Før jeg skriver NOE som helst mer nå, jeg er fullstendig klar over at ihvertfall flesteparten av dere misliker å bare få servert a, uten at resten av alfabetet følger med. Tro meg, jeg vet, og jeg forstår det igrunn ganske så godt. Men nå er det likevel noe jeg føler for å lufte pittelitt. Og bare for å ha det understreket med en eneste gang: det er dessverre veldig lite jeg føler jeg kan og vil dele akkurat nå. Så til dere som eventuelt måtte bli litt frustrert nå for at jeg ikke kan legge til mer – vi må alle bare leve med det, inntil videre.
Greit. Det jeg kan jeg i første omgang begynne med å nevne at jeg har strevet litt i det siste med blant annet angst. Eller noe som kan minne om en kroppslig angst-reaksjon. Og generelt en følelse av uro.. Det er kort fortalt en del ting i livet mitt som absolutt KUNNE og BURDE være annerledes, og mange av mine plager særlig den siste tiden har gjerne vært en uheldig bieffekt av særlig en “ting”. Og den “tingen” har jeg nå begynt å jobbe litt for at “den” en dag skal kunne ende opp som et tilbakelagt kapittel. Men dessverre: Dette vil ta tid. Jeg er avhengig av hjelp, og det vil også koste noe økonomisk.
For et par uker siden ble det på bordet lagt et forslag på en løsning som helt klart vil hjelpe meg ut av denne ene, veldig konkrete situasjonen jeg er i nå. Men dessverre så er det ganske mye rundt denne løsningen som er veldig uklart per dags dato. Og jeg vet ikke en gang når denne “babyen” vil bli født, jeg vet bare at den såvidt er under planlegging. Og jeg vet heller ikke helt eksakt når jeg kan forvente å få mer informasjon enn det jeg allerede har til nå. Alt jeg vet er at det er satt i gang noe som absolutt kan hjelpe meg med å få en bedre livskvalitet enn jeg har i dag, NÅR og HVIS det eventuelt blir gjennomført.
Februar ble på ingen måte en eneste fiasko, men samtidig ikke en eneste ren suksess heller. Jeg hadde lagt meg noen planer og mål som jeg var ganske innstilt på å gjennomføre fullt ut da måneden ganske nylig hadde kommet i gang, men som jeg altså likevel ikke lyktes 100% med. Vel, hva skal man si til det? Er det direkte uhørt? Nei. Er det fullstendig okey? Nei. Skal jeg prøve igjen? Definitivt. Når da? Nå.
Det er på ingen måte noen gode grunner for å vente lengre. Mars er allerede godt i gang, og desto fortere jeg får satt på plass noen mål å strekke meg etter også denne måneden, desto bedre.
1. Se gjennom det jeg skriver!!
Først vil jeg gjerne starte med å bruke opp igjen det aller siste punktet jeg hadde på lista sist gang. For selv om jeg ihvertfall STORT SETT er nokså nøye med å se gjennom blogg-innleggene mine, samt Facebook-statusene mine før publisering, så er jeg fortsatt for dårlig til å se gjennom diverse annet jeg poster, enten i form av svar på meldinger og kommentarer jeg får inn her og der, men også i form av meldinger eller kommentarer jeg skriver hos/ til andre. Så spesielt DET en form for latskap fra min side jeg rett og slett ønsker å nedkjempe litt, (ironisk nok).
2. Lese ferdig “Skrekkens mestere”!
I februar hadde jeg som mål å lese ferdig den nye selvbiografien til Dennis Vareide, DET lyktes jeg med. Og denne måneden ønsker jeg veldig gjerne å kunne lese gjennom “Skrekkens mestere”, som er intet mer enn en fin samling ganske korte skrekk-fortellinger fra de beste av de beste horror-forfatterne verden har hatt de siste 150(?) årene – da særlig fra USA og England-ish.
Og akkurat her står det nå mest på at jeg legger meg, og/ eller står opp/ våkner til et noen lunde heldig tidspunkt når naboene mine ikke bråker så alt for fælt, slik at det ikke engang hjelper så skrekkelig masse med de ørepluggene bruker. Og selvfølgelig – den generelle lesemotivasjonen min..
3. Lage en morsom Youtube-video!
Det å lage en litt drøy/klein-video – som var blant mine ønsker sist gang – føler jeg igrunn er noe enhver gardinrotte kan gjøre i dag. Så DENNE GANGEN ønsker jeg å oppjustere “kravene” et par hakk. For nå i mars skal hovedmålet mitt når det kommer til Youtube være å lage en MORSOM video. Den kan godt være klein og drøy, men skal ihvertfall ikke være klein og/ eller drøy for kleinetens/ drøyhetens skyld, slik som f.eks den såkalte “EXPOSED”-videoen min var.
DENNE GANGEN ønsker jeg å lage en gøyal video som ihvertfall jeg selv syns er morsom. Gjerne en video jeg har lagt noe mer arbeid og sjel i enn slike “billig-snutter” jeg bare går inn på et random rom for å filme, forså å si meg ferdig etter 2-3 minutter. En video som ikke nødvendigvis må fenge sånn supergodt med tanke på likes og kommentarer, men en video som ihvertfall jeg selv skal kunne trekke på smilebåndet for i ettertid, uavhengig om resten av verden hater den eller er totalt likegyldige.
4. Unngå “unødvendig” shopping!
For særlig de av dere som følger meg på Snapchat er det neppe noen stor “hemmelighet” at jeg nå tenker en del på det med å flytte litt på meg igjen. Jeg har bodd i den samme sokkelleiligheta i snart 6 år, og for å gjøre en lengre historie mest mulig kort, ihvertfall sånn inntil videre -jeg føler tiden er blitt ganske så overmoden for at jeg faktisk begynner å se meg om etter noe annet.
Og jeg har faktisk allerede begynt. For i tillegg til at jeg ser litt her og der på egenhånd har jeg også bedt om råd og hjelp fra et par andre i nærområdet som nå holder øynene oppe litt ekstra for diverse steder det kan være aktuelt for meg å flytte til. Men det er dog særlig EN ting jeg per dags dato er litt “redd for”, og det er at jeg sånn foreløpig kanskje ikke har greid å spare sammen nok penger til et eventuelt depositum, eller lignende
Så for at jeg nå skal kunne øke mulighetene mest mulig for at jeg ihvertfall skal ha fått signert en ny leie/eie-kontrakt i løpet av 2018, bør jeg altså bli enda litt flinkere til å overføre litt mer penger i måneden til særlig den ene sparekontoen jeg har opprettet for noen måneder siden. Og DA må jeg OGSÅ bli flinkere til å redusere det vi godt kan kalle for “unødvendig”, impulsiv shopping.
5. Gå minst 45 minutter hver dag!
Først av alt vil jeg bare få sagt at jeg SOM REGEL er nokså flink til å holde meg aktiv med noe. Jeg er LANGT flinkere til å sette meg selv i sving enn samtlige jeg kjenner og/ eller vet om tydeligvis tror – men når det igjen er sagt – jeg kan fortsatt bli enda flinkere. I sommer gikk jeg lange turer nesten hver natt, men i vinter har akkurat det med TUR dabbet av litt igjen. Noe jeg forsåvidt syns er greit nok siden jeg sånn STORT SETT har tatt det igjen på å gjøre husarbeid eller andre fysiske saker her inne i heimen.
Men så er det jo fremdeles noe med det med vær og klær. Altså, jo: DET FINNES definitivt dårlig vær, men jeg føler likevel at det ikke har vært SÅ ille i Oppdal i vinter, så sånn sett kunne jeg faktisk ha gått litt flere turer enn jeg altså har gjort. Men uansett – nå i mars har jeg altså et ønske om å kunne gå i minst 45 minutter hver dag – med mindre det blir rundt minus 15 eller lavere der ute, noe som heldigvis har tilhørt sjeldenhetene denne sesongen.
6. Bli enda tydeligere hos terapeuten!
Stort sett når jeg har hatt time hos terapeuten de siste 6-7 årene har jeg for det meste unngått å snakke om de mer negative tingene som har vært, og heller fokusert på å snakke om det mer positive: Ting jeg har oppnådd på bloggen, ting jeg har gjort av husarbeid, og sånn her hjemme, også videre. Og årsaken til det er at mye av mine problemer gjerne er som snøballer, de vokser seg gjerne større og større oppi hodet mitt desto mer tid og energi jeg bruker på dem. Og en god del av det jeg har strevd med gjennom årene har “gjerne” vært ting jeg ikke har kunne gjort noe særlig med uansett..
