slutten…

Det er så ufattelig mye som er borte nå. Jeg har ikke egentlig mistet bare en god venninne, men faktisk to da jeg også kuttet kontakt med tremeningen hennes som utenom henne har vært den personen jeg har hatt mest kontakt med i to år. Også videoer og bilder med henne er fjernet. Alt som minner meg om hun jeg har følelser for er fjernet på nettet. Det eneste jeg nå har igjen er de bildene som jeg har i rammer og fotoalbum. De skal jeg beholde for alltid, for jeg vil ikke glemme de helt. Det kommer jeg aldri til å gjøre uansett med tanke på hvor mye spesielle, uerstattelige og gode stunder vi har hatt sammen… Kjenner igjen nå at tårene presser på og at jeg atter en gang blir mer og mer emosjonell… Hva er det som har skjedd? Hva har jeg gjort?

Jeg er virkelig veldig usikker på om jeg har gjort det rette. For selv om jeg nå har fjernet en person jeg har veldig sterke følelser for så betyr ikke det at jeg ikke vil få disse utfordringene og følelsene igjen for noen andre senere som kanskje også blir ugjensidig. Hun er heller absolutt ikke den første, men hun er likevel den som har prøvd å støtte meg og forstå meg mest, og jeg tviler på at jeg noen gang vil finne noen som er mer forståelsesfull, tålmodig og snill enn henne. Slik jeg ser det nå har jeg ikke først og fremst kuttet kontakten med ei jeg har hatt vanskelige følelser til, jeg har aller først kuttet kontakten med den beste vennen jeg noen gang har hatt…

Livet er så jævlig sårt… Jeg håper i alle fall at hun i det minste får et bedre liv nå, og at hun kan tilgi meg for at jeg har skuffet henne sånn som jeg har gjort ved å droppe henne, noe hun virkelig ikke har fortjent… Jeg angrer sånn…

Akkurat nå sitter jeg med tanker som er et blandet resultat av suicidalitet, lengsel og sjalusi. En oppskrift jeg er godt vant med. Jeg vet ikke hvor mye lengre jeg orker å være hjemme alene, dag ut og dag inn. Det faktum at det er sommer får meg til å klikke. Dagene føles så ekstra lange og treige. Sommeren er en tid hvor folk gjerne har mer sex, drikker og stifter hyggelig bekjentskap… For øyeblikket er det INGEN og da mener jeg INGEN av mine venner som jeg kan dra på besøk til, og heller ingen som har anledning til å komme hit.

Jeg har både lyst, økonomi og motivasjon til å reise bort, men det er altså ingen for øyeblikket som har anledning til å ha meg noe sted. Mine nærmeste venner befinner seg cirka 5 timer unna. Det er en jævlig stor avstand det, spesielt for en som har så begrenset med venner og absolutt ikke noe å gå til av verken skole, jobb eller andre ting. Forsøker å gjøre det beste ut av det, for det må jo komme en dag igjen hvor jeg kan få møtt noen igjen.. Jeg prøver å tenke mest mulig positivt og holde ut uke etter uke ved å fokusere på mine hobbyer og interesser… Men jeg merker at det ikke er nok.

Folk som kjenner meg vet at jeg blir fort irritabel og deprimert bare folk nevner fest eller alkohol på noen måte. I det siste har det også begynt å gjelde det som har med sex å gjøre. Foreksempel har jeg mer og mer lagt stjerner som Lady Gaga for hat fordi hun spiller så mye på sex, fordi hun er en som en veldig nær venn av meg beundrer mer enn meg og fordi hun med all sin seksualitet er bare en av mye her i verden som minner meg om min jomfrudom. Mine såre punkter har bare blitt flere, og sterkere. Jeg sitter her nå og skulle ønske jeg var tøff nok til å bare kutte ut alt, gi opp livet som jeg aldri kommer til å få.

Annonsørinnhold

Endelig: Årets skjønneste påskeegg er her

Generelt kan jeg fort begynne å frese om jeg leser eller kommer over noe som har skjedd i livene til andre som for dem er positivt. I går var det den dagen i året hvor et antall frivillige syklet Trondheim-Oslo. Jeg synes sånt er noe unødvendig, da i den forstand at de kan være i veien for de som kjører bil. Akkurat dette er ikke noe jeg gidder å irritere meg særlig over, spesielt siden jeg selv ikke har lappen. Men poenget er at da jeg så at en av syklistene hadde fått nok utenfor Shell i går og sto og kastet ganske bra opp, da ble jeg i utrolig godt humør en god stund etterpå. Jeg har ganske raskt for å kose meg på bekostning av andre, særlig om det er selvforskyldt.

Jeg er ekstremt skadefro og jeg har blitt mer og mer sånn “har du ikke noe negativt å si komme med kan du holde kjeft”!.

