I skrivende stund er jeg 20 år gammel. 20 år er brukt opp av livet mitt, vet ikke hvor lenge jeg har igjen.
Jeg vet at jeg fremdeles er ung, men jeg føler meg som en gammel pernsjonist som ingen vil ha.
Er alene stort sett hver dag, veldig ensom, og veldig mye av tiden av livet mitt har jeg vært ensom, alltid slitt med å kommunisere og få møtt andre folk…

Det er spessielt en tanke den siste tiden som har dukket opp. Akkurat som jeg ikke hadde nok negativitet av tanker fra før. Jeg tenker nå veldig mye på det faktumet at alt en gang skal ta slutt. At jeg som alle andre skal dø. Jeg skal dø, alle jeg kjenner skal dø. Og jo mer opptatt folk er, og jo mindre mulighet folk har til å møttes, desto verre blir det.
Jeg savner virkelig vennene mine. Håper virkelig at jeg snart kan spare litt penger sånn at jeg kan reise noen mil for å besøke noen av de mer likesinnede vennene jeg har som ikke bor i Oppdal. For her i bygda har jeg som sagt ingen som har tid, noen gang. Har vært alene i nesten hele år. Og tanken på at det skal fortsette slik og forbli slik til den gangen noen få mennesker står rundt et hull hvor en kiste med meg i senkes ned, er vond. Og jeg plages av tanker som dette svært ofte nå.

Jeg vil ikke dø…. Noen ganger tenker jeg på å ta mitt eget liv, fordi jeg ikke orker depresjonen og smertene lenger. Men samtidlig så er jeg livredd for å dø for tidlig. Og i skrivende stund har jeg opplevd svært lite i livet. Jeg er så uerfaren, det meste i livet har jeg gjort alene, uten at noen har kan vitne det med meg. Kjære verden, jeg har bare et ønske i livet nå. Og det er å få møtt enkelte mennesker noe oftere. Tanken på at alt kan ta slutt før jeg i det minste har opplevd å være litt lykkelig i livet med noen venner, er forkastelig stor, og jeg prøver å distrahere meg vekk fra disse tankene veldig ofte. Samtidlig begynner jeg å bli sliten, bruker veldig mye krefter på å distrahere meg mest mulig fra disse tankene ved å gjøre andre ting, og det er veldig lite som fungerer for meg nå. Prøvd å sett flere filmer, løpt lengre løpeturer, gått rundt i Oppdal sentrum i håp om å møte noen som har tid til en prat, sendt på enkelte av de få jeg vet av i Oppdal en sms i håp om at noen har tid, lest i bøker, tegneserier, tatt oppvaska, støvsuging… Prøvd mye, men uansett hva jeg prøver på, så tenker jeg fremdeles disse uønskede tankene mens jeg gjør disse tingene. Tankene er der om natta like mye som dagen, og får ikke sovet noe særlig godt lenger. Om natta forfølger disse tankene meg i drømmene mine. Jeg drømmer om enkeltpersoner jeg savner så mye at jeg bare vil gråte, jeg drømmer om personer jeg kun har snakket med over msn og bloggen og facebook, som jeg enda ikke har fått møtt… Og når jeg våkner opp fra disse drømmene våkner jeg til en forsterket depresjon, et enda sterkere savn etter å dele tid med noen som jeg har noen fellesinteresser med.

I Oppdal har jeg lett etter likesinnede lenge. Jeg har gått ut, gitt folk en sjanse. Jeg har hatt noen venner i Oppdal, men enten så har de “dumpet” meg som venn på grunn av diversje årsaker jeg egentlig ikke vet hva er, fordi de fleste som har plutselig trukket seg unna har gjort det uten å gitt en eneste forklaring. Eller så har de flyttet, har fortsatt veldig grei kontakt med noen som jeg har kjent her på Oppdal og som virkelig er en god venn for meg, bare så synd at vedkommende i dag bor så mange mil unna. Men det er en person som jeg i hvertfall vet aksepterer meg for den jeg er, og vedkommende ønsker også veldig gjerne meg på besøk, så må bare spare litt sånn at jeg i hvertfall har penger til togreisen.

Jeg har både fastlege, terapaut og støttekontakt som jeg snakker med ukentlig. Men jeg føler ikke at det hjelper. Jeg føler at det hjelper meg mye mer å snakke med folk som har opplevd en del ting selv. Leger, terapauter og den slags har ikke nødvendigvis kunnskap om hvordan ting føles, selv om de har en viss utdanning på å hjelpe folk. Vennen min som bodde i Oppdal frem til h*n flyttet i år har opplevd en god del, og det er en person som jeg har mye mer glede av å snakke ut med, og spessielt siden h*n har opplevd så mye selv så føles det mer ekte når vi snakker, i motsetning til når jeg snakker med feks terapaut, psykolog, støttekontakt… Er det noen som ikke forstår hva jeg mener?

Vel, ja… Så er det en ting til, og det er at jeg nesten har sluttet å snakke med noen om meg og mitt. Selv den vennen jeg nevnte i sted. Vi snakket over msn i går, og vedkommende sa at h*n ønsket at jeg godt kunne snakke med h*n om det var noe, og at h*n syns det gjør vondt å vite at jeg har det så vanskelig som jeg har det. Ble ikke så jeg skrev noe særlig til vedkommende om noe konktret, fordi jeg vil ikke at folk skal huske meg som han som hadde det vanskelig, blant annet fordi jeg er redd for folk skal gå fortere lei meg da. Jeg vil ikke miste flere nå. Jeg vil bare være han fyren som fant på morsomme og kreative ting, han som var der for folk som trengte det, han som gledet folk og aldri krevde noe selv. Jeg vil ikke være til bry for noen, jeg hater den delen av meg som snakker om seg selv. Den “eneste” jeg skriver til om problemene og tankene mine nå, er bloggen. Jeg vil virkelig ikke snakke om mitt, når jeg snakker med noen. Da vil jeg snakke om alt annet, ting som folk syns er hyggeligere og kulere. Har et gigantisk selvbildeproblem!

Mange tror at jeg sikkert ikke har noe særlig problem med selvbilde, spessielt siden jeg gjør og skriver så mye rart på bloggen. Og også siden jeg tørr å kle meg og til tider sminke meg som jeg selv vil se ut som, fordi det er den personen jeg er. Ja, jeg gjør mye rart, men jeg har likevel store problemer med meg selv. Selv om jeg kanskje er en av ikke så veldig mange som tørr å gå i de klærne jeg vil selv og slik, så har jeg likevel stor angst for å dumme meg ut face2face. Det å dumme meg ut på bloggen og skape liv her, det har jeg ikke noe problem med. Men utenom det så har jeg virkelig store problemer med å omgås andre. Her på bloggen lever jeg mitt eget liv og er ikke redd for noe. Men utenom bloggen har jeg et helt annet liv, og vil at folk skal vite at jeg er ikke nødvendigvis helt den samme her inne som utenfor bloggen. Jeg skriver det jeg mener, det gjør jeg. Men jeg er langt i fra så tøff og selvsikker utenfor bloggen, som inn, foreksempel!

Jeg får ukentlig kommentarer fra folk som leser bloggen min om at folk digger det jeg legger ut og syns jeg er tøff som tørr. Og noen har til og med skrevet at jeg er et forbilde for mange, for meg så virker det bare totalt fjernt! Ser ikke på meg selv som tøff i hele tatt. Ikke det grann! Jeg er stolt over meg selv for alt jeg har lagt ut på bloggen, til og med de kritiske innleggene om religion, rosabloggere er jeg stolt av. Angrer ikke på noe som helst jeg har skrevet eller lagt ut her på bloggen! Angrer egentlig sjelden på ting jeg gjør, det er verre med det jeg ikke gjør! De menneskene som tror jeg er satanist og ikke en gang gidder å gi meg en sjanse for at de selv foreksempel er religion kommer jeg ikke til å gå i lag med uansett. Og må si det igjen. Jeg er absolutt ikke noen tilhenger av verken kristendommen eller noen andre religion, og hadde ikke tatt betalt for å brent en bibel, men jeg aksepterer likevel at folk er religiøs. Jeg dømmer ikke menneskene som er religiøs. De eneste menneskene jeg dømmer er de som selv dømmer og tror de er bedre! Skjønner at mange har problemer med å forstå den forskjellen, men det er slik det er. Og med det mener jeg heller ikke nødvendigvis at religiøse dømmer mer enn ikke-religiøse! Men jeg hater religion, men det er ikke det samme som at jeg nødvendigvis hater religiøse mennesker og ikke vil være venn med dem. Jeg har ei veldig god venninne som foreksempel hater skrekkfilmer og har null til overs med Marilyn Manson, likevel er vi veldig gode venner og jeg dømmer henne ikke på grunn av det, bare fordi jeg selv elsker skrekkfilmer og Marilyn Manson, og hun nærmest det motsatte! Skjønner dere hva jeg sier?

Ok, da tror jeg at jeg skal runne av. Ble litt langt dette innlegget, og ble litt flere temaer enn jeg hadde tenkt i utgangspunktet. Men det ble nå en gang slik denne gangen.
Ønsker alle sammen en god og finfin tirsdagsettermiddag videre! Håper dere har det bra, og hvis det er noen som ønsker å bli bedre kjent med meg så hadde jeg satt stor pris på om noen turte. Jeg trenger flere venner, erstatter aldri noen, er ikke en slik som dumper noen venner til fordel for “noe bedre”. Så hvis noen her sliter litt med samme ting som meg, og ønsker å bli bedre kjent så hadde det vært veldig hyggelig. Til og med om du er religiøs så kunne jeg tenkt meg å bli bedre kjent! Folk som aksepterer meg, aksepterer jeg tilbake! Selv om man ikke liker alle sidene og interessene til folk rundt seg, så kan jeg likevel akseptere MENNESKENE som liker de tingene, og tror på det. Må bare gni det inn, for det er tydeligvis mange som har missforstått meg på flere punkter i det siste.

Vel, da skal jeg runne av!
♥ Ønsker alle sammen en god tirsdag, klemmer til de som vil ha ♥
Vi blogges!

Reklame: Ta turen innom Kiddys fantastiske blogg. En 21 år ung jente som med en designer i maven! 🙂
kiddys.blogg.no