Men NÅ for tiden er det særlig EN nokså konkret utfordring som jeg veldig gjerne ønsker å komme meg “ut av”. Noe som det faktisk er mulig å gjøre noe med, men det igjen krever selvfølgelig at jeg tør å ta litt grep, og at jeg klarer å være mest mulig ærlig og tydelig ovenfor samtlige individer som jeg ihvertfall HÅPER kan være i stand til å hjelpe meg litt med det det gjelder. Jeg snakket litt med terapeuten min om disse sakene sist, men føler ikke jeg var tydelig nok på samtlige punkter, DET ønsker jeg å kunne rette opp i nå.
Nå skal jeg fortelle dere en aldri så liten historie om en ensom, eldre mann og hans hund som pleide å ta seg en tur utenfor sitt forfallne hjem hver natt klokken nøyaktig to, hele syv år på rad. Av forskjellige årsaker har jeg under skrivingen av dette innlegget nå valgt å anonymisere de få individene som vil bli nevnt i denne historien ved å gi de andre navn, med hensyn til eventuelle pårørende og familie.
Alle i bygda visste godt hvem Lasse og Rolf var, men ingen kjente de personlig. Det hadde lenge vandret en og annen historie som ihvertfall de aller fleste hadde hørt, men ingen kunne si helt sikkert hva som var sant, og hva som eventuelt bare var løse rykter. Oppspinn. Og mye av det folk har pratet om gjennom tidenes lange løp er fremdeles ikke i nærheten av å ha blitt bekreftet – eller avkreftet.. Men EN ting er i dag helt sikkert: Lasse var ikke som folk flest, og Rolf var ikke en hvilken som helst hund..
Historien dere nå skal få lese begynte for drøyt tre uker siden. Som vanlig hadde de begge valgt å holde seg for seg selv en sen og iskald kveld da Rolf plutselig spratt opp fra sofahjørnet sitt, og begynte å ule. “Hva er det kompis?” utbrøt Lasse. Lasse ante ikke hva som sto på, men han VISSTE at den gamle bikkja ikke var av den typen som begynte å ule uten en veldig god grunn, noe var på fære. Før verken den ene eller den andre rakk å gjøre noe som helst hørte de et forferdelig leven fra etasjen over. Rolf bykset så opp trappen, med Lasse litt haltende like etter. Det var et forferdelig syn som ventet dem den natten. For det som lå på gulvet omringet av knuste glasskår innerst inne på det møkkete og gudsforlatte roteloftet var intet mer enn hodet til det som en gang hadde vært en kvinne. Trolig i sin beste alder.
Til tross for at hodet manglet en kropp å henge på så det ellers ut som det var nokså “intakt”, men EN ting var borte. For der man under litt mer normale omstendigheter ville kunne sett et venstre øye var det i stede et hull såpass stort og så dypt at selv den nokså så svaksynte Lasse ikke hadde noe problem med å se gjennom det. Rolf ga fra seg et par bjeff. Lasse tok noen skritt tilbake og ristet oppgitt på hodet. “Det er ikke mulig”. Han satte seg ned på en krakk som sto temmelig nedstøvet like ved døra de akkurat hadde brast inn gjennom. “Nellie døde for såpass mange år siden. Det er ikke mulig at det er henne. Det kan ikke være henne. Å nei kjære Rolf – jeg er redd Nellie bare er luft og dritt nå.”. Han så på kameraten sin, og ingen trengte å si noe som helst. De visste begge at ingen av de var helt overbevist om hverandres eventuelle teorier.
Etter en liten stund reiste Lasse seg langsomt og forsvant ut døra. Rolf ble igjen på åstedet i noen minutter, sniffet litt på det kroppsløse hodet, og fartet så ned igjen til bestekompisen sin. Natten gikk. En ny dag kom, og ble sakte, men sikkert igjen erstattet av en ny, og bekmørk natt. Det hadde nå gått et helt døgn siden det mystiske kvinnehodet braste gjennom det ene loftsvinduet i etasjen over, og verken Rolf eller Lasse hadde gitt en eneste lyd fra seg siden de valgte forlate dette rommet. Begge hadde holdt seg for seg selv i etasjen under, og ikke sagt et pip. Verken til hverandre, eller til seg selv. Timene gikk og nok en urørt dag tittet beskjedent frem. Rolf hadde akkurat gått og lagt seg og Lasse var på vei til å gjøre det da det plutselig banket på døren.
Selv om han hadde svært lite lyst uffet Lasse seg mot døren, tittet gjennom tittehullet og fikk øye på to uniformerte kvinner som trolig bare ventet på å få slippe inn. Lasse skjønte svært godt hva som ville skje om han nå åpnet. Han ville bli arrestert, og Rolf ville blitt tatt av dage. Nå var gode råd dyre. Han stakk den ene hånden ned i jakkelommen sin og fisket etter noe å beskytte seg og bestevennen sin med mens han brukte den andre hånden til å låse opp. Når døren omsider sto på vidt gap var begge de uniformerte kvinnene sporløst forsvunnet. “Hmm, merkelig”, gryntet Lasse og smelte så døren igjen, akkurat høyt nok til at Rolf våknet litt, blunket litt med det ene øyet, forså å falle tilbake i en dyp, dyp søvn.
Dagene gikk og timene fartet forbi. Og før verken mann eller hund hadde rukket å få gjort eller sagt noe særlig mer var det brått gått en hel uke siden det kroppløse hodet og de uniformerte kvinnene hadde dukket opp, forså å forsvinne igjen. Men var det en ting som virkelig ikke hadde forduftet så var det den stadig så motbydelige lukten som nå hadde blitt så ille at ikke en gang Rolf maktet det mer. Han forsvant så opp trappen – og ble borte. For Lasse tok det ikke lang tid å skjønne at noe var galt, for igjen, han kjente vennen sin svært godt nå. For som først, og sist; han VISSTE når noe var liv røskende galt.
Han samlet sammen det han hadde av mot og krefter, og gikk så opp for å se hvor eller hva det hadde blitt av hunden sin. Og det han så så når han endelig hadde kommet seg opp fikk den stakkars, gamle gubben til å bryte fullstendig sammen i gråt, og forferdelse. For rett ved siden av dørkarmen kunne han se levningene til det som i alle år hadde vært hans beste venn. Hodet svevde opp og ned i luften, med et tomt og nitrist blikk. Men hvor hadde egentlig dette kvinnehodet tatt av veien? Lasse var helt knust, og brydde seg ikke noe om hvilken kvinnekropp dette hodet tilhørte lengre, eller hvor det enn befant seg nå. Alt han virkelig brydde seg om var at bestekompisen var blitt revet fra han på bestialsk vis.
De siste timene som nå gjensto før de to vennene igjen skulle gjenforenes i en helt annen, og forhåpentligvis bedre verden var lange og smertefulle. Lasse var ikke av den typen som hadde for vane å vise følelser. Og mange vil nok si han nærmest var det man kan kalle for en psykopat da han svært sjelden, eller aldri viste særlig til verken sympati eller empati ovenfor de få menneskene han hadde støtt borti på livets vei. Men var det noe som virkelig betydde en hel verden for Lasse, så var det Rolf. Og det jeg nå skal fortelle dere vil nok bare de færreste av dere kunne tro på, om noen overhode, men jeg velger likevel å ta det med, for en hver historie fortjener å ha med sin ordentlige og ærlige slutt, samme hvor absurd den enn måtte være.
Klokken tikket og takket for seg. Lasse hadde ingen aning om verken tid eller sted lengre, men klokken var likevel nå blitt to – to midt på natta. Helt uten å merke det selv lå han ikke lengre på det øverste, triste åstedet av et helvetesloft, han befant seg midt i en gedigen blomstereng. Det regnet og blåste noe aldeles forferdelig, men Lasse var altså alt for nedbrutt til å være i stand til å ta dette innover seg. Han gråt og gråt inn i det uendelige, og himmelen med han. Aldri hadde det regnet så mye før i dette området, aldri hadde den lille, åndsforlatte bygda sett så mange mørke skyer, og så mange vakre blomster på en gang. Og aldri, ALDRI man noen sinne kunne høre et så digert smell som til slutt braket løs da lynet omsider bestemte seg for å slå ned i den stakkarslige kroppen som bare lå der og helt hadde gitt opp alt som var.