Ok, akkurat det siste er ikke helt sant. Og det er ikke sånn at jeg ønsker folks verste akkurat heller, spesielt ikke vennene mine. Men jeg bare takler så jævlig dårlig å høre og lese om hva alle andre opplever og føler og gjør av koselige og gode ting, når jeg selv er dømt til å leve alene hver eneste dag i leiligheten uten at noe skjer.

Og til slutt vil jeg bare si at jeg er skrekkelig klar over at den eneste som kan gjøre noe for å få det bra er meg selv… Jeg vet bare virkelig ikke hva jeg skal gjøre for noe som hjelper. Jeg vet bare om en del ting jeg bør holde meg unna…

Folk har snart sommerferie, noen har det allerede. Jeg er en av de som har fri hele året. Eller fri og fri, kan man bruke ordet fri når man er 100% uføre og ikke har noe å gå til overhode om en stund igjen? Jeg antar at man kan det, siden jeg ikke har hørt noe regel om det motsatte går jeg for det.

Saken er i hvertfall at jeg savner å være i nærheten av vennene mine. De jeg bare kommuniserer med via Snap Chat, Skype, Facebook og sms fordi at de bor så langt unna. De nærmeste bor “bare” sånn 5-6 timer unna, ca. Jeg håper ikke på at dette blir en lang og trasig sommer, men jeg frykter det. Som skrevet så jævlig mange ganger før er de bekjente jeg har i kommunen eller fylket for den saks skyld stort sett bare tidsfordriv for meg. Kanskje stygt å skrive, men jeg er i alle fall ærlig. Ingen av de i nærområdet er i nærheten av å gi meg det samme som de vennene jeg virkelig skulle vært blant nå.

Det er ikke bare å besøke de heller. Enten er de for det meste hjemme hos foreldrene i ferien, eller så er det andre spesifikke grunner til at det ikke er særlig aktuelt at i hvertfall jeg kan reise hos noen på en stund. Så er det også de som har sommerjobb og knapt har noen dager fri. Kort fortalt må jeg forbrede meg på å tilbringe en hel og lang sommer alene. Jeg er i det minste godt vandt. Alt for godt vandt.

Så har jeg liksom bursdag om tre dager. Da blir jeg 22 år. Noen har spurt om jeg har planer for dagen, svaret er nei. Nei i den forstand at jeg ikke skal noe spesielt. Men samtidig er ikke “nei” hele sannheten. Det er foreløpig hele sannheten i den forstand at jeg ikke har bestemt meg for noe enda. Men det kan være at jeg har en “plan” likevel. Saken er at jeg bare vurderer å slå av telefonen totalt, slette Facebook for den dagen, og bare gi faen. Jeg vet ikke om jeg gidder alle de “gratulerer med dagen. masse glad i deg og savner deg”-meldingene da jeg føler meg såpass alene for tiden at jeg har problemer med å tro på den slags.

Skulle jeg velge å være tilgjengelig er det fordi jeg har bestemt meg for det motsatte, og da ønsker jeg trolig mest mulig oppmerksomhet likevel. Men igjen har jeg tenkt mye og mangt på å ikke eksistere den dagen. Det er nesten så jeg føler meg schizofren til tider. Det er veldig enten eller med meg, det vet alle som tror de kjenner meg. Igjen får jeg bare ta en ting av gangen. Nå vet dere i hvertfall hvorfor hvis Facebooken min er deaktivert den 15. juni og jeg blir umulig å få kontakt med på noen måter. Jeg føler meg forbanna ensom, ikke hele tiden. Men spesielt nå som vi snakker om spesielle dager som helligdager, bursdager, ferier og den slags faenskap.

Igjen, jeg får se hvilket humør jeg er i på den dagen. Kommer sikkert til å tenke mest på at da er det nøyaktig 11 år siden jeg var til frisøren for aller siste gang på 11-års dagen min etter en svært klaustrofobisk og vanskelig hendelse som skjedde i stolen den dagen… Fuck det. Jeg har i alle fall to positive ting å fokusere på akkurat i dag, først og fremst sesongavslutningen av Hotel Cæsar som blir lagt ut på Tv2 Sumo i kveld, også kommer det antageligvis to pakker med totalt 23 Blu Ray-filmer i kategori horror igjen idag som jeg må hente på postkontoret.

Sånn, det får være nok for denne gang.
Vi reblogges.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal starte dette innlegget. Men jeg antar at det nå er startet så jeg får prøve å finne fortsettelsen. Folk sier at man bare må begynne et sted så går resten mer av seg selv. Så da får vi håpe at ting går greit denne gang også.

Jeg skal igjen være helt ærlig. Jeg føler jeg har alt for mye smerter som ikke akter å komme ut. Det skal sies at på en del fronter har det blitt bedre den siste tiden, og det er ikke noe løgn. For jo, i motsetning til tidligere perioder i det siste halvåret har det vært mer å sette pris på i positiv forstand. Men gruer meg til enkelte ting som kommer til å dukke opp som jeg frykter kommer til å rive alt ned igjen. Faktisk er det ting jeg vet kommer til å skje, ikke ting jeg tror eller frykter kommer til å skje, men vet.

Slik jeg ser det noe i livet mitt som snart kommer til å forsvinne. Samtidig så kommer det aldri til å bli borte, fordi det kommer ikke til å forsvinne på den rette måten. Når jeg snakker om “den rette måten” vet jeg ikke eksakt hva det vil si. Jeg vet bare at noe blir borte uten å bli ordentlig borte.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Så over til noe annet. Hvis jeg skal være helt ærlig, det er lenge siden jeg har følt meg så alene enkelte ganger som jeg gjør nå for tiden. Det er tider på døgnet hvor det ikke er sånn. Men akkurat nå har jeg igjen fått for mye tid til å tenke på forskjellige ting jeg ikke snakker om. Ting folk ikke forstår uansett. Jeg føler meg så liten, mindre enn på lenge. Ikke sånn som når det nettopp har dukket opp noe som har vært veldig vanskelig og vondt å takle… Nei, ikke sånn. Det er vanskelig å beskrive og samtidig komme frem til noe som kan forståes nå.. Noe river meg så i stykker, og jeg lar ikke noen komme ordentlig inn på hva det er, for det vil bare gjøre at ting revner enda fortere.

Hvordan skal noen kunne forstå? Nå tenker du kanskje at du forstår eller har en anelse om noe, men jeg lover. Ingen av dere der ute har noen anelse om hva jeg gnager på for tiden. Selv det individet som står meg nærmest er totalt uvitende, fordi jeg ikke har sagt noe og ikke kommer til å gjøre det. Det aller meste får en person som regel vite før eller senere uansett, men det som nå er på gang oppi hodet mitt kommer aldri noen til å vite før det er for sent. Når det er sagt, jeg håper virkelig at det blir lenge til. For det er ting som gjør at jeg føler mer for å kjempe nå enn jeg har følt for på nesten et år. Igjen, samtidig så er det enkelte ting som kommer til å gjøre ting mye vanskeligere enn noen gang.

Alt har sin årsak, heter det. Alt som skjer, skjer for en grunn. Mulig. Mulig. Kanskje fordi jeg nettopp har begynt å fatte enkelte ting i det siste har jeg vært bemerkelig stille om ting for tiden. Før så har jeg bare ikke visst bedre. Og da har jeg fortalt et og annet til folk rundt meg, så og si alt. Men nå. Men dette… Nei, ikke nå som jeg har begynt å forstå det litt større perspektiv på hvordan livet mitt henger sammen. Jeg kommer til å dø svært ensom, alt nå må jeg bare nyte og leve så lenge det varer. Klokken tikker og jeg har alt tapt for mye.

Jeg brenner invendig mer enn noen gang. Folk kommer aldri til å vite. Jeg har aldri følt at folk har forstått så særlig sånn egentlig uansett. Jeg forstår heller ikke menneskeheten rundt meg, men jeg forstår hvordan det henger sammen. Og den hemmeligheten som terroriserer meg nå, den skal ingen få kjennskap til. Jeg vil virkelig ha en venn som jeg kunne fortelle til. Men et sånt menneske finnes ikke. Jeg stoler mindre på noen enn noen sinne, som er enda en grunn til at jeg ikke ser noen grunn til å snakke. Jeg forblir stum på dette. Det gjør at jeg føler meg ekstra ensom, men det vår være.

For ensom, det vil jeg alltid være uansett.
Når bare folk blir lei. Jeg venter.

Vi reblogges!

Først og fremst, SE hvor kreativ jeg har vært med overskriften i dag!

I dag tenkte jeg rett og slett å igjen gå inn på mine synder og det faktum at jeg er et jævlig dårlig menneske. Som igjen gjør meg til et godt menneske, da mennesker i utgangspunktet er ment for å være elendige.

William Shakespeare skal en gang ha sagt følgende:
«Hell is empty and all the devils are here»
(Sitat fra: allgreatquotes.com)

Annonsørinnhold

Endelig: Årets skjønneste påskeegg er her

Jeg er virkelig ikke et godt menneske. De som presiserer det motsatte skulle fått bank. Men seriøst, jeg er ikke noe bra menneske. Ikke noe god venn eller noe. Sånn seriøst.

Sånn egentlig så bryr jeg meg veldig lite om andre mennesker. Jeg er dårlig på å forstå andre sine følelser, og igjen, jeg bryr meg heller ikke så ofte. Jeg er heller mer på den skadefro siden som regel. Altså, når folk drikker, er ute blant andre og sånn så er jeg ekstremt paranoid for at noe skal skje. Jeg HATER at folk drikker alkohol, jeg HATER at folk er ute på arrangementer og fester, og jeg hater når det i hele tatt nevnes.

