For noen minutter siden postet jeg et blogginnlegg om at jeg nå helst skulle ha sittet å spist lasagne før jeg legger meg… Men, da jeg skulle til å flytte lasagnen i sted fra formen til talerkenen klarte jeg å velte alt i gulvet. Talerkenen knuste og lasagnen er ikke lenger fristende å spise..
Har som sagt ikke sovet siden 18-tiden i går… Generelt de siste timene har jeg vært helt ute, og veldig sløv.. Selv om jeg ikke har spist noe som helst siden 07/08-tiden i dagtidlig så gidder jeg ikke noe mer nå. Nok er nok for denne dagen her. Rett og slett. Skal prøve å fokusere positivt når jeg tenker tilbake på denne dagen, SENERE! Nå er jeg bare sur, irritert og lei av alt!
Fuck off til verden. Sulten og dritlei skal jeg nå gjøre sovesofaen min om til en seng, håper bare ikke jeg gjør noe av det galt også… Siste jeg trenger nå.. For nå i dag hartt for mye for meg, mer enn jeg orker å tåle!
Livet er så til tider blodig urettferdig. Samfunnet i dag er fylt med mennesker som sliter. Jeg kjenner nære venner som sliter psykisk.. Noen har det tøft på kjærlighetsfronten, noen sliter med å holde seg i livet hver dag, noen klarer ikke å være seg selv i frykt for å ikke være god nok, noen sliter med selvskading, noen sliter med noen andre og noen sliter mest med seg selv, og noen er kanskje ille plaget av alt. Eller noe helt annet.
Jeg hører og leser daglig fra folk jeg bryr meg om som har det tøft. Og da mener jeg tøft. Til tider skulle jeg faktisk ønske at jeg var religiøs og hadde noe å tro på. Ikke at det hadde hjulpet folk rundt meg, men. Ingen hemmelighet er det at jeg selv har slitt en del, og derfor ser jeg ikke mellom øynene når andre har det forjævlig. Så maktesløst det føles til tider. Jeg har det greit nok i mitt eget liv nå, og jeg skulle sånn ønske at ALLE hadde det bra! Enten det er rusmidler, kjærestetrøbbel, manglende selvtillitt, slitt selvbilde, familiekrangler, mobbing, vold eller andre ting folk sliter med, så tar jeg alle som har noe vondt over eller rundt seg på alvor. Vil ikke miste noen. Og det er flere av de svært få kontaktene jeg har rundt meg som sliter, med en del alvorlige ting..
Har sittet oppe i hele natt. Gud skal vite at jeg elsker mine venner, og at jeg ikke vil de skal ha det vondt. Om jeg bare i det minste kunne være flinkere til å gi de kjærlighet og komplemanger og oppbyggende ord, ansikt til ansikt. Om noen skulle gå i graven enten av sykdom, en ulykke, eller i verste fall et selvmord, så vet jeg ikke hva jeg skulle gjort, spessielt om jeg ikke har gjort mitt beste for de jeg har.. Hater at jeg er bare utstyrt med ett hode, og to hender, for nå skulle jeg ønske at jeg kunne strekke meg så mye til for enda flere, på en gang… Også er det det døgnet, 24 timer… Hva er vel det for noe? Tiden blir aldri nok, føler jeg.
Så var det å skrive et blogginnlegg igjen da. I skrivende stund sitter jeg som vanlig i min sofa. Jeg sitter innendørs, men føler meg uttafor! Og, nei, jeg sitter ikke med hodet lent ut gjennom et vindu!
Hele meg er inne, likevel føler jeg meg uttafor! Med det mener jeg ikke utendørs! Hele meg føler meg helt uttafor, eller utenfor om du vil, rent sosialt!
Skal jeg skrive noe som helst om dette noe sted? Jeg vil så gjerne få ut så mye jeg holder kjeft om! Men så er det ett par hinder i veien, frykten for hva folk rundt meg skal tenke er eksisterende. For det kan være så mye forskjellige, selv mine nærmeste kan tenke og lure på.
I den siste tiden har jeg brukt en god del tid til sammen på å tenke på å bare få skrive ut om noe som plager meg, og bare la alle ordene komme ut akkurat slik som de er plassert oppe i hode. Men kjære vene, det kan jeg ikke. I hvertfall ikke helt usensurert. For det er så mye som jeg tenker akkurat nå som jeg ikke bør forklare noen at jeg føler, tenker eller mener.
