Burde jeg skrive dette innlegget egentlig? Kanskje ikke, men jeg gjør det nå likevel. Akkurat nå er jeg litt sint. Ikke så sint som jeg var for noen timer tilbake, men fremdeles sint. Kanskje kunne det hele vært unngått. Noen mener nok at jeg nå har valgt denne reaksjonen selv, at det ikke er hvordan man har det, men hvordan man TAR det som faktisk gjelder, hvis det gir noen som helst mening i hele verden. Og dette skremmer meg litt.. For dagen startet jo igrunn ganske bra. Og den tingen som gjorde meg så rasende er kanskje ikke en veldig big deal i det store bildet.. Så med tanke på hvor fort alt plutselig snudde da den ene “lille” tingen plutselig “skjedde”, hvor brått jeg gikk fra å befinne meg i en helt okei sinnstemning, til å kun føle på hat, sinne, frustrasjon, fortvilelse, samt en viss anelse angst.. Det er rett og slett litt skremmende.
Og en ting er hvor kjapt sinnstemningen min kan forandre seg. Men en annen ting som skremmer meg er hvordan jeg blir når jeg først har begynt å føle de mørkere skyene. Hvor blendet jeg blir for alt godt som ellers virker så logisk og lurt. Hvor langt bort i glemselen enkelte ting blir begravet for en stund når jeg først er på mitt verre. Hvor lav terskel jeg plutselig får for å gjøre eller si dumme ting jeg ellers neppe ville ha gjort. Og denne frykten gjør igrunn ting bare enda verre. For den personen jeg blir når jeg først har begynt å briste litt, er ikke akkurat en god venn av verken meg, eller de andre jeg har i livet mitt nå og da. For på sitt aller verste så kan dette monsteret være truende til å ta fra meg ganske mye som jeg gjerne har brukt veldig mye tid på å oppnå, skaffe meg, få til.. Enten vi snakker fysiske ting. Venner.. Familie.. Eller noe helt, helt annet.
Stay goregeous!
Jeg syntes det var utrolig bra at du endte opp med å poste dette innlegget, både for din egen del og andres. I det en erkjenner ens minst sjarmerende sider, inkl. såkaldte ‘forbudte’ tanker & følelse, har en faktisk både tatt det vanskeligste & viktigste steget for å lære å mestre/kontrollere dette her på en måte som gjør det til ‘å leve med’, både for deg selv og de rundt deg..
Videre er jeg stor tilhenger av å åpne opp om slikt ‘crap’, da jeg har selv erfart hvor mye andres åpenhet kan hjelpe når psyken går til helvete, for å si det sånn. Greia er jo gjerne at mye av belastningen som ender i en el annen ‘smell’ består av at en tror en er alene om å tenke, føle og opptre sånn eller slik, så det var en vanvittig lettelse da det ble klart for meg at det så absolutt ikke var tilfelle..
Gry Henriksen: Helt sant, og det er jeg helt enig i. Men på en annen side syns jeg at jeg har vært nok negativ på det offentlige plan (“Et underliv”-kategorien her inne står ikke akkurat tom). Pluss at det er mer enn nok negativitet fra andre andre steder også.. Og så har jo slikt gjerne en smitteeffekt i tillegg. Og da kommer vi igjen tilbake til det jeg skrev i ste om at verden igrunn har nok negativitet nå..
Men joda, mm.. Jo..