Kjære dagbok, det er den 20 år unge, uelskede jomfruen som legger igjen livstegn – atter en gang.
Med årene innser jeg at du er den eneste vennen jeg kan fortelle alt til, med ett hundre prosent sikkerhet på at du ikke sladrer. Du har fått høre svært mye oppover årene, uten at du har kuttet meg ut av den grunn.

Som du alerede vet så er det mennesker i tidligere kaptiler i livet mitt som har kuttet meg ut fordi de fikk nok av å høre om mine historier, tanker, følelser og meninger til slutt. Takk for at du ikke har stilt deg i den rekken enda, men vit at jeg forstår om du en gang gjør det. Det er noe jeg alltid har lurt på, og som ikke har falt meg inn å spørre deg om før nå; gjør det vondt når jeg stikker blyantene og pennene minne inn mot papiret ditt? Du har ikke klaget, det er ikke det, jeg bare spørr.

Skal vi fortsette der vi slapp sist?
Helt ærlig så føler jeg meg fortsatt mutters alene, selv blant venner. Mange av medvesene på jorden kan da være vennlige og snille, men trenger ikke å bety at ensomheten er skremt på dør av den grunn. Ikke i det hele tatt.
Jeg vet rett og slett ikke lenger hva som er galt, om jeg har lisens til å bruke det ordet. Det er ikke mye du forteller meg om hva du mener, synes du jeg krever for mye av meg selv? Jeg vet at jeg aldri skal finne noen som er helt lik meg selv, og det er heller ikke ønskelig, det vet du. Men likevel så sliter jeg med å finne noen som jeg har nok til overs med, uten at de i tillegg har noe som jeg synes er vanskelig å leve med, akseptere og oppservere. Drikking, røyking og snus foreksempel er så utrolig populært i dagens samfunn, jeg blir bare trist jeg, men sier ingenting. Hva skal vel det føre med seg av noe godt?

Jeg mener, jeg kan ikke kreve at folk ikke skal drikke. Hvis det gjør folk lykkelig, noe jeg ikke kan forstå, så må de jo få lov. Men det betyr fortsatt ikke at jeg liker det. Vel, det er ikke bare drikking, røyking og snus som er veldig utbredt i samfunnet i dag, som er med på å gjøre at jeg føler meg utenfor per dags dato. Det er så mye mer. Jeg fatter foreksempel meg ikke på folk som lever gjennom en religion, eller eventyr som jeg kaller det. Det virker så sykelig fjernt, men for Guds skyld, folk må få tro på det de vil. Selv tror jeg bare på en ting, og det er at menneskets beste venn er døden. Døden gjør deg ikke noe vondt, mange forakter døden, men jeg mener at døden er missforstått, enda en outsider i dagens samfunn. Det er ikke i døden at man føler smerte, når man føler smerte og ubehag er man fortsatt i det muntre ordet mange kaller for livet. Døden befrir deg fra ensomheten, døden sender deg rett inn i et samfunn hvor alle som hen har en ulik fortid, men lik fremtid. Døde drikker ikke alkohol, de døde baksnakker ikke, de døde røyker ikke, de døde lever ikke, de døde kritiserer ikke, de døde, fråtser ikke, de bare hviler. De føler ikke lenger noe, og det er det mest befriende jeg kan tenke meg, samtidlig som de slipper å tenke, spekulere og drive seg til vannvidd.

Jeg er ganske sikker på at folk flest ser på meg som streng mot meg selv, kanskje streng til andre også, i hvertfall de som ikke kjenner meg bedre enn kun gjennom mine statuser på facebook, samt mine skriverier på bloggen. Jeg vet ikke om de nærmeste, de få menneskene jeg har tilbring noen timer med mener jeg er så streng som jeg kan gi uttrykk for når jeg skriver. Du må nesten spørre dem selv, eller hvis du vil så kan jeg spørre dem for deg når jeg møter noen av dem igjen. Jeg vil ikke være sånn, jeg vet at jeg fort kan virke dømmende, men folk skulle bare vist. Tror folk at jeg dømmer andre, skulle de bare visst hvordan jeg dømmer og forakter meg selv, det er det bare du som vet.

Tror du forresten jeg mottar noen skuespillerpris i løpet av 2012? Senest i går følte jeg at jeg klarte å spille ganske bra, kanskje ikke en Oscar-pris, men jeg føler i hvertfall at jeg klarte å spille noen lunde greit, en stund. For jeg vil veldig gjerne ha noe med andre folk å gjøre, sånn dypest inn i sjela mi vil jeg det. Og jeg liker ikke tanken på at folk skal tro at jeg ikke dukker opp i felleskap, for at det har noe med de å gjøre. For slik er det ikke, alt sitter inne hos meg. Det var jo hyggelig også, men samtidlig litt vanskelig. Jeg er rett og slett ikke stabil, jeg er redd. Jeg skjemmes av meg selv, jeg frykter fremtiden, vil ikke vite hva den tilbyr. Og jeg ber om at hvis du vet den, så ikke fortell meg det.

Skal jeg notere ned noen lyse ting, så vil jeg notere ned at jeg fortsatt har som mål å kunne stå ansikt til ansikt mot reisefrykten min. Aldri har jeg tatt tog alene før, men i natt foreksempel snakket jeg med ei utrolig søt, vennlig, smart, inteligent, morsom og spennende venninne over web-cam på Skype, som jeg veldig gjerne vil møte, Miriam heter hun. Synes forresten at Miriam er et utrolig sjarmerende og vakkert navn, akkurat som hun jeg kjenner som bærer navnet. Hun er så snill at hvis jeg vil kan jeg møte henne i Oslo, i stede for der hun bor når jeg tar tog. For i såfall må jeg bytte tog underveis, og jeg er livredd for å gå på feil tog.

Også selvfølgelig, ikke minst vil jeg veldig sårt og veldig, veldig gjerne møte bestevennene mine Sara og Camilla. Det er virkelig mange flotte mennesker i verden. Det vet jeg, selv når jeg har problemer med at hjernen min til tider klikklåser seg bunnløst fast i alt som er anderledes, vanskelig og det som for meg kan oppfattes som skremmende, i verste fall truende. Jeg elsker vennene mine, til tross for alt. Det håper jeg de vet alle sammen, men jeg forstår om de ikke gjør. Jeg er ikke verdens letteste person å ha med å gjøre…

Vel, takk for at du igjen hørte på meg.
Igjen skal jeg avlegge et løfte om at jeg skal kjempe så godt jeg kan for at du skal høre fra meg i morgen også. Å gi opp ønsker jeg innerst inne ikke, selv om jeg senest i dagtidlig før jeg maktet å reise meg fra sengen, tenkte på å ta livet mitt, så lover jeg å gjøre så godt jeg kan for å aldri la det bli et faktum. Jeg er ikke lenger redd for å dø, men jeg har til tross for alt venner som er utrolig gode, og som jeg ikke ønsker å svikte. Jeg vil at de skal være lykkelige, det er bedre at jeg fortsetter å trekke meg tilbake og holde meg for meg selv i perioder som nå, fremfor at jeg fyller badekaret mitt med mitt eget, rennende, vinrøde blod. Og enda en ting, jeg har enda ikke fortalt hun du vet, om det du vet. Og det har jeg ett par grunner til å ikke fortelle, og du vet hvorfor.

Takk for at du igjen lar meg skrive ned ditten og datten.
Du er en trofast venn.

Vi reblogges!