Det er aller mest fordi jeg er sjalu. De aller fleste vennene mine er mine venninner. Det er vel og merke bare ei jeg har i overkant med følelser for, men også de andre venninnene mine får jeg sjalusipregede følelser for når de omgår andre, og de selvfølgelig skal være så tåpelige å drikke noe..

I dag kom jeg i den situasjonen at jeg ble noe irritert under en Skype-samtale da en av mine nærmeste fortalte at hun tidligere hadde sittet på hos en trailersjåfør, ukjent… Jeg klarte heldigvis å holde meg i skinnet da. Da var det ikke sjalusi i bilde, men mer fortvilelse over andre medmenneskers måte å tenke på. Bare det at jeg nevner det i bloggen uten å tatt det opp med vedkommende gjør meg til enda et hakk dårligere venn, og stort bedre er det nok heller ikke at jeg gir faen i at jeg nå har skrevet noen få linjer. Jeg bare må få det ut.

Slike ting er nok grunnen til at jeg mer og mer ikke orker andre mennesker for tiden. Jeg skjønner virkelig ikke hva folk tenker med. Det finnes ingen unnskyldninger i havet, ikke heller den at det var den andre venninnen hun var med som kom på det.

Jeg sitter igjen og nå faktisk tenker, hvorfor gidder jeg å ha venner? Stort sett blir jeg bare irritert over intelligensen til folk uansett! Og jeg sliter med å finne unntak. Mennesker generelt, uansett om de er mine venner eller ikke er noen skikkelige teitinger… Jeg er forresten ikke bedre enn noen andre selv jeg heller. Jeg er like elendig som resten av dere.

Jeg er et menneske, altså et feilprodukt som intet burde vært skapt i første omgang.
Jeg er blitt alt for lat, veldig selvisk, alt for likegyldig til alt for mye (og likegyldighet er visstnok den verste synd man kan begå), og alt for ofte sint! Sint og irritert over folk rundt meg. Sint på meg selv fordi jeg ofte ikke er flink nok til å fortelle et menneske når han eller hun sier eller gjør noe som frustrerer meg, og sint på meg selv fordi jeg ofte ikke oppfyller de kravene jeg har generelt!

Foto: Jannike Grøtte Warberg

Bare det at jeg startet dagen med en irritasjon over at det er helligdag i dag sier vel en del, da eneste årsak til den plagen er at jeg må vente enda en dag på en pakke fra Finland. Og det finnes fremdeles folk som har det mye verre enn meg!

Eneste jeg hadde fortjent var å blitt hakket opp i filler og servert til en sulten kannibalstamme i Gokk!
Jeg fortjener ikke livet. Jeg er fremdeles ikke det verste mennesket i verden, ikke en gang i Oppdal. Men fy faen så dårlig menneske, venn og generell for en elendig skikkelse jeg er! Akkurat som folk flest, bortsett fra at i likhet med folk flest er jeg ikke som folk flest. Jeg er som alle andre original som igjen gjør meg helvetes uoriginal!

Fuck morra di!

Ps: Hvis noen lurer på så er dette en bekreftelse på at jeg egentlig har et jævla kjedelig og kjipt liv, og at jeg håper på litt “spenning” og nesten er på kanten av å håpe på litt bråk fra en kant for å ha publisert enkelte av linjene over. Samtidig som alt jeg har skrevet nå er sant og ting jeg står 100% inne for!

I dag er det om noen timer akkurat to jævla døgn siden jeg fikk bekreftet noe jeg har hatt mistanke om… Lenge. I og med at jeg nå brukte tre prikker etter hverandre trenger jeg vel ikke si at det var en av de vanskeligere “nyhetene” som kom for en dag.

Jeg vil ikke si noe mer enn at jeg mistet noe den dagen. Noe som forhåpentligvis aldri kan bli det samme igjen… Og dere skal vite at jeg virkelig hater når folk skriver litt om noe, uten å gå inn på konkret hva det er for noe… Men siden saken er som den er så føler jeg at jeg ikke bør skrive noe om akkurat det…

Uansett tror jeg det er andre ting som folk flest lurer mest på akkurat nå. Hvordan går det med meg? Det var faktisk såpass tydelig at det var et spørsmål torsdags natt da både to av næreste familie og huseieren kom på inn. Jeg la meg i 17-tiden den kvelden, og sto opp rundt 23-tiden for at jeg i utgangspuntet kun måtte på do… Det var da jeg hørte at det ringte på døren. Jeg hørte det første gang før jeg rakk å komme meg helt inn på badet. Men valgte å ignorere det av gammel vane.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Folk som kjenner meg vet at jeg virkelig ikke liker overraskelser. Derfor åpner jeg heller ikke døren med mindre jeg vet om at noen kommer på besøk, OG at jeg har sagt at det var greit. Jeg var sikker på at det var noen polakker eller andre utlendinger som var ute etter å tigge penger, selv om det aldri har vært noen på døren på den tiden på døgnet.

