Folk har snart sommerferie, noen har det allerede. Jeg er en av de som har fri hele året. Eller fri og fri, kan man bruke ordet fri når man er 100% uføre og ikke har noe å gå til overhode om en stund igjen? Jeg antar at man kan det, siden jeg ikke har hørt noe regel om det motsatte går jeg for det.
Saken er i hvertfall at jeg savner å være i nærheten av vennene mine. De jeg bare kommuniserer med via Snap Chat, Skype, Facebook og sms fordi at de bor så langt unna. De nærmeste bor “bare” sånn 5-6 timer unna, ca. Jeg håper ikke på at dette blir en lang og trasig sommer, men jeg frykter det. Som skrevet så jævlig mange ganger før er de bekjente jeg har i kommunen eller fylket for den saks skyld stort sett bare tidsfordriv for meg. Kanskje stygt å skrive, men jeg er i alle fall ærlig. Ingen av de i nærområdet er i nærheten av å gi meg det samme som de vennene jeg virkelig skulle vært blant nå.
Det er ikke bare å besøke de heller. Enten er de for det meste hjemme hos foreldrene i ferien, eller så er det andre spesifikke grunner til at det ikke er særlig aktuelt at i hvertfall jeg kan reise hos noen på en stund. Så er det også de som har sommerjobb og knapt har noen dager fri. Kort fortalt må jeg forbrede meg på å tilbringe en hel og lang sommer alene. Jeg er i det minste godt vandt. Alt for godt vandt.
Så har jeg liksom bursdag om tre dager. Da blir jeg 22 år. Noen har spurt om jeg har planer for dagen, svaret er nei. Nei i den forstand at jeg ikke skal noe spesielt. Men samtidig er ikke “nei” hele sannheten. Det er foreløpig hele sannheten i den forstand at jeg ikke har bestemt meg for noe enda. Men det kan være at jeg har en “plan” likevel. Saken er at jeg bare vurderer å slå av telefonen totalt, slette Facebook for den dagen, og bare gi faen. Jeg vet ikke om jeg gidder alle de “gratulerer med dagen. masse glad i deg og savner deg”-meldingene da jeg føler meg såpass alene for tiden at jeg har problemer med å tro på den slags.
Skulle jeg velge å være tilgjengelig er det fordi jeg har bestemt meg for det motsatte, og da ønsker jeg trolig mest mulig oppmerksomhet likevel. Men igjen har jeg tenkt mye og mangt på å ikke eksistere den dagen. Det er nesten så jeg føler meg schizofren til tider. Det er veldig enten eller med meg, det vet alle som tror de kjenner meg. Igjen får jeg bare ta en ting av gangen. Nå vet dere i hvertfall hvorfor hvis Facebooken min er deaktivert den 15. juni og jeg blir umulig å få kontakt med på noen måter. Jeg føler meg forbanna ensom, ikke hele tiden. Men spesielt nå som vi snakker om spesielle dager som helligdager, bursdager, ferier og den slags faenskap.
Igjen, jeg får se hvilket humør jeg er i på den dagen. Kommer sikkert til å tenke mest på at da er det nøyaktig 11 år siden jeg var til frisøren for aller siste gang på 11-års dagen min etter en svært klaustrofobisk og vanskelig hendelse som skjedde i stolen den dagen… Fuck det. Jeg har i alle fall to positive ting å fokusere på akkurat i dag, først og fremst sesongavslutningen av Hotel Cæsar som blir lagt ut på Tv2 Sumo i kveld, også kommer det antageligvis to pakker med totalt 23 Blu Ray-filmer i kategori horror igjen idag som jeg må hente på postkontoret.
Sånn, det får være nok for denne gang.
Vi reblogges.
Du skriver på en veldig bra og fengslete måte som gjør at leseren har lyst til å lese videre. Det er svært få som greier å skrive slik. Du har talent! Har du noen gang vurdert å skrive bok?
Hele bloggen din hadde vært flere bøker tilsammen, så jeg tror ikke lengden hadde vært noe problem akkurat.
Ensomheten er noe herk, men man blir ikke mindre ensom av stenge seg selv inne – og det at du sier at du hater mennesker, men samtidig føler deg ensom, det er vel bare et ønske om aksept? Selvforakt og ensomhet er to helt forskjellige ting. Men jeg er ingen psykolog, huffamei. Bare ikke fokuser så mye på hatet, men hobbyene og det du elsker.
AYAY: Faktisk har jeg et bokprosjekt som ikke er fullført enda. Er nesten ferdig med den, mangler bare slutten.. Saken er at jeg stoppet å skrive på den for over et halvårs tid siden, etter jeg ble lei, og siden har jeg ikke klart å motivere meg til å fullføre.
Tusen takk for flotte ord og komplemanger. Jeg hater ikke alle mennesker, jeg hater for det meste mennesker i flokk. Det finnes virkelig mange enkeltindivider jeg også ikke kan fordra, men.. Jeg hater ikke alle, og jeg tror egentlig det er mer korrekt å si at jeg misliker fremfor hater. Hehe.. Og jeg føler forresten ikke at jeg fokuserer alt for mye på hat, selv om det kan virke sånn?