Det er ikke alltid så lett å vite hva en burde gjøre når ting først er noe kjipt. Noen ganger er det beste man kan gjøre å ikke gjøre noe. For det er mye som vil gå over av seg selv og som brått vil vokse seg større om man fôrer det unødig.

Og når man først bør gjøre noe er det ikke alltid bare-bare da heller. For hvor ligger det egentlige problemet? Er det fast og håndfast, eller er det litt mer “Jesus-aktig”? Og ikke minst; er det noen andre som er problemet, eller er det deg/ meg selv?

I 2012 var livet mitt på mange måter et nokså tilgrisete og rotete bord å sitte inntil. På skuldrene bar jeg minst et dusin tunge usikkerheter rundt meg selv, venner, familie og universet generelt. Livet var et totalt kaos, og det var mye som absolutt ikke var helt okei.

De senere årene har jeg derimot fått tatt noen kraftige oppgjør med både meg selv, og egne holdninger, samtidig som jeg har kvittet meg med mye som ikke akkurat har gjort meg bare godt.

På mange måter er jeg en helt annen person nå enn jeg var da. Jeg omgir meg med helt andre type mennesker. Jeg støtter ikke lengre alle de samme type forbildene og idolene. Jeg bor ikke lengre på det samme stedet.

For en ting jeg også har innsett er at man kan komme langt ved å rydde opp i vennegjengen en gang i blant. Bli flinkere til å utfordre seg selv ved å stadig prøve ut og åpne opp for nye ting og erfaringer. Legge om kostholdet. Bli mer fysisk aktiv. Trene.. Osv.

Men det har også en del å si at man trives med det stedet man har bosatt seg. Og det har jeg helt ærlig ikke gjort helt og fullstendig de siste 9 årene. Nabolaget jeg har holdt til i har vært veldig stille, vennlig og fredelig. Et av de desidert roligste og tryggeste i hele Oppdal, meeeeen..

Ja, kort fortalt har de jeg har leid hos, og som attpåtil har vært de aller nærmeste naboene ikke akkurat vært den beste matchen. Da jeg flyttet inn hadde jeg ganske mange slike relasjoner som ikke var blant de beste for meg og mitt vel og ve – så det er én grunn til at nettopp dette oppgjøret har tatt meg så mange år å ta, i tillegg til en overbevisning jeg hadde satt opp ovenfor meg selv om at det først og fremst var JEG som var problemet, og at det fort ville være enda verre om jeg flyttet til et annet sted igjen.

Det faktum at jeg faktisk ble advart av samtlige før jeg flyttet dit viftet jeg bare bort. Ingen skulle fortelle MEG hva jeg skulle gjøre, og hvem som var bra for meg eller ikke. På dette tidspunktet hadde jeg ikke akkurat det beste ryktet i bygda selv heller, som også ble en faktor for at jeg lukket øynene for de advarslene jeg fikk. Og skulle de som hadde advart meg vise seg å ha rett skulle jeg i hvert fall ikke gi de rett siden, men heller stå i det. Koste hva det nesten kostet vil.

Heldigvis forandrer de fleste mennesker seg over tid, og gjerne til det bedre. I dag innrømmer jeg gjerne når jeg tar feil. Slik jeg ser det er det alt annet enn svakt i å vise sine svakheter, heller tvert om. Jeg vet ikke alltid best. Jeg gjør ofte feil. Ikke oftere enn folk flest, eller mindre for den saks skyld, men jeg som deg gjør feil nå og da. Det å flytte inn i sokkelen i 2012 føltes riktig for meg der og da. Og kanskje var det en grunn til at universet førte meg nettopp dit den gangen også. Men å bli værende SÅ lenge, i så mange år.. Nei, jeg har bodd der på overtid. For å si det mildt!

Nå er det sikkert en del som lurer. Hva var egentlig så galt med å bo der over den perioden som jeg til slutt endte opp med å gjøre? Hva slags folk er det egentlig jeg har bodd og leid hos? Ganske vanlige folk. Snille og fredelige mennesker. Men med visse holdninger og en fremtoning som i og for seg ikke er superuvanlige i lille Norge, men heldigvis ikke i overrepresentativt heller.

Ingen av de har noen sinne gjort meg noe slemt. DET er veldig viktig å presisere. I bunn og grunn er det så enkelt som at noen mennesker passer bedre “sammen” enn andre, og vel… jeg følte virkelig ikke at jeg passet inn der de siste 6-7 årene.

Jeg er som nevnt i tidligere innlegg ganske følsom. Jeg blir lett påvirket, og enkelte type mennesker med en viss type energi og attitude har jeg derfor spesielt lite godt av å ta inn energien til. Noen mennesker er flinkere til å “stenge av” denne antenna lettere enn andre. Men har man først de diagnosene som jeg har (asperger f.eks), er det nærmest en umulighet.

Nå er dette endelig et kapittel som er så godt som avsluttet. Det skulle gå en del overtalelsesforsøk både fra bekjente, familiemedlemmer og venner både i og utenfor bygda å komme dit. For ikke å snakke om eks antall overtalelsesforsøk fra meg selv. Bare det at flere advarte meg en stund før jeg flyttet inn dit burde gjort dette til en ikke-sak i utgangspunktet.