Mens jeg satt på do oppdaget jeg et helvetes mas på telefonen. Sju ubesvarte anrop, fra intet mer enn fire stykk. Og et par meldinger. Før jeg hadde lagt meg hadde jeg skrevet nøyaktig hvordan jeg følte meg, på Facebook. Og ja, jeg vet at det er idioti med depressive og spesielt suicidale statuser på Facebook, men det er nesten en av de få måtene jeg har å få ut ting på. Jeg føler ofte å ikke bli forstått helt når jeg snakker med folk, derfor er det de ferreste jeg gidder å snakke med.

Denne saken er såpass spesiell, at jeg ikke følte i hvertfall da at jeg kunne snakke med noen. Jeg bare hadde behov for å få ut at jeg var og fremdeles er ganske nede. Og det uttrykket jeg sånn som dette…
«Mistet nettopp en av de største årsakene til å holde meg i live… Nå orker jeg snart ikke mer…………. :`-(»

Jeg hadde gjort statusen usynlig for de i den nærmeste familien, samt de som jeg leier hos.
Lite hjalp det når en av mine nærmeste venner kontaktet nettopp min mor, og huseieren. Og jeg klandrer vel egentlig ikke de som kontaktet dem for at de gjorde det… Selv om jeg virkelig skulle ønske at de lot være.

Jeg forstår godt tankene og frykten de måtte ha, og nå tenker jeg på de to beste vennene jeg har. Og det er ikke så rart, jeg ønsket bare å dø da. Jeg skal ikke si at det er så mye bedre nå, sånn egentlig heller. Men det som forundret meg er at de ble så urolig først da. Med tanke på at de vet at jeg har vært veldig nede og slitt med tanker mye lengre enn bare siden det som skjedde torsdag…

Jeg trodde også at de tross alt hadde fått med seg at jeg er for feig til å gjøre alvor ut av det jeg ganske så ofte har lyst til… For meg kom det spetaklet på kvelden mer uventet på, enn selve grunnen til at jeg falt enda et par hakk ned i den mentale kjelleren igjen. Men det kommer vel mest fordi jeg trodde at folk hadde fått med seg at jeg har slitt med suicidale tanker som har kommet frem og tilbake i en jævla berg og dalbane siden en eller annen gang på ungdomskolen. For meg har det blitt en vane… Og jeg har alltid vært åpen om det. FOR ÅPEN. Den statusen på Facebook den torsdagen var langt i fra den første jeg har skrevet og lagt ut av den sort.

Det er riktignok tre år siden jeg skrev så alvorlige statuser sist, og da kjente jeg ikke de som nå er mine beste venner… Men, ja. Jeg ble litt overrasket over det spetaklet som ble den natta. HELDIGVIS gikk folk rimelig fort. Kun en av de totalt tre som kom innom ble sittende igjen en stund, etter mitt ønske.

Men ja, jeg lever. Jeg vil ikke alltid leve. Men jeg gjør det likevel, fordi jeg altså er for feig til å gjøre noe. Jeg har en stor paranoia for å mislykkes og bli handycapet eller noe… Jeg har lest for mange utrolige artikler om folk som har overlevd det uoverlevbare, dessverre… Så derfor tror jeg at folk kan ta det rolig uansett hvor hardt jeg virkelig ønsker å bare gå 7 fot under.

Nesten så jeg kan gå til folkeregistret og be om å få Suicidal som mellomnavn!…

© Bildet tatt fra uhaweb.hartford.edu

Helt til slutt.. Det er ikke bare telefonen som har fått inn en del meldinger siden torsdag. Det har også kommet inn noen mail for folk som skriver at de gjerne vil være der for meg og la meg få snakke om jeg vil det. Jeg setter HALVVEIS pris på det. Med halvveis mener jeg at det er ikke alle de tilbudene jeg setter pris på da noen av de kommer fra “venner” som jeg anser som falske. Mesteparten av de som har tilbudt seg å være der for meg er vel og merke gode folk som jeg vet mener det de skriver, men, ja… Den andre årsaken til at jeg ikke vil snakke, er altså at dette er en sak som gjelder flere enn meg, så derfor holder jeg meg for god til å snakke om det. Det er tydeligvis heller ikke noe vits i å snakke med noen av de jeg eventuelt burde ha snakket med….

Så… Da har jeg egentlig ikke mer jeg ser til hensikt å forklare eller fortelle. Dere vet nå hvordan jeg har det.. Eller, det gjør dere virkelig ikke. Men dere vet nå at det ikke går så jævla bra, men at jeg er i live. Og det var egentlig bare det.

Vi reblogges!

