Så er det tilbake. Deppe-innlegget mitt, nok en gang.
Jeg vet det ikke er oppmuntrende å være på bloggen min spessielt for tiden, men dette er alt jeg har å skrive.

Jeg vet virkelig ikke hvem jeg er lenger, jeg vet ikke hvem noen er lenger. Jeg tror stadig en ting, men så finner jeg ut noe helt annet. Og noe helt annet er som regel ikke positivt eller godt for mitt tilfelle.
Livet mitt går som regel på å bygge opp forhåpninger, glede og håp en stund… Men så skal alt faen meg rives ned brutalt, gang på gang… Folk sier at man blir sterkere av det som ikke dreper en? Vet dere hva, jeg føler at for hver gang ting skjærer seg, så blir alt bare verre.

Orket og taklet mer motgang for 2 år siden enn jeg er i stand til nå. Og enda mer for 4 år siden. Jeg klarer nesten ikke tenke og huske positivt lenger. De positive stundene i livet mitt blir bare færre og færre for verdt år. Stadig oftere og oftere baller alt på seg. Folk svikter, eller så er det jeg som svikter dem. Jeg kan kanskje finne noen jeg har god kontakt med en stund, men så en dag så ryker tauet, og vi driver avgårde i hver vår retning. Og jeg blir igjen sittende alene, hardere forslått enn noen gang.

Alt jeg vil er bare å finne noen få venner som jeg kan beholde en stund… Hvorfor skal jeg aldri klare det? Det skal også¨sies at jeg syns det er drittøft å ha fylt 20 uten å hatt en eneste kjæreste…. Av klassen min både fra barneskolen og ungdomskolen OG den klassen jeg gikk i på videregående er jeg den eneste som har vært singel hele livet. Hva er så galt med meg? Prøver så godt jeg kan vær dag og natt… Det med kjæreste er ikke det viktigste, og jeg vet at kjærestegreier er uvervurdert og alt det der…. Men jeg klarer ikke en gang å ha venner. Jeg er alt for sær. og for mange alt for impulsiv. Hvordan kan jeg i hele tatt tenke at noen kan forstå og holde ut med meg, når jeg ikke engang kan holde ut med meg selv?

Jeg har maksimal lav selvillitt nå, og ser for meg døden komme og hente meg om 2-3 år… Skjer det ikke noe snart kommer jeg til å dø av kraftig depresjon. Å ta mitt eget liv er jeg for feig til. Klarer ikke noe selv. Ikke en dritt. Bare å skrive patetiske drittinnlegg her inne. Det klarer jeg. Men ikke noe mer, ikke nå lenger.. Jeg har hørt at man faktisk kan dø av sorg og depresjon, og jeg kommer til å gjøre det… Har skjønt det lenge, og det er greit. For dette livet makter jeg ikke stort lenger.

Helt siden jeg var veldig liten har jeg skjønt at noe er galt med meg, veldig galt. Og jeg skulle ALDRI, kommet til denne verden. Aldri!

Unnskyld for nok et nedvergende innlegg. Og jaaaaaa, jeg vet at ingen vinner på å være negativ. Men jeg skriver bare hva jeg føler og tenker, og opplever! The true!

Vi blogges…