Av veien! Jeg kjører asperger!

Noe av det mest typiske med å ha aspergers syndrom er at man henger seg opp i ting, og når det først skjer så er man så ekstremt tilklistret at man sitter sugd fast i veldig lang tid. Jeg har ikke tall på hvor mye jeg har brukt for mye tid og energi på.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med å legge ut dette innlegget som blir skrevet nå, så jeg får sammen med dere som leser bare se hvordan dette ender.

Å forklare at dette er slitsomt anser jeg som totalt unødvendig. Som jeg har skrevet tidligere så har vi med autistpregede diagnoser som regel både et mindre antall venner og interesser enn andre folk uten en autistisk diagnose. I tillegg til at vi sliter med sosiale spilleregler og normer så er en av de andre årsakene at vi som regel ikke er så opptatt av å være blant andre, men altså mer opptatt av den lidenskapen vi har hengt oss opp i, for å bruke det utrykket. Jeg går sjeldent blant andre folk, og føler oftest at jeg ikke hadde trengt at det eksisterte noen andre enn meg selv. Hvis verden bare var utstyrt med et par roboter og maskiner som kunne produsere mat og drikke til meg innimellom, samt varme og selvfølgelig også ting jeg er opptatt av som filmer, musikk, enkelte typer klær også videre, ja da hadde jeg kanskje ikke trengt at det fantes mennesker rundt meg..

Men, nå var det ikke min forrakt til menneskeheten og min lave forståelse for sosiale spilleregler og min minimale lyst til å være blant andre jeg egentlig skulle bruke energi på å skrive ned om i dette innlegget. Når jeg tenker meg om var det faktisk en mer konkret årsak til at jeg nå ville starte dette innlegget.

Å bli misforstått har jeg vært vant til siden så lenge jeg kan huske. Jeg blir ofte “beskyldt” for å foreksempel virke aggressiv eller for at jeg på en eller annen måte “alltid må diskutere”, av og med de få personene jeg innimellom gidder å skrive eller snakke med. Jeg vil med dette innlegget forsøke å forklare meg litt her. Og av en årsak, jeg er lei av at enkeltpersoner anklager meg for at jeg vil diskutere og kverulere.

Og det er her jeg nå kommer tilbake til det jeg tok opp i det første avsnittet. Aspergers syndrom gjør at man blir svært opphengt i ting. Når man først har en tanke i hode, positiv eller negativ, ja da kjører man i den retningen lenge, uten at man helt kommer seg ut. For å si det på en ikke-metaforisk måte, og for å trenge det inn med t-skje: Når jeg først begynner å tenke på noe, eller å snakke om noe har jeg svært vanskelig for å skifte tema. Da har jeg svært vanskelig for å stoppe med det jeg har begynt med!

Folk kan selvfølgelig ikke se eller høre hva jeg tenker. Eller jo, de kan høre det når jeg snakker. En av de største forskjellene på meg og andre er at jeg som regel SIER HØYT det jeg tenker, mens de fleste andre lar tankene forbli tanker uten at de føler for at alle rundt skal vite om de. Det er for tiden nesten bare et emne jeg innimellom ikke sier ALT jeg tenker, og det er tanker tilknyttet et spesielt menneske, som sikkert dere fleste som leser bloggen min vet hvem er. Som oftest går også det meste ut av hjernen min der også, men.

Men ja, tilbake til temaet.
Grunnen til at jeg nevnte at jeg ofte sier tankene mine er igjen en av grunnene til at jeg i første periode startet dette innlegget. Jeg sier som regel det jeg tenker, og de tankene jeg får, har jeg som regel veldig vanskelig å legge vekk før jeg har tenkt så og si nesten ALT som kan tenkes og sies rundt det!

Jeg har ikke tenkt å komme med noen konkrete eksempler på samtaler jeg har hatt med enkelte for å dra frem et eksempel på hvordan mange fort tror at jeg er irritabel, selv når jeg ikke er det, men jeg skal forsøke å forklare det likevel. Dette kommer som regel opp dersom noen skriver noe jeg ikke er helt enig i. Ikke nødvendigvis helt uenig heller. Men spesielt når jeg ikke er 100% enig så blir jeg ofte anklaget for å virke irritabel, igjen fordi når jeg først begynner på noe, som i dette tilfellet å skrive om noe, da tar det ofte en tid før jeg slutter.

Jeg skriver som regel lengre og mer enn ALLE de jeg kommuniserer med, og det er som sagt spesielt i tilfeller jeg ikke er helt enig i noe at jeg får høre at folk tror jeg er irritert eller noe. Enda de som kjenner meg vet at jeg som regel skriver veldig mye og langt om det vi er enige om også, eller for å gjøre det enkelt: Alt jeg tenker på, skriver om etc., har jeg vanskeligheter med å bare gjøre kort. Dette innlegget er bare nok et eksempel.

Så i fremtidlige samtaler, skriftlig eller muntlig, vil jeg nå sette pris på at folk vet dette. Jeg er irritable jeg også til tider som alle dere andre, men jeg er ikke det nødvendigvis av den grunn at jeg skriver og snakker lenge om en viss ting jeg ikke klarer å stoppe med når jeg først har begynt! Skulle ønske alle kunne hatt aspergers syndrom for en uke, så hadde folk bare holdt kjeft med disse “beskyldningene” sine.

I tillegg til at jeg selv blir sliten av å tenke så lenge og mye på ting nesten hele tiden er det også verdt å nevne at det attpåtil er frustrerende at dette også går ut over andre ting jeg ikke får gjort. Som foreksempel at jeg ikke får satt meg i gang til å skrive blogginnlegg fordi jeg bare tenker på det samme hele tiden, noe som er en grense for hvor mye jeg kan skrive om før folk blir lei. Ting tar kort sagt tid med meg, både av psykiske og fysiske sort.