Først vil jeg takke alle som har trykt liker og delt det diktet jeg skrev og publiserte på bloggen i går, cirka på denne tiden her. Andre punkt i første avsnitt er, jeg tror snart jeg trenger ny tekstforfatter til å fikse overskriftene. “God Morgen Norge!”… Jaja, fremdeles en bedre kjærlighetshistorie enn Twillight.

Hø??…

Uansett. Jeg er alt annet enn stabil for tiden. Er så vringlete som jeg kan bli. I går la jeg meg i 09-tiden, sto opp rundt 19. Så døgnrytmen min er det første som virkelig ikke er på plass. Ellers tar det på å være såpass langt borte fra de aller beste vennene jeg har i skrivende stund. Stort bedre blir det ikke når noe jeg har sett frem til en stund, plutselig blir kansellert til fordel for noe annet. Hadde håpet og trodd på at jeg skulle reise bort litt faktisk førstkommende uke. Men det ble ikke noe av.

Annonsørinnhold

Endelig: Årets skjønneste påskeegg er her

Jeg hadde virkelig innstilt meg på at det skulle bli noe den uka, om akkurat en uke. Og det virket virkelig på den jeg skulle besøke at det skulle gå bra også. Men så kom Jesus og tok meg i rumpa igjen, og sånt har hard bismak. Og jeg liker ikke å bli tatt så uforbredt og brutalt i rumpa… Sorry. No offence til de som liker det, men.. Og, for de som måtte lure så bruker jeg en metafor for når noe virkelig føles kjipt og hardt nå.

Ja… Metaforer ja… Jeg burde egentlig holde meg for god til å bruke både det og satire, siden jeg sliter såpass og fort blir provosert dersom andre bruker det.

Jeg takler virkelig ikke forandringer. Det gjør sånn at jeg har vanskelig for å tenke positivt på flere måter. Jeg sliter med å tro på noen neste gang noen sier noe, nesten uansett hva det måtte være. Og jeg sliter med å se frem til, og å håpe at det fremdeles skulle skje flere ting som gjør livet fremdeles verdt å leve. For jeg må si det som det er… Det skal på ingen måte være noe jeg legger skjul på. Jeg tenker rett og slett fremdeles alt for ofte på å ta mitt eget liv… Og jeg har begynt å fått en tanke om hvordan jeg vil gjøre det, sånn for å være mest sikker på at det skal gå best mulig smertefritt og raskt…

Akkurat nå tenker jeg ikke på de tankene. Men de var ganske tett på meg i natt. Og om ikke daglig, så har jeg de ukentlig. Så dårlig og lite kontakt som jeg har med folk flest for tiden nå tror jeg heller ikke noen ville blitt spesielt preget av det. Altså hvis jeg hadde lagt meg ned for godt. Jeg vet at noen hadde vært veldig lei seg en stund, som i noen uker… Og det er en av de få motivasjonene til å prøve å ikke gjøre det, fordi jeg ikke vil at noen skal være lei seg. Men, samtidig må jeg fullføre det jeg tenkte å skrive i ste. Folk hadde likevel kommet over det og glemt det veldig kvikt, tross alt.

Men ja… Nok om det.
Livet føles veldig kjipt, mildt sagt. Det er ikke alltid at det synes så godt for folk rundt meg, tror jeg… Sånn utenom når jeg har veldig behov for å snakke om det. Og jeg har skrevet det før, det er virkelig ingen som er i nærheten av å faktisk kan tenke seg hvordan jeg faktisk føler meg og egentlig har det. En av grunnene er nettopp at jeg ofte er så ustabil. Noen ganger kan jeg være veldig energisk og til tider positiv og snakke, snakke, snakke om ting jeg brenner for og sånn… Så det er ikke rart at folk nok ikke helt vet hvordan jeg føler meg, sånn egentlig. Jeg er også blitt ganske flink til å fake til tider. Det holder i hvert fall til at jeg klarer å beholde maska de minuttene det krever å gå på butikken. Det hender at jeg klarer å hilse på folk, prøve meg på et slags smil og en slags vennlighet og at det virker som jeg har en viss gnist.

Jeg tror det er nå det passer å sitere en venninne jeg egentlig snakker litt for lite med som en gang skrev at jeg er mentalt ødelagt. Det er så alt for mye som ikke er på plass. Det er så mye som burde vært annerledes. Det er foreksempel veldig tilfeldig at de som er mine beste venner er det. For det er andre venner jeg har mye mer felles med enn de. Jeg burde rett og slett bli flinkere til å faktisk ha kontakt med de jeg har flere interesser til felles med, fremfor å bruke energi der det meste av grunnlaget for kontakt er at jeg har følelser utenom vanlig vennskap som ikke er gjensidig. Nei, jeg vet ikke om det ikke er gjensidig. Faktisk burde jeg kutte ut vennskap som ikke er gjensidig på et eller annet vis. Altså, vennskapet er gjensidig, men, dere forstår hva jeg mener.