Men nå har jeg lært, og jeg har gjort opp for meg selv, ovenfor meg selv. Det er lenge siden jeg har følt meg så levende som jeg har gjort de siste ukene. Livsgnisten har sakte, men sikkert vendt tilbake. Jeg kjenner at jeg endelig kan puste hel ut, og inn igjen. Og når sant skal sies er den avgjørelsen jeg har tatt nå trolig den viktigste, og riktigste avgjørelsen jeg har tatt i hele mitt liv.

Jeg var litt usikker noen dager etter at den nye leiekontrakten ble underskrevet i slutten av mai. Men da jeg sist var innom sokkelen for å lese av strømmen og jeg omsider fikk slengt litt passiv aggressivt mot meg at “du tåler ikke pain så godt du!” fra noen som vet at jeg har slitt mye med psyken og angsten veldig lenge.. at jeg virkelig har vært langt nede i lange, vonde og ensomme perioder (stort sett av andre ting som ikke har hatt noe med de eller det stedet å gjøre).. Ja da ble virkelig de siste fnuggene av usikkerhet og tvil blåst borte vekk. Han mente muligens ikke noe slemt med det, men samme hvor mye (eller i dette tilfelle lite) forståelse man har for andres problemer, selv om man måtte tenke at det bare er “tull”, at den og den “bare må ta seg sammen”, at det er alt for mange som syter og blir for lett krenket osv… man sier bare ikke sånt. Barn kan finne på å si sånn, og det er ikke greit da heller. Og det er i hvert fall ikke greit at en “voksen” oppfører seg, og sier slikt da det er så ignorant og umodent gjort at jeg vet ikke hva mer jeg skal si…

Og det er dette jeg mener med visse holdninger og en attitude som ja.. Rett og slett ikke hører hjemme noe sted. Og som ikke er spesielt oppbyggende og sunt å omgi seg med og ta til seg i like stor grad som jeg har gjort alt for lenge. En holdning og en attitude som mange nok ville ignorert og ikke tenkt mer over neste dag. Men som har vært veldig, veldig viktig for meg å komme bort og vekk fra da de til tider har bidratt til at jeg har følt meg en del mindre enn jeg har “trengt” å gjøre, og innimellom har ført til at jeg har grudd meg til å gå hjem igjen når jeg har vært ute, i tilfelle flere lignende tanketomme oppgulp skulle vente seg.

Men bare så det er sagt også. Det er ikke slik at jeg har fått slike stikk daglig, eller månedlig for den saks skyld. De mest oppsiktsvekkende kommentarene har heldigvis vært så få og sjeldne at de kan telles på en hånd. Men igjen.. Man sier ikke slike ting til folk som har slitt, og fremdeles sliter, eller til folk generelt. Det er rett og slett bare slemt, uavhengig av hva hensikten måtte være, om man har noe hensikt med det i hele tatt.

Vedkommende var litt ekstra sinna på meg der og da på grunn av de blogginnleggene hvor jeg har skrevet rundt aspergeren og min lydsensitivitet, og de utfordringene dette har bragt med seg ved å bo der da hen mener at det setter de i et dårlig lys, og at disse innleggene (som f.eks dette) for folk flest vil bli mistolket som at de bråker mer enn normalt, i stede for at de faktisk setter lys på hvordan det er å leve med de diagnosene og utfordringene jeg har – noe jeg fremdeles ikke ser eller er enig i, men igjen.. For meg ble dette absolutt siste dråpen som gjør at jeg i dag ikke er det minste usikker på at valget jeg har tatt har vært det eneste riktige.

Grunnen til at jeg nå har valgt å skrive og dele dette innlegget er for å legge et siste punktum en gang for alle. Folk som kjenner de vet jo allerede hvordan de er, hvilke holdninger de har og osv. Og det samme med de som allerede kjenner meg. Og det er kun de som vet hvem de gamle huseierne er. Så det er med dette i bakhodet, samt at jeg fremdeles ønsker å være mest mulig ærlig med dere som følger med meg i tykt og tynt her inne på bloggen at jeg nå velger å publisere dette siste innlegget om boforholdet fra den eldgamle sokkelen.

Helt avslutningsvis vil jeg komme med en oppfordring til andre som lever under forhold som ikke akkurat er de mest givende – livet er altfor kort til at man skal leve med folk man ikke trives, eller går så godt overens med. Så enten det er venner, kjæreste, familiemedlemmer, naboer eller andre relasjoner som nager og får deg til å føle deg liten og nedstemt – ikke finn dere i det!! Kan det løses med dialog er selvfølgelig det det beste, men enkelte mennesker går bare ikke overens.

Så før disse relasjonene rekker å forpeste alt for mye rundt deg, og man enda har livsgnisten og gleden i behold; kutt disse menneskene ut av livet ditt. Bruk heller energien på mennesker som ser deg som det fine mennesket du er, og som ikke kommer med flåsete og tankeløse stikk, men som heller oppmuntrer og gir komplementer, forståelse, ros og kjærlighet.

Jeg heier på dere.

Stay goregeous! 🖤

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos