Kan egentlig ikke si nøyaktig hva det er, eller hvorfor. Jeg har bare mange små tanker rundt dette. Saken er jeg har ikke matlyst. Har ikke spist så mye som en bollesmule i hele dag… Jeg er daff og riktignok i svakere form enn om jeg hadde spist… Men jeg er rett og slett ikke motivert til noe. Jeg savner ei veldig spessiell venninne jeg ikke har sett stort av siden tidlig i august… Det er jul, jeg hater jul…
TIL ALLE SOM KUN SER PÅ BILDER OG IKKE LESER: Dette innlegget er ikke et innlegg om smørkrise og lavkarbo!
Det er også en god del andre ting, men jeg orker ikke gå inn på det. Det er gamle ting som jeg alerede har skrevet før. Ensomhetsfølelse, savnet etter en helt spessiell venninne jeg tilbrang en del tid med i sommer og vår, jeg kan ikke forda å lese om julebord og andre innlegg som har med festing og alkohol å gjøre, og blablabla… Mange mindre og større ting som har klumpet seg sammen. Jeg vil ikke spise, og tenker at hvem faen hadde reagert om jeg hadde tyntet helt bort? Sånn egentlig…
Sannheten vet jeg, det er flere som hadde blitt veldig lei seg da, og jeg vet det… Bare skriver det jeg tenker innimellom… Kan ikke noe for det, og det er heller ikke noen andre sin skyld at jeg lever med selvforakt! Mine venner er verdens beste de. Og jeg kunne forsåvidt trådd mer til for å møtt de jeg også. Har nesten nobody i Oppdal, den beste vennen jeg har i nærheten av Oppdal har aldri tid, og de fleste andre bor milevis unna, som i 7-10 timer unna med bil…
Vet at jeg bør spise, men jeg bare utsetter det. Jeg har ikke store matlysten, og motivasjonen er ikke skryteaktig stor!
Hater ensomheten, takler ikke å tenke på meg selv, og min situasjon. Bruker mest mulig distrasjonsverktøy som å lese Nemi, lese blogger, tegne, skrive, spille, se film… Men det er grenser for hvor mye det klarer å dekke for, og distrahere også…
Jeg vet egentlig ikke hvem jeg prøver å lure. Det er ikke det at det har blitt snakket om så mange ganger heller, egentlig. Hvordan klarer jeg egentlig si noe, som jeg vet ikke er sant? Jeg snakker om tiden som er nå, jeg sliter. I det siste har jeg prøvd konstant å ikke snakke om det, fordi jeg alerede har skrevet og sagt så mye om meg selv.
Sannheten er at jeg liker virkelig ikke å fremmstille meg selv som deprimert, ensom og slike ting, spessielt ikke når så mange av mine venner koser seg og smiler og ler. Jeg har ikke noe i mot julen i seg selv… Jeg kan høre på julesanger, jeg kan se adventskalendere på tv. Jeg kunne sikkert hatt et juletre om jeg hadde giddet også.
Det er ikke julen i seg selv… Det er bare den samme følsen jeg får i helgene og slikt ellers. Når jeg vet at noen og en hver foreksempel er på en pubb, et hotell, hjemme hos noen eller noe annet og koser seg kjempemasse i selskap med andre. Også er jeg bare han fyren med kraftig angst for å være til stede hvor folk drikker, uansett mengde og type alkohol. Jeg tørr ikke være med ned på bryggeriet i helgene eller andre steder med flere ukjente mennesker. Er så redd for at en eller annen skal komme med morsomheter på mine vegne, uten å egentlig mene noe vondt med det. Tar ting veldig følsomt og personlig, og kan bli fort lei meg og bare få selvmordstanker igjen..
Har ikke selvmordstanker akkurat nå… Men jeg skulle ønske jeg ikke eksisterte nå. Jeg skal IKKE tilbringe jul med noen av familien. De drikker ikke særlig alkhol, og har heller ikke mange ukjente gjester. Men jeg føler meg bare mer ensom som regel med familie enn når jeg er alene. Fordi vi er så forskjellige.
Åh, om jeg bare hadde noen spessielle venner med i Oppdal som jeg ikke har vokst fra, eller som jeg passet bra sammen med i lengden nå. Det har jeg jo ikke. Og jeg orker ikke lete mer i denne bygda. Hvorfor skal livet være så hardt? Hadde jeg hatt en kjæreste eller noe, så hadde dere sikkert aldri lest ett eneste negativt ord. Da kunne jeg sikkert klart å skrive et positivt ord om religion og Jehovas vitne til og med. Men er 20 år gammel jomfru. Aldri kysset, aldri hatt sex, aldri hatt forhold i barnehagen. Jeg sliter så sterkt med å tro på meg selv, at det produserer en jevnlig negativitet i det sosiale, og det orker heller ikke andre i lengden.
Dere har sikkert sett at bloggen min har vært mer preget av oppmerksomhet til venner for tiden. Og det er fordi jeg i denne tiden tenker ekstremt på hvor mye jeg skulle ønske at jeg hadde de få vennene jeg har funnet på nettet, at de bodde nærmere. Jeg savner kort sagt mennesker jeg aldri har møtt, men likevel utvekslet mye koselig snakk med, via cam på Skype/msn, ordveksling på blogg eller mail, eller sms. Jeg skulle sånn ønske at jeg kunne vært hos dere alle, dere som jeg snakker med eller har så grei kontakt med enten her over blogg (som i kommentarer og private meldinger) og de som jeg snakker med på Skype/msn daglig. Dere vet hvem dere er alle sammen, det burde dere i hvertfall vite. Og jeg vil ønske dere en god jul, og fin tid videre.
Har i et innlegg tidligere skrevet navn på de menneskene jeg har best og mest til overs med på blogg.no/livet mitt, og jeg sier det til dere igjen; er så glad i dere. Og dere er i tankene og hjertet mitt hver eneste dag.
Hva skal jeg si? Jeg har bare lyst til å gråte. I natt innså jeg igjen hvor ensom jeg egentlig er. Ingen ting er noen gang som man tror.
Man håper og tror. Gir seg selv, livet og andre stadig nye sjanser. Men skuffelsen kommer alltid. Har ikke følt meg så ensom og deprimert som NÅ, på lenge.
Natt til i dag startet bra, men så skjedde det. Nå må jeg starte fra bunn igjen. Forandringer har skjedd. Større enn jeg liker.
Ingen gravkiste er stor nok for mine frustrasjoner. Ingen vegg kan sperre inne min frykt. Jeg lever i en verden fult av virus. En verden fult av motgang. Et liv uten mening.
Jeg er tom Jeg vet ikke hva som skjer med meg, men jeg er tom jeg vil så gjerne blogge, og være kreativ, men nei – jeg er tom jeg glor rundt omkring, på nettet, på inspirasjonsjakt blablabla, finner jeg noe? ikke en pøkk!
jeg tar på meg støvletene mine, hiver på meg jakka, jeg går ut hva er det jeg finner? intet stort, ikke inspirasjon i hvertfall det er ikke det at det ikke finnes, jeg bare finner det ikke det er noe med meg, som er forandret, siden når? vet ikke…
jeg hater å være den jeg er nå. den uinspirerte sædtomme kuken i trøndelag en titt ut fra vinduet jeg tar – joda, skyene lever fortsatt sola, den parasitten, den gjemmer seg nå, anonyme jævel
jeg vil leve, men har dødd for mye i det siste gått for mye på mitt eget gulv vanskelig for å spasere videre jeg er tom
en gråsone, en tåke, et hav av murvegg jeg kan lett knuse den, men glemt hvordan jeg ber sårt om hjelp, jeg Aylar Von Kuklinski trenger deg! jeg trenger dine ord, og ja jeg vet dette er ynkelig
men jeg er i hvertfall ærlig, jeg ber om ditt ord dra meg etter propellen, og start motoren i meg dra meg opp, dra meg ned, forså kraftig opp igjen jeg trenger deg kjære bloggleser
uten deg er jeg intet mer enn en tom elefant en elefant uten gress, en elefant uten flokk en tom elefant, uten sitt sirkus, sin jungel bare en ussel elefant på avføringsmiddel, uten at det er mer å tømme, og det gjør meg så sår
jeg er tom! (Aylar Von Kuklinski, 15. november 2011)
♥ Vi blogges ♥
Reklame: Ta turen innom Kiddys fantastiske blogg. En 21 år ung jente som med en designer i maven! 🙂 kiddys.blogg.no
Er generelt ikke noe glad i tanken på tabletter, medisiner eller noe annet i den gata… Men skal ærlig innrømme at tanken om å finne noe som slår meg ut i cirka 48 timer konstant frister.. Jeg vil ikke være til stede akkurat nå. I dag føler jeg meg ikke sliten eller utmattet eller noe på den måten, som tidligere. Men veldig vondt å leve akkurat i dag. Det har selvfølgelig ikke skjedd noe nytt, men det er jo helg og det er også høst.
(bilde tatt fra: bloggersbase.com)
Har så utrolig lyst til å gjøre noe drasisk som gjør at jeg svimer og av og faktisk sovner stille inn frem til mandag igjen, jeg orker ikke å leve med alle tankene jeg har inne i hode mitt nå. Å skrive kommentarer som at det ikke hjelper å bure seg inne, hjelper meg lite nå. For det er mulig det, men for meg hjelper det heller ikke å gå ut nå, for da lover jeg dere at jeg blir enda mer lengre nede etterpå. Er så mye som minner meg om ting jeg ikke liker hvis jeg går ut, ting jeg har psykiske plager av å tenke på…
Er så skrekkelig alene, hvert sekund. Dette er ikke akkuat det første innlegget jeg skriver innen for dette temaet, og jeg kan love at det ikke er det siste heller. Jeg har rett og slett ikke noe å fylle tiden nok med. I Oppdal er det ingen aktiviteter som jeg ver velkommen i, eller som jeg mestrer eller forstår. Jeg har kjempeproblemer med å henge med i mange sosiale spilleregler hos folk flest, og folk flest vil meg helst død. Jeg vet det, og jeg vil det selv også. Det eneste som holder meg oppe er de få vennene jeg har kontakt med over nettet nå. hadde jeg ikke hatt litt kontakt med noen av dem hadde jeg sikkert tatt kjøkkenkniven og skjært opp blodårene mine for flere måneder…
(bilde tatt fra: bhavasetuve.blogspot.com)
Nekter å legge meg inn noen sted, det gjør jeg bare ikke. Og jeg liker ikke å snakke med leger og folk som har utdanning på å hjelpe. Har mye mer ut av å snakke med andre som faktisk har opplevd ting selv, fremfor de som bare har utdannet seg til å vite litt om hvordan de liksom skal hjelpe folk i min situasjon. Det er store forskjeller på venner som faktisk har opplevd noe, og leger, terapauter og psykologer som bare har fått det inn via en skole eller lignende.
Har så forferdelig lyst til å foreksempel bare flytte til min gode venninne Mira, ikke flytte til henne, den belastningen vil jeg ikke kaste på noen. Men i hvertfall flytte nærmere i samme distrikt, som perr dags dato er mange, mange, MANGE mil unna Oppdal.
De eneste som forstår noe som helst av meg er folk jeg kun har kommunisert med over blogg, msn (webcam), sms og telefon. Folk i Oppdal og Rennebu forstår kanskje 5/40 del bare, og det er langt fra nok… Føler rett og slett som om det er ingen i Oppdal og eller Rennebu som bryr seg. Vet at enkelte absolutt faktisk ikke har tid, av gode årsaker, men er flere jeg ganske sikkert kan si bare gir blaffen også. Og hva kan jeg kreve? Ikke en dritt, ikke en dritt. Det eneste valget jeg har i mine øyne er å gjøre verden en tjeneste ved å holde mest mulig kjeft, eksistere minst mulig slik at folk får fred og slipper å vite av mine depresive problemer og heller smile litt mer og late som om ting er bedre, eller så er det å manne seg opp til et stevnemøte med mannen med jåen….
(bilde tatt fra: http://www.internetphotos.ne)
Hardt og brutalt er både livet og døden, forskjellen er at døden slipper man å føle. Og jeg driter i at dere ser på meg som en egoistit av disse ordene. For jeg skriver bare det jeg tenker og faktisk føler og tror på!
Vi blogges
Reklame: Ta turen innom Kiddys fantastiske blogg. En 21 år ung jente som med en designer i maven! 🙂 kiddys.blogg.no
I skrivende stund er jeg 20 år gammel. 20 år er brukt opp av livet mitt, vet ikke hvor lenge jeg har igjen. Jeg vet at jeg fremdeles er ung, men jeg føler meg som en gammel pernsjonist som ingen vil ha. Er alene stort sett hver dag, veldig ensom, og veldig mye av tiden av livet mitt har jeg vært ensom, alltid slitt med å kommunisere og få møtt andre folk…
Det er spessielt en tanke den siste tiden som har dukket opp. Akkurat som jeg ikke hadde nok negativitet av tanker fra før. Jeg tenker nå veldig mye på det faktumet at alt en gang skal ta slutt. At jeg som alle andre skal dø. Jeg skal dø, alle jeg kjenner skal dø. Og jo mer opptatt folk er, og jo mindre mulighet folk har til å møttes, desto verre blir det. Jeg savner virkelig vennene mine. Håper virkelig at jeg snart kan spare litt penger sånn at jeg kan reise noen mil for å besøke noen av de mer likesinnede vennene jeg har som ikke bor i Oppdal. For her i bygda har jeg som sagt ingen som har tid, noen gang. Har vært alene i nesten hele år. Og tanken på at det skal fortsette slik og forbli slik til den gangen noen få mennesker står rundt et hull hvor en kiste med meg i senkes ned, er vond. Og jeg plages av tanker som dette svært ofte nå.
Jeg vil ikke dø…. Noen ganger tenker jeg på å ta mitt eget liv, fordi jeg ikke orker depresjonen og smertene lenger. Men samtidlig så er jeg livredd for å dø for tidlig. Og i skrivende stund har jeg opplevd svært lite i livet. Jeg er så uerfaren, det meste i livet har jeg gjort alene, uten at noen har kan vitne det med meg. Kjære verden, jeg har bare et ønske i livet nå. Og det er å få møtt enkelte mennesker noe oftere. Tanken på at alt kan ta slutt før jeg i det minste har opplevd å være litt lykkelig i livet med noen venner, er forkastelig stor, og jeg prøver å distrahere meg vekk fra disse tankene veldig ofte. Samtidlig begynner jeg å bli sliten, bruker veldig mye krefter på å distrahere meg mest mulig fra disse tankene ved å gjøre andre ting, og det er veldig lite som fungerer for meg nå. Prøvd å sett flere filmer, løpt lengre løpeturer, gått rundt i Oppdal sentrum i håp om å møte noen som har tid til en prat, sendt på enkelte av de få jeg vet av i Oppdal en sms i håp om at noen har tid, lest i bøker, tegneserier, tatt oppvaska, støvsuging… Prøvd mye, men uansett hva jeg prøver på, så tenker jeg fremdeles disse uønskede tankene mens jeg gjør disse tingene. Tankene er der om natta like mye som dagen, og får ikke sovet noe særlig godt lenger. Om natta forfølger disse tankene meg i drømmene mine. Jeg drømmer om enkeltpersoner jeg savner så mye at jeg bare vil gråte, jeg drømmer om personer jeg kun har snakket med over msn og bloggen og facebook, som jeg enda ikke har fått møtt… Og når jeg våkner opp fra disse drømmene våkner jeg til en forsterket depresjon, et enda sterkere savn etter å dele tid med noen som jeg har noen fellesinteresser med.
I Oppdal har jeg lett etter likesinnede lenge. Jeg har gått ut, gitt folk en sjanse. Jeg har hatt noen venner i Oppdal, men enten så har de “dumpet” meg som venn på grunn av diversje årsaker jeg egentlig ikke vet hva er, fordi de fleste som har plutselig trukket seg unna har gjort det uten å gitt en eneste forklaring. Eller så har de flyttet, har fortsatt veldig grei kontakt med noen som jeg har kjent her på Oppdal og som virkelig er en god venn for meg, bare så synd at vedkommende i dag bor så mange mil unna. Men det er en person som jeg i hvertfall vet aksepterer meg for den jeg er, og vedkommende ønsker også veldig gjerne meg på besøk, så må bare spare litt sånn at jeg i hvertfall har penger til togreisen.
Jeg har både fastlege, terapaut og støttekontakt som jeg snakker med ukentlig. Men jeg føler ikke at det hjelper. Jeg føler at det hjelper meg mye mer å snakke med folk som har opplevd en del ting selv. Leger, terapauter og den slags har ikke nødvendigvis kunnskap om hvordan ting føles, selv om de har en viss utdanning på å hjelpe folk. Vennen min som bodde i Oppdal frem til h*n flyttet i år har opplevd en god del, og det er en person som jeg har mye mer glede av å snakke ut med, og spessielt siden h*n har opplevd så mye selv så føles det mer ekte når vi snakker, i motsetning til når jeg snakker med feks terapaut, psykolog, støttekontakt… Er det noen som ikke forstår hva jeg mener?
Vel, ja… Så er det en ting til, og det er at jeg nesten har sluttet å snakke med noen om meg og mitt. Selv den vennen jeg nevnte i sted. Vi snakket over msn i går, og vedkommende sa at h*n ønsket at jeg godt kunne snakke med h*n om det var noe, og at h*n syns det gjør vondt å vite at jeg har det så vanskelig som jeg har det. Ble ikke så jeg skrev noe særlig til vedkommende om noe konktret, fordi jeg vil ikke at folk skal huske meg som han som hadde det vanskelig, blant annet fordi jeg er redd for folk skal gå fortere lei meg da. Jeg vil ikke miste flere nå. Jeg vil bare være han fyren som fant på morsomme og kreative ting, han som var der for folk som trengte det, han som gledet folk og aldri krevde noe selv. Jeg vil ikke være til bry for noen, jeg hater den delen av meg som snakker om seg selv. Den “eneste” jeg skriver til om problemene og tankene mine nå, er bloggen. Jeg vil virkelig ikke snakke om mitt, når jeg snakker med noen. Da vil jeg snakke om alt annet, ting som folk syns er hyggeligere og kulere. Har et gigantisk selvbildeproblem!
Mange tror at jeg sikkert ikke har noe særlig problem med selvbilde, spessielt siden jeg gjør og skriver så mye rart på bloggen. Og også siden jeg tørr å kle meg og til tider sminke meg som jeg selv vil se ut som, fordi det er den personen jeg er. Ja, jeg gjør mye rart, men jeg har likevel store problemer med meg selv. Selv om jeg kanskje er en av ikke så veldig mange som tørr å gå i de klærne jeg vil selv og slik, så har jeg likevel stor angst for å dumme meg ut face2face. Det å dumme meg ut på bloggen og skape liv her, det har jeg ikke noe problem med. Men utenom det så har jeg virkelig store problemer med å omgås andre. Her på bloggen lever jeg mitt eget liv og er ikke redd for noe. Men utenom bloggen har jeg et helt annet liv, og vil at folk skal vite at jeg er ikke nødvendigvis helt den samme her inne som utenfor bloggen. Jeg skriver det jeg mener, det gjør jeg. Men jeg er langt i fra så tøff og selvsikker utenfor bloggen, som inn, foreksempel!
Jeg får ukentlig kommentarer fra folk som leser bloggen min om at folk digger det jeg legger ut og syns jeg er tøff som tørr. Og noen har til og med skrevet at jeg er et forbilde for mange, for meg så virker det bare totalt fjernt! Ser ikke på meg selv som tøff i hele tatt. Ikke det grann! Jeg er stolt over meg selv for alt jeg har lagt ut på bloggen, til og med de kritiske innleggene om religion, rosabloggere er jeg stolt av. Angrer ikke på noe som helst jeg har skrevet eller lagt ut her på bloggen! Angrer egentlig sjelden på ting jeg gjør, det er verre med det jeg ikke gjør! De menneskene som tror jeg er satanist og ikke en gang gidder å gi meg en sjanse for at de selv foreksempel er religion kommer jeg ikke til å gå i lag med uansett. Og må si det igjen. Jeg er absolutt ikke noen tilhenger av verken kristendommen eller noen andre religion, og hadde ikke tatt betalt for å brent en bibel, men jeg aksepterer likevel at folk er religiøs. Jeg dømmer ikke menneskene som er religiøs. De eneste menneskene jeg dømmer er de som selv dømmer og tror de er bedre! Skjønner at mange har problemer med å forstå den forskjellen, men det er slik det er. Og med det mener jeg heller ikke nødvendigvis at religiøse dømmer mer enn ikke-religiøse! Men jeg hater religion, men det er ikke det samme som at jeg nødvendigvis hater religiøse mennesker og ikke vil være venn med dem. Jeg har ei veldig god venninne som foreksempel hater skrekkfilmer og har null til overs med Marilyn Manson, likevel er vi veldig gode venner og jeg dømmer henne ikke på grunn av det, bare fordi jeg selv elsker skrekkfilmer og Marilyn Manson, og hun nærmest det motsatte! Skjønner dere hva jeg sier?
Ok, da tror jeg at jeg skal runne av. Ble litt langt dette innlegget, og ble litt flere temaer enn jeg hadde tenkt i utgangspunktet. Men det ble nå en gang slik denne gangen. Ønsker alle sammen en god og finfin tirsdagsettermiddag videre! Håper dere har det bra, og hvis det er noen som ønsker å bli bedre kjent med meg så hadde jeg satt stor pris på om noen turte. Jeg trenger flere venner, erstatter aldri noen, er ikke en slik som dumper noen venner til fordel for “noe bedre”. Så hvis noen her sliter litt med samme ting som meg, og ønsker å bli bedre kjent så hadde det vært veldig hyggelig. Til og med om du er religiøs så kunne jeg tenkt meg å bli bedre kjent! Folk som aksepterer meg, aksepterer jeg tilbake! Selv om man ikke liker alle sidene og interessene til folk rundt seg, så kan jeg likevel akseptere MENNESKENE som liker de tingene, og tror på det. Må bare gni det inn, for det er tydeligvis mange som har missforstått meg på flere punkter i det siste.
Vel, da skal jeg runne av! ♥ Ønsker alle sammen en god tirsdag, klemmer til de som vil ha ♥ Vi blogges!
Reklame: Ta turen innom Kiddys fantastiske blogg. En 21 år ung jente som med en designer i maven! 🙂 kiddys.blogg.no
Så er det tilbake. Deppe-innlegget mitt, nok en gang. Jeg vet det ikke er oppmuntrende å være på bloggen min spessielt for tiden, men dette er alt jeg har å skrive.
Jeg vet virkelig ikke hvem jeg er lenger, jeg vet ikke hvem noen er lenger. Jeg tror stadig en ting, men så finner jeg ut noe helt annet. Og noe helt annet er som regel ikke positivt eller godt for mitt tilfelle. Livet mitt går som regel på å bygge opp forhåpninger, glede og håp en stund… Men så skal alt faen meg rives ned brutalt, gang på gang… Folk sier at man blir sterkere av det som ikke dreper en? Vet dere hva, jeg føler at for hver gang ting skjærer seg, så blir alt bare verre.
Orket og taklet mer motgang for 2 år siden enn jeg er i stand til nå. Og enda mer for 4 år siden. Jeg klarer nesten ikke tenke og huske positivt lenger. De positive stundene i livet mitt blir bare færre og færre for verdt år. Stadig oftere og oftere baller alt på seg. Folk svikter, eller så er det jeg som svikter dem. Jeg kan kanskje finne noen jeg har god kontakt med en stund, men så en dag så ryker tauet, og vi driver avgårde i hver vår retning. Og jeg blir igjen sittende alene, hardere forslått enn noen gang.
Alt jeg vil er bare å finne noen få venner som jeg kan beholde en stund… Hvorfor skal jeg aldri klare det? Det skal også¨sies at jeg syns det er drittøft å ha fylt 20 uten å hatt en eneste kjæreste…. Av klassen min både fra barneskolen og ungdomskolen OG den klassen jeg gikk i på videregående er jeg den eneste som har vært singel hele livet. Hva er så galt med meg? Prøver så godt jeg kan vær dag og natt… Det med kjæreste er ikke det viktigste, og jeg vet at kjærestegreier er uvervurdert og alt det der…. Men jeg klarer ikke en gang å ha venner. Jeg er alt for sær. og for mange alt for impulsiv. Hvordan kan jeg i hele tatt tenke at noen kan forstå og holde ut med meg, når jeg ikke engang kan holde ut med meg selv?
Jeg har maksimal lav selvillitt nå, og ser for meg døden komme og hente meg om 2-3 år… Skjer det ikke noe snart kommer jeg til å dø av kraftig depresjon. Å ta mitt eget liv er jeg for feig til. Klarer ikke noe selv. Ikke en dritt. Bare å skrive patetiske drittinnlegg her inne. Det klarer jeg. Men ikke noe mer, ikke nå lenger.. Jeg har hørt at man faktisk kan dø av sorg og depresjon, og jeg kommer til å gjøre det… Har skjønt det lenge, og det er greit. For dette livet makter jeg ikke stort lenger.
Helt siden jeg var veldig liten har jeg skjønt at noe er galt med meg, veldig galt. Og jeg skulle ALDRI, kommet til denne verden. Aldri!
Unnskyld for nok et nedvergende innlegg. Og jaaaaaa, jeg vet at ingen vinner på å være negativ. Men jeg skriver bare hva jeg føler og tenker, og opplever! The true!
Vet ikke helt hva det er med meg lenger jeg… For snart en måned siden slettet jeg facebook-siden min, og nå vurderer jeg virkelig å slette bloggen min og bare forsvinne helt. Orker ikke mer av dette livet jeg lever nå. Er så lei, så deprimert. Nærmest på gråten, men får ikke til å gråte…
Er som om det går automatisk sperre mot gråting for meg. Er så lei av å være alene hele tiden, skulle så ønske at de få jeg har kontakt med for tiden ikke bodde så mange mil unna. Spessielt ei av de, som jeg har funnet ut at jeg elsker veldig sterkt nå.
Er det noe vits i at jeg går til terapi, at jeg går på jobb? Nei, ingenting funker lenger! Ikke som før. Faen å…
Nå og da snakkes det om at jeg skal møte noen av de vennene jeg har best kontakt med over nettet i dag, enten at jeg reiser dit, eller omvendt. Men jeg vet ikke jeg. Er så vant til at ingeting blir noe av. Har levd i håp og tro så lenge, at jeg tror rett og slett ikke på noe bedre liv, med likesinnede forståelse og kjærlighet lenger…
Jeg med min angst kommer aldri til å klare å gjøre noe, klarer aldri til å psyke meg til å ta togen bort til noen, og det vil aldri heller skje at jeg får besøk fra noen utenifra heller. Her i Oppdal har jeg ingen… Alt jeg tar i mister jeg. Har kanskje noen en stund, men så finner folk ut at jeg er kjedelig og ubrukelig, og teit. Så glir de unna som alle andre… God jævla natt! Nå er jeg så lei av meg selv at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre…
Er så jævlig mildt sagt drittlei… Klokken er i skrivende stund 04.41, jeg er svimmel som pokker. Jeg er kvalm. Kroppen min er urolig, puster urolig. Jeg er så lei av alt, lei av at alle dagene er så like. Står opp hver dag til en dag jeg skal leve helt alene. Ingen har tid, alle har enten barn, familie, jobb eller skole å prioritere. Slik har det vært i snart et halvår nå, igjen er det flere her som jeg kunne møtt oftere, men som jeg ikke har mye felles med. Det er flere jeg snakker med om dagen som jeg snakker godt sammen med, men vet dere hva? De bor jo milevis unna, flere timer unna med tog…
For litt siden hadde jeg bare lyst til å gråte. Fikk ikke til. Ensomheten er en ting, men enda en ting er at jeg har andre uroligheter som plager meg. Tenkte for noen timer siden før jeg prøvde å legge meg på fremtiden. Er det meningen resten av livet mitt skal være så tomt, fattig, ensomt og energitappet som nå? Skal hver dag i resten av mitt patetiske liv mer eller mindre være som det siste året? Nei, faen altså… Vil mye heller dø enn å leve stort lengre som jeg gjør nå. Jeg er psykisk sliten, deprimert så til de grader. Frister så jævlig å ta en av de knivene jeg har i skuffen og bare kutte tråden, forsvinne. Dø! Jeg hater livet mitt. Hadde jeg vært født som en som var mer sosialt akseptert blant folk flest så hadde alt vært så anderledes. Men nå er jeg riktignok født som den jeg er, han fyren med asberger syndrom med totalt mangel på normale sosiale spilleevner som er akseptert hos folk flest. Og det gjør at folk flest trekker seg unna, og ikke vil assorieres med meg. Jeg er ikke noe bra menneske. Jeg er svak, sliten, deprimert, tom for livsglede, og hver eneste dag skulle jeg ønske at jeg IKKE bodde der jeg bor nå, at jeg heller bodde nærmere de flotte, få menneskene jeg snakker med over msn hver dag.
“Så flytt da!”. Mm, enkelt å si. Først må man søke jobb et sted, og det å flytte på ting jeg har er ikke gratis. Og jeg er slettes ikke rik. Har så stort fravær på skole og jobb oppover åra. Har ikke troen på noen lys fremtid. Kan noen fortelle meg hvorfor jeg ikke bare kan få lov til å dø nå? For jeg orker ikke de samme ensomme rutinene lenger… Ansvarsgruppen min har foreslått at jeg kan være med på noen møter en eller to ganger i uken med andre mennesker, som turer og slik. Men så er saken den at jeg vil heller være alene enn å være med der. For den gruppen det er snakk om er en god del eldre oppdalinger som kommer til å gjøre meg enda mer deprimert, fordi det er snakk om mennesker som jeg ikke har annet til felles med enn at vi sliter litt. Og det er det! Jeg vet godt selv hvordan jeg blir i nærheten av mennesker fra andre planeter i for lang stund. Lærere, psykologer, terapauter, eldre mennesker, kristne mennesker er blant mennesker som gjør meg mer deprimert som regel, enn selve ensomheten i seg selv!