Så fremt det mennesket ikke får følelser for meg er det faktisk det jeg burde gjøre. Men for faen!? Hun er bestevenninna mi. Og selv om hun ikke er blitt knyttet til meg på samme måte, så betyr ikke det at hun ikke er knyttet hun også. Det er andre årsak til at jeg sliter sånn med å sette en stopper for vennskapet, i tillegg til grunnen til at jeg faktisk tenker på å kutte kontakten… Det føles ikke rettferdig å dumpe et så godt og bra menneske som alltid har stilt opp for meg så godt hun har kunnet, selv om jeg ikke har fortjent det bestandig. Følelser er ikke noe man kan bestemme over om man skal ha eller ikke. Men for å ro meg tilbake litt, hvor sunt er det å vente og håpe på at hun skal få likesinnede følelser for meg? For det håpet er også en av de grunnene til at jeg enda ikke har gitt opp. Jeg har ikke troa på et særlig langt vennskap som forblir kun et vennskap så lenge jeg elsker henne så jævlig sterkt. Jeg tenker så vanvittig på henne hele tiden. Om jeg har snakket med henne eller ikke fra dag til dag har lite betydning for savnet og alle tankene.

Bilde tatt av Jannike Grøtte Warberg.

Hun er den jeg har lyst til å debutere seksuelt med. Hun er den som jeg vil dø med. Kall meg gammeldags, men jeg har ikke lyst til å dele livet med noen andre. Faktisk, om så det skulle bli henne og meg og vi skulle gå fra hverandre senere, så ønsker jeg ikke at det skal være flere etter henne. Jeg synes at mennesker skal holde seg til et forhold. Og dersom det ene forholdet tar slutt, så skal man ikke ha flere. En eneste partner hele livet. Intet mer, eller mindre.

Neida, det er på mange måter ikke rart at jeg ikke har hatt kjæreste eller debutert seksuelt enda… Jeg er i det minste ikke religiøs!

Igjen sitter jeg igjen med et eksempel av et innlegg som ikke ble om det jeg tenkte det skulle bli om. Men denne gangen gjør det ikke så mye. For jeg føler at det jeg har skrevet nå er noe jeg har fått mer ut av å skrevet enn det jeg i utgangspunktet tenkte… Faktisk, for en gangs skyld.

Nå må jeg bare fortsette, ta dag for dag. Se hva som skjer. Jeg skulle ønske at alt tok slutt nå og at jeg fikk lov til å dø, men jeg frykter at dere vil høre fra meg igjen, og at dette ikke er siste kapittel på et stort sett bortkastet, ensomt og meningsløst “liv” med STORE hermetegn.

Vi reblogges?

Vi reblogges!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Livet føles ekstremt ensomt akkurat nå. Det er ingen å snakke med, ingen. Folk er opptatt med andre ting, og jeg kan bare tenke så mye på hva det er at det bryter meg bare mer og mer ned. Jeg har så og si ingen her i Oppdal. Og de andre jeg har begynner jeg å lure på om de egentlig bryr seg om meg. Selv de nærmeste har jeg enkelte ganger tatt i såpass smålige usannheter, så hvordan kan jeg vite at de er ærlige når de sier de er glad i meg?

Jeg føler meg bare utnyttet, dum, naiv og så ekstremt svak. Jeg har ingen. Jeg blir innbilt det motsatte, men nå har jeg innsett sannheten i ting. Jeg har alltid vært alene, alt annet har bare vært illusjoner. Hvorfor de ble skapt vet jeg ikke.

Uansett, takk skal dere alle ha…

Annonsørinnhold

Årets påskeegg er i butikk: De beste går først

Vi reblogges…

Først vil jeg berolige alle som måtte tenke det verste når dere leste overskriften; dette er ikke et innlegg om onani.
Faktumet er at jeg sitter og “plukker” på meg selv i en helt annen forstand.

Noen av mine nærmeste venner har mottatt signaler om at jeg sliter med depresjon for tiden.
Jeg tror de har sine tanker om hva og hvorfor, men jeg kan si ganske sikkert at faktisk ingen vet helt konkret hva som egentlig plager meg.
Greit nok, tingene de tror er hovedårsaken er også noe som plager meg, men selve hovedgreiene er ikke fortalt til noen. Selv ikke min absolutt beste venn.

Ingen vet!

Annonsørinnhold

Årets påskeegg er i butikk: De beste går først

Og hvorfor?
Nei si det. Det er ikke bare én spesifikk grunn til at jeg holder kjeft om enkelte ting for tiden. Jeg opplever i alt for sterk grad klisjeen av å ikke bli forstått. Jeg får jo høre folk si at de forstår, men så går det en tid, så dukker det opp en episode som bekrefter at de tydeligvis ikke har forstått en dritt. Fordi da hadde ikke den og den episoden dukket opp. Fuck it!

Akkurat nå føler jeg ikke at det er noe vits i å verken skrive eller snakke ut om noe spesifikt. Jeg gidder ikke skrive noe offisielt nå, her på blogg.no, av den grunn at da er det alltid noen som skriver et eller annet som frustrerer meg. Det hjelper heller ikke å stenge muligheten for at folk kan kommentere det innlegget jeg ikke ønsker å lese hva folk tenker og mener om, fordi da sender de meg bare en mail eller noe annet i stede. Og ikke missforstå; jeg tåler jo at vi er forskjellige og uenige i en viss grad, men enkelte ting er jeg blitt veldig følsom på, og vil helst ikke vite om dersom noen er uenig.

Det siste jeg skrev nå er noe en del vet. Det blir også et problem egentlig. For kan resultere i at folk jatter med meg, dersom det skulle være noe. Og det er heller ikke bra, for da kommer vi jo igjen tilbake til noe jeg skrev over her.

Noe av det verste jeg vet er uærlighet! Uansett nivå! Det aller verste jeg vet er smålige løyner, som foreksempel når noen veldig tydelig er avslørt i noe og det blir benektet uansett! Er det noe som får meg sur så er det sånt; uansett grad! Jeg hater små løyner like intenst som store! Hvite løgner eller ikke!

Men, nå har jeg egentlig sporet veldig av her. Men for en gangs skyld er det helt greit. For greia med at jeg skulle skrive dette innlegget var bare for å gjøre enkelte oppmerksomme på at jeg har det noe vanskelig for tiden. Bare sånn at det i hvert fall finnes håp om at folk ikke tror noe annet dersom jeg skulle være noe kort i mine svar eller lignende en stund, igjen. Jeg har en del problemer med meg selv, det baller seg virkelig på. Jeg vil ikke høre noe om at jeg er sur, jeg vil ikke høre noe om at jeg ikke bryr meg om folk lenger. Jeg har rett og slett problemer med meg selv, og når jeg har det så kan folk (dessverre) ikke alltid kreve at jeg svarer.

Jeg har nok drama inni meg for tiden, om så folk ikke skal være hysteriske “rundt meg”.
Dersom det gjør meg til en dårligere venn at jeg skyver folk vekk når jeg sliter som nå, så får det være, men vennligst ikke gjør meg så veldig ops på det, det hjelper meg veldig dårllig tilbake til rett kurs!

Æhhhh, dette innlegget ble ikke som jeg hadde tenkt… Men shit au.
Nå ble det veldig mye om andre her. Så jeg må bare avslutte med å komme inn på det jeg opprinnelig tenkte å få frem.
Jeg vet at jeg er veldig streng med meg selv til tider. Jeg stiller krav til meg selv, som jeg sjeldent oppfyller i stor nok grad. Jeg tenker perfeksjonistisk, dessverre er det ikke alltid handlingene mine klarer å henge seg på. Dette tror jeg ikke er noe jeg kan gjøre noe annet med, annet enn å faktisk bli bedre på det jeg tenker at jeg skal få til. Et av de som har åpnet døren for flest problemer i det siste har vært at jeg ikke har vært tydelignok når det gjelder å si fra om ting i tide. Ting jeg ikke synes noe om.

Som regel er jeg nok flinkere enn de aller fleste, da jeg synes at alt for mange er alt for snille. Likevel, er det fortsatt et problem for meg at jeg enda ikke er flink nok til å si fra om ting iblant, igjen til tross for at jeg faktisk er mye flinkere enn folk flest! Nå sitter jeg med en del frustrasjon jeg bare har stengt inne, som bør komme ut. Samtidig har det kommet en sperre som er satt sammen av destruktive tanker som “Det er ikke noe vits, folk kommer ikke til å endre seg likevel” også videre. Og for ordens skyld; jeg vil ikke at NOEN skal endre den man er, for DET er jeg en sterk motstander av. Men det er enkelte småting jeg skulle ønske at folk i hvertfall ikke sier og gjør, i alle fall mens jeg “er til stede”.

(Brukte hermetegn fordi jeg ofte ikke er til stede fysisk, da jeg ikke har en eneste nær-nær venn i distriktet jeg bor i)

Huff, for et unødvendig rot av både et blogginnlegg og et slags liv.

Vi reblogges!

P(D)S(M): BESTEVENNINNA MI FEIRER 18 ÅR I DAG! JEG TROR HUN HADDE BLITT GLAD OM NOEN TOK SEG EN TUR INNOM BLOGGEN HENNES OG SKREV NOE FINT TIL HENNE! GJØR DERE HENNE GLAD, GJØR DERE OGSÅ MEG GLAD (SIER VI): sarahelenem.blogg.no