Er generelt ikke noe glad i tanken på tabletter, medisiner eller noe annet i den gata… Men skal ærlig innrømme at tanken om å finne noe som slår meg ut i cirka 48 timer konstant frister.. Jeg vil ikke være til stede akkurat nå. I dag føler jeg meg ikke sliten eller utmattet eller noe på den måten, som tidligere. Men veldig vondt å leve akkurat i dag.
Det har selvfølgelig ikke skjedd noe nytt, men det er jo helg og det er også høst.

(bilde tatt fra: bloggersbase.com)

Har så utrolig lyst til å gjøre noe drasisk som gjør at jeg svimer og av og faktisk sovner stille inn frem til mandag igjen, jeg orker ikke å leve med alle tankene jeg har inne i hode mitt nå. Å skrive kommentarer som at det ikke hjelper å bure seg inne, hjelper meg lite nå. For det er mulig det, men for meg hjelper det heller ikke å gå ut nå, for da lover jeg dere at jeg blir enda mer lengre nede etterpå. Er så mye som minner meg om ting jeg ikke liker hvis jeg går ut, ting jeg har psykiske plager av å tenke på…

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Er så skrekkelig alene, hvert sekund. Dette er ikke akkuat det første innlegget jeg skriver innen for dette temaet, og jeg kan love at det ikke er det siste heller. Jeg har rett og slett ikke noe å fylle tiden nok med. I Oppdal er det ingen aktiviteter som jeg ver velkommen i, eller som jeg mestrer eller forstår. Jeg har kjempeproblemer med å henge med i mange sosiale spilleregler hos folk flest, og folk flest vil meg helst død. Jeg vet det, og jeg vil det selv også. Det eneste som holder meg oppe er de få vennene jeg har kontakt med over nettet nå. hadde jeg ikke hatt litt kontakt med noen av dem hadde jeg sikkert tatt kjøkkenkniven og skjært opp blodårene mine for flere måneder…

(bilde tatt fra: bhavasetuve.blogspot.com)

Nekter å legge meg inn noen sted, det gjør jeg bare ikke. Og jeg liker ikke å snakke med leger og folk som har utdanning på å hjelpe. Har mye mer ut av å snakke med andre som faktisk har opplevd ting selv, fremfor de som bare har utdannet seg til å vite litt om hvordan de liksom skal hjelpe folk i min situasjon. Det er store forskjeller på venner som faktisk har opplevd noe, og leger, terapauter og psykologer som bare har fått det inn via en skole eller lignende.

Har så forferdelig lyst til å foreksempel bare flytte til min gode venninne Mira, ikke flytte til henne, den belastningen vil jeg ikke kaste på noen. Men i hvertfall flytte nærmere i samme distrikt, som perr dags dato er mange, mange, MANGE mil unna Oppdal.

De eneste som forstår noe som helst av meg er folk jeg kun har kommunisert med over blogg, msn (webcam), sms og telefon. Folk i Oppdal og Rennebu forstår kanskje 5/40 del bare, og det er langt fra nok… Føler rett og slett som om det er ingen i Oppdal og eller Rennebu som bryr seg. Vet at enkelte absolutt faktisk ikke har tid, av gode årsaker, men er flere jeg ganske sikkert kan si bare gir blaffen også. Og hva kan jeg kreve? Ikke en dritt, ikke en dritt. Det eneste valget jeg har i mine øyne er å gjøre verden en tjeneste ved å holde mest mulig kjeft, eksistere minst mulig slik at folk får fred og slipper å vite av mine depresive problemer og heller smile litt mer og late som om ting er bedre, eller så er det å manne seg opp til et stevnemøte med mannen med jåen….

(bilde tatt fra: http://www.internetphotos.ne)

Hardt og brutalt er både livet og døden, forskjellen er at døden slipper man å føle. Og jeg driter i at dere ser på meg som en egoistit av disse ordene. For jeg skriver bare det jeg tenker og faktisk føler og tror på!

Vi blogges

Reklame: Ta turen innom Kiddys fantastiske blogg. En 21 år ung jente som med en designer i maven! 🙂
kiddys.blogg.no