Depressivt tilbakefall truer..

Jeg hadde så og si ikke den helt beste starten på dagen i dag. Det er helt greit, dagen er ung og mye kan skje i løpet av den.
Saken er at jeg føler mer og mer de siste dagene at jeg har falt mer og mer tilbake til en depressiv fase i livet som jeg håpet å slippe enda en stund.
Egentlig er det godt gjort at jeg har vært såpass happy såpass lenge som jeg har vært den siste tiden, for å se det positive i det.
Sist jeg hadde en depressiv fase var noen få uker i januar/februar, men forskjell på da og nå er at da var det noen ting som skjedde, som jeg var klar over selv hvorfor ting var som de var.

Det som er denne gang er at jeg vet ikke helt hvorfor jeg har blitt så nedvergende igjen. Jeg har fått problemer med å stå opp. Jeg ser ikke like stor mening i livet mitt lenger… Jeg føler meg mye missforstått, ensom, ignorert av samfunnet, for å si det sånn. Og det som skremmer meg er at i natt kom det såvidt ett par tanker igjen som jeg helst ikke bør gå nærmere innpå,  men de var litt i grensen av det folk flest (også jeg) kaller for suicidale tanker…

Det som skremmer meg er først og fremst at jeg ikke er sikker selv på hvorfor jeg er så depressiv nå som jeg føler at jeg er blitt igjen. For er det noe jeg er vant til så er det jo faktisk å være bortprioritert, ensom og alene. Lurer på om det kan være noe annet som ligger i underbevistheten min, som jeg kanskje mer har fortrengt… Jeg aner virkelig ikke, og det plager meg. Jeg vil jo egentlig ikke dø, for å sette det på spissen, men samtidlig er jeg drittlei dette livet her..


Legger til slutt ut et mer lystigere og koseligere bilde av min kjære Belle <3 – Elsker deg!

Vi reblogges!

15 kommentarer
    1. Er normalt å føle seg alene, er en menneskelig innstilling det. Du må bare prøve å finne på noe som du kan få ut følelsene dine på. En hobby eller noe.
      Håper ting ordner seg for deg.

    2. Kom deg ut, i aktivitet, tren omså.. Snakk med pykolog/terapeut om du har det?
      Lag deg tankekart? Det du vet kan trigge en depresjon? Og et med eventuelle tiltak ?

    3. kanskje du er sliten? jeg opplever at tanker og raseri mot samfunnet kommer når jeg har gjort litt mer enn jeg orker. pleier da å krølle meg rundt sirius og bruke han som trøst.
      å vokse opp kan være traumatisk nok, men å vokse opp med asberger er som å leve i en evig tortur ( i mine øyne) så kanskje du ikke behøver å tenkte på hva annet som kan være grunnen. den psykiske motgangen man opplever som asberger barn kan være ekstrem.

    4. Føles som å dette ned i et hull som enten er forårsaket av et jordskjelv eller andre ting. Hvor langtid det tar å klatre opp den hula kommer anpå hvor langt ned man har falt eller hvilke deler som raste sammen under jordskjelvet.
      Har du lest da vinci koden foresten ?

    5. det er ikke lett. men jeg tror at i slike perioder er det viktig å holde fast på de tingene som skaper positive tanker. å dra seg ut av sengen og møte venner for eks.. selvom det føles som et slit. viktig å prøve å unngå at man isolerer seg. stå på..

    6. Dette er ingen god situasjon,men jeg håper det bare er innflytelse av været eller noe slikt…Men håper du tar deg en prat med terapauten din i slike perioder,det kan hjelpe mye *klemmer deg masse*

    7. vaniljeogpepper: Jeg lurer faktisk på om det er våren som er med å gjøre meg deprimert, sammen med de faktumene at jeg er veldig mye ensom og har veldig lite nære venner i nærheten. De vennene jeg har best kontakt med når jeg først hører fra de er helst bloggvenner som deg, som bor milevis unna.

    8. ..ja jeg tror jeg skjønner,noen får deppen i mørketiden andre rundt vår og lysningperioden.Tiden nå når folk kommer mer ut og sosialiserer seg med hverandre osv…en tid du ikke helt henger med på…: Kjipt at du skal ha det slik.

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg