Dette blir et sånt innlegg som egentlig ingen vil lese, og som jeg heller ikke liker å skrive. Men føler likevel for å gjøre det. Jeg er en person med veldig mørk, morbid og kald humor. Jeg spøker om alt fra døde babyer og kreft til stringtrusa til Rune Rudberg og kosedressene til Teletubbiene. Men når jeg forsøker meg på de mest mørke og til tider mest forkastelige vitsene mine, så føler i hvertfall jeg selv at jeg gjør det på en veldig klar måte.
Jeg spøker foreksempel ikke med ting som kan tolkes som at jeg vil dø, eller at jeg vil ta livet av meg.
En klassisk spøk fra meg med morbidt tema kan være dette: «Hvor mange babyer skal til for å male et hus? Kommer ann på hvor hard du kaster!»
Dette er veldig tydelig at det er en vits, og det er slike vitser jeg elsker aller mest som regel. Noe jeg derimot IKKE skriver eller sier noe sted uten at det faktisk er sant er ting som: «Å jeg føler bare for å gå syv fot under jorda nå» «Nå føler jeg bare for å dø» «Nå går jeg og henger en times tid»
Akkurat den første og siste kan jeg klare å skjønne folk ikke mener helt bokstavelig. Men spesielt når det blir setninger som “Feel free to kill me now”, som var en setning jeg kom over et sted i dag, så reagerer jeg. Spesielt siden det er en veldig, veldig nær venn av meg som jeg virkelig elsker (jeg misbruker ikke ordet “elske” om noen lurer) og er utrolig glad i det kom fra. Heldigvis fikk jeg et svar fra henne på sms rimelig fort om at hun ikke mente det slik jeg tolket det, så jeg bærer absolutt intet nag angående det. Absolutt ingenting.
Jeg har som kjent diagnosen aspergers syndrom. Jeg har til tider ganske problemer med å skille spøk fra alvor. Ting kan fort tolkes helt bokstavelig, og i dag hadde jeg altså en slik episode. Jeg er selv en person som spøker om mye, og jeg tenker ofte at jeg ikke burde spøke og tulle i hele tatt, siden jeg selv forstår så dårlig når andre gjør. Ofte blir jeg gjerne sittende å tenke i ettertid på hva folk egentlig mente, det er ikke alltid jeg vil innrømme det.
Uansett, ting blir fort tatt bokstavelig. Og tilbake til det jeg skrev om døden. Når jeg først skriver sånne ting selv, da er det alvorlig og jeg mener det dessverre 100%. Igjen må jeg bruke ordet dessverre, for spesielt i det siste har jeg tenkt på å dø hver eneste dag. Noen dager mer enn andre. Det er mulig det går noen dager uten, men det er sjeldent. Hadde det ikke vært for den aller beste og mest unike personen som noen gang har vært i livet mitt, så hadde jeg kanskje ikke sittet her i dag. Slik ting er nå ser jeg for meg tre til maks fem år igjen på jorda, før jeg ikke takler det noe mer. Poenget med hele dette innlegget er altså at jeg ikke spøker med å dø, eller at jeg ikke skriver ting som kan tolkes som det, uten at jeg faktisk mener det.
Har et lite håp om at enkelte ting kan bli bedre etter hvert. Men tro derimot, det er noe annet.
Jeg har igjen tredd inn i skinnet som den mer ustabile meg. Hvilke tanker, hvilket humør og hvilke følelser jeg skal ha ved morgendagen er helt umulig å spå. Det er sjeldent de er de samme som dagen før.
Har en stund følt meg ganske stabil nå. Følt meg stort sett glad, med visse unntak. Men i de siste dagene har jeg bare falt mer og mer tilbake. Det er ikke så veldig lenge siden forrige nedeperiode, for man skal ikke lengre tilbake enn til november. Men da var det i hvertfall noe spesielt som dukket opp. Nå merker jeg at selvmordstankene og all lysten til å forsvinne kommer gradvis mer tilbake, men som sagt uten at det egentlig har skjedd noe nå. Og jeg har lyst til å “straffe meg selv”, og flytte smerten mer fysisk igjen…
Helt uten grunn er det ikke. Det er ingen hemmelighet at jeg HATER tatoveringer og piercinger.. Og jeg hater hårfarging og nesten alt annet ved frisering å gjøre, alt uten streit vanlig klipp. Jeg hater disse tingene intenst fordi det er ting jeg har hatt vrangforrestillinger ved hele mitt liv. Og jeg sitter fremdeles i en alder av 21 år og lurer på hvorfor. For meg er det en helvetes big deal. Det kan ikke ignoreres. Spesielt kjenner jeg frustrasjonen knytte seg når folk sier “bare prøv å tenk på noe annet da”… Hadde folk bare visst!
Dessverre har jeg ikke funnet noe lignende noen steds. Og jeg har aldri forventet at noen skal forstå. Likevel må jeg få gjenta at det føles både provoserende og også vondt de gangene jeg merker at folk tror at jeg overdriver, eller at det egentlig ikke trenger å være så vanskelig om jeg bare prøver. For jeg har forsøkt, VIRKELIG! Jeg har forsøkt å holde meg hard i vanskelige situasjoner hvor noe ved frisør, piercing eller tatovering-relaterte ting har dukket opp. Og dette er en av mange årsaker til at jeg har så vanskelig for å få venner. Eller for å holde på de jeg får.
