Spøkelser er for meg et veldig bredt begrep. Det er mulig jeg har egne syn på ordet “spøkelser” som andre ikke har. Spøkelser kan foreksempel være døde folk forkledd i laken på film, i bøker, i tv-serier også videre. Spøkelser kan for enkelte også være zombier og vampyrer. Og spøkelser kan også være en viss tro enkelte har i virkeligheten om at døde mennesker er blant oss.
Jeg har enda et begrep som kanskje ikke alle deler med meg.
For meg er også spøkelser psykiske minner. Gode minner som oftest gjør vondt å tenke på nå, av den grunn av at det er minner om en annen tid som jeg kanskje ikke får opplevd igjen, i dag. Jeg hadde en drøm i natt, den føltes veldig god mens den varte. Derimot var det mer depressivt å våkne opp igjen i dag mårres. Da jeg sov i natt var det akkurat som jeg møtte igjen et spesiellt menneske jeg har savnet lenge. For hjernen min føltes det ut som om jeg møtte igjen en viss person, som jeg snakket med, lo igjen med, hadde det gøy igjen med. Et menneske som er høyst levende, men som bare bor alt for langt unna i dag i dag.
Når jeg først kom til å drømme den drømmen (som jeg fremdeles husker veldig godt i detalj og følelser når jeg nå sitter og blogger om det, rett etter å ha stått opp) så begynner jeg å tenke litt på flere mennesker.
Det de alle har til felles er at ingen av de jeg savner kontakt med er døde. Jeg har de alle på facebook, og jeg har alle møtt dem i virkeligheten, og faktisk omgått disse menneskene ofte i en tid tilbake, som begynner å bli veldig lenge siden.
En siste ting disse menneskene har til felles, er årsaken til at kontakten har blitt så dårlig som den er har blitt.
De fleste årsakene har vært preget av dårlig oppførsel som har kommet fra meg på visse punkter, og som har hakket ihjel en viss tillit og idyll i vennskap som jeg og de andre partene en gang satte god pris på.
Heldigvis er selv ikke spøkelser/minner om fortiden udødelig.
Det finnes en måte å kverke disse spøkelsene på, og det er å kjempe for å faktisk få rettet opp de feilene. Man kan ikke gå inn i fortiden å gjøre begåtte ting til ugjort, men man kan vise at man virkelig har forandret seg!
For jeg har virkelig forandret meg!
Som jeg har skrevet tidligere i høst så har jeg virkelig en større selvtillit for tiden enn hva jeg noensinne har hatt før. Den dårlige selvtilliten og det dårlige selvinstinktet jeg har hatt før har ofte ført til sjalusifylte, raserihandlinger, eller spontane handlinger som skulle vært ugjort dersom jeg bare kunne tenke lengre på sikt der og da. Og tenke riktig.
Jeg vil ikke godta at disse få menneskene forblir minner om gode venner, og i et tilfelle av de en bestevenn som jeg etterhvert skyvde bort, og deretter har fått problemer med å overbevise om at vi bør/vil treffes igjen.
I løpet av de to siste årene har jeg tatt oppgjør som har kostet, oppgjør med meg selv. Jeg har vokst psykisk.
Om jeg ikke helt får tilbake den idyllen som var, skal jeg i hvertfall kjempe for at jeg ikke skal forvandle de gode kontaktene jeg har i dag om til spøkelser om fortid!
La meg understreke at disse menneskene jeg skriver om nå ikke er blodsugende vampyrer som kun har sugd energi fra meg uten at jeg har fått noe tilbake. Disse få menneskene som er skrevet om nå er virkelige venner som jeg har fått veldig mange sjanser fra en gang. Folk som har hatt sine grunner til å bli skeptiske i ettertid, etter at en ond demon i meg slo til. Den demonen er nå bekjempet, og jeg gjør det jeg kan for å holde den i stramme jernlenker.
Må kraften være med meg!
Vi reblogges!
