Det å være forelsket eller betatt fører gjerne med seg en del (lovlige) rusfølelser. For faktumet er at når man blir veldig, veldig glad i noen så får man en slags beruset følelse. Mange gjør, tenker og sier ting de kanskje ikke hadde sagt til vanlig.
Man må være splitter ny her inne, eller rett og slett bare dum dersom noen ikke har fått med seg at det er noen jeg har fått sterke følelser for.
Det jeg tenkte dette innlegget skulle handle om er det faktum at denne tilstanden har forandret en del ting i meg, tankemessig og holdningsmessig. Foreksempel har denne situasjonen gjort meg noe bløtere og mykere enn til vanlig, ikke minst sårbar. Spesielt når jeg tenker på dette mennesket blir alle følelsene i meg mye sterkere. Er det noe vanskelig blir jeg fort ekstra nedfor, aggressiv og deprimert, er det noe fint kan jeg bli ekstra glad enn til vanlig.
© Bildet tatt fra venturegalleries.com
Men i tillegg har denne forelskelsen gjort at jeg selv ikke føler jeg er bra nok lenger dersom jeg ikke matcher en slik drømmetype som jeg vet eller tror hun helst skulle hatt. For realiteten er at dette er en ugjensidig forelskelse, noe jeg så gjerne vil gjøre noe med. Og det er helt klart veldig, veldig vondt for den som da er forelsket og veldig betatt. Jeg har rett og slett sklidd mer og mer “vekk fra meg selv”, på noen måter.
Det mest konkrete eksempelet jeg kan komme med er at jeg liker ikke å ha langt hår. Jeg liker ikke å ha skjegg, jeg synes det er ubehagelig, og jeg får ofte litt angst om jeg får det for langt…. Eller det blir forstyrrende eller distraherende på en eller annen måte, for meg…. Så er det jo sånn at den personen jeg har blitt sykelig betatt av foretrekker langt hår på folk, og har sagt ved flere anledninger at hun synes det er veldig sexy, og ja… Så for noen netter siden lå jeg og tenkte på dette. Kort fortalt er alt jeg tenker på nå, hvordan bli best mulig likt av denne personen. Og jeg har masse å gå på.
Foreksempel så har jeg veldig vanskeligheter med å tilfredstille henne i å være en venn hun kan snakke om fester og den slags. Jeg sliter med å være en hun kunne ha drukket i lag med (og drikking er som kjent noe som gjør at folk ofte kan komme nærmere…), jeg kan ikke engang være en hun kan snakke med tatoveringer, og hårrelaterte ting med. Jeg føler meg så depressiv bare jeg tenker på hvor langt unna jeg står unna å bli den perfekte vennen hun hadde fortjent, men som jeg kanskje aldri kan bli for henne.
Og det jeg skal skrive nå er vanskelig for meg å skrive om siden det er en av flere ting som ødelegger mitt image, men jeg har rett og slett vært på kanten av å gråte ved flere anledninger, fordi jeg ikke kan bli den personen jeg sterkt skulle ønske jeg kunne bli for henne.
Før syntes jeg det var tåpelig med slike personer som vil forandre seg for andre, men nå har jeg dessverre blitt mer og mer av de som skulle ønske at jeg var som en av de kjendisene, og da spesielt de som hun liker og ville gjort ALT for… Jeg kommer bare så aldri til å bli en av dem… Og ja, slå meg i ansiktet nå for å være stakkarslig..
© Bildet tatt fra flickr.com
© Bildet tatt fra rolereboot.org
Jeg skulle så utrolig ønske at jeg var den gutten hun bare savnet når jeg ikke var til stede. Og at jeg betydde like mye for henne, som hun betyr for meg. Jeg blir lett sjalu dersom noe er viktigere enn meg. Og jeg vet også at det er veldig ynkelig av meg. For det er jo svært naturlig at det er flere ting som er viktigere og som gleder henne mer. Foreksempel så bor ikke jeg i nærheten av denne personen, så det er helt naturlig at det foreksempel er en del gutter som hun kan få sterkere følelser for enn hun noen gang kan få for meg, og dermed også gjøre andre ting sammen med enn meg, rett og slett for det kan finnes folk som hun er sterkere knyttet til, følsesmessig.
Jeg blir sliten av meg selv, og jeg har feilet så til de grader spesielt de siste ukene. For det er ikke til å fornekte at enkelte ting angående min forelskelse har blitt vanskeligere enn jeg skulle ønske. For jeg har blitt besatt av tanken på at jeg ikke er bra nok, og frykten for at det en dag vil dukke opp noen. Samtidlig er det også vanskelig for meg om det er snakk om fester, som jeg har nevnt tidligere, siden det ikke er uvanlig at det kan skje det ene og det andre i sosiale anledninger, enten det er julebord, bursdag, fest, konsert, eller bare besøk. Jeg blir veldig såret av å tenke disse tankene, og det skal veldig lite til for at noen av de skal dukke opp. Akkurat nå skal det ikke mer til enn at jeg slår opp en hvilken som helst nettavis.
© Bildet tatt fra bighdwallpapers.com
Leser jeg foreksempel en artikkel om sex, så tenker jeg på henne, mer og mer henne med andre enn meg selv. Leser jeg en artikkel om overgrep blir jeg redd for alt som kan skje med henne, at hun skal bli ranet på gata, at hun skal bli påkjørt, at hun skal bli voldtatt, at noen skal lure i henne noe farlig…. Kort fortalt klarer jeg å koble svært mye til noe som har med henne å gjøre, eller helst ting jeg bare er veldig redd for skal skje. For jeg elsker henne, og jeg blir for hver dag som går mer og mer redd for å miste henne.
Men nå har innlegget klart å handle om litt mer enn bare det jeg tenkte først.
For det jeg i utgangspunktet tenkte å fortelle, var det faktum at jeg nå har begynt å tenke veldig mye på hvor mye jeg må endre på meg, for at jeg kanskje skal ha et håp om å vekke noen følelser i henne for meg, som hun ikke har i dag.
Skal jeg gro håret, skal jeg ikke? Burde jeg gjøre det jeg kan for å være mest mulig hard slik at hun kan drikke med meg, eller snakke om forskjellige ting jeg synes er vanskelig? Jeg har så mange handycap. Og jeg er veldig lei meg for alt jeg ikke er, som jeg skulle vært for at hun skulle like meg mer enn bare en god venn…
© Bildet tatt fra weheartit.com
Burde jeg kutte kontakten med henne? Skulle jeg kutte kontakten med hun som bare har vært snill med meg, og som har vært den beste vennen etter min bestefar døde for 10 år siden? Skulle jeg kutte kontakten med, forså å svikte en god venn kun fordi jeg har fått vanskelige følelser jeg ikke lengre har kontroll på. Det jeg søker nå, og desperat trenger er hjelp. Til tider har jeg blitt så depressiv at jeg har tenkt på å dø… Men samtidlig har jeg øyeblikk hvor jeg tenker at jeg SKAL klare dette, UTEN å kutte henne ut. Hvis jeg bare forsøker, så kan det gå bedre ettert hvert?
Tankene er mange. Og jeg har også vaiet mye frem og tilbake. En ting er sikkert. Det gjør vondt nå, og det kan hende jeg kan gjøre ting verre ved å kontakt med henne med tanke på at det er fort gjort at jeg sier og gjør ting som vil gjøre ting verre… Samtidlig er det også en fare for at hun finner seg lettere nyere og bedre venner å bruke tiden på, om jeg trekker meg unna mye lengre, noe jeg har gjort en stund. Og jeg vet også at jeg vil angre om jeg bare kutter kontakten, uten å prøve en stund til…
Vi reblogges!
Kjære du, såklart skal du ikke forandre deg ! Det er da ikke håret ditt hun skal like, det er DEG ! Og kan hun ikke like deg som du er, så er hun ikke den rette (på inge måte vondt ment, vet hvor vanskelig det er å tenke slik når forelskelsen raser i kroppen).
Synes ikke du skal kutte kontakten med henne, synes heller du skal snakke med henne om det du føler og kommunisere på hvordan du har det, er det gjensidig så ja supert, er hun ikke forelsket tåler hun likevel å høre det om dere er gode venner 🙂
Men forandre deg ikke, det vil ikke hjelpe om du har “langt sexy hår”, hvis følelsene bare ikke er det fra før av.
Jeg tror forøvrig du undervurderer deg selv! Og jeg personlig synes du er veldig kjekk akkurat som du er 🙂
Sky high.: Jeg vet ikke. Jeg har alltid blitt forelsket eller betatt veldig lett, de få gangene jeg har blitt det. Samtidlig vet jeg også at det er flere som har kjent hverandre en stund uten, og at det har tatt tid før følelser har dukket opp. Det er i hvertfall noe jeg har hørt flere si.
Så da tenker jeg, hva er det i de tilfellene som har gjort at følsene har kommet “forsinket”? Hva var det som gjorde at følsene kom da de omsider kom, selv en stund etter at de hadde kjent hverandre?
Skjønner?
Skjønner hva du mener 🙂 Tror den “sene” forelskelsen kommer av at man vokser inn i hverandre, at man forandrer seg, blir eldre osv, får nye erfaringer, og vips en dag innser man at følelsene begynner å komme. Kanskje noe man trodde var bare vennskap, men så oppdager man at det er noe mer der.
Det er så mye, som er så vanskelig å forklare. Men jeg har en intens tro på at om noe er ment å skje, så vil det skje. Kanskje ikke med en gang, kanskje ikke om ett år, men det skjer iallefall, når tiden er inne for det 🙂 Hehe hør på “åndelige” kjærringa liksom, men likevel, det er sannhet i det 🙂 Noen av oss må bare kjempe mye hardere for å få oppleve lykke, enn hva mange andre må…. Men det er fordi vi er de skikkelige kule kidsa som ler sist og best vettu 😉