Dersom jeg ikke er forelsket i noen så er det mye som skal til for at jeg holder på et vennskap i lengden. Jeg er som kjent født med diagnosen aspergers syndrom som gjør at jeg sliter veldig med motivasjon innenfor ting generelt som er utenom det jeg brenner aller, aller mest for. Når jeg derimot finner noe jeg brenner for, da fokuseres det sterkt, og er det en person jeg brenner for, da er det vanskelig å ikke snakke til vedkommende. Heldigvis har jeg for øyeblikket en helt spesiell venn som jeg brenner veldig for å snakke med, som også i alle fall sier at hun liker å snakke med meg også. Så det er visstnok ikke sånn at jeg plager henne eller noe…
Men ja, tilbake til det egentlige temaet. Det er en gang sånn at det er de færreste jeg har sterke følelser for. Og dersom noen andre skulle være uheldig å nevne noe av det jeg sliter sterkt psykisk med å tenke på, da er jeg veldig rask med å kutte vennskapet. De fleste gangene jeg har kuttet kontakt med folk har det egentlig føltes alt for lett. For det skal som sagt en del til for at jeg klarer å motivere meg til å holde kontakt med noen, med mindre det ikke er noe veldig spesielt. Og er det verken noen jeg er betatt av, eller som jeg deler nok interesser med… Da blir det gjerne så vi ikke snakker sammen i hele tatt, eller bare 1-2 ganger i måneden.
Noe jeg blir mer og mer bevisst på er at jeg kommer til å dø alene. Jeg har ikke en gang troen på at jeg klarer å beholde NOEN av de jeg har kontakt med nå, i mer enn kanskje 5 år til om jeg er heldig. Jeg har alltid hatt problemer med å holde på folk i lengden. Enten vokser vi fra hverandre i den forstand at fellesinteressene vi en gang har hatt blir færre og færre… Eller så finner en av partene ut at det er best å avslutte kontakten mens leken enda er god, da tenker jeg på at jeg er veldig sjalu, spesielt ovenfor de jeg skulle ha følelser for…
Om en måneds tid skal jeg for første gang reise utenfor Oppdal. Da skal jeg ta både buss og tog, alene. Jeg gruer meg egentlig ikke så veldig til selve reisen lenger, ikke sånn som før. Derimot er jeg VELDIG nervøs for mye annet. Hun jeg skal besøke er veldig klar over min tilstand og hun vet at jeg sliter på de områdene jeg sliter med. Hun er heller ingen slem person på noen måte som gjør ting med vilje. Men uansett så er jeg så redd for “tenk om” og “hvis” noe skulle skje. De felles vennene vi har vet også om ting… Men igjen, mine vrangforrestillinger imot piercing, tatovering og frisør-ting er så sjeldne at det er ikke noe folk er vant til å tenke over. Jeg er så veldig redd for at noen skal glemme seg, og jeg vurderer rett og slett bare å bli hjemme… Billettene er riktignok bestilt. Og de tankene jeg har nå om å ikke reise kommer nok ikke til å bli noe annet enn bare tanker…
Hvor mye dette plager meg er umulig å forklare dere. Det som skjer hvis noen av de tingene dukker opp er at jeg forsvinner mer og mer inn i meg selv, jeg begynner å se mer og mer uklart, til slutt er det eneste jeg ser bare et grått lys med masse stjerneaktige prikker. Jeg må eventuelt føle meg fram for å bevege meg. Jeg hører en sterk suselyd, og lyden av gjenstander og folk rundt meg forsvinner mer og mer. Og til slutt blir alt helt sort og jeg svimer av i verste fall. Det skal ikke mer til enn at noen i rommet har farge i håret. Man trenger ikke snakke om hårfarving en gang, man trenger heller ikke farve det. Det holder at jeg ser en person som er noen meter unna meg som fremdeles har farge igjen i håret; og vips så går jeg over til Total Blackout i et kjempetempo.
Når jeg skrev over at det ikke har skjedd noe spesielt de siste dagene, så er det fremdeles sant. Årsaken til at jeg nå har et kjempeproblem med å fokusere på andre ting er at det uheldigvis dukket opp i en bisetning over Skype. Og nå har jeg låst meg helt i en bås som gjør at jeg ikke helt er i stand til å gjøre noe spesielt. Jeg KAN gjøre ting, men da blir de tingene jeg gjør så utrolig halvveis gjort bare. Og da tenker jeg spesielt på å ta oppvaska, støvsuge eller andre effektive ting som til slutt skal ende opp med et resultat. Jeg er til syvende og sist veldig ubrukelig akkurat nå. Jeg har bare lyst til å forsvinne for godt. Ikke plage noen med å eksistere lengre, ikke la det komme flere lyder fra meg… Og rett og slett bare forsvinne!
Men jeg kjenner meg selv… Det kommer ikke til å skje. Alt er bare tanker. Noen jævla vonde, slitsomme og tunge tanker. Og jeg ber, ikke kom med kommentarer som på noen måte bagatelliserer dette! Jeg har vurdert å stenge muligheten for kommentarer ved dette innlegget, først og fremst er denne teksten skrevet for å få ut litt tanker… Så det er IKKE “nødvendig” å kommentere denne gangen.
Tenk deg det tristeste som finnes. Når du så har bestemt deg for hva det er, tenk deg så noe enda tristere. Livet sies å være en gave, men det er mottakerens handlinger som avgjør om det blir det, eller om det blir en byrde.
Jeg kan se et ungt menneske fastlåst i egne vrangforrestillinger, følelser og uvaner. Togene bare passerer. For hvert sekund, hver eneste dag kommer det et tog. Hvert eneste et vil drive han til forskjellige nivå på livets linje. Han forsøker å ikke bestemme seg impulsivt. Han forsøker å ende på de rette skinnene.
I frykt for å havne på feil sted lar han alle togene kjøre forbi. Tiden har plutselig frosset fast som en tunge mot en stolpe i -20. Å rive seg løs fra uvanen etter så lang tid vil han nok kjenne. Men han rykker seg tilbake, han kjenner det gjør vondt etter alle disse år, men nå må han videre. Hvilket tog skal han ta? Hvor i livet ville det føre han hen?
Skulle han bare gå tilbake til å ikke ta noe valg. Skulle han simpelthen fortsette med valget om å la alle de andre valgene passere? Skulle han være modig og satse på å komme seg videre? Eller skulle han bare gå saktere under jorda ved å fortsette å stå stille på livets stasjon, ensom og patetisk hjelpeløs?
Det å være forelsket eller betatt fører gjerne med seg en del (lovlige) rusfølelser. For faktumet er at når man blir veldig, veldig glad i noen så får man en slags beruset følelse. Mange gjør, tenker og sier ting de kanskje ikke hadde sagt til vanlig.
Man må være splitter ny her inne, eller rett og slett bare dum dersom noen ikke har fått med seg at det er noen jeg har fått sterke følelser for.
Det jeg tenkte dette innlegget skulle handle om er det faktum at denne tilstanden har forandret en del ting i meg, tankemessig og holdningsmessig. Foreksempel har denne situasjonen gjort meg noe bløtere og mykere enn til vanlig, ikke minst sårbar. Spesielt når jeg tenker på dette mennesket blir alle følelsene i meg mye sterkere. Er det noe vanskelig blir jeg fort ekstra nedfor, aggressiv og deprimert, er det noe fint kan jeg bli ekstra glad enn til vanlig.
Men i tillegg har denne forelskelsen gjort at jeg selv ikke føler jeg er bra nok lenger dersom jeg ikke matcher en slik drømmetype som jeg vet eller tror hun helst skulle hatt. For realiteten er at dette er en ugjensidig forelskelse, noe jeg så gjerne vil gjøre noe med. Og det er helt klart veldig, veldig vondt for den som da er forelsket og veldig betatt. Jeg har rett og slett sklidd mer og mer “vekk fra meg selv”, på noen måter.
Det mest konkrete eksempelet jeg kan komme med er at jeg liker ikke å ha langt hår. Jeg liker ikke å ha skjegg, jeg synes det er ubehagelig, og jeg får ofte litt angst om jeg får det for langt…. Eller det blir forstyrrende eller distraherende på en eller annen måte, for meg…. Så er det jo sånn at den personen jeg har blitt sykelig betatt av foretrekker langt hår på folk, og har sagt ved flere anledninger at hun synes det er veldig sexy, og ja… Så for noen netter siden lå jeg og tenkte på dette. Kort fortalt er alt jeg tenker på nå, hvordan bli best mulig likt av denne personen. Og jeg har masse å gå på.
Foreksempel så har jeg veldig vanskeligheter med å tilfredstille henne i å være en venn hun kan snakke om fester og den slags. Jeg sliter med å være en hun kunne ha drukket i lag med (og drikking er som kjent noe som gjør at folk ofte kan komme nærmere…), jeg kan ikke engang være en hun kan snakke med tatoveringer, og hårrelaterte ting med. Jeg føler meg så depressiv bare jeg tenker på hvor langt unna jeg står unna å bli den perfekte vennen hun hadde fortjent, men som jeg kanskje aldri kan bli for henne.
Og det jeg skal skrive nå er vanskelig for meg å skrive om siden det er en av flere ting som ødelegger mitt image, men jeg har rett og slett vært på kanten av å gråte ved flere anledninger, fordi jeg ikke kan bli den personen jeg sterkt skulle ønske jeg kunne bli for henne.
Før syntes jeg det var tåpelig med slike personer som vil forandre seg for andre, men nå har jeg dessverre blitt mer og mer av de som skulle ønske at jeg var som en av de kjendisene, og da spesielt de som hun liker og ville gjort ALT for… Jeg kommer bare så aldri til å bli en av dem… Og ja, slå meg i ansiktet nå for å være stakkarslig..
Jeg skulle så utrolig ønske at jeg var den gutten hun bare savnet når jeg ikke var til stede. Og at jeg betydde like mye for henne, som hun betyr for meg. Jeg blir lett sjalu dersom noe er viktigere enn meg. Og jeg vet også at det er veldig ynkelig av meg. For det er jo svært naturlig at det er flere ting som er viktigere og som gleder henne mer. Foreksempel så bor ikke jeg i nærheten av denne personen, så det er helt naturlig at det foreksempel er en del gutter som hun kan få sterkere følelser for enn hun noen gang kan få for meg, og dermed også gjøre andre ting sammen med enn meg, rett og slett for det kan finnes folk som hun er sterkere knyttet til, følsesmessig.
Jeg blir sliten av meg selv, og jeg har feilet så til de grader spesielt de siste ukene. For det er ikke til å fornekte at enkelte ting angående min forelskelse har blitt vanskeligere enn jeg skulle ønske. For jeg har blitt besatt av tanken på at jeg ikke er bra nok, og frykten for at det en dag vil dukke opp noen. Samtidlig er det også vanskelig for meg om det er snakk om fester, som jeg har nevnt tidligere, siden det ikke er uvanlig at det kan skje det ene og det andre i sosiale anledninger, enten det er julebord, bursdag, fest, konsert, eller bare besøk. Jeg blir veldig såret av å tenke disse tankene, og det skal veldig lite til for at noen av de skal dukke opp. Akkurat nå skal det ikke mer til enn at jeg slår opp en hvilken som helst nettavis.
Leser jeg foreksempel en artikkel om sex, så tenker jeg på henne, mer og mer henne med andre enn meg selv. Leser jeg en artikkel om overgrep blir jeg redd for alt som kan skje med henne, at hun skal bli ranet på gata, at hun skal bli påkjørt, at hun skal bli voldtatt, at noen skal lure i henne noe farlig…. Kort fortalt klarer jeg å koble svært mye til noe som har med henne å gjøre, eller helst ting jeg bare er veldig redd for skal skje. For jeg elsker henne, og jeg blir for hver dag som går mer og mer redd for å miste henne.
Men nå har innlegget klart å handle om litt mer enn bare det jeg tenkte først. For det jeg i utgangspunktet tenkte å fortelle, var det faktum at jeg nå har begynt å tenke veldig mye på hvor mye jeg må endre på meg, for at jeg kanskje skal ha et håp om å vekke noen følelser i henne for meg, som hun ikke har i dag. Skal jeg gro håret, skal jeg ikke? Burde jeg gjøre det jeg kan for å være mest mulig hard slik at hun kan drikke med meg, eller snakke om forskjellige ting jeg synes er vanskelig? Jeg har så mange handycap. Og jeg er veldig lei meg for alt jeg ikke er, som jeg skulle vært for at hun skulle like meg mer enn bare en god venn…
Burde jeg kutte kontakten med henne? Skulle jeg kutte kontakten med hun som bare har vært snill med meg, og som har vært den beste vennen etter min bestefar døde for 10 år siden? Skulle jeg kutte kontakten med, forså å svikte en god venn kun fordi jeg har fått vanskelige følelser jeg ikke lengre har kontroll på. Det jeg søker nå, og desperat trenger er hjelp. Til tider har jeg blitt så depressiv at jeg har tenkt på å dø… Men samtidlig har jeg øyeblikk hvor jeg tenker at jeg SKAL klare dette, UTEN å kutte henne ut. Hvis jeg bare forsøker, så kan det gå bedre ettert hvert?
Tankene er mange. Og jeg har også vaiet mye frem og tilbake. En ting er sikkert. Det gjør vondt nå, og det kan hende jeg kan gjøre ting verre ved å kontakt med henne med tanke på at det er fort gjort at jeg sier og gjør ting som vil gjøre ting verre… Samtidlig er det også en fare for at hun finner seg lettere nyere og bedre venner å bruke tiden på, om jeg trekker meg unna mye lengre, noe jeg har gjort en stund. Og jeg vet også at jeg vil angre om jeg bare kutter kontakten, uten å prøve en stund til…
Jeg føler meg så utrolig hjelpesløs og alene akkurat nå. I dag var det nok en dag hvor det var veldig tungt og ikke minst vanskelig å stå opp. Tanker jeg har klart å holdt bort en stund har sakte, men sikkert begynt å snike seg inn igjen i livet mitt. Jeg føler meg så grusomt ensom, jeg har lyst til å bare gråte, men det får jeg ikke til. Alle vennene mine bor liksom bare på internett… Det føles sånn. I virkeligheten bor de jo på forskjellige steder rundt i landet… Jeg har ikke lyst til å være alene mer. Jeg har lyst til å se mer til likesinnede venner. Jeg skulle ønske jeg hadde en kjæreste… Skulle ønske jeg slapp å leve hver eneste dag helt alene….
Har INGEN likesinnede igjen i hjembygda… Og jeg har heller ingen jeg kan spørre om å se til dyrene mine mens jeg eventuelt skulle reist og besøkt noen. Jeg har ingen å gå til… Ingen jeg føler jeg kan snakke med… Alt har blitt så tungt nå at jeg føler at det blir for heavy til at jeg kan snakke med noen… Selvmordstankene mine har kommet tilbake… I dag tidlig lå jeg i sengen og bare ønsket at jeg var død… For det er så uendelig vondt å leve så ensom som jeg er nå. Jeg føler meg ensom blant familien min her hjemme, jeg føler meg ensom blant de bekjente jeg har her i Oppdal.
Og igjen kan jeg heller ikke reise og besøke de jeg føler jeg har noe til felles med… Fordi jeg ikke har noen som er aktuell på noen plan til å passe på de fire rottene mine og tarantellaen. Og jeg er bare ikke et sånt ansvarsløst menneske som reiser i fra dyrene mine… Hvis det kun hadde vært for tarantellaen min kunne jeg spurt flere, for der er det bare å være innom en gang dagen for å fylla opp vannskåla. Men med rottene er det altså mer ansvar… I tillegg til det så er rottene mine ikke veldig vant med mennesker dessverre, de vil absolutt ikke bli holdt, så det er umulig å legge de inn i buret etter at det er renset og maten er byttet ut og sånn… De har bodd hele sitt liv så og si i butikk, og jeg har heller ikke gjort det jeg kan for at de skal bli vant til å bli holdt… De vrir seg unna, og kan fort bite.
Hele livet mitt føles nå som en meningsløs vits.. Jeg lever svært ensformige, kjedelige, lange og nå også depressive dager. I tillegg til alt dette er jeg ulykkelig forelsket, og sjalu… Det har igjen blitt et mareritt å lese inn på enkeltpersoners blogger og facebooksider. Jeg får vondt inni meg av å lese om andre som har besøk, er på besøk hos noen, folk som skal på fest, folk som har fått kjærste… Det minner meg om masse ting jeg føler er et stort mangel i min hverdag, og det gjør meg igjen svært trist. Akkurat nå har jeg bare lyst til å forsvinne fra alt. Det er uansett ikke så mye å forlate lenger, føler jeg…
Jeg har rett og slett begynt å gi opp. Og det å motivere meg til noe…. Det funker ikke…
Unnskyld for at jeg deler dette. Jeg vet at jeg ikke burde. Men bloggen min er av en eller annen det eneste stedet jeg føler jeg kan skrive ut om ting… Da føler jeg meg liksom ikke så slem, som om jeg hadde skrevet direkte til en venn… Enda jeg vet flere av mine venner leser bloggen min………..
Grodd fast i mitt eget hull De som sier at livet bare er deilig skal jeg personlig trå en stein langt opp i rumpa på. Livet er ikke bare bra, hærlig, deilig og godt. Se til helvete å bare innse det med det samme.
Jeg har rett og slett fått nok. Fått nok av folk. Fått nok av omverdenen. Mest av alt er jeg lei av meg selv, om jeg skal være ærlig.
Når man begynner å føle at ting blir bra, så raser alt sammen foran øynene på deg. I natt har jeg igjen hatt problemer med å sove umiddelbart. Jeg har fått såpass nok akkurat nå at jeg i det siste har vurderte å kutte ut absolutt alt! Mitt største problem er at jeg blir alt for fort knyttet til enkelte mennesker. Og når det dukker opp noe som jeg ikke liker, da blir jeg en veldig usmakelig, arrogant og dårlig venn å ha med å gjøre. Ikke at jeg er en så utrolig kul og bra venn ellers heller, egentlig… Det er en ting jeg vet at jeg er god på, og det har jeg fått hørt en del også, og det er at jeg som regel er en ganske snill og vennlig person.. Men utenom det så er jeg ikke en spesielt god venn..