Jaja, jeg vet at ekte venner snakker om ALT! NEI! Faktisk ikke! Ekte venner stiller opp for hverandre i tykt og tynt, ild og vann, sot og rot! Men jeg har virkelig mine grunner til å forfalske meg som jeg dessverre gjør en del.
“Hvordan har du det?”- “Bra!”. “Er det noe du tenker på? – “Ingenting” (oppfulgt av et smil jeg har trent på lenge) “Men hvis du vil så vet du at du kan snakke, ja?”
Svaret på det siste er helt ærlig som regel dette, i ærlig version: “Jeg tviler ikke på at du bryr deg om meg, det er ikke det, men det er kanskje litt også derfor at jeg velger å skåne deg, som alle andre, ved å si minst mulig lenger”.
Jeg føler meg ensom når jeg er alene, og i det siste har det vært en del situasjoner at jeg har følt meg eeenda mer ensom blant andre. I enkelte steder jeg ikke føler jeg passer inn, selv om jeg er hjertelig invitert, og noen prøver å få meg med i samtaler innimellom. Jeg føler meg så utrolig uttafor, i hele verden.
Også noen tanker om å legge lokk på ensomheten har jeg i boblende grader nå, uten at de skal skrives ned her, eller andre steder!
Jeg er veldig redd for at folk skal være urolig, og jeg forstår at noen sikkert blir litt bekymret nå også… Men jeg trenger bare å bekrefte at jeg sliter, men dessverre vet jeg ikke om jeg tørr gå nærmere innpå noe mer konkret. Ikke en gang i private samtaler over 4 øyne med en eller annen nær venn.. Hver dag prøver jeg å nå opp i samfunnet, være en best mulig venn for andre. Jeg liker å gi, hjelpe og gjøre som andre spørr om jeg kan gjøre for dem… Jeg vil ikke svikte, og selv om jeg føler at jeg står ved en klippe selv, så bruker jeg heller energien min på å ikke svikte andre, fremfor å ikke svikte meg selv. Jeg liker å låne bort ting, gi, stille opp, jeg bryr meg veldig mye om folk rundt meg, og også derfor er det ingen som kjenner meg: Fordi jeg gjør gjerne som folk spørr om, enten det er fysiske tjenester, eller snakk for andres psykiske bedringer. Men når det kommer til meg selv; jeg slipper ikke noen til lenger. Jeg ser på meg selv som død sånn sett, har gitt meg selv opp…
Kortversion: Jeg er et dødt spøkelse som svever rundt de få gangene folk kan bruke meg til noe. Ellers er jeg bare en stor sorgfull dans inn i livets smerte og fortapelse. En outsider som har venner, men føler seg totalt ensom i seg selv, og mange ganger ute blant andre.
Født på bestilling av to andre mennesker. Der er jeg som alle andre, jeg er et resultat av noe som to andre mennesker gjorde for over 20 år siden.
Som en del andre bestillinger føler jeg meg som et feilprodukt, rett og slett født for å kastes. Det er spessielt enkelte sider med meg som jeg rett og slett ikke er stolt av. Foreksempel de veldig impulsive sidene som gjør at jeg til tider skriver, sier og gjør umodne og dumme ting som har gjort at tidligere venner nå er mennesker jeg ikke får kontakt med igjen.
Vel, også er det en annen ting i tillegg til de impulsive, intense uvanene mine som akkurat det. Psyken min. Hvis noen bare ante hvor svak jeg føler meg pyskisk. En ting er at jeg er overfølsom for å motta kritikk. Jeg missforstår veldig fort mange situasjoner i samfunnet generelt, og jeg føler meg utilpass. Utilpass er bare den milde beskrivelsen. Jeg missforstår veldig, veldig mye, og takler som sagt veldig dårlig motgang.
Men, det var faktisk ikke akkurat helt det heller jeg tenkte å rippe opp i nå.. I går kveld fikk jeg en hyggelig telefon fra en god venn som lurte på om jeg ville stikke innom om et kvarters tid. Ja, det ville jeg, så det ble til at jeg gikk avgårde.
