Er så jævlig mildt sagt drittlei… Klokken er i skrivende stund 04.41, jeg er svimmel som pokker. Jeg er kvalm. Kroppen min er urolig, puster urolig. Jeg er så lei av alt, lei av at alle dagene er så like. Står opp hver dag til en dag jeg skal leve helt alene. Ingen har tid, alle har enten barn, familie, jobb eller skole å prioritere. Slik har det vært i snart et halvår nå, igjen er det flere her som jeg kunne møtt oftere, men som jeg ikke har mye felles med. Det er flere jeg snakker med om dagen som jeg snakker godt sammen med, men vet dere hva? De bor jo milevis unna, flere timer unna med tog…

For litt siden hadde jeg bare lyst til å gråte. Fikk ikke til. Ensomheten er en ting, men enda en ting er at jeg har andre uroligheter som plager meg. Tenkte for noen timer siden før jeg prøvde å legge meg på fremtiden. Er det meningen resten av livet mitt skal være så tomt, fattig, ensomt og energitappet som nå? Skal hver dag i resten av mitt patetiske liv mer eller mindre være som det siste året? Nei, faen altså… Vil mye heller dø enn å leve stort lengre som jeg gjør nå. Jeg er psykisk sliten, deprimert så til de grader. Frister så jævlig å ta en av de knivene jeg har i skuffen og bare kutte tråden, forsvinne. Dø! Jeg hater livet mitt. Hadde jeg vært født som en som var mer sosialt akseptert blant folk flest så hadde alt vært så anderledes. Men nå er jeg riktignok født som den jeg er, han fyren med asberger syndrom med totalt mangel på normale sosiale spilleevner som er akseptert hos folk flest. Og det gjør at folk flest trekker seg unna, og ikke vil assorieres med meg. Jeg er ikke noe bra menneske. Jeg er svak, sliten, deprimert, tom for livsglede, og hver eneste dag skulle jeg ønske at jeg IKKE bodde der jeg bor nå, at jeg heller bodde nærmere de flotte, få menneskene jeg snakker med over msn hver dag.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

“Så flytt da!”.
Mm, enkelt å si. Først må man søke jobb et sted, og det å flytte på ting jeg har er ikke gratis. Og jeg er slettes ikke rik. Har så stort fravær på skole og jobb oppover åra. Har ikke troen på noen lys fremtid. Kan noen fortelle meg hvorfor jeg ikke bare kan få lov til å dø nå? For jeg orker ikke de samme ensomme rutinene lenger… Ansvarsgruppen min har foreslått at jeg kan være med på noen møter en eller to ganger i uken med andre mennesker, som turer og slik. Men så er saken den at jeg vil heller være alene enn å være med der. For den gruppen det er snakk om er en god del eldre oppdalinger som kommer til å gjøre meg enda mer deprimert, fordi det er snakk om mennesker som jeg ikke har annet til felles med enn at vi sliter litt. Og det er det! Jeg vet godt selv hvordan jeg blir i nærheten av mennesker fra andre planeter i for lang stund. Lærere, psykologer, terapauter, eldre mennesker, kristne mennesker er blant mennesker som gjør meg mer deprimert som regel, enn selve ensomheten i seg selv!

Det er noen ytterst få mennesker som får meg til å føle meg levende perr dags dato, og de heter Sandra, Mira/Mariann, Sara, Marte, Kristine, Ingeborg, Miriam, Anneli, og Aud Helen. Ingen av de åtte menneskene bor i nærheten av Oppdal, ikke i nærheten i hele tatt. Og det er ikke noen av de sin feil, ikke min heller for den saks skyld. Hvorfor skal det være slik at de menneskene jeg trives best med bor så himla langt unna? Her i Oppdal bor det nesten bare folk fra en annen verden enn den jeg tilhører og forstår meg sosialt på, og forstår meg på i hele tatt.

Har tidligere også skrevet om ting som kan minne om at jeg mest sannsynlig har gitt meg selv lavt blodsukker. Uvariert kosthold, og at jeg nesten ikke spiser lenger overhode. Akkurat nå er det eneste jeg har i kjøleskape så lite at jeg kan ramse det opp lett: 3 brød, en halv pakke knekkebrød, litt knekkebrød og litt syltetøy, og en pakke ris, en pakke grøtris, og en pose macaroni. Og det er stort sett det samme jeg har fôret meg selv med i flere uker nå. Mer eller mindre. Eneste jeg har å drikke er vann, eller te uten sukker fordi jeg har tomt for sukker og sukketer og det som er… Men akkurat det SKAL jeg gjøre noe med klokken 16.00 i dag når jeg får lønn. Da skal jeg fylle opp kjøleskapet med mer varierte saker. Så bør jeg bli roe ned pengebruken på litt vel mye film, musikk og slik, tror jeg har brukt over 2000 kroner på hobbyting bare de siste 14 dagene, og lite på mat og drikke. Og det jeg har brukt på mat og drikke har som regel vært en veldig uvariert liste… Men i dag har jeg bestemt meg for å prøve å roe ned pengebruken på hobbyrelaterte ting.

Heller prøve å bruke mer på mer variert kosthold, og kanskje spare litt slik at jeg har råd til å rømme fra Oppdal snart noen ganger, og besøke noen av de gode venninnene jeg nevnte over. Som nesten er de eneste jeg har, og til dere 9 som det gjelder; jeg er utrolig glad i dere alle. Dere er mine beste venner! Takk for at dere er den dere er!

Okok, en siste ting, døgnrytmen min er IKKE bra. I går sov jeg store deler av dagen, og får derfor ikke sove nå i tillegg til at jeg er nokså deprimert og ute av meg på grunn av all ensomheten jeg er så lei av, og at jeg er svimmel på grunn av det såkalte “kostholdet” mitt som er noe fattig og uvariert.

Ønsker alle en god uke.
Vi blogges!