© Bilde tatt fra lovehurtshemant.blogspot.com
Ikke orket å finne noe eget denne gangen..
Hvem faen er du?
Hvem er du som har gjort meg forlegen?
Hva er det du hadde som ikke jeg har?
Snakker vi langt hår og stilfult skjegg?
Snakker vi lang, kjekk og romantisk?
Snakker vi elegant, morsom og snill?
Generelt bedre kar enn meg?
Ikke at så mye skal til,
jeg bare spør…
For hvert minutt som går føler jeg på hatet.
Hatet mot deg jeg aldri har møtt.
Jeg hater deg så mye at det får meg til å hate meg selv.
Kjenner nå ingen skam for mitt hat, jeg bare hater.
Ikke er det din feil egentlig at jeg hater deg så mye.
I teorien kunne det hvert hvem som helst,
så ikke ta mitt hat mot deg personlig…
Men nå er situasjonen engang slik den er.
Jeg burde helst hate meg selv, men velger deg.
Så hvem er du egentlig?
Hva har du som ikke jeg har?
Har du mer spennende interesser?
Bærer du på finere klær?
Hvor mye kjekkere er du enn meg selv?
Og, hvorfor er ikke jeg deg?
Jeg skjønner nå at jeg ikke har en sjanse.
Ikke mulighet til å måle meg med deg.
Hun valgte deg, og det må jeg leve med.
Faen skal vite at det svir, føler for å grine.
Men tanken er like tom som resten.
Jeg har opplevd dette før, burde forutsett det.
Du er ikke den første, og sikkert ikke den siste.
Skulle ønske du aldri eksisterte.
Kanskje hadde jeg hatt en sjans om du var død.
Kanskje hadde det vært meg og henne nå.
Hvis det bare ikke var for deg.
Hvis det bare ikke var for meg.
Men jeg skal trekke meg vekk.
Du må uansett bo nærmere enn meg.
Og uansett hva jeg skriver.
Jeg antar du har vunnet.
Uansett hva jeg gjør.
Vil nok du alltid være et kryp i mitt sinn.
Men det var altså krypet som ble valgt.
Jeg føler for å knuse deg.
Tråkke deg i stykker med mine sko.
Tørke deg opp og kaste deg i do.
Men da antar jeg at jeg i alle fall aldri har sjans.
Jeg får bare rusle videre.
Alene, i en blytung verden.
Jeg ber deg om en siste ting.
Ta godt vare på henne.
Hun er alt jeg elsker i hele verden.
Jeg håper du fortjener din plass.
Det gjør åpenbart ikke jeg.