Besøket ble dessverre det korteste besøket jeg har vært på, hos vedkommende. Og det er ikke hennes, eller andres skyld… Som jeg har nevnt før så er det noen ting som jeg fort blir svimmel av, en fobi eller kall det også for tvangstanker om du vil, som jeg ikke har funnet ut at andre enn meg selv har. Så og si alt som har med kroppskunst utenom neglelakk og vanlig sminke er jeg så ogsi fortapt ovenfor; Tatovering, frisør og hårting, piercing, nåler og videre… Kort sagt, det er virkelig bare neglelakken og vanlig ansiktsminke jeg ikke blir uvell for…
I går så jeg noe på det besøket som jeg egentlig bare så på i 2-3 sekunder. Jeg prøvde å ignorere synet og tankene mine ved å fokusere på tven som sto på, jeg hadde på meg hetten og hadde også den ene arma mi i veien, men det hjalp ikke.
Jeg forsøkte å snakke med de to som jeg var hos om diversje ting, men det funket ikke. Uansett hvor mye vi snakket om andre ting enn akkurat det som plaget meg, så klarte jeg ikke å gjøre noe med følelsen jeg hadde i hele kroppen, spessielt i hodet og magen.. Til slutt kom det veldig impulsivt ut av meg… “Er jeg veldig blek akkurat nå?”… Jepp, jeg fikk bekreftet at jeg var det.
Uten å gå noe konkret på hva det var som gjorde meg så urolig, skjelven, kvalm, svimmel og liten så sa jeg at jeg trodde det var best at jeg bare gikk ut en tur, for å få frisk luft. Og at jeg kom sikkkert inn igjen om noen minutter. Det virket som om de hadde god forståelse for det, altså at jeg trengte å ut, og selv om jeg ikke så veldig klart der og da, så mener jeg å huske at de så litt bekymret ut for meg.. Vel, jeg gikk utenfor. Trasket litt frem og tilbake på en vei. Ventet på at hudfargen skulle komme tilbake, på at suselydene i hodet skulle gi seg.. Etter en liten stund følte jeg at telefonen vibrerte i lomma mi, og det var en av de som ringte.
H*n var redd for meg, og lurte først og fremst på om det gikk bedre. Så spurte h*n litt forsiktig om hva det var, og om det er noen som har gjort noe mot meg, eller noe i den durr. Sant som det er, så er det ingen som har gjort det. Jeg ville ikke fortelle hva det var som var årsaken, men jeg sa at det ikke er noe andre trenger å være bekymret for, det er bare noe som går utover meg i den forstand at det ødelegger for en god del sosiale settinger, når jeg i slike situasjoner må vekk og ut. I tillegg var jeg redd for at en av de to skulle føle dårlig samvittighet eller noe skyld for at jeg måtte ut. For jeg vil bare gjenta dette, det er noe innenfor kroppskunst jeg fikk øye på i 2-3 sekunder, som gjorde jeg klistret meg helt fast til akkurat det, og slet med å fokusere meg ut i andre tanker.
Jeg skammer meg sånn.. Jeg beklaget meg og sa at jeg var lei meg. H*n svarte at slik skulle jeg ikke tenke, og at uansett hva så var det viktigste at jeg gjorde det som føltes best for meg, og at h*n er der om det er noe jeg ville snakke om..
Dessverre så ente kvelden med at jeg gikk bare hjem igjen, og at det siste jeg sa var at jeg var veldig lei meg for dette.. Noe jeg virkelig også var, og virkelig også er nå..
Trasket hjemover igjen, og la meg. Jeg var ikke der mer enn kanskje 10 minutter, og jeg skulle så sårt ønske at jeg kunne være hos de lengre, for jeg er så lei av det ensomme livet som jeg føler at jeg nesten er dømt til å forbli i. Klokken var omtrent ikke mye mer eller mindre enn 21 da jeg hjemme hos meg selv gjorde sofaen om til ei seng, krøp meg helt sammen, og kjente at det kom tårer der og da…
Illustrasjonsbilde; tatt i dag..
Jeg føler meg så utrolig liten, og ensom. Selv om jeg har flere venner rundt om kring i Norge, og også noen få her i Oppdal, så føler jeg meg så utrolig alene, hjelpesløs og fortapt. Og det er ikke noe som har med andre å gjøre, men det ligger enkelte ting inn i mitt hode som er så motbydelig sært og vanskelig at jeg har ikke ord.
Når jeg våknet i dag, var det så vidt jeg klarte å tvinge meg opp til ny dag igjen… Vi reblogges!
