Grodd fast i mitt eget hull
De som sier at livet bare er deilig skal jeg personlig trå en stein langt opp i rumpa på.
Livet er ikke bare bra, hærlig, deilig og godt. Se til helvete å bare innse det med det samme.

Jeg har rett og slett fått nok. Fått nok av folk. Fått nok av omverdenen.
Mest av alt er jeg lei av meg selv, om jeg skal være ærlig.

Når man begynner å føle at ting blir bra, så raser alt sammen foran øynene på deg.
I natt har jeg igjen hatt problemer med å sove umiddelbart. Jeg har fått såpass nok akkurat nå at jeg i det siste har vurderte å kutte ut absolutt alt! Mitt største problem er at jeg blir alt for fort knyttet til enkelte mennesker. Og når det dukker opp noe som jeg ikke liker, da blir jeg en veldig usmakelig, arrogant og dårlig venn å ha med å gjøre. Ikke at jeg er en så utrolig kul og bra venn ellers heller, egentlig… Det er en ting jeg vet at jeg er god på, og det har jeg fått hørt en del også, og det er at jeg som regel er en ganske snill og vennlig person.. Men utenom det så er jeg ikke en spesielt god venn..

Jeg foreksempel har aldri reist og besøkt noen utenfor Oppdal… Og det har jeg lyst til, men jeg har aldri spart noe særlig til å reise, og nå er situasjonen den at jeg ikke trenger å spare til hotell eller hytte som jeg måtte før, siden folk har kommet seg på egen hybel og slik der det er lov med besøk… Så nå er det kun billett til tog/buss jeg trenger penger til, og det er easy match… Men neida, jeg får ikke reist nå heller, og da grunnet et annet problem jeg ikke hadde før i august.

Nå er situasjonen sånn at jeg har fire rotter jeg ikke kan reise fra. Jeg elsker rottene mine, og jeg kan ikke la det skje noe med dem. Jeg har INGEN til å passe de… Hadde jeg kun hatt Belle (tarantellaen) så hadde det gått bra, for der er det bare å stikke hånda inn med vann til skålen en gang om dagen. Men med rottene så er det litt mer å gjøre. Også kan jeg ikke ta de med heller. Jeg har absolutt ingen venner eller bekjente her som tørr eller kan se til de noen dager..

Dessuten så er jeg sånn at om jeg hadde funnet noen så kommer jeg til å tenke alt for mye på hva som kan gå gæernt når jeg selv ikke har 100% kontroll. Skulle det skje dem noe mens jeg er borte så er det bare min feil uansett! Sååå, så lenge jeg har de så sitter jeg fast i denne bygda… Og jeg får ikke besøkt de vennene jeg skulle besøkt for lenge siden… Når jeg ikke er på et bestemt sted og har helt kontroll over noe selv, så freaker jeg ut. Det å være autist og ha asperger suger akkurat nå, merker jeg..

Innerst inne i den jævla nøtta mi vet jeg at det er bare jeg som kan gjøre noe med det. Nettopp derfor har jeg også tatt det valget å ikke ha kontakt med noen nå.

Sjalusien dreper meg snart..
Det eneste jeg klarer å tenke på er en ting som for meg føles ekstremt vanskelig nå. Og det er samtidlig en privatsak som ikke egentlig gjelder meg.. Hadde jeg ikke hatt såpass problemer med enkelte deler av selvtilliten min så hadde det sikkert gått litt bedre enn det gjør nå…

Det er aldri noen som kommer til å forstå. Jeg lever i en verden der jeg er den eneste som er jomfru av alle mine venner, og det er ikke uten grunn! Jeg er ikke en god person, og jeg er sykelig sjalu. Hvis jeg uheldigvis får vite at noen jeg er noe betatt av foreksempel har hatt sex med, eller kysset eller gått hånd i hånd med noen andre, da mørkner det for meg. Og det har skjedd egentlig flere ganger, ved flere forskjellige venninner jeg har likt oppover åra.. FML.

Den JÆVLA jula…
Så er det snart jul.. Gleder jeg meg til det? Nei, jeg gjør ikke det!
Jeg hater jula, intenst og hardt! Jeg har blogget om dette i fjor, og sikkert året før der også, så jeg skal drite i å gjenta tidligere skriverier så alt for mye…

Generelt har jeg det bedre om jeg er alene, fremfor at jeg er med noen som får meg til å føle meg mer ensom. Her i nærheten finnes det ingen verken av venner eller familie jeg gidder å feire jul med, rett og slett fordi jeg er så forskjellig fra de.. Bare for å gjøre det kort.

Derimot finnes det mennesker som jeg kunne feiret jul med om det var det om å gjøre. Men de bor alt for langt unna, og i motsetning til meg så har de andre av enten familie eller venner å være i lag med. Jeg har altså familie jeg KAN feire jul med, men grunnet at jeg er så forskjellig på så mange måter så går det bare ikke for meg…

Meget kort fortalt føler jeg meg veldig ensom… Jeg føler meg så anderledes på så mange måter… Og jeg sliter med å gjøre meg forstått, til og med hos mine nærmeste venner… Føler jeg.

Har jeg fått tømt meg nå?
Nei, jeg har ikke det…. Det er så mye hat, depressivitet, usikkerhet og smertelige følelser i sinnet mitt, at jeg umulig kan skrive ut eller snakke ut… En annen ting… Jeg vil ikke snakke med folk, rett og slett fordi jeg er redd for å virke sytete om jeg snakker til noen. Og jeg er også redd for at jeg plutselig skal bli avhengig av å snakke, om jeg først starter. Det har faen meg hendt før, og det har også kostet meg vennskap… Fordi det til slutt bekket det over, og jeg snakket bare om negative ting som jeg opplever og tenker på. Derfor kan jeg ikke snakke med folk lenger… Jeg ønsker ikke være en belastning for noen.. Dessuten føler jeg ikke at noen bryr seg lenger uansett…

Så var det en ting til… Men det har jeg laget en liten video om…
Et lite hint om hva denne videoen handler om er posten…

Helt på tampen.
Det er trolig lite vits i å ringe meg. Jeg har telefonen på lydløs, og har stengt så og si verden ute…
Da kan den i hvertfall ikke skade meg lenger.

Vi reblogges!