Jeg har igjen tredd inn i skinnet som den mer ustabile meg.
Hvilke tanker, hvilket humør og hvilke følelser jeg skal ha ved morgendagen er helt umulig å spå.
Det er sjeldent de er de samme som dagen før.

Har en stund følt meg ganske stabil nå. Følt meg stort sett glad, med visse unntak.
Men i de siste dagene har jeg bare falt mer og mer tilbake. Det er ikke så veldig lenge siden forrige nedeperiode, for man skal ikke lengre tilbake enn til november.
Men da var det i hvertfall noe spesielt som dukket opp. Nå merker jeg at selvmordstankene og all lysten til å forsvinne kommer gradvis mer tilbake, men som sagt uten at det egentlig har skjedd noe nå. Og jeg har lyst til å “straffe meg selv”, og flytte smerten mer fysisk igjen…

Helt uten grunn er det ikke. Det er ingen hemmelighet at jeg HATER tatoveringer og piercinger.. Og jeg hater hårfarging og nesten alt annet ved frisering å gjøre, alt uten streit vanlig klipp. Jeg hater disse tingene intenst fordi det er ting jeg har hatt vrangforrestillinger ved hele mitt liv. Og jeg sitter fremdeles i en alder av 21 år og lurer på hvorfor. For meg er det en helvetes big deal. Det kan ikke ignoreres. Spesielt kjenner jeg frustrasjonen knytte seg når folk sier “bare prøv å tenk på noe annet da”… Hadde folk bare visst!

Dessverre har jeg ikke funnet noe lignende noen steds. Og jeg har aldri forventet at noen skal forstå. Likevel må jeg få gjenta at det føles både provoserende og også vondt de gangene jeg merker at folk tror at jeg overdriver, eller at det egentlig ikke trenger å være så vanskelig om jeg bare prøver. For jeg har forsøkt, VIRKELIG! Jeg har forsøkt å holde meg hard i vanskelige situasjoner hvor noe ved frisør, piercing eller tatovering-relaterte ting har dukket opp. Og dette er en av mange årsaker til at jeg har så vanskelig for å få venner. Eller for å holde på de jeg får.

Dersom jeg ikke er forelsket i noen så er det mye som skal til for at jeg holder på et vennskap i lengden. Jeg er som kjent født med diagnosen aspergers syndrom som gjør at jeg sliter veldig med motivasjon innenfor ting generelt som er utenom det jeg brenner aller, aller mest for. Når jeg derimot finner noe jeg brenner for, da fokuseres det sterkt, og er det en person jeg brenner for, da er det vanskelig å ikke snakke til vedkommende. Heldigvis har jeg for øyeblikket en helt spesiell venn som jeg brenner veldig for å snakke med, som også i alle fall sier at hun liker å snakke med meg også. Så det er visstnok ikke sånn at jeg plager henne eller noe…

Men ja, tilbake til det egentlige temaet. Det er en gang sånn at det er de færreste jeg har sterke følelser for. Og dersom noen andre skulle være uheldig å nevne noe av det jeg sliter sterkt psykisk med å tenke på, da er jeg veldig rask med å kutte vennskapet. De fleste gangene jeg har kuttet kontakt med folk har det egentlig føltes alt for lett. For det skal som sagt en del til for at jeg klarer å motivere meg til å holde kontakt med noen, med mindre det ikke er noe veldig spesielt. Og er det verken noen jeg er betatt av, eller som jeg deler nok interesser med… Da blir det gjerne så vi ikke snakker sammen i hele tatt, eller bare 1-2 ganger i måneden.

Noe jeg blir mer og mer bevisst på er at jeg kommer til å dø alene. Jeg har ikke en gang troen på at jeg klarer å beholde NOEN av de jeg har kontakt med nå, i mer enn kanskje 5 år til om jeg er heldig. Jeg har alltid hatt problemer med å holde på folk i lengden. Enten vokser vi fra hverandre i den forstand at fellesinteressene vi en gang har hatt blir færre og færre… Eller så finner en av partene ut at det er best å avslutte kontakten mens leken enda er god, da tenker jeg på at jeg er veldig sjalu, spesielt ovenfor de jeg skulle ha følelser for…

Om en måneds tid skal jeg for første gang reise utenfor Oppdal. Da skal jeg ta både buss og tog, alene. Jeg gruer meg egentlig ikke så veldig til selve reisen lenger, ikke sånn som før. Derimot er jeg VELDIG nervøs for mye annet. Hun jeg skal besøke er veldig klar over min tilstand og hun vet at jeg sliter på de områdene jeg sliter med. Hun er heller ingen slem person på noen måte som gjør ting med vilje. Men uansett så er jeg så redd for “tenk om” og “hvis” noe skulle skje. De felles vennene vi har vet også om ting… Men igjen, mine vrangforrestillinger imot piercing, tatovering og frisør-ting er så sjeldne at det er ikke noe folk er vant til å tenke over. Jeg er så veldig redd for at noen skal glemme seg, og jeg vurderer rett og slett bare å bli hjemme… Billettene er riktignok bestilt. Og de tankene jeg har nå om å ikke reise kommer nok ikke til å bli noe annet enn bare tanker…

Hvor mye dette plager meg er umulig å forklare dere. Det som skjer hvis noen av de tingene dukker opp er at jeg forsvinner mer og mer inn i meg selv, jeg begynner å se mer og mer uklart, til slutt er det eneste jeg ser bare et grått lys med masse stjerneaktige prikker. Jeg må eventuelt føle meg fram for å bevege meg. Jeg hører en sterk suselyd, og lyden av gjenstander og folk rundt meg forsvinner mer og mer. Og til slutt blir alt helt sort og jeg svimer av i verste fall. Det skal ikke mer til enn at noen i rommet har farge i håret. Man trenger ikke snakke om hårfarving en gang, man trenger heller ikke farve det. Det holder at jeg ser en person som er noen meter unna meg som fremdeles har farge igjen i håret; og vips så går jeg over til Total Blackout i et kjempetempo.

Når jeg skrev over at det ikke har skjedd noe spesielt de siste dagene, så er det fremdeles sant. Årsaken til at jeg nå har et kjempeproblem med å fokusere på andre ting er at det uheldigvis dukket opp i en bisetning over Skype. Og nå har jeg låst meg helt i en bås som gjør at jeg ikke helt er i stand til å gjøre noe spesielt. Jeg KAN gjøre ting, men da blir de tingene jeg gjør så utrolig halvveis gjort bare. Og da tenker jeg spesielt på å ta oppvaska, støvsuge eller andre effektive ting som til slutt skal ende opp med et resultat. Jeg er til syvende og sist veldig ubrukelig akkurat nå. Jeg har bare lyst til å forsvinne for godt. Ikke plage noen med å eksistere lengre, ikke la det komme flere lyder fra meg… Og rett og slett bare forsvinne!

Men jeg kjenner meg selv… Det kommer ikke til å skje. Alt er bare tanker. Noen jævla vonde, slitsomme og tunge tanker.
Og jeg ber, ikke kom med kommentarer som på noen måte bagatelliserer dette! Jeg har vurdert å stenge muligheten for kommentarer ved dette innlegget, først og fremst er denne teksten skrevet for å få ut litt tanker… Så det er IKKE “nødvendig” å kommentere denne gangen.

Vi reblogges!