Men utrolig nok, Lasse var fortsatt i bevegelse. Til tross for at lynet hadde boltret han rett ned i ryggmargen og lagt igjen enorme brannskader virket det ihvertfall ikke som den gamle, forkrøpla mannen enda var død. For i stede for å bli liggende reiste han seg opp, snudde seg et par ganger i alle mulige retninger, og tørket så sin aller siste tåre i det han fikk øye på noe som endelig kunne trekke opp igjen det ellers så nitriste smilet. Foran han sto en naken og delvis forbrent kvinnekropp han bare såvidt det var klarte å dra kjensel på – der sto kvinnen han en gang hadde elsket som sin eneste ene – der sto Rolf.
Hvor hardt samfunnet velger å straffe ELLER belønne deg er sjeldent spesielt tilfeldig. For hvis du tror at det ikke er så farlig hvem du er, hvem du har blant nærmeste omgangskrets, hvordan du ser ut, eller hva du måtte tjene – ja så tar du så til de grader feil.
Foreksempel: La oss si at du er mer av den negative typen som liker å blogge om ting som irriterer deg, at du er en såkalt “syteblogger”. Da vil det alltid være de som kommenterer: “herregud, ta deg sammen!! Det finnes faktisk verre ting her i verden”. Men har du litt ustelte tenner, noe uren hud, kanskje et ekstra lag med fett på kroppen, og til og med født kvinne på 30 år eller mer, ja så er oddsene dessverre større for at du får mer hat enn om akkurat den samme bloggen hadde vært gjort av en mann med hvite, fine tenner,pen hud, og en slank, veltrent kropp.
Et annet eksempel: Du skal til å holde tale for en større befolkning. Du bestemmer deg for å dra en litt dårlig vits. En ganske tørr og igrunn veldig kjedelig vits. Du skal HELST være nokså høyt oppe for at mulighetene for at folk faktisk kommer til å le “ærlig” i en slik situasjon. Du skal HELST være nokså godt likt fra før av for at det hele ikke skal bli bare kleint, for at folk faktisk ikke bare skal le, men for at latteren også ikke skal være spesielt tilgjort. Er du derimot den litt ukjente vaktmesteren med litt dårlig hygiene. Han som ikke har 5000 følgere på Instagram, men kanskje bare 10. Ja da er det ikke sikkert det hjelper om vitsen er spesielt god en gang.
Vi vil helst ikke innrømme dette for oss selv. Men hvor hardt vi dømmer, belønner eller straffer har ikke nødvendigvis sånn alt for mye å gjøre med DET han eller hun har gjort, eller gjør der og da. For dessverre så lønner det seg (stort sett) enda å være mann en rekke steder enn en kvinne. Folk forhåndsdømmer deg gjerne MYE raskere om huden din er noe mørk i stede for noe lys. Og er du det man kan kalle for litt en litt tykk person med kortere hår, ja så skal det (igjen! – stort sett) en del mindre til for å bli hatet på enn om du heller hadde vært en mer slank person med et lengre (og velstelt) hår.
Jeg vet alt dette fordi jeg blant annet tenker, og er slik selv. Det har jeg ingen problemer med å innrømme, selv om jeg helst skulle sett at virkeligheten var en annen. Jeg er som de aller fleste der ute LANGT MER overfladisk enn jeg strengt talt skulle ønske.
Er det greit at det er sånn?
Kjenner dere dere igjen?
Brrrrrrrrr!… God kjølig morgen alle sammen.. Jeg vet ikke med dere, men her er det ca. 20 minus akkurat nå, så for MEG har altså mars valgt å introdusere seg som en iskald faen dette året.. Og nyhetene får meg ikke akkurat til å tro at jeg er alene. Vel, vel. Nå var det igrunn ikke mars eller klima-satan jeg tenkte å lage noen skriverier på akkurat i dag. Ihvertfall ikke i dette innlegget. For HVORDAN har det egentlig gått med de målene jeg satte meg for den siste måneden? Altså februaren? Jeg satte jo opp en søt, avskyelig, liten liste med seks små og mindre små punkter. SÅ! – Har jeg klart de? Har jeg ikke? Vel, det er akkurat det vi skal ta en titt på nå da serru.
