Tenk deg det tristeste som finnes. Når du så har bestemt deg for hva det er, tenk deg så noe enda tristere. Livet sies å være en gave, men det er mottakerens handlinger som avgjør om det blir det, eller om det blir en byrde.

Jeg kan se et ungt menneske fastlåst i egne vrangforrestillinger, følelser og uvaner. Togene bare passerer. For hvert sekund, hver eneste dag kommer det et tog. Hvert eneste et vil drive han til forskjellige nivå på livets linje. Han forsøker å ikke bestemme seg impulsivt. Han forsøker å ende på de rette skinnene.

I frykt for å havne på feil sted lar han alle togene kjøre forbi. Tiden har plutselig frosset fast som en tunge mot en stolpe i -20. Å rive seg løs fra uvanen etter så lang tid vil han nok kjenne. Men han rykker seg tilbake, han kjenner det gjør vondt etter alle disse år, men nå må han videre. Hvilket tog skal han ta? Hvor i livet ville det føre han hen?

Skulle han bare gå tilbake til å ikke ta noe valg. Skulle han simpelthen fortsette med valget om å la alle de andre valgene passere? Skulle han være modig og satse på å komme seg videre? Eller skulle han bare gå saktere under jorda ved å fortsette å stå stille på livets stasjon, ensom og patetisk hjelpeløs?

Vi reblogges!