Jeg foreksempel har aldri reist og besøkt noen utenfor Oppdal… Og det har jeg lyst til, men jeg har aldri spart noe særlig til å reise, og nå er situasjonen den at jeg ikke trenger å spare til hotell eller hytte som jeg måtte før, siden folk har kommet seg på egen hybel og slik der det er lov med besøk… Så nå er det kun billett til tog/buss jeg trenger penger til, og det er easy match… Men neida, jeg får ikke reist nå heller, og da grunnet et annet problem jeg ikke hadde før i august.
Nå er situasjonen sånn at jeg har fire rotter jeg ikke kan reise fra. Jeg elsker rottene mine, og jeg kan ikke la det skje noe med dem. Jeg har INGEN til å passe de… Hadde jeg kun hatt Belle (tarantellaen) så hadde det gått bra, for der er det bare å stikke hånda inn med vann til skålen en gang om dagen. Men med rottene så er det litt mer å gjøre. Også kan jeg ikke ta de med heller. Jeg har absolutt ingen venner eller bekjente her som tørr eller kan se til de noen dager..
Dessuten så er jeg sånn at om jeg hadde funnet noen så kommer jeg til å tenke alt for mye på hva som kan gå gæernt når jeg selv ikke har 100% kontroll. Skulle det skje dem noe mens jeg er borte så er det bare min feil uansett! Sååå, så lenge jeg har de så sitter jeg fast i denne bygda… Og jeg får ikke besøkt de vennene jeg skulle besøkt for lenge siden… Når jeg ikke er på et bestemt sted og har helt kontroll over noe selv, så freaker jeg ut. Det å være autist og ha asperger suger akkurat nå, merker jeg..
Innerst inne i den jævla nøtta mi vet jeg at det er bare jeg som kan gjøre noe med det. Nettopp derfor har jeg også tatt det valget å ikke ha kontakt med noen nå.
Sjalusien dreper meg snart.. Det eneste jeg klarer å tenke på er en ting som for meg føles ekstremt vanskelig nå. Og det er samtidlig en privatsak som ikke egentlig gjelder meg.. Hadde jeg ikke hatt såpass problemer med enkelte deler av selvtilliten min så hadde det sikkert gått litt bedre enn det gjør nå…
Det er aldri noen som kommer til å forstå. Jeg lever i en verden der jeg er den eneste som er jomfru av alle mine venner, og det er ikke uten grunn! Jeg er ikke en god person, og jeg er sykelig sjalu. Hvis jeg uheldigvis får vite at noen jeg er noe betatt av foreksempel har hatt sex med, eller kysset eller gått hånd i hånd med noen andre, da mørkner det for meg. Og det har skjedd egentlig flere ganger, ved flere forskjellige venninner jeg har likt oppover åra.. FML.
Den JÆVLA jula… Så er det snart jul.. Gleder jeg meg til det? Nei, jeg gjør ikke det! Jeg hater jula, intenst og hardt! Jeg har blogget om dette i fjor, og sikkert året før der også, så jeg skal drite i å gjenta tidligere skriverier så alt for mye…
Generelt har jeg det bedre om jeg er alene, fremfor at jeg er med noen som får meg til å føle meg mer ensom. Her i nærheten finnes det ingen verken av venner eller familie jeg gidder å feire jul med, rett og slett fordi jeg er så forskjellig fra de.. Bare for å gjøre det kort.
Derimot finnes det mennesker som jeg kunne feiret jul med om det var det om å gjøre. Men de bor alt for langt unna, og i motsetning til meg så har de andre av enten familie eller venner å være i lag med. Jeg har altså familie jeg KAN feire jul med, men grunnet at jeg er så forskjellig på så mange måter så går det bare ikke for meg…
Meget kort fortalt føler jeg meg veldig ensom… Jeg føler meg så anderledes på så mange måter… Og jeg sliter med å gjøre meg forstått, til og med hos mine nærmeste venner… Føler jeg.
Har jeg fått tømt meg nå? Nei, jeg har ikke det…. Det er så mye hat, depressivitet, usikkerhet og smertelige følelser i sinnet mitt, at jeg umulig kan skrive ut eller snakke ut… En annen ting… Jeg vil ikke snakke med folk, rett og slett fordi jeg er redd for å virke sytete om jeg snakker til noen. Og jeg er også redd for at jeg plutselig skal bli avhengig av å snakke, om jeg først starter. Det har faen meg hendt før, og det har også kostet meg vennskap… Fordi det til slutt bekket det over, og jeg snakket bare om negative ting som jeg opplever og tenker på. Derfor kan jeg ikke snakke med folk lenger… Jeg ønsker ikke være en belastning for noen.. Dessuten føler jeg ikke at noen bryr seg lenger uansett…
Så var det en ting til… Men det har jeg laget en liten video om… Et lite hint om hva denne videoen handler om er posten…
Helt på tampen. Det er trolig lite vits i å ringe meg. Jeg har telefonen på lydløs, og har stengt så og si verden ute… Da kan den i hvertfall ikke skade meg lenger.
Hvem faen er du? Hvem er du som har gjort meg forlegen? Hva er det du hadde som ikke jeg har? Snakker vi langt hår og stilfult skjegg? Snakker vi lang, kjekk og romantisk? Snakker vi elegant, morsom og snill? Generelt bedre kar enn meg? Ikke at så mye skal til, jeg bare spør…
For hvert minutt som går føler jeg på hatet. Hatet mot deg jeg aldri har møtt. Jeg hater deg så mye at det får meg til å hate meg selv. Kjenner nå ingen skam for mitt hat, jeg bare hater.
Ikke er det din feil egentlig at jeg hater deg så mye. I teorien kunne det hvert hvem som helst, så ikke ta mitt hat mot deg personlig…
Men nå er situasjonen engang slik den er. Jeg burde helst hate meg selv, men velger deg.
Så hvem er du egentlig? Hva har du som ikke jeg har? Har du mer spennende interesser? Bærer du på finere klær? Hvor mye kjekkere er du enn meg selv? Og, hvorfor er ikke jeg deg?
Jeg skjønner nå at jeg ikke har en sjanse. Ikke mulighet til å måle meg med deg. Hun valgte deg, og det må jeg leve med. Faen skal vite at det svir, føler for å grine. Men tanken er like tom som resten.
Jeg har opplevd dette før, burde forutsett det. Du er ikke den første, og sikkert ikke den siste. Skulle ønske du aldri eksisterte.
Kanskje hadde jeg hatt en sjans om du var død. Kanskje hadde det vært meg og henne nå.
Hvis det bare ikke var for deg. Hvis det bare ikke var for meg. Men jeg skal trekke meg vekk. Du må uansett bo nærmere enn meg.
Og uansett hva jeg skriver. Jeg antar du har vunnet.
Uansett hva jeg gjør. Vil nok du alltid være et kryp i mitt sinn. Men det var altså krypet som ble valgt. Jeg føler for å knuse deg. Tråkke deg i stykker med mine sko. Tørke deg opp og kaste deg i do. Men da antar jeg at jeg i alle fall aldri har sjans.
Jeg får bare rusle videre. Alene, i en blytung verden.
Jeg ber deg om en siste ting. Ta godt vare på henne. Hun er alt jeg elsker i hele verden. Jeg håper du fortjener din plass.
Tilskuerklovnen på livets benk Det skal ikke alltid være lett å være til. For meg føles enkelte ting vanskelig og tunge akkurat nå.
Hvis jeg skal beskrive meg selv med et bilde om hvordan jeg ser på meg selv nå, så vil jeg beskrive meg selv som en klovn med påsminket smil. En klovn med på sminket glede. En klovn som er kledd i trygge og romslige farger, men som innerst inne føler seg deprimert, usikker og veldig ensom i en stor verden med klovner som er lykkeligere enn han selv.
Jeg føler meg som en tilskuer. En tilskuer som bare får se. Se men ikke gjøre noe selv. Opplever at jeg ser hva andre får til, hva andre gjør, hva andre mestrer, hva andre opplever. Selv er jeg bundet til et større handycap. Jeg ligger langt etter på mange måter. Det føles ut som om så mange har gjort så mye som jeg også har lyst til å kjenne på, føle og begå. Ting som man er to om, og jeg er bare en.
Et sårbar punkt jeg ofte spøker bort og ofte bagatelliserer er jomfrudommen min, samt det faktum at jeg alltid har vært ungkar. Det faktum at så mange andre har hatt minst eller eller flere kjærester, er vanskelig for meg som nå er 21 år og aldri engang har fått et ekte kyss.
Ultimatumet smerter Det føles som jeg er tvunget til å ta et valg. Et valg som gjør meg ulykkelig, da jeg ikke kan velge begge deler.
Jeg blir et dårlig menneske om jeg ikke får gjøre det jeg vil. Når man er i forhold og kanskje bor sammen som mange i forhold velger, så gjør man plutselig alt sammen. Man ser film sammen, man ser tv sammen, man lager mat sammen. I det hele tatt, man gjør veldig mye sammen.
Mange som skiller lag gjør det ofte fordi man føler man ikke får være seg selv i forholdet, eller at man kan være det, men at man opplever at begge to er såpass forskjellige at det ikke funker likevel. Dersom jeg skal finne noen å bo sammen med er jeg redd jeg ikke kan være meg selv om forholdet, hvis jeg vil beholde vedkommende. For igjen, jeg er så alt for sær og smal at jeg ikke ser for meg det mennesket som kan forelske seg i meg, og attpåtil leve sammen med meg i lengre tid.
I mine tanker nå så tror jeg at jeg ikke noen gang vil få oppleve disse tingene med de smale særinteressene mine. Jeg er for smal på hva jeg liker til at jeg vil fungere med noen på sikt. Det jeg skriver nå er selvsagt bare bassert på en lavere selvtillitt, men den dårlige selvtillitten er også bassert på erfaringer som har oppstått fordi jeg alltid har vært meg selv. Jeg har angst for nye ting som det å flytte andre steder. Innerst inne tror jeg ikke Oppdal er det stedet som vil gi meg den maksimale lykken.
– Flytt, sier folk. – Det er bare å flytte. – Du er ikke den eneste som har vansker med forandringer, men hvis du virkelig vil, så får du det til.
Dette er ting folk har skrevet til meg, eller sagt en del ganger. Ja, jeg vet at det er flere som sliter med forandringer og nye ting. Jeg vet at de som har hatt forandringer som sin aller verste fiende, har vunnet til slutt.
Samtidlig vet jeg også en av grunnene til at jeg aldri får det til. Jeg er så ustabil i hva jeg vil. Akkurat i natt har jeg ligget våken, det har vært vondt å være meg i min verden i natt. Tankene har rettet seg mot en ting, og det er at jeg først og fremst er forelska eller betatt, akkurat nå skulle jeg virkelig ønske at jeg hadde en spesiell person i nærheten som jeg levde under samme tak med 24/7.
Jeg elsker deg, men elsker du meg? Problemene kan beskrives med to forskjellige ord; Avstand og ulikheter. Hun jeg virkelig er veldig glad i bor så skrekkelig langt unna, det er èn ting.
Det andre er at selv om vi er gode venner, så tror jeg ikke hun har de følelsene som jeg har til henne. Hun vet hva jeg føler for henne, det har liksom aldri vært noen hemmelighet. Men jeg tror jeg kan si at jeg vet at hun ikke føler det på den måten for meg. For, vi har absolutt snakket om det, og jeg har nevnt det flere ganger, at jeg elsker henne mer enn “bare” en god venn.
Jeg vet hun er glad i meg, ellers hadde hun ikke brukt den tiden i livet sitt på å snakke med meg og finne på ting de gangene vi har møttes utenfor den virtuelle verden. Men jeg tror ikke jeg er den typen som hun vil leve sånn med, at jeg ikke er en av de hun kan bli betatt av på den måten. Og det gjør meg nå ulykkelig. Det som gjør det verre er at jeg er redd for at hun skal føle dårlig samvittighet ovenfor meg. Og det er en ting jeg absolutt ikke ønsker hun skal føle.
Hun er virkelig verdens hærligste jente, jeg unner henne den beste kjæresten hun kan få. Uansett kjønn, uansett hvem det er, så lenge det er en person som ser henne for den hun er, og som behandler henne på en god og respektfull, varm måte.. For hvis ikke skal jeg personlig ta tak i vedkommende å henge han i en kjeller opp ned over en bøtte, stikke et lite hull i hodet hans med ett borr, så skal jeg sette meg i en sofa å se på mens alt blodet sakte renner ut mot gulvet, og ned gjennom et hull i gulvet. Ingen skal få gjøre bestejenta mi noe vondt!
Det fine i det fæle Oppi alt det negative så er jeg selvfølgelig überheldig som i hele tatt har fått lov til å bli kjent med henne. Jeg er veldig heldig som i hele tatt får brukt såpass mye av tiden hennes, og jeg er heldig som også har fått være i nærheten av henne, og bli bedre kjent med henne i den virkelige verden, ikke bare over nesten daglige samtaler på Skype eller facebook.
Så kommer vi tilbake til det som for meg er negativt. Samtidlig som jeg innerst inne vet at det er veldig, veldig heldig at jeg har en så god venn som hun, så er det også vanskelig med tanke på disse omgivelsene, følelsene og tankene.
For en dag dukker det opp en person i hennes liv som hun får et forhold med. Det vet jeg kommer til å bli tøft. Min verste utfordring er en konsekvenser av min sjalusi, jeg er et ekstremt dårlig menneske som sjalu, og jeg blir det veldig lett. Hva kommer til å skje da?
Jeg har hatt to erfaringer tidligere med felles slutt. Det som har skjedd hittil med tidligere venninner jeg har hatt ugjensidige følelser til, er for å gjøre to lengre historier kort; Vi har så og si ikke kontakt lenger i dag.. Dvs. vi har kontakt, men bare såvidt gjennom nettet, og disse to kvinnene er kvinner som faktisk har bodd eller som bor veldig nært/i Oppdal.
Frem og tilbake, og frem igjen… Vel, dette er akkurat nå. Kjenner jeg meg selv og mitt hode godt nok vil jeg være nede følelsesmessig kanskje i noen dager… Men om en liten stund vil min andre kjærlighet få såpass fokus igjen at det jeg har skrevet om nå blir ignorert, og ikke betyr like mye igjen. Når jeg sier min andre kjærlighet så tenker jeg på hobbyene og interessene mine.
Min første kjærlighet er av kjøtt og blod, et menneske med puls. Min andre kjærlighet består av flere forskjellige ting jeg kan holde på med her jeg bor, og da blir jeg så opptatt av det igjen at jeg ikke lenger gidder å bry meg om ting som f.eks å flytte.. Frem til fokuset igjen vingler seg tilbake til den mykere siden igjen, og jeg igjen føler meg deprimert fordi ting er som de er på den fronten med meg og andre mennesker.
Kort oppsummert; Jeg føler at jeg er tvunget til å velge mellom disse to tingene mine. Interessene eller kjærligheten. Det gjør meg virkelig ulykkelig at jeg ikke er bygget slik at jeg kan kombinere de uten at noe kolliderer og eksploderer på sikt..
Jeg er misfornøyd! Rett og slett, vanskeligere var det ikke å starte dette innlegget. Nå kan jeg fokusere om fortsettelsen.
Ja, jeg er misfornøyd. Faktisk har jeg vært litt i dårlig humør i de siste dagene.
Spesielt var jeg ikke så jævlig fylt av glede i går. Følte på en måte at dagen i går var en dag hvor jeg sløste bort tiden min. Skulle jeg i hele tatt stått opp i går?
Ok, så forferdelig ille var det ikke. Men likevel, jeg er misfornøyd.
Derfor tenkte jeg her og nå at jeg skal sette opp en liste over ting med forbedringspotensiale, eller rett og slett bare ting jeg er misfornøyd med. Med eller uten håp for forbedring.
I. Kontakt med venner Først og fremst er jeg misfornøyd med min egen evne til å kommunisere med mine venner på. Jeg er misfornøyd med innsatsen min på en del måter. Jeg har aldri vært flink til å holde på noen lenge. De fleste vennene mine snakker jeg med en sjelden gang, og da blir det gjerne sånn at en av partene (jeg eller den andre) skriver “Hei”, så skriver vi litt.. Også er det plutselig ingen som har noe mer å skrive. Samtale slutt.
Jeg er dårlig på å motivere meg til å være en god venn i lengden. Det jeg er god på er å trøste og muntre folk når noen har det vanskelig. Det er virkelig en god egenskap jeg vet jeg har, som jeg har fått høre en del ganger at jeg har. Men det å være interessant i lengden, det å kunne snakke ofte med en og samme person over tid, og den slags.. Det er for meg et problem, tydeligvis.
Jeg er mer flink til å rote det til..
II. Kvalitet på hobbyene mine Nest etter mine lave evner til å sosialisere med andre, og å være en god venn i lengden så er jeg misfornøyd med kvaliteten min angående hobbyene mine. Først og fremst bloggen min.
Når det er sagt så skal jeg legge til at jeg selv føler jeg har overgått meg selv litt i det siste, på en positiv måte. Alle som har fulgt meg en stund har sikkert latt merke til at jeg skrev flere innlegg i uken for litt siden, enn jeg har gjort i de siste ukene.
Rett og slett har jeg følt at mange av de innleggene jeg har skrevet, har vært søppel. Og hvorfor det? Jo, først og fremst for at jeg ofte har tvunget frem innlegg, kun for å ha noe å oppdatere bloggen med daglig.
For det andre; Jeg har stresset med å få til x antall innlegg pr. dag. Har lenge hatt som mål å ha 3 innlegg daglig, og da har det blitt mer kvantitet fremfor kvalitet! I tillegg har det ført til at jeg fortere har gått lei hele bloggen.
Nå har jeg derimot utfordret meg selv i å være mer tålmodig. Jeg tar meg mer tid på hvert enkelt innlegg før publisering. Og jeg legger kun ut det som jeg er fornøyd med. Og jeg ser nå at det har lønt seg. Har alltid hatt et veldig godt tall med lesere. Har alltid hatt hundrevis med lesere. Men etter at jeg nå har fokusert på kvalitet fremfor kvantiteten, så har jeg faktisk gått enda litt mer opp i populæritet!
III. Klesstilen min Egentlig blir det litt feil å skrive om klesstilen min på en liste over ting jeg er misfornøyd med. Jeg er ikke misfornøyd med den, det er jeg aldeles ikke! Sannheten er mer den at jeg skulle ønske at den var anderledes. Det som er så innmari kjipt er at de type klærne jeg har mest lyst på i hele verden er klær som ikke finnes på norske butikker. Norge har kort fortalt et alt for smalt og ensformig marked.
Så, hvorfor ikke bestille fra utlandet? Jo, det skal jeg forklare kort. Årsaken til det er at når man bestiller fra andre land enn det landet man befinner seg i får man fort det som kalles for toll. Toll er dyrt! Eller, det kan fort bli det.
I tillegg til at toll gjerne er dyrt, er det ikke sånn at jeg får vite den eksakte prise totalprisen på forhånd. Toll er noe som kommer i ettertid.. Og jeg er en person som mildt sagt takler usikkerhet, overraskelser og denslags veldig dårlig. Derfor holder jeg meg (dessverre) kun til det jeg finner i Norge.
Ha, angående klær så får jeg nesten et punkt til å føre opp; Jeg er misfornøyd med å være gutt da man finner bredere utvalg for jenter, også innenfor den stilen jeg brenner for! Urettferdig..
Og når vi er inne på det; Dette gjelder ikke bare i forhold til klær, men også ting generelt!
IV. Kostholdet I motsetning til punktet over er dette et punkt jeg er misfornøyd med. Jeg spiser sjelden. Jeg spiser lite variert. Dvs; Jeg har forbedret meg en del, sammenlignet med hvordan jeg var før.
Jeg har blitt noe mer forfengelig de siste åra. Jeg har lært meg at kvisene er ikke lenger min venn, men de er som noen uønskede, nye landsmenn som snikerobrer trynet mitt.
Jeg forsøker foreksempel å spise mindre pølse med brød, da ketsjup blant annet er noe jeg har lært er fy-fy for huden. Jeg har så og si sluttet å spise potetgull. Rent sukker er noe jeg holder meg mest mulig unna. Jeg vil fortsette å leve livet, og man SKAL falle ut noen ganger. Men ikke daglig.
Men det er først og fremst ikke hva jeg spiser som er mitt største problem for tiden, men hvor sjelden jeg spiser. Jeg spiser som sagt alt for lite, noe som resulterer i lav energi og at jeg blir lettere sint, frustrert og irritert.. Ikke bra.
Sånn. Da skal jeg finne meg noe frokost og forhåpentligvis bygge opp litt mer positivitet rundt meg. Vi reblogges!
Selv kalde mennesker som meg har evnen til å ha mareritt i blant. Fortsatt er ikke jeg den som er så heldig å drømme om maniacer, motorsagmassakere, kannibaler, zombier, de døde, monstre, tortur også videre.. Det jeg vil drømme om får jeg ikke lov til. I stede for drømmer jeg slike mareritt som plager meg, deprimerer og skremmer.
Marerittet mitt var tredelt og veldig basert på to typiske ting som folk med asperger syndrom liker dårlig; overbefolkning og forandringer. For det første var hele Oppdal totalomgjort til en enda stor by. Bygda var plutselig fylt av gondoler som kjørte over bakken, store skyskrapere av glass også videre… Noe som også har resultert i at Oppdals befolkning hadde vokst uendelig mye mer enn jeg håper noen gang skjer..
I tillegg hadde Islam tatt mer eller mindre over Norge. Jeg drømte noe om at det var to muslimske soldater med langt skjegg og gevær som sto og bevåktet diversje bygninger og at de hadde rettighet til å skyte de som eventuelt måtte gjøre noe som er galt i deres verden.. Og sist, men ikke minst drømte jeg at min beste venninne Sara skrev til meg over facebook-chatten dagen før hun skal besøke meg i Oppdal, at hun ikke kan komme likevel. Det verste av det mest realistiske jeg kan tenke meg nå er å gå gjennom en lang uke i uka som kommer, uten at jeg får sett snurten av henne her likevel…
Var noe gretten og ikke superhappy da jeg sto opp i dag. Da jeg hadde våknet hadde jeg glemt det med overbefolking, byforandring og muslimmakt.. Derimot lå jeg og tenkte som om det marerittet med Sara var realitet, det tok meg faktisk en stund fra etter jeg hadde våknet til jeg forsto at det bare var noe jeg drømte, og at hun ikke i virkeligheten hadde skrevet det til meg i natt..
Såå, ja. Hvorfor kan ikke jeg få drømme de koselige tingene… De drømmene om kannibaler, zombier, seriemordere, kirkebranner, verdens undergang, Jack The Ripper, Slender Man, osv? Og hvis du leser denne linja Sarapusen min; du kan bare glemme å ikke komme til Oppdal likevel, såfall vil Norge snart høre om enda en bortføring 😛 Neida…
Blæh, for en start på dagen..
Vi reblogges med mindre jeg ikke henger meg i en tanntråd..