1: “Få til minst tre video-samtaler!”.
Her har både jeg og samtlige venner av meg fått stryk. Det har vært gjort noen forsøk. Men hver gang det har dukket opp et ørlite lys av håp så har det blitt slukket i form av kansellering fra den andre part. Og det er ikke det at jeg ikke forstår folk. For det gjør jeg virkelig. Jeg har jo selv hatt jobb og skole og sånn en gang i tiden, også er det nok ikke bare jeg som ikke alltid føler like hardt for ting når psyken byr meg i mot. Men likevel – jeg syns det er litt ergerlig at det ikke en gang ble EN eneste sånn samtale i løpet av måneden som gikk. DET må jeg nesten få lov til å si.
2. “Lese ferdig “Kongen av gutterommet”!”
Når det derimot kommer til denne lesingen min den siste tiden så har jeg faktisk vært heldigere. Jeg greide fint å lese ferdig denne nyferske selvbiografien til Dennis Vareide flere dager før “fristen” jeg hadde satt meg. En veldig ok bok som jeg vil anbefale alle å lese dersom man har ihvertfall NOE interesse av norsk Youtube og gaming – eller bare er litt over gjennomsnittet opptatt av kjendiser.
3. “Legge igjen tre blogg-kommentarer daglig!”
Først av alt: jeg har faktisk blitt flinkere til å være mer aktiv inne på andre sine blogger. Og jeg har holdt det ene “løftet” jeg ga meg selv om at de kommentarene jeg legger igjen skal være kommentarer jeg faktisk kan stå 100% inne for i ettertid. Altså kommentarer som ikke har føltes “påtvungen”.
Og jeg har latt være å kommentere innlegg jeg ikke har lest ordentlig, eller ikke har hatt særlig interesse av å kommentere i etterkant av å ha lest de. Men akkurat når det kommer til det veldig spesifikke med tre kommentarer hver dag så har jeg bare såvidt det er mislyktes.. Men på en annen side: Jeg HAR kommentert minst en blogg så og si hver dag, og noen dager har det fort blitt en del flere enn “bare” tre kommentarer fra min side også, sååå?
4. “Ikke onanere fordi jeg “må”!”
Her er det ingen tvil. Jeg har feilet. For da jeg satte meg dette målet var jeg litt lei av at jeg onanerte flere ganger om dagen enten fordi jeg kjedet meg, eller av helt andre årsaker enn at jeg altså faktisk hadde fått den store feelingen i bånn. Det som derimot har skjedd i løpet av de siste ukene er at jeg nå har lurt meg selv enda mer ved å tilføye ENDA en grunn til å onanere flere ganger enn det jeg egentlig altså føler for:
“Altså Aylar.. Du har jo lenge nå gått rundt og sett litt ned på deg fordi du ikke er den muskelmannen du til tider skulle ønske at du var. Ved å holde på med all den løk-nappingen får du jo ihvertfall trent høyrearmen din litt ekstra”.
5. “Gjøre en småklein/ drøy video!”
Jeg vet ikke helt jeg. Innser at jeg ikke er helt i stand til å anse hva som er nevneverdig drøyt eller kleint lengre, så HER må DERE nesten bedømme om jeg har lyktes eller ikke!:
Så.. Hva sier dere? Godkjent? Bestått? Ikke bestått? Jeg vet ikke.
6. “Se gjennom det jeg skriver!”
Altså.. På dette punktet føler jeg selv at jeg har forbedret meg litt. Men likevel: Det HAR vært tilfeller også i det siste hvor jeg har “glemt det bort noe”, at jeg har skrevet en eller annen kommentar et eller annet sted og igjen tenkt at det er sikkert ikke så farlig da det nok “bare” er h*n jeg har skrevet denne kommentaren til som leser den likevel. MEN IGJEN: Jeg har altså så vidt det vært litt flinkere til dette, om ikke så alt for mye.
Men greit.. Målet var vel ikke egentlig at jeg skulle bli flinkere til det. Men at jeg faktisk skulle se nøyere gjennom ALT jeg skriver. Så sånn sett har jeg vel mislyktes akkurat der, hvis man skal følge ordlyden av målet mitt mer eller mindre slavefisk.