Uten å gå mer på hvorfor eller hva eller noe mer, så kan jeg si… Denne dagen har bydd på enkelte ting jeg ikke skulle ønske har skjedd. Blæh, jeg kan likeså godt si det. Jeg har tidligere blogget om at jeg er forelsket i noen, og nå har vedkommende spurt, over facebook.. Jeg er deppet fordi jeg valgte å svare… For jeg hadde satt sånn pris på om jeg kunne fortelle vedkommende det ansikt til ansikt, for nå fikk jeg aldri se den fysiske reaksjonen og slike ting som betyr så mye. Helt fra dag en har jeg skjønt at det ikke vil bli noe mellom jeg og henne uansett, for vi er så ulike.
Men jeg synes virkelig det er irriterende, trist og dumt at jeg ikke fikk fortalt henne det ansikt til ansikt… Jeg skammer meg, uten å helt vite hvorfor. Hun spurte om et spørsmål og hun fikk svar. Og det er ikke det at jeg er forelsket i henne som jeg skammer meg, for sånn er det absolutt ikke. Men jeg syns det er veldig vondt at jeg ikke kunne få sjansen til å si det ansikt til ansikt.. Jeg har kort fortalt i dag levd i aggresjon, frustrasjon og sinne. Jeg har skjelvet i hele kroppen og vært noe fra meg… Og for ikke så lenge siden i dag så gikk jeg inn på badet, fant det jeg har av sakser; en neglesaks og tre andre sakser som jeg klippet så mye av håret mitt bort med, som jeg fikk til.
Jeg sliter veldig med impulsivitet, og å tenke klart når det dukker opp noe uforutsigbart som setter meg ut, og dette ble resultatet av dagens raserianfall, som jeg lot gå utover mitt eget hode. Noen arr ble det også faktisk…:
Sånn, da har dere sett det. Så trenger jeg ikke å skjule det lenger heller 😛
Og enda en ting jeg ikke skjuler i kveld, er at det står trøstespising på menyen. Eller, ser egentlig ikke på det som trøstespising, for jeg synes egentlig ikke synd på meg selv for noen som helst. Jeg bare forakter livet mitt, og det må vel være lov?
Det er halv pris på alt jævla julesnopet nå.. Så har nettopp kommet hjem fra Bunnpris, med dette!:
Og alt sammen har jeg nå hatt oppi en skål eller hva faen det heter, som skal spises opp; etter middagen:
Så, nå skal jeg se morgendagens Hotel Cæsar-episode, og kanskje nyeste “Brille” med Harald Eia, om det vises i dag (ser også det på nett i såfall..).
Flere ganger har han falt og såret seg. Riper i hele kroppen, de synes ikke. For det er ikke fysisk. De fleste sårene bærer han under huden, og er usynlig for folk flest. I dag har denne mannen igjen trukket i en snor som kan være med på å velte enda et lykkeslott, enda et luftslott sprenges i luften, og enda en blå himmel går i svart.
Følsene er mange, følsene er intense. Noen er gode, mange er utfordrende vonde. Han anser seg selv for en ekstremist i overfølsomhets-faget. Han skulle ønske han ikke kunne forelske seg. For han er en forelskelse en uting, spessielt hvis det setter rammer for venner og han selv. Han skulle ønske at han kunne forholde seg til sine venner som venner som han ikke hadde den ekstra følelsen for.
En avbrødrefølelsene til forelskelse i hans tilfelle heter for Sjalusi. Her Sjalusi er et barn han har født inni seg selv på ett tidspunkt noe veldig tidlig skapte Frøken Usikker Og Redd inni han. Når han sier at ting er ok, så er det et tegn på at han skjuler noe under huden. Ok er to korte ord, kortest mulig. Han vil ikke snakke med deg om hva det er. Dette gjelder ikke bare forelskelsens forbannelse, men sorte forbannelser som har rammet han generelt. Du kan smile og le, oppmuntre og se. Lite hjelper det!
Han er Mr. Fullstendigkaos, han føler seg fortapt. Han føler at alle vennene hans er hardere og har kulere venner enn han selv er. Han føler seg Mr. Ledd Av, Mr. Usett, Mr. Missforstått, og Mr. Bagatellisert. For rart er det heller ikke, det er som gjerne de personene han kler seg som også når han føler at ting blir vanskelig. Motivasjon og tro på at noe vil hjelpe, er nesten vaksinert bort av hans selvforakt og evne til selvpinelse. Du tror kanskje du kjenner Mr. Kaos. Men bare en kjenner Mr. Kaos, og det er Mr. Kaos selv. Han vet, at han snart vil ende noe. Hva som vil ende håper han bare å tenke på.
Han er dårlig på ironi, svært dødelig på kritikk. Svakhetene hans er store. For det som deg virker som en selvfølge og bagatell, er for han et mareritt han skulle levd uten. Han tenker på å gjøre som flere før han. Finne en kniv, la blodet flyte. Han vil straffe seg selv for å leve. Han vil straffe seg selv for å være så svak, han vil straffe seg selv for følsen av å være så svak, usett og patetisk dum.
Ingen kjenner Fullstendigkaos… Ikke lenger ei han selv… Han lever i en verden som føles for brå, og alt for ensom. (Aylar Von Kuklinski, 30. januar 2012)
Verdiløsheten blomstrer, livsgnistens lys er truet av en kald vind i de mørke og traumatiske gangene populært kalt livet. En ustabil og patetisk fyr opplever at helgen igjen er et tema. Han kunne gjort noe mer for å ignorere de vanskelige følelsene om ensomhet og sjalusi, men han er ikke i form til å gidde. Han vet om flere venner som skal ditten og datten også denne helgen, noen skal tilbringe tid med en flørt, kjæreste eller veldig god venn. Andre skal drikke seg fulle som noen hodeløse høns, og andre skal noe annet han ikke skal, eller ikke er invitert til å være en del av.
Sjalusi er en stygg uting, sjalusi er en svakhet, tenker han for seg selv. Han sitter alene i en sofa, og blogger i håp om å om at noen skal ta kontakt med han, slik at han kanskje kan snakke med noen over nettet, eller i bestefall finne på noe med noen ansikt til ansikt, så han slipper smerten og ensomheten som nesten har syret bort de menneskelige godsidene han en gang hadde mer av.
De siste årene har det blitt en større og større uvane å skjule seg, trekke seg unna, og ikke tørre noe. Han er redd for hva andre tror om han, og han tror veldig mye om hva andre folk tenker og synes om han. Selv de nærmeste og beste vennene hans er han livredd for skal tenke nedsettende om han og kanskje til og med baksnakke han. Innerst inne tror han egentlig ikke det, problemet ligger i noen svært få venner i fortiden som han en gang hadde sterkt og godt knyttet bånd til, noen han trodde var venner, men senere fikk vite var noe helt annet, noen som baksnakket han og hadde kalt han for dum, stygg, ekkel, taper og det som verre er. De hadde fortalt videre ting som han trodde de skulle holde hemmelig, ikke rart han har så problemer med seg selv, selvtilliten og troen på verden.
For han er det tryggeste i livet isolasjon. For han er det best å ikke vite noe, fremfor å vite noe eller alt. Mest sannsynlig vil bare sannheten såre han og gjøre han deprimert uansett. Det man ikke vet har man ikke vondt av, sånn sett skulle han levd i en mørk hule og aldri visst at det fantes andre liv på den gråe og forurenset planeten. Da hadde han ikke kunne lære seg ordet ensomhet en gang. Og i beste fall hadde han ikke klart å overlevd, og dermed også sluppet det smertefulle helvete kalt livet. Han tenker på å kutte trådene som henger han fast til livet, men han vet at da vil han såre noen få, noen få som betyr alt for han. Han vil heller leve i smerten, fremfor å påføre andre tåredammer og ufortjent skyldfølelse.
Han er nå en gang satt til denne verden, helt ufrivillig, uten invitasjon. Han ble på tvang presset ut av noen og presset inn på jordens kalde og kyniske stein. Han føler seg alene, selv med venner. Ingen kan lenger redde han, ingen. Bare han selv, men han finner ikke noe lys å gå etter. Alt er bare mørkt, ensomt og fortapt. Livet er en hoffsnarr som elsker å se deg falle, skrubbe på deg 1000 sår, og helt til slutt dø, forså å bli glemt og ikke lenger husket på godt eller vondt. Slik er livet, slik er fortapelsens bitre sannhet.
I dag har jeg rett og slett brukt lang tid på å stå opp… Jeg sto opp nå nettopp. Lå under dyna helt til 17-tiden, jeg har vært våken en god stund, men akkurat nå er det en ny periode hvor jeg føler at jeg ikke duger til noe, at alle er bedre enn meg i alt… Og at jeg ikke har noe å stå opp til, igjen.
Og ja, tanker som at jeg ikke skal ha vært født, og at det hadde vært best for alle om jeg bare døde vekk, de finnes. Jeg er en kjempeoutsider, som bare gjør ting feil til syvende og sist, uansett. Jeg oppnår ikke noe annet enn flere punkter på en uendelig liste over flere ting jeg ikke skulle gjort, og mange av de punktene gjentar seg gjerne flere ganger. Jeg er dum som et brød, og når jeg tror at noe er noe, så er noe noe helt annet. Hva faen skal man gjøre…
For ja, jeg vet jeg er spessiell og unik og blablabla… Men jeg er bare spessiell på en teit og unødvendig måte! Jeg er dårlig på å kommunisere med andre, bli forstått og likt i lengden.. Jeg ER ikke sosialt akseptert! Jeg hater ensomheten, som til og med kan være der når jeg er i nærheten av andre, rett og slett fordi jeg er så ulik alt og alle, og det er ingen som forstår meg, og det skal jeg aldri kreve for jeg forstår for faen ikke meg selv heller. Jeg skulle aldri vært født og det har jeg skjønt enda en gang denne uken.. Hater meg selv..
På ingen slags måte finnes jeg 100% perfekt. Det er mulig jeg i noens øyne er perfekt som en venn eller noe annet, men det er ikke det jeg skal skrive og skryte om nå, eventuelt.
Saken begynner med et faktum: Jeg får i utgangspunktet ikke sove. I går, altså tirsdag sto jeg vel opp sånn i 12-tiden, cirka. Så jeg har ikke sovet hele dagen om det er noen som lurer på det. Det første jeg startet dagen med var å gå rett til min kontaktperson i Vekst, snakke med henne en stund om arbeidssituasjon på Opp-avisa, og hvordan det har gått med meg og går siden sist samtale. Litt før jeg skulle dra ringte min nye venninne Siri meg, og lurte på om skulle møtes da, slik som mandag. Selvfølgelig ville jeg det, så det ble til at jeg gikk til henne etterpå, snakket litt sammen, samtidlig som en felles venn av oss var der, og også en valpehund, som IKKE er liten!
Litt etter at han felles kompisen vår, som også er en kjempeknall og god venn, etter at han gikk ble det så vi satte på en film, “Beetlejuice” av Tim Burton. Har ikke sett den filmen før, og jeg forsto fort at dette er en film jeg SKAL ha selv også, for den var jævlig forpult bra! 🙂
Etter at filmen ble ferdig, tok jeg og snudde meg hjemover, gikk riktignok innpå Kiwi-butikken en snartur først, blant annet for å kjøpe Zalo med sitronlukt, samt to nye oppvaskkoster til å vaske kopper, talerkner og annet oppvaksutstyr med. Jaja… Nå har jeg fortalt nok om gårsdagen..
Da jeg la meg, fikk jeg irriterendes nok ikke til å sove. Satt av lyset og alt det der… Men jeg bare lå og tenkte på enkelte ting jeg helst ikke vil skrive om og lufte nå. Det er egentlig ikke så relavant heller akkurat nå. Etter litt om og, men sto jeg opp igjen etter en stund, uten å sovet i hele tatt. Satte i gang vaskemaskinen for å ei spessiell bukse (som bør vaskes for seg selv, fra Dragenshule.no), og gikk så ut til sentrum hvor det står noen felleskontainere, som jeg kastet noe søppel i. På veien til containerne gjorde jeg noe jeg ikke husker jeg har gjort før. Jeg plukket opp noe søppel som jeg fant liggende på veien, blant annet en rosineske og et plastikkbeger til å drikke med… Jeg tok bare noe sånne ting forsiktig opp på veien og sørget for å kaste det på rett sted. Da jeg hadde kastet min egen søppel så jeg to større sorte sekker med flere gjennknyttete bæreposer med søppel i… Jeg blir småirritert av slik, så jeg tok alle posene ut fra de to sorte plastikkposene og gjorde det noen andre skulle gjort selv; kastet de i containerne og kastet de sorte sekkene etterpå.
