De siste 2-3 dagene har ganske enkelt vært noe deprimerende. Det er for å si det rett ut en del som plager meg her og nå. Det burde absolutt ikke vært sånn. Men det er nå en gang slik det er. I dag tok det en stund før i hele tatt orket å stå opp. Hva har jeg å stå opp til? Okei, jo, ja, jeg har en hel del masse spill, filmer og en del blogg-prosjekter jeg kan kaste meg løs på, men det er ingen ting som liksom betyr noe for meg nå.

Det er et par ting jeg burde fokusere mer positivt på og se frem til, ting som visstnok skal skje i ganske så nær fremtid, men jeg har ikke helt troen på at det vil bli noe av. Slik jeg ser fremtiden fremover nå så ser ting veldig ensomt og trist ut. Jeg vet, det er helt patetisk at jeg nærmest har “bestemt” for det på forhånd. Jeg burde sikkert heller håpe og tro det beste, men nå er ting sånn at jeg føler jeg har en del gode grunner til å ikke ha for store forhåpninger. Det gjenstår å se om jeg tar feil, men her og nå har jeg altså ikke helt troen på at de neste månedene vil bli særlig lys og oppmuntrende.

Vel, nok om fremtiden. Har vel skrevet nok om den nå uansett, er vel mer vesentlig at jeg heller skriver litt om det som er her og nå fremfor det som jeg egentlig ikke vet noe om. For det er som sagt flere grunner til at jeg sliter med depresjon for tiden. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si dette, men jeg føler noe som kan minne om en slags kjærlighetssorg. Og merk dere at jeg skriver “en slags kjærlighetssorg”.. Det er egentlig også det eneste jeg føler jeg kan skrive om akkurat den saken… Ja, det er faktisk ikke noe mer jeg verken kan eller bør fortelle offentlig om akkurat det, her og nå…

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Helt til slutt kan jeg også være ærlig og fortelle at jeg ikke bare har depressive tanker knyttet til fremtiden og her og nå, men også fortiden. Jeg er nok ikke verdensmester i det, men det er likevel ingen hemmelighet at jeg er veldig god i å rakke ned på meg selv. Selv når ingen andre har gjort det. Når jeg var på Voss opplevde jeg noe som nesten har vært helt unikt i mitt liv hittil. I stort sett hele helgen har jeg som dere sikkert har fått med dere allerede vært i lag med gode venner av meg. Det skjedde ikke en eneste gang at noen der borte kritiserte meg for noe som helst og heller ikke at noen på noen som helst andre måter hentydet til at et eller annet jeg hadde sagt eller gjort var galt.

Det er mulig noen blir litt irritert eller noe nå, men jeg kan faktisk ikke komme på at jeg har opplevd noe slik før. Jeg har aldri opplevd å følt meg så hjemme noe sted i hele mitt liv. Jeg har aldri fått så mye positive tilbakemeldinger, ros og følelse av godkjennelse som jeg har fått helgen som var. Jeg fikk ikke følelsen av at jeg hadde sagt eller gjort noe upassende en eneste gang. Likevel sitter jeg nå og tenker på alt jeg kunne ha gjort annerledes… Jeg har brukt en del energi på å tenke på akkurat det de siste timene… Hmmm, jeg antar det er litt slik man blir til slutt når man stort sett er vandt til å føle seg kritisert…

Kort oppsummert føler jeg meg som en mislykket 20-åring uten fremtid. Det er flere grunner til at jeg nok burde tenke veldig positivt nå. Men alt som jeg føler betyr noe er så innmari langt unna, og de forskjellige tingene jeg egentlig burde se frem til og håpe på blir noe av har jeg altså ikke den helt store troen på vil skje…

Men jeg skal prøve så godt jeg kan og gjøre mitt beste. Det er egentlig litt patetisk at jeg sitter og føler meg så langt nede nå, spesielt med tanke på at jeg faktisk har de aller beste vennene som finnes. Men som sagt, alt jeg føler betyr noe for meg nå er så innmari langt unna… Hadde jeg vært i stand til det hadde jeg bare lagt meg ned på soverommet og sovet til jeg helt sikkert hadde hatt noe å se frem til.

Okei, en ting til… Jeg tenkte egentlig at jeg ikke skulle skrive om dette… Men det er en ting til som ikke akkurat er med på å trekke på smilebåndet nå. Jeg har noen jeg har kjent hele livet som for tiden ligger for døden, og mest sannsynlig er ikke dette mennesket “med oss” lengre i løpet av veldig få dager. Jeg skrev “med oss” fordi vedkommende egentlig ikke helt har vært til stede de siste årene mentalt, og det er faktisk en person jeg nærmest har tenkt på som død de siste 4 årene i den forstand at h*n på ingen måte har levd noe særlig verken på den ene eller andre måten, men nå er veldig snart denne personen helt 100% død… Det skal ikke være så lett.

Vi reblogges!