Kjære verden, er det igjen noe mening for meg her?
Jeg kryper på gulvet, kan såvidt se noe lys, jeg leter etter skjorta jeg la fra meg i går.
Skulle jeg ende mitt liv ved en bro, la det ende symbolsk, med søppelpose rundt hodet, kjetting rundt halsen, og HOPP!

Det er så mye muligheter, å kutte trådene blir for mye søl.
Nei, jeg skal nok være på denne planeten en stund til. Det stikker i huden, jeg tror jeg er alergisk mot liv, men det får så være.
Glede, harmoni og optimisme er for de som liker å narre seg selv. Slikt finnes bare i eventyrene, i fantasien.

En mørk, mørk verden er det vi er plassert i.
Et gigantisk sjakkbrett, hvor de fleste blir dominert av de få som dominerer. På kort tid blir de svakeste brutalt dyttet ut av spillet, kun de smarteste og hardeste av oss overlever.

Er du for syk klarer du ikke konstenrere deg om spillet, du gir opp, og så ligger du der som en død brikke. Da bare en kropp som snart skal råtne og lukte svært vondt dersom du ikke velger å kremere deg i stedet.

Jeg finner ikke lysbryteren, men det får være så. Er ikke alergisk bare mot liv, men også lys. Lyset narrer deg til å gå veier du ikke nødvendigvis vil være, se bare ut i gata, bare der ser du nok mennesker som fulgte et feil lys og falt i et evig mørke.

Vi råtner mer og mer for hver dag som går, døden tikker stadig inn.
Jeg fant omsider bryteren, men det får bare være nå. For nå fant jeg også buksa, da får lyset bare være av.
Tusler ut av soverommet mitt, jeg har kommet meg ut fra dagens første og verste oppgave, nemlig å stå opp.
Atter en ny dag i våken tilstand, på en jord med så mange idioter kalt mennesker.

Rottene titter på meg mens jeg vandrer inn på kjøkkenet. Tarantellaen min spinner i sin egen verden.
Det er en ny dag, en dag jeg bare må komme gjennom, hvis jeg vil.
For ingen andre enn meg selv kan bestemme over mitt liv, så også min død.

Et øyekast ofres mot vinduet og jeg ser de hengetrådene som har gjort at dukkehodet mitt enda ikke har siget sammen. Bilder av de venner jeg har skrapt sammen i løpet av en tidsperiode. Jeg undres hva de måtte holde på med nå, hvordan de måtte ha det? Skal jeg ringe og spørre, nei det tørr jeg ikke…

Vi reblogges!