Når jeg går hjemover igjen, så klarer jeg å irritere meg over en simpel liten ølboks som ligger på bakken. Jeg berørte ikke den da, bare gikk forbi den… Men saken er… Jeg syns mennesker som legger og kaster fra seg søppel, flasker og bokser generelt er så utrolig stygge i hodet! Det koster folk så lite å gjøre det de skal, og likevel gjør mange som “alle andre”! Jaja, har ikke tenkt veldig mye på det, for jeg ser søppel hver eneste dag som late jævler har lagt eller kastet fra seg, og det er ikke veldig forsøplet i Oppdal sånn egentlig, veldig lite i forhold til mange andre steder i Norge… Men uansett, det er ikke poenget!
Om to og en halvtime fra nå, altså klokken 09.00 skal jeg på møte med Nav og Vekst, husker ikke helt hvorfor… Men poenget mitt med det er at jeg tørr i hvertfall ikke prøve å slappe for mye av nå, for da er jeg redd for å forsove meg.. Møtet skal visstnok bare vare en liten time, kanskje kortere, men litt før tre igjen før jeg besøk av lillesøstra mi Sigrid (trykk på navnet for å besøke bloggen hennes), så da vet jeg heller ikke om jeg tør å sove mellom de to avtalene heller, hehe. Jeg er småperfeksjonistisk og henger meg fort opp i småe bagateller som gnikker og gnuer og brenner seg fast til hjernen min, litt som en tatovering innimellom uten at jeg skal skrive mer om tatoveringer, siden jeg blir fort uvell og svimmel av det.
Men nå skal jeg enten ta oppvaska, eller gjøre noe random og ikke så viktig. Skal i hvertfall ikke sove. Heldigvis er jeg ikke supertrett nå uansett, bare litt irritert.
Ønsker alle sammen en god onsdag Vi reblogges! 🙂
Ps: Sjekket for noen dager siden bloggarkivet mitt for Desember 2011. Da så jeg at det nederste innlegget som lå der var fra 6. desember. Mens alle innleggene fra 1-5. Desember ikke ligger der, og det er heller ingen “Vis side 2”-knapp i arkivet. Noen som vet om jeg har mulighet til å gjøre om på grensen for hvor mange innlegg som skal vises i et arkiv eller under en kategori samtidlig? 🙂Innleggene fra 1-5.desember er ikke borte, for de finner jeg i kategoriene jeg har lagt de i, men altså; noen som har noen koder for å fikse dette?
Skrev i natt eller når det var et nytt dikt, veldig lite på rim… Skrev egentlig bare det som falt ut av hodet på meg, og ga bare faen i å få ordene til å klinge.. Jeg har ikke sovet i hele natt. Jeg la meg litt etter 00.00-tiden… Slo av lyset, dro meg godt under dyna og håpet på å få sove… Men i natt fikk jeg ikke det… Da klokken var litt over 04 sto jeg opp igjen etter å prøvet å sovet i 4 timer cirka… Bestemte meg da for å gjøre noe for å fokusere meg vekk fra depresjonen, ensomheten og smerten jeg bærer på psykisk, ved å lage et vulgært innlegg om det mannlige kjønnsorganet…
Det hjalp ikke noe i hvertfall. Det gjorde ikke noe verre, men jeg klarte ikke å få det innlegget til å bli en distraheringsmanøver, som jeg håpet på… Prøver å høre på musikk, og prøver å unngå de sangene som er for trist og minner meg om vanskelige ting… Føler ikke det hjelper spessielt heller. Julaften satt jeg alene hele dagen, snakket ikke med noen, alle var opptatt med sitt. Skal sies jeg var invitert til både pappa og mamma, men var også da ikke i humør til at jeg orket tanken på noe familiejulemiddag. Verken der eller her… Jeg liker generelt ikke jula… Det eneste jeg ønsket meg den dagen, altså lørdag, var å ha noen å snakke med… Men det har jeg skrevet så om før…
Det er nå snart et halvår siden jeg har hørt ordentlig fra en av mine beste venner… Jeg ringte henne 4-5 ganger på julaften, men hun tok ikke telefonen. Siden august har jeg sendt henne noen få meldinger i måneden.. Ikke mange, for jeg er redd for å virke masete eller til bry… I de meldingene har det som regel bare stått at jeg ønsker henne en god dag, håper at hun har det bra, og at jeg er glad i henne. Fått bare svar fra henne en gang siden august… I dag toppet frustrasjonen og depresjonen seg enda ett hakk: Ei annen venninne som er nesten like gammel som hun jeg beskrev i sted skulle være i Oppdal i 5-6 dager denne jula, noe hun har vært. I 11-tiden i dag fikk jeg vite at hun dessverre var på vei hjem igjen i dag, og at det ikke ble tid til at vi kunne møtes denne gangen heller, var alt for mange andre å besøke.
