Tilskuerklovnen på livets benk
Det skal ikke alltid være lett å være til.
For meg føles enkelte ting vanskelig og tunge akkurat nå.

Hvis jeg skal beskrive meg selv med et bilde om hvordan jeg ser på meg selv nå, så vil jeg beskrive meg selv som en klovn med påsminket smil. En klovn med på sminket glede. En klovn som er kledd i trygge og romslige farger, men som innerst inne føler seg deprimert, usikker og veldig ensom i en stor verden med klovner som er lykkeligere enn han selv.

Jeg føler meg som en tilskuer. En tilskuer som bare får se. Se men ikke gjøre noe selv.
Opplever at jeg ser hva andre får til, hva andre gjør, hva andre mestrer, hva andre opplever.
Selv er jeg bundet til et større handycap. Jeg ligger langt etter på mange måter. Det føles ut som om så mange har gjort så mye som jeg også har lyst til å kjenne på, føle og begå. Ting som man er to om, og jeg er bare en.

Et sårbar punkt jeg ofte spøker bort og ofte bagatelliserer er jomfrudommen min, samt det faktum at jeg alltid har vært ungkar. Det faktum at så mange andre har hatt minst eller eller flere kjærester, er vanskelig for meg som nå er 21 år og aldri engang har fått et ekte kyss.

Ultimatumet smerter
Det føles som jeg er tvunget til å ta et valg.
Et valg som gjør meg ulykkelig, da jeg ikke kan velge begge deler.

Jeg blir et dårlig menneske om jeg ikke får gjøre det jeg vil. Når man er i forhold og kanskje bor sammen som mange i forhold velger, så gjør man plutselig alt sammen. Man ser film sammen, man ser tv sammen, man lager mat sammen. I det hele tatt, man gjør veldig mye sammen.

Mange som skiller lag gjør det ofte fordi man føler man ikke får være seg selv i forholdet, eller at man kan være det, men at man opplever at begge to er såpass forskjellige at det ikke funker likevel. Dersom jeg skal finne noen å bo sammen med er jeg redd jeg ikke kan være meg selv om forholdet, hvis jeg vil beholde vedkommende. For igjen, jeg er så alt for sær og smal at jeg ikke ser for meg det mennesket som kan forelske seg i meg, og attpåtil leve sammen med meg i lengre tid.

I mine tanker nå så tror jeg at jeg ikke noen gang vil få oppleve disse tingene med de smale særinteressene mine.
Jeg er for smal på hva jeg liker til at jeg vil fungere med noen på sikt. Det jeg skriver nå er selvsagt bare bassert på en lavere selvtillitt, men den dårlige selvtillitten er også bassert på erfaringer som har oppstått fordi jeg alltid har vært meg selv.
Jeg har angst for nye ting som det å flytte andre steder. Innerst inne tror jeg ikke Oppdal er det stedet som vil gi meg den maksimale lykken.

– Flytt, sier folk.
– Det er bare å flytte.
– Du er ikke den eneste som har vansker med forandringer, men hvis du virkelig vil, så får du det til.

Dette er ting folk har skrevet til meg, eller sagt en del ganger.
Ja, jeg vet at det er flere som sliter med forandringer og nye ting. Jeg vet at de som har hatt forandringer som sin aller verste fiende, har vunnet til slutt.

Samtidlig vet jeg også en av grunnene til at jeg aldri får det til.
Jeg er så ustabil i hva jeg vil. Akkurat i natt har jeg ligget våken, det har vært vondt å være meg i min verden i natt. Tankene har rettet seg mot en ting, og det er at jeg først og fremst er forelska eller betatt, akkurat nå skulle jeg virkelig ønske at jeg hadde en spesiell person i nærheten som jeg levde under samme tak med 24/7.

Jeg elsker deg, men elsker du meg?
Problemene kan beskrives med to forskjellige ord; Avstand og ulikheter.
Hun jeg virkelig er veldig glad i bor så skrekkelig langt unna, det er èn ting.

