Sitter nå og delvis angrer og er bitter på et valg jeg har tatt. Jeg vet ikke om jeg kan si at det var så veldig impulsivt da det til tross er noe jeg har tenkt på i en veldig lang stund nå, mer enn et halvår. Det som har skjedd er at jeg for noen timer siden kuttet kontakt med den personen i livet mitt som utvilsomt har betydd mest for meg de to siste årene. Den jenta som har stilt opp mer for meg og forsøkt å forstå mer enn jeg føler at noen andre har gjort, noen gang.

Jeg har grått en del det siste halve døgnet, særlig under den aller siste samtalen jeg hadde med henne i går kveld. Kvelden begynte med at jeg sendte henne en sms fordi jeg tenkte å snakke om noe jeg tenkte på der og da. Hun hadde tid og vi fikk snakket om det jeg ville. Etter at vi hadde snakket om det jeg i utgangspunktet ba henne om å logge seg på for at vi skulle snakke om kom jeg igjen inn på tanken om å avslutte vennskapet, ikke helt plutselig, men det kom noe brått på i denne samtalen likevel, med tanke på det vi hadde snakket om først.

Saken er at dette er en person jeg har veldig sterke følelser for. VELDIG, VELDIG sterke følelser for… Men hun liker ikke meg, ikke sånn, det skrev hun senest i går… Kort fortalt så har fokuset mitt blitt alt for rettet mot det vanskelige, mot sjalusi, fortvilelse og sorg. Til tross for at vi gjentatte ganger har snakket om disse tingene har jeg alltid innerst inne håpet på at hun en dag kan få de samme følelsene for meg, og at vi en dag kunne ende opp som noe mer… Jeg har også sagt gjentatte ganger til henne at jeg egentlig ikke vil det skal bli noe forhold av oss, siden jeg er redd for at det skulle ødelegge mellom oss. Men saken er vel at jeg egentlig at jeg tror så lenge jeg har de følelsene jeg uansett har fått for henne så er det beste som kunne skjedd at hun nettopp hadde fått de samme følelsene og at vi hadde kunne blitt kjærester tross avstand og alt sånn som egentlig burde gå greit for to som virkelig elsker hverandre?

Annonsørinnhold

Black November: Kupp julegavene til elleville priser!

Vel, nå er det i hvertfall klart at det aldri kommer til å bli noe. Hun har uansett aldri hatt slike følelser for meg. Jeg har levd så lenge i håpet og faktisk også trodd og tenkt at hun kanskje kunne bære på noe ekstra hun også, spesielt de gangene vi har kommet ganske litt tett på fysisk som at vi har holdt hverandre i hånda enkelte ganger hun har vært her og klemmet en del og sånn… Samtidig har jeg også skjønt at det er sånn hun er med de fleste vennene hun har nær, uten at det betyr noe spesielt… Jeg må bare innse at jeg har feiltolket en god del ting… Skulle bare ønske at ting kunne vært gjort og kommunisert annerledes… Nå som følelsene og tankene om dette har blitt for mange og kommet for ofte for meg slik at det har blitt for vondt og takle de egentlige faktumene.

Mot slutten i går ville hun at jeg skulle tenke på dette i alle fall til i dag. For hun er lei av at jeg flere ganger nå har snakket om å kutte kontakt, forså å ombestemme meg igjen. Hun har flere ganger vært redd for at NÅ er det slutt. Samtalen som foregikk på Skype i går ble aldri helt avsluttet da pcen hennes gikk tom for strøm, noe av det siste jeg skrev til henne var at jeg var i tvil igjen om å kutte kontakt og at jeg tenke på det til i dag. Jeg fikk litt senere en Snapchat-melding om at det gikk greit.

I natt har jeg altså tenkt og tenkt… Har vært en veldig vanskelig og trist natt. Ikke bare har jeg ligget å angret på at jeg nå igjen har snakket om å kutte kontakt og sånn, men jeg slettet også alle videoene og bildene vi har sammen fra nett i går, og det var for å være helt ærlig en del å fjerne. Hvorfor jeg har gjort dette forstår jeg ikke, og hun skjønte heller ikke det… Akkurat det er i alle fall noe jeg kan si var veldig impulsivt. Har også slettet hele 12-14 venner på Facebook som var felles venner av oss. De aller fleste bare folk jeg har lagt til mer tilfeldig, så akkurat det er ikke noe stort tap sånn sett, men… I tillegg til alt dette har jeg også slitt med suicidale tanker i natt.. Jeg har gjentatte ganger ligget å tenkt på å sjekke om det går noe tog gjennom Oppdal i natt, forså å vurdere om jeg skulle gi opp hele forbanna dritten…

I dag tidlig, for omtrent en time siden sendte jeg henne en melding hvor jeg skrev at så lenge jeg har de følelsene jeg har, og så lenge de er ugjensidige og ofte holder meg så nede så er det slutt, også skrev jeg “Farvel” med et hjerte mot slutten…

Det er så ufattelig mye som er borte nå. Jeg har ikke egentlig mistet bare en god venninne, men faktisk to da jeg også kuttet kontakt med tremeningen hennes som utenom henne har vært den personen jeg har hatt mest kontakt med i to år. Også videoer og bilder med henne er fjernet. Alt som minner meg om hun jeg har følelser for er fjernet på nettet. Det eneste jeg nå har igjen er de bildene som jeg har i rammer og fotoalbum. De skal jeg beholde for alltid, for jeg vil ikke glemme de helt. Det kommer jeg aldri til å gjøre uansett med tanke på hvor mye spesielle, uerstattelige og gode stunder vi har hatt sammen… Kjenner igjen nå at tårene presser på og at jeg atter en gang blir mer og mer emosjonell… Hva er det som har skjedd? Hva har jeg gjort?

Jeg er virkelig veldig usikker på om jeg har gjort det rette. For selv om jeg nå har fjernet en person jeg har veldig sterke følelser for så betyr ikke det at jeg ikke vil få disse utfordringene og følelsene igjen for noen andre senere som kanskje også blir ugjensidig. Hun er heller absolutt ikke den første, men hun er likevel den som har prøvd å støtte meg og forstå meg mest, og jeg tviler på at jeg noen gang vil finne noen som er mer forståelsesfull, tålmodig og snill enn henne. Slik jeg ser det nå har jeg ikke først og fremst kuttet kontakten med ei jeg har hatt vanskelige følelser til, jeg har aller først kuttet kontakten med den beste vennen jeg noen gang har hatt…

Livet er så jævlig sårt… Jeg håper i alle fall at hun i det minste får et bedre liv nå, og at hun kan tilgi meg for at jeg har skuffet henne sånn som jeg har gjort ved å droppe henne, noe hun virkelig ikke har fortjent… Jeg angrer sånn…