Skal, skal ikke..

Gory morning alle sjelløse blodsugere i det såkalte norske land. I dag tenkte jeg å dele noen tanker med dere, men også å komme med noen spørsmål som jeg håper at i hvertfall en eller annen kan svare på.

Klokken 14 i ettermiddag skal jeg til terapeuten min igjen og det er særlig en ting jeg har tenkt litt på om jeg for en gangs skyld skal fortelle henne og være helt ærlig på, eller om jeg skal la være…

For dere som leser bloggen min er det ingen stor hemmelighet at jeg sliter med selvmordstanker. Det har jeg aldri hatt store problemer å skrive om, og jeg har heller ikke vært alt for redd for å snakke muntlig om det med forskjellige “venner” gjennom tidene, men akkurat terapeuten min har jeg ikke nevnt akkurat det til.

Jeg vet at fagfolk som henne har taushetsplikt og alt sånn, men samtidig så er det vel en grense for hvor jævlig man kan gi inntrykk for at man har det uten at de velger å gjøre noe som jeg kanskje ikke vil skal bli gjort. Det er ikke sånn at jeg tror hun få meg tvangsinnlagt akkurat, men samtidig så er jeg litt usikker på om jeg likevel bør være alt for ærlig om hvor jævlig ting ofte føles.

Særlig nå som den jævla jula nærmer seg er det ekstra fristende å bare gjøre slutt på alt… Og det at de fleste “vennene” mine ser ut til å gi faen i at jeg i hele tatt eksisterer gjør ikke saken stort bedre..


© Bildet er tatt fra dinochocoholic.deviantart.com

Så spørsmålet er som følger..:

Er det flere der ute som sliter eller har slitt med ganske seriøse selvmordstanker og som har vært ærlig om det til terapeuten/ psykologen? Hva har i isåfall skjedd eller ikke skjedd i ettertid? Og hvis det skjedde noe, var det med eller mot din vilje?

På forhånd, takk.

Vi reblogges!

8 kommentarer
    1. Jeg var ærlig mot psykologen min om mine selvmordstanker og at jeg er ekstremt deprimert og har drevet med selvskading. Vi kom fram til at samtaler med han og antidepressiva sammen kunne vært noe for meg, og jeg har nå gått på det siden mars og har merket STOR forbedring på humøret! Anbefaler å i allefall vurdere antidepressiva, det er jo ikke garantert at det fungerer, og for noen så er di første ukene på medisinene di værste, men man må bare være sterk og holde ut. Om det er noe du har lyst å spørre om så er det bare å ta kontakt med meg på facebook 🙂

    2. Mar1naS1n: Okei, takk 🙂 Nå skal det sies at jeg generelt er i mot medisiner og sånn (utenom allergitabletter og eventuelt hodepinetabletter), men det høres i hvertfall ikke ut som psykologen din gjorde noe bak din rygg til tross for ærligheten din og at du heller ikke har blitt tvunget til noe?

    3. Eg er slik at eg kan snakke med dei som er “venner” om noen få ting, og stenger meste inne, men nå har eg blitt tilbytt å snakke med fagfolk … å det vil eg ikke i det hele tatt fordi eg ikke stoler på noen lengre. /(ulike grunner til)
      Eg hadde bare èn voksen eg stolte på, og det tok lang tid. Det var en fagperson og hun gikk ikke bak ryggen min i hele tatt, men hun byttet jobb etter kvart.
      Tror det beste eg kan gi av råd, selv om eg bare er 17, er dei samme rådene eg får.. Og det er jo og bare gå, prøve og bygge tillit..
      Moren min foreslo og kunne ha en psykolog eller anna fagperson som kunne ta meg ut av kontor og kanskje på et kosligere miljø for og bygge tillit. Som en kafe, for og få løsne opp… Det er jo det som skiller fagfolk og venner, siden vennene ser du gjerne utenom dei fire kontor-sykehus lignende veggene og føler deg innestengt…
      Og dersom du velger å prøve så får du ha lykke til da! 🙂

    4. Maria: Skjønner du er skeptisk ja, tillit er ikke noe som vokser på trær akkurat. Og skulle man finne noe så er det gjerne en og annen idiot som tar den vekk igjen..

      Synd at den eneste personen du stolte på byttet jobb etterhvert. :/

      Den tanken om å møte en og annen fagperson i litt andre miljøer enn på kontorer var ingen dum ide, skjønner tankegangen der, selv om jeg personlig er litt usikker på hvor mye det vil hjelpe. For min del tror jeg ikke det hadde forandret så mye, men folk er forskjellige.

    5. Hei, jeg synes du skal være ærlig, kanskje psyken kan hjelpe deg med dette også. Tenker hvertfall at å gå med slike tanker, og skulle prøve å bli frisk, men ikke si noe er ganske terapihemmende. Med mindre du har konkrete planer om dag, tidspunkt, hvordan ol vil hun ikke få deg innlagt. Selvmordstanker er ganske vanlig å ha, men vansklig å håndtere. Håper du får den hjelpen du trenger.
      Du kan jo også si ho kan lese bloggen din

    6. En venn av meg slet med selvmordstanker og selvmordsforsøk i ungdommen. Han ble ikke bedre før han kom i kontakt med en dyktig psykolog. Sånn sett er det viktig å ha en psykolog man kan snakke med om alt.
      Jeg vet ikke hvordan du er som person. Kanskje du ikke har lett for å stole på noen, men ofte er det slik at det er en grunn for at man vegrer seg. Jeg bare lurer på om det at du spør på et forum kan bety at du ubevisst merker at psykologen ikke matcher deg?
      Du kan jo fortelle at du sliter med selvmordstanker, uten å gå i masse detaljer, og se hvordan psykologen takler det. Om psykologen takler det fint, kan du gå i mer detaljer etterhvert.
      Hvis du finner ut at psykologen ikke takler ting og matcher deg dårlig, så skaff en ny psykolog.

    7. Hilde: Ble dessverre ikke så jeg nevnte det i går.. Ble igjen til at jeg valgte å snakke om andre ting, igjen.

      Når det gjelder bloggen min ser jeg en viss fordel med at hun ikke leser den, i hvertfall ikke alt xD

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg