Så er det tilbake. Deppe-innlegget mitt, nok en gang.
Jeg vet det ikke er oppmuntrende å være på bloggen min spessielt for tiden, men dette er alt jeg har å skrive.
Jeg vet virkelig ikke hvem jeg er lenger, jeg vet ikke hvem noen er lenger. Jeg tror stadig en ting, men så finner jeg ut noe helt annet. Og noe helt annet er som regel ikke positivt eller godt for mitt tilfelle.
Livet mitt går som regel på å bygge opp forhåpninger, glede og håp en stund… Men så skal alt faen meg rives ned brutalt, gang på gang… Folk sier at man blir sterkere av det som ikke dreper en? Vet dere hva, jeg føler at for hver gang ting skjærer seg, så blir alt bare verre.
Orket og taklet mer motgang for 2 år siden enn jeg er i stand til nå. Og enda mer for 4 år siden. Jeg klarer nesten ikke tenke og huske positivt lenger. De positive stundene i livet mitt blir bare færre og færre for verdt år. Stadig oftere og oftere baller alt på seg. Folk svikter, eller så er det jeg som svikter dem. Jeg kan kanskje finne noen jeg har god kontakt med en stund, men så en dag så ryker tauet, og vi driver avgårde i hver vår retning. Og jeg blir igjen sittende alene, hardere forslått enn noen gang.
Alt jeg vil er bare å finne noen få venner som jeg kan beholde en stund… Hvorfor skal jeg aldri klare det? Det skal også¨sies at jeg syns det er drittøft å ha fylt 20 uten å hatt en eneste kjæreste…. Av klassen min både fra barneskolen og ungdomskolen OG den klassen jeg gikk i på videregående er jeg den eneste som har vært singel hele livet. Hva er så galt med meg? Prøver så godt jeg kan vær dag og natt… Det med kjæreste er ikke det viktigste, og jeg vet at kjærestegreier er uvervurdert og alt det der…. Men jeg klarer ikke en gang å ha venner. Jeg er alt for sær. og for mange alt for impulsiv. Hvordan kan jeg i hele tatt tenke at noen kan forstå og holde ut med meg, når jeg ikke engang kan holde ut med meg selv?
Jeg har maksimal lav selvillitt nå, og ser for meg døden komme og hente meg om 2-3 år… Skjer det ikke noe snart kommer jeg til å dø av kraftig depresjon. Å ta mitt eget liv er jeg for feig til. Klarer ikke noe selv. Ikke en dritt. Bare å skrive patetiske drittinnlegg her inne. Det klarer jeg. Men ikke noe mer, ikke nå lenger.. Jeg har hørt at man faktisk kan dø av sorg og depresjon, og jeg kommer til å gjøre det… Har skjønt det lenge, og det er greit. For dette livet makter jeg ikke stort lenger.
Helt siden jeg var veldig liten har jeg skjønt at noe er galt med meg, veldig galt. Og jeg skulle ALDRI, kommet til denne verden. Aldri!
Unnskyld for nok et nedvergende innlegg. Og jaaaaaa, jeg vet at ingen vinner på å være negativ. Men jeg skriver bare hva jeg føler og tenker, og opplever! The true!
Vi blogges…
Jeg synes det er veldig tøft av deg å skrive sånne innlegg. Fasadebloggere synes jeg heller ikke noe om.
Jeg vet åssen det føles, dette gale som er inni deg. Tanken på at dette ikke er din jord å leve på. Men så er det slik at med tiden fikses ting. Nesten automatisk. Det er alltids noen der ute, venner eller kjærester. Om du er veldig kritisk til folk og bare ser deres feil er det ikke lett å være venn med dem. Det er heller ingen skam å ikke ha hatt en kjæreste, du er nå 20. Mange år igjen. Men ejg skønner at du kan føle deg uønsket av andre. Vet også hvordan det føles. Poenget er at det er noe galt med alle sammen, og folk skal rett og slett finne seg i det impulsive ved deg. Og du skal liksom finne deg i deres feil også. Men heller fokusere på hvor god humor de har, for eksempel.
Livet er ikke lett. Men har du ikke vært langt nede på berg og dahl banen, ventende og seende opp. Kommer du heler ikke til å nyte utsikten når du endelig er oppe. Det er alltid et mål, det gjelder bare å bite tennene sammen og tro at du er velkommen på denne jord. For det er du. Og jeg setter stor pris på din blogg, og med det noe av din eksistens. 😀
Vet ikke om dette kan hjelpe i det hele tatt, men var det som falt meg inn å gjøre når eg så innlegget ditt..
http://k1kk1.blogg.no/1275051339_opphold_p_haukeland_s.html
http://k1kk1.blogg.no/1290115599_s_mye_negativt.html
http://k1kk1.blogg.no/1290355774_its_coming_back_i_don.html
http://k1kk1.blogg.no/1293660290_opphold_p_sykehuset.html
Tror egentlig ikke det hjelper så mye.. Holder en del skjult i innleggene, og holdt aldri kontakten med noen etter noe.. Og sykehuset jeg snakker om var egentlig ikkje et sykehus.. Eg ble innlagt pga depresjon og psykiske problemer, folk fant ut at de kunne putte meg der så slapp de å ha noe mer me meg å gjøre.. Hadde ingen da jeg kom ut igjen heller, fortsatte som jeg gjorde da jeg kom inn..
Kiddy: Tusen takk Kiddy. Trist historie, spessielt vondt å høre om “sykehus”oppholdet og det med dine foreldre, din far. Har bare lest de to første enda, men skal lese de to nederste også. Hjelper ikke mye å vite at flere sliter, men er en fattig trøst at noen bryr seg når de i hvertfall prøver å hjelpe meg, hvis du forstår hva jeg mener.
Kan hende jeg sender deg en privat mail litt senere i dag om det er ok.
Jeg var veldig syk før i tiden, slet veldig psykisk. Men man må holde fast på det gode i livet. Det finnes alltid hjelp å få, det finnes alltid nooe godt å fokusere på! Finn lys i de mørkeste gangene i livet ditt, med andre ord; Finn de fine tingene i livet ditt.. tenk på de tingene som gjør DEG glad! 🙂 🙂
Poenget mitt er at jeg ikke sliter nå lengre, men har gjort det, og lenge. Har ikke blogget så lenge og du ser på datoen.. Så vet kor du e akkurat nå fordi jeg tidligere har vært der, eg ble reddet i siste liten.. Oki, så e jeg syk enda, men har truffet noen som får det til å forsvinne.. Hadde en periode da han var i Sverige og hadde ødelagt mobilen sin så kunne ikke få tak i ham igjen.. Da hadde jeg en stor episode.. Var dritings, knuste fat, husker naboen kom innom og hele meg var bare et vrak.. angst, sinne, gren, redd..
http://kiddys.blogg.no/1316254525_jippi_har_blitt_litt_.html
Så vet kordan dt e å ha det vanskelig å ikke vite kor man skal gjøre av seg, når det bare er et sted som kan løse alt og det er skummelt fordi man rett og slett ikke vet noe om det.. Til du blir så redd for andre ting at det ikke er skummelt mer.. Det er da man prøver..