Så nå sliter jeg med meg selv. Har regelmessig slitt veldig lenge, og prøvd å snakke minst mulig om det til de få vennene jeg har på Skype som IKKE bor i nærheten, dessverre. For når jeg først snakker med noen nå, vil jeg ikke snakke om triste ting om meg selv. Jeg vil mer enn gjerne høre på hva andre har og si, og vise at jeg bryr meg om andre, men jeg hater å snakke om mitt. Jeg ønsker bare å vise at jeg kan noe, og ønsker å gjøre sånn at de vennene jeg skulle ønske jeg hadde mer kontakt med, kanskje kunne ha mer lyst til å snakke med meg.. Er nesten blitt sykelig opptatt av å prøve å overbevise andre, og ikke minst meg selv om at jeg kan noe og er noe… Men det siste året har ting bare gått nedover…
Og på toppen av alt dette sitter jeg og gruer meg til nyttårsaften som er enda en dag hvor mange er i lag med venner og kjære, og jeg kommer til å sitte alene, uten noen å snakke med, ikke en gang på Skype… Og attpåtil er engstelig, fordi jeg generelt blir urolig og deprimert av å vite at samtidlige venner koser seg med alkohol på nyttårsaften… Og, for dere som har fulgt meg en stund, vet dere hvor deprimert og redd jeg blir på datoer og tider hvor det er drikking…
I dag har jeg mildt sagt lav selvtillitt, lav tro på at jeg vil oppleve noe mange gode ting før jeg dør… Og syns mildt sagt at alt bare virker meningsløst og tomt. Gjort noe i dag jeg ikke har gjort på minst et halvår… Kjøpt med en stor bærepose med snop, for å trøstespise… For jeg vet at når jeg dytter i meg nok sukker så får jeg kanskje til å gråte litt, noe jeg sliter med ellers….
(GNI DETTE INN! Jeg har ikke spist noe godterier eller noe på flere måneder, og det er IKKE sukker og kosthold som har skylla for at jeg har en nedtur. For det har jeg hatt lenge! I skrivende stund har jeg enda ikke åpnet noe av det på bildet.. Men i dag ønsker jeg bare å nå absolutt lavbunn, og det kan jeg klare ved overdosering av sukker, så kanskje jeg får grått litt i løpet av dagen… Skal jeg først ha det jævlig så…)
Så er ikke sikkert jeg legger ut så mye flere innlegg i dag… Har tre mål for nyåret… 1. spare penger til å reise bort til noen venner en helg eller gjerne lengre… 2. tørre å ta tog eller buss alene fra Oppdal til et annet sted. 3. eventuelt sjekke inn på hotelll, siden de fleste vennene jeg har er i 16 årsalderen og har foreldre de bor til som ikke kjenner meg, og blablabla.. Selvmordstankene er tilbake, og det er egentlig ikke noe nytt. For de har jeg hatt i regelmessige bølger lenge. Men jeg liker ikke å skrive noe om det, fordi jeg vet at det er enkelte som blir engstelig av det, og det siste jeg vil er å skuffe noen, eller å skremme noen… Fordi jeg vet hvor jævlig det er å være redd for at noen skal ta livet sitt selv, noe jeg også har opplevd har skjedd for 2 år siden…Og jeg unner ingen den følelsen av å sitte igjen etter at noen har tatt sitt eget liv, bare følte for å skrive ned mest mulig nå… Så unnskyld til alle sammen…
Ikke bedre enn originalen, og ikke i nærheten, men fant denne coverlåta av “Running to the edge of the world” ved tilfeldig søk nå nettopp:
Det eneste jeg ønsker nå, er å ha noen rundt meg, det har jeg ikke hatt på et halvårstid… Sånn ordentlig… I Oppdal fins det ingen som har tid, eller som svarer meg verken når jeg ringer eller sender melding… Vi blogges!