Det er noen ytterst få mennesker som får meg til å føle meg levende perr dags dato, og de heter Sandra, Mira/Mariann, Sara, Marte, Kristine, Ingeborg, Miriam, Anneli, og Aud Helen. Ingen av de åtte menneskene bor i nærheten av Oppdal, ikke i nærheten i hele tatt. Og det er ikke noen av de sin feil, ikke min heller for den saks skyld. Hvorfor skal det være slik at de menneskene jeg trives best med bor så himla langt unna? Her i Oppdal bor det nesten bare folk fra en annen verden enn den jeg tilhører og forstår meg sosialt på, og forstår meg på i hele tatt.
Har tidligere også skrevet om ting som kan minne om at jeg mest sannsynlig har gitt meg selv lavt blodsukker. Uvariert kosthold, og at jeg nesten ikke spiser lenger overhode. Akkurat nå er det eneste jeg har i kjøleskape så lite at jeg kan ramse det opp lett: 3 brød, en halv pakke knekkebrød, litt knekkebrød og litt syltetøy, og en pakke ris, en pakke grøtris, og en pose macaroni. Og det er stort sett det samme jeg har fôret meg selv med i flere uker nå. Mer eller mindre. Eneste jeg har å drikke er vann, eller te uten sukker fordi jeg har tomt for sukker og sukketer og det som er… Men akkurat det SKAL jeg gjøre noe med klokken 16.00 i dag når jeg får lønn. Da skal jeg fylle opp kjøleskapet med mer varierte saker. Så bør jeg bli roe ned pengebruken på litt vel mye film, musikk og slik, tror jeg har brukt over 2000 kroner på hobbyting bare de siste 14 dagene, og lite på mat og drikke. Og det jeg har brukt på mat og drikke har som regel vært en veldig uvariert liste… Men i dag har jeg bestemt meg for å prøve å roe ned pengebruken på hobbyrelaterte ting.
Heller prøve å bruke mer på mer variert kosthold, og kanskje spare litt slik at jeg har råd til å rømme fra Oppdal snart noen ganger, og besøke noen av de gode venninnene jeg nevnte over. Som nesten er de eneste jeg har, og til dere 9 som det gjelder; jeg er utrolig glad i dere alle. Dere er mine beste venner! Takk for at dere er den dere er!
Okok, en siste ting, døgnrytmen min er IKKE bra. I går sov jeg store deler av dagen, og får derfor ikke sove nå i tillegg til at jeg er nokså deprimert og ute av meg på grunn av all ensomheten jeg er så lei av, og at jeg er svimmel på grunn av det såkalte “kostholdet” mitt som er noe fattig og uvariert.
Livet er en ensom marsj mot døden. Akkurat nå sitter jeg alene i min båt, seiler helt ensom. Forbi meg passerer det nå og da hyggelige mennesker som stopper, og vil være en venn. Etter en stund finner de ut at jeg er ikke så særlig å snakke med, så de ror videre og lar meg bli igjen. Jeg gidder ikke ro etter, gidder ikke være til bry.
“Ikke ro mot strømmen”, skriker folk. Det er det jeg gjør. Mens folk flest seiler med strømmer, seiler jeg mot den. Helt alene. Metervis unna ser jeg noen få andre som gjør som meg, men de er så langt unna at jeg ikke har sjans til å komme i deres båt. Og det er synd, vi er av samme ulla, og kunne varmet hverandre, hadde det ikke vært for avstanden som er så skrekkelig.
Vinden kommer, det blir kaldere. Mørket kommer, det blir mørkere, jeg har nå enda større problemer enn noen gang med å se klart. Jeg vil mest av alt stikke hode i vannet og drukne, eller satse på at pirajaene dreper meg. Jeg orker snart ikke ro lenger. Skulle jeg altså rodd sammen med de andre, eller skal jeg drukne meg. Å ro mot strømmen klarer jeg ikke lenger, ikke alene, ikke for meg selv.
Hm, jeg ser meg bak. Det er fortsatt litt fisk igjen i luka bak. Jeg vil sikkert dø snart uansett… Hvorfor ikke prøve litt til? Det kan jo hende at jeg faktisk får kontakt med de andre som ror samme vei som meg, selv om de er så langt unna at selv i kikkerten blir de som fluer i mørke, nesten helt usynlig. La gå… Jeg få ta tak, og ro noen tak til. Er jeg heldig kommer det en stor flodbølge og tar meg av dage snart. Orker ikke denne ensomme kampen lenger, kampen om å komme vekk fra ensomheten sammen med alle de andre. Jeg vil på den øya der 50 likesinnede har kommet seg, ikke på den øya hvor 10 000 mennesker, helt ulik meg bor, da vil jeg heller falle i havet og dø!