Det andre er at selv om vi er gode venner, så tror jeg ikke hun har de følelsene som jeg har til henne. Hun vet hva jeg føler for henne, det har liksom aldri vært noen hemmelighet. Men jeg tror jeg kan si at jeg vet at hun ikke føler det på den måten for meg. For, vi har absolutt snakket om det, og jeg har nevnt det flere ganger, at jeg elsker henne mer enn “bare” en god venn.

Jeg vet hun er glad i meg, ellers hadde hun ikke brukt den tiden i livet sitt på å snakke med meg og finne på ting de gangene vi har møttes utenfor den virtuelle verden. Men jeg tror ikke jeg er den typen som hun vil leve sånn med, at jeg ikke er en av de hun kan bli betatt av på den måten. Og det gjør meg nå ulykkelig. Det som gjør det verre er at jeg er redd for at hun skal føle dårlig samvittighet ovenfor meg. Og det er en ting jeg absolutt ikke ønsker hun skal føle.

Hun er virkelig verdens hærligste jente, jeg unner henne den beste kjæresten hun kan få. Uansett kjønn, uansett hvem det er, så lenge det er en person som ser henne for den hun er, og som behandler henne på en god og respektfull, varm måte.. For hvis ikke skal jeg personlig ta tak i vedkommende å henge han i en kjeller opp ned over en bøtte, stikke et lite hull i hodet hans med ett borr, så skal jeg sette meg i en sofa å se på mens alt blodet sakte renner ut mot gulvet, og ned gjennom et hull i gulvet. Ingen skal få gjøre bestejenta mi noe vondt!

Det fine i det fæle
Oppi alt det negative så er jeg selvfølgelig überheldig som i hele tatt har fått lov til å bli kjent med henne. Jeg er veldig heldig som i hele tatt får brukt såpass mye av tiden hennes, og jeg er heldig som også har fått være i nærheten av henne, og bli bedre kjent med henne i den virkelige verden, ikke bare over nesten daglige samtaler på Skype eller facebook.

Så kommer vi tilbake til det som for meg er negativt.
Samtidlig som jeg innerst inne vet at det er veldig, veldig heldig at jeg har en så god venn som hun, så er det også vanskelig med tanke på disse omgivelsene, følelsene og tankene.

For en dag dukker det opp en person i hennes liv som hun får et forhold med. Det vet jeg kommer til å bli tøft. Min verste utfordring er en konsekvenser av min sjalusi, jeg er et ekstremt dårlig menneske som sjalu, og jeg blir det veldig lett. Hva kommer til å skje da?

Jeg har hatt to erfaringer tidligere med felles slutt.
Det som har skjedd hittil med tidligere venninner jeg har hatt ugjensidige følelser til, er for å gjøre to lengre historier kort; Vi har så og si ikke kontakt lenger i dag.. Dvs. vi har kontakt, men bare såvidt gjennom nettet, og disse to kvinnene er kvinner som faktisk har bodd eller som bor veldig nært/i Oppdal.

Frem og tilbake, og frem igjen…
Vel, dette er akkurat nå. Kjenner jeg meg selv og mitt hode godt nok vil jeg være nede følelsesmessig kanskje i noen dager… Men om en liten stund vil min andre kjærlighet få såpass fokus igjen at det jeg har skrevet om nå blir ignorert, og ikke betyr like mye igjen. Når jeg sier min andre kjærlighet så tenker jeg på hobbyene og interessene mine.

Min første kjærlighet er av kjøtt og blod, et menneske med puls.
Min andre kjærlighet består av flere forskjellige ting jeg kan holde på med her jeg bor, og da blir jeg så opptatt av det igjen at jeg ikke lenger gidder å bry meg om ting som f.eks å flytte.. Frem til fokuset igjen vingler seg tilbake til den mykere siden igjen, og jeg igjen føler meg deprimert fordi ting er som de er på den fronten med meg og andre mennesker.

Kort oppsummert;
Jeg føler at jeg er tvunget til å velge mellom disse to tingene mine.
Interessene eller kjærligheten. Det gjør meg virkelig ulykkelig at jeg ikke er bygget slik at jeg kan kombinere de uten at noe kolliderer og eksploderer på sikt..

Vi reblogges!