Vet ikke helt hva det er med meg lenger jeg… For snart en måned siden slettet jeg facebook-siden min, og nå vurderer jeg virkelig å slette bloggen min og bare forsvinne helt. Orker ikke mer av dette livet jeg lever nå. Er så lei, så deprimert. Nærmest på gråten, men får ikke til å gråte…
Er som om det går automatisk sperre mot gråting for meg. Er så lei av å være alene hele tiden, skulle så ønske at de få jeg har kontakt med for tiden ikke bodde så mange mil unna. Spessielt ei av de, som jeg har funnet ut at jeg elsker veldig sterkt nå.
Er det noe vits i at jeg går til terapi, at jeg går på jobb? Nei, ingenting funker lenger! Ikke som før. Faen å…
Nå og da snakkes det om at jeg skal møte noen av de vennene jeg har best kontakt med over nettet i dag, enten at jeg reiser dit, eller omvendt. Men jeg vet ikke jeg. Er så vant til at ingeting blir noe av. Har levd i håp og tro så lenge, at jeg tror rett og slett ikke på noe bedre liv, med likesinnede forståelse og kjærlighet lenger…
Jeg med min angst kommer aldri til å klare å gjøre noe, klarer aldri til å psyke meg til å ta togen bort til noen, og det vil aldri heller skje at jeg får besøk fra noen utenifra heller. Her i Oppdal har jeg ingen… Alt jeg tar i mister jeg. Har kanskje noen en stund, men så finner folk ut at jeg er kjedelig og ubrukelig, og teit. Så glir de unna som alle andre… God jævla natt! Nå er jeg så lei av meg selv at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre…
Dette var veldig vondt å lese 🙁 Du må aldri tro du ikke betyr noe – for det gjør du virkelig!!
Kjære deg Andreas…
Jeg hadde gjerne tatt turen til deg for å besøke deg, det vet du.
Det dumme er at det er nettopp nå når jeg er så dårlig og har et liv som ikke ligner noe at jeg ikke kommer meg avgårde. Og at det skjer så mye negativt her hjemme.
Jeg tenker mange ganger på – hva er vitsen med et liv som jeg har nå, det er jo ingenting igjen å glede seg over og jeg har mistet hjemmet mitt og bor i eske. Jeg begynner å føle at jeg er en belastning for familien og vil helst bare forsvinne.
Dagene går uten at noe skjer og jeg kjenner jeg blir værre.
Da er det godt å ha en bloggvenn som deg, jeg er lei meg for at jeg aldri har noe positivt å skrive om.
Men du må ikke forsvinne fra bloggen også, da blir iallefall jeg lei meg…
Min bestevenn her på bloggen det er deg:)
Mange varme klemmer fra Miradin:):)
Du… det er jo depresjonen som snakker.. ja, jeg vet det ikke er lett. Jeg har i årevis slitt med det samme.. sliter med kontakt, mister lett de få jeg har virker det som.. har også slettet facebook.. Jeg kjenner jeg blir lei meg når jeg leser det du skriver. For jeg vet jo at ting går i opp og ned turer. Noen ganger virker nedturene som en evigvarende nedoverbakke. Men det er jo oppturer også. Det er klart du kommer dit hvor du klarer å gjøre noe! Jeg er helt sikker på at du ikke er kjedelig, teit og ubrukelig! Du er flott og deg selv og det er nok det, men noen ganger trenger man å bli minnet på det=) En liten klem fra meg.
Drekk mer og skriv dikt.Det funket for meg da jeg var yngre.Jobba som faan og drakk og skreiv hele helga.Til syvende og sist så er det bare oss sjøl som bryr oss om oss sjøl,så uansett så er det viktigste og kun gjøre det du sjøl ønsker.
Alkohol tar levra,mens dop tar hue.Enkelt valg,levra kan skiftes ut.
Hei
Virker som du sliter litt. Enten må du prøve å søk mer hjelp, eller så må du ta et avlorlig og stort oppgjør med deg selv og angsten. Kan ikke forsette slik. Du må bli vant til kynismn, at folk generelt er egerådig og at regilion preget 95 % av alle mennesker på jorden. Er selv ateist, og gir egentlig jamft faen i det meste. Du virker som en oppegående, og smart kar, men må seriøst søk mer hjelp til den angsten. Klarer du ikke å bli kvitt den selv, så må du oppsøke noen som kan bli kvitt den for deg. Vet ikk hva du kan gjøre, eventuellt løp en tur, blås alt av deg. Ikke vetjeg. Uansett, lykke til
hei
ditt liv høres ikke noe bra ut,men hva er alternativet? Da jeg mistet mannen min han døde av strupekreft 35 år gammel gikk mitt liv igrus. Jeg vet jo ikke helt hva du strever med men prøv å sette ord på tingene.Det tok meg 2 år før jeg klarte å være sosial igjen.Men jeg satt meg ikke helt ned i en stol å blei sittende der.jeg prøver alltid å oppmuntre min sønn og han har hatt rus problemer det er mulig og komme seg ut av situasjoner men man må ville det og det er viktig at du blir bakket opp av noen du stoler på. du er en ung man med mye fortid prøv å få hjelp har du ikke kjemi med rette lege eller behandler så bytt det finnes alltid noen der ute som er flinke.Men vi er ikke alle like så livet er vanskelig og til tider urettferdig.Stå på de dagene du har krefter og tid.Håper virkelig det ordner seg for deg
Huffda ;S Dette høres ikke bra ut!
Du har ikke vurdert og flytte en annen plass kanskje?
Oisann… Du kan jo ikkje bare forsvinna (du kan, men da sitte jo 2 her som ikkje vil det)… Og eg er sikker på at det sitter enda flere rundt omkring og stirrer på bloggen og lurer på hva dei skal si…
Kanskje du bare trenger en god solid ferie fra oppdal? Bare et forslag… Alle blir slitne (spesielt av seg selv) av og til 🙂
Men eg skjønner at eg ikkje kan uttale meg på noe av dette enno, for eg veit ikkje hva om det er ett stort eller mange små situasjoner som gjør dette… Eller om du vil opne for dette 😀
Men husk.. Det er alltid en dør open for deg i dette huset.
P.S. og hvem skal spamme meg hvis du forsvinner??
Vennen da. Du må ikke se så mørkt på det. Av en eller annen merkelig grunn så ordner det meste seg så lenge man har stå på vilje. En dårlig dag forsterker det negative. En god dag gjør det negative lysere. Prøv å se hva godt du gjør for noen mennesker. Jeg er sikker på at det er noen som føler du gjør dem bare godt 😀
Du må ikke bli borte 🙁
Neei!! du må ikke slutte å blogge!! Jeg leser bloggen din inn og ut!! Jeg forstår deg noe helt grusomt!! jeg har hatt det sånn før jeg også!! men alt er blitt bedre!! Jeg setter STOR pris på at du forsetter å blogge!!!!!!
Uff, hørtes helt jævlig ut! Jeg har selv kjent på følelsen, og det er slett ikke noe gøy!
Men det viktigste er å ikke gi opp, ha troen på at alt kommer til å ordne seg, for tro meg, det vil det gjøre! Jeg syns det er bra at du ikke sitter inne med alle følelsene for da hoper de seg bare opp, og til slutt eksploderer de.
Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg med sikkerhet vet at ikke alle syns du er kjedelig og teit. Det finnes noen som er glad i deg, vet du. Hvis menneskene du omgås med ikke liker deg slik du er, burde du droppe dem en gang for alle. Jeg foretrekker selv å heller være alene en gang i blant, enn å omgås mennesker som ike fortjener min oppmerksomhet. Hva er vel herligere enn mennesker som tørr å være seg selv, man skal ikke behøve å forandre seg for andre. Det hjelper å prate om det, så skal du se det blir mye bedre!
MVH Aina Merete
Det er vont å lese at du har det slik, og det er vell ikke så mye man kan si for å oppmuntre når noen har det slik.
Jeg har selv vært gjennom det, og jeg trodde aldri at folk kom til å bry seg om meg igjen. Og JA jeg vet det er drit å høre av andre at: ” det går bra skal du se, det er bare en periode.”
Men som jeg har sagt til meg selv de gangene jeg bare vil forsvinne for godt,
Tenk om det skjer noe bra i morgen. Tenk om jeg gjør slutt på alt og ikke eksisterer også hadde det vist seg at morgendagen ble en av de beste dagene. Tenk om man hadde gått gjennom alt dette vonde og negative helt forgjeves ved å ikke leve lenge nok til å oppleve lykken som en gang måtte komme…
Håper dette hjelper deg litt.
🙁 *sender over en klem*
Det der hørtes utrolig kjent ut.. Har vært der jeg og, men var heldig.. Traff riktig person.. Det beste jeg kan anbefale, er å flytte til et nytt sted.. Det hjalp meg.. Traff noen, og nå er jeg ikkje syk lengre.. Depresjonen er vekke, søvnproblemene, sosiale angsten, drikker meg ikke full hele tiden fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal takle ting..
Det er vanskelig å finne nye venner, det vet jeg godt. Mine venner er mine forlovedes venner, men de er verdens beste så jeg bryr meg ikke. Fra å ha vært alt det der og ikke hatt jobb eller et sted å bo, har jeg nå alt jeg ønsker meg.. Og alt skjedde med tilfeldigheter fordi jeg flyttet, ga folk en sjanse, tvang meg ut av døren og gjorde noe.. Det er som de sier, du må gjøre noe med det selv ingen andre kan hjelpe. Og det hjelper kanskje ikkje første, andre eller hundrede gangen, men det vil gå. Til slutt;) Såikke gi opp, gjør noe.. Masse folk i oslo, gå på en klubb eller noe og gi folk en sjanse.. Til slutt går det..=)
Mira`s Gotiske Verden: Tusen takk for varm kommentar Mira. Jeg vet dette, egentlig. Men har dessverre alt for mange slike stunder hvor jeg glemmer, også tror jeg at innerst inne så… Ja, jeg har kort fortalt veldig ofte for tiden perioder tider hvor jeg tenker og innbiller meg på ramme alvor at ingen bryr seg om meg og sånn… Egoistisk, og dumt å skrive, men bare må skrive det ut når det er som verst. Må få det ut, og er lei meg for at blant annet du leser dette, for jeg vet innerst inne at du er blant veldig få som er her for meg, jeg vet det så godt, egentlig.
Skulle ønske du kunne slippe å vite av når jeg har disse tvangstankene som kommer litt for ofte. Er kjempeglad i deg, Mira. Og ønsker deg en fortsatt god bedring <3
Kiddy: Om vennene er dine forlovedes venner eller ikke har vel ikke så mye å si nei, det viktigste er ikke hvem de er. Om de er av familie eller noe helt annet, men at de er gode venner, som stiller opp nesten uansett hva 🙂
Skulle gjerne gjort noe som å gått på klubb, men med så stor sosial angst som jeg har, og generelt skrekk for forandringer (har blant annet aspergers..) så ser ikke jeg for meg at jeg går på noen pubb eller kro. Dessuten HATER jeg alt som har med drikking og alkohol å gjøre.
Tusen takk for kommentaren Kibby! 🙂
Aina Merete: Føler at jeg prater alt for ofte, spessielt til enkelte av mine venner. Og jeg vet at de stiller opp, men føler meg så mye til bry likevel. Føler at det bare blir meg, meg, meg. Og jeg har også terapaut, fastlege og støttekontakt, men det føler jeg i hvertfall ikke funker for tiden, nesten bare forværrer siden de tre tingene er så fra en annen planet enn jeg at jeg bare blir fortvilet.
Tusen takk for koselig kommentar Aina Merete! 🙂
Tjommi: Hehe, si det.. Kan alltid spørre noen om å spamme deg for meg 😛 Men uansett, takk for kommentaren. Varmet.
Please ikke stopp og blogg.. Eg syns du virker jævlag kul for og si det på den måten…
og sånn du skriver kordan du føler deg. Føler eg at innerst inne så sitter vi kind of i samme båt.
Ikke slutt… vi har alle ned turer og oppturer i livet..
I think u are awesome !! <3
Kjære vennen min… jeg har det som deg jeg også, lyst til å slette blogg og facebook og bare gi opp. Tanker som at ingen bryr seg får jeg ofte, jeg er å blir en belastning.
Samfunnet i dag er ikke medmenneskelig lenger, får man problemer og sykdom er det bare å klare seg selv..
For mange år siden var det ikke slik, da stilte alle opp for den som havnet i slike situasjoner.
Jeg som sluttet å være tenåring 3 nov 1981 og gikk over som 20 åring har opplevd tiden da alle stilte opp for hverandre, venner og familie. Vi var også flere for mange har gått bort, så det skrumper inn på familiemedlemmer også.
Nå i dag er alt forandret, tilogmed familien. De hjelper jo til men man får den følelsen av at nå får det være nok og at nå er det på tide å klare seg selv …selv om det ikke er noen løsning i vente..
Jeg vet at du er en god venn, synd man finner venner som bor så langt unna…
Mange gode klemmer fra Miradin.
Men trenger ikke gå for å drikke, finnes alternative steder.. Og som sagt, eg hadde angst en stund og.. Bodde på internatskole, men hadde så stor angst at jeg ikke klarte å gå ut fra rommet mitt, måtte ha noen til på hente meg når dt var mat.. Og hadde angst for å spise sammen med folk, så ble ikke mye spising da.. Men jeg tok meg i det og gjorde noe, fordi den angsten går ikke vekk før man jobber i mot den og prøver å drite i den.. Dt e helt jævlig, dt vet eg, men eg e et annet sted nå en før.. Kan gå ut, og jeg har det bra fordi jeg kjempet i mot..
Værsåsnill ikke gjør det. tenker på deg:)