Fotograf: Sara Helene Germanotta

Det er riktignok en liten ekstra grunn til at folk kan tenke dette med at folk ofte tror jeg er irritabel og kranglete. Spesielt de som har snakket mest med meg de siste åra. Jeg har som kjent add (litt som adhd, bare uten hyperaktiviteten) i tillegg til aspergersen. Det som er med add er at hver eneste lille følelse vanlige folk har, får jeg minst tredoblet, enten det er positivt eller negativt. Derfor “overreagerer” jeg ofte, bortsett fra at det er det jeg IKKE gjør. Jeg reagerer kun på min egen måte. Ikke at dette avsnittet har noe med det å henge seg opp i ting, som resten av innlegget skal ha handlet om, men jeg vil sitere noe jeg la ut på facebook-veggen min for en liten tid tilbake:

«Vi med ADHD/ADD blir ikke sint, vi blir fly forbanna. Vi blir ikke triste, men vi blir totalt knust. Ikke blir vi litt glade heller, men vi blir overlykkelige.

Det jeg mener er at følelsene våre er så sterke, vi går inn i alt med livet som innsats. Det er fryktelig slitsomt, men samtidig så tror jeg det er en bonus. At vi lever og opplever mye sterkere enn andre, på både godt og vondt.. Har en liten beskrivelse jeg syns passer perfekt:

“Når jeg sørger, er mitt hjerte knust i tusen biter. Alt jeg gjør, gjør jeg mer. Alt jeg ser, er skarpere. Alt jeg hører, er vakrere og vondere. Elsk meg for den jeg er.”»

Med de ordene vil jeg bare legge til to til, før dette innlegget blir såpass langt at ingen gidder å lese det;
Vi reblogges!

23 kommentarer
    1. Du er utrolig flink til å skrive.
      Seriøst du bør starte med å skrive en roman eller noe.
      Første gang på lenge jeg har orket å lese igjennom et så langt blogginnlegg.
      Jeg vet litt om asperger syndrom, min bestevenn som jeg har kjent siden barneskolen har det.

    2. lucasengam: Har faktisk skrevet på en bok. Men mistet til slutt motivasjonen da målet var på 75 000 ord om jeg ikke husker feil. Det forlaget jeg tenkte å levere til har i hvertfall et krav om hvor mange ord boken sånn cirka MÅ ligge på for en viss tykkelse, og jeg kom litt over 40 eller 50 000 ord, tror jeg. Har den liggende på pcen min 😛

    3. Jeg liker deg akkurat slik du er- fordi du er ærlig, direkte og ikke minst deg selv. Folk, inkl meg selv, veit for lite om denne diagnosen, og kan dermed dømme uten å vite hva de egentlig dømmer. Det er synd, men kanskje ikke så rart siden ytterst få veit hva denne, eller disse, diagnosene egentlig innebærer. Jeg syns det er flott at du skriver om dette- det gir et bedre innblikk i hvordan ting egentlig er. Jeg syns du er fantastisk jeg <3

    4. Du forklarer så bra og dette er så vakkert: “Alt jeg gjør, gjør jeg mer. Alt jeg ser, er skarpere. Alt jeg hører, er vakrere og vondere. Elsk meg for den jeg er.” Ha en fin dag og takk for dette innlegget:)

    5. Tusen takk ! Dette var veldig forklarende for en mamma med gutt som har asperger. Håper alle som kjenner noen med asperger leser det du har skrevet 🙂

    6. Elin Slåen: Er meg selv mest mulig. Ikke gjør jeg meg til noen andre ved å bruke sminke, farge hår og slik heller. Sminke bruker jeg kun når jeg skal uttrykke meg eller noe, sluttet å gjøre det til vanlig slik jeg gjorde for cirka 2 år siden! -_-

      Jepp, det er mange som vet lite om både aspergers og add, noe som er en av grunnene til at jeg føler for å skrive om det en sjelden gang til tross for at det ikke er det jeg føler mest for å skrive om, sånn motivasjonsmessig. Jeg syns du er litt fantastisk å ^^

    7. Forstår og liker innlegget ditt veldig godt jeg – har en sønn på 17 år med Aspergers og ditt innlegg hjelper meg med en bedre forståelse av dette syndromet noe som igjen gjør at jeg forstår sønnen min bedre og hjelper meg til å hjelpe ham :)) Sønnen min er perfekt som han er og jeg vil for altid støtte ham så godt jeg kan – alt handler om respekt for hverandre :))
      Leste bloggen din for første gang i dag men kommer helt sikkert til å komme “innenom” flere ganger 🙂

    8. Flott at noen som deg med asperger prøver å gi folk forståelse i hva du/dere går gjennom. Er forferdelig synd at det er så mye fordommer der ute som dømmer alt som liksom ikke er normalt.. Hva er normalt egentlig, er bare et felles begrep for å luke ut de såkalte outsiderne og for å holde folk i en firkanta levevilkår. Er mye i mennesket vi ikke er interessert i å forstå fordi det blir opplevd som utenfor normene. Folk er forskjellige og det kommer vi alltid til å være. Så hvorfor ikke prøve å få mer forståelse rundt det istedet for besettelse for å prøve forandre på mennesket. Ikke alle som vil bli forandret på heller..

    9. du er virkelig flink til å skrive å få ut følelser og tanker 🙂 liker at du er ærlig og er deg selv det er sånn det skal være 🙂 skjønner godt at dette kan være slitsomt men som du sier kan det være en bonus 🙂

    10. Utrolig godt skrevet! Min sønn har asperger, og han kunne vært deg! Det er frustrende å ha en diagnose, ale vil helst være uten, men jøje meg så godt det er å forstå seg selv og andre utfra den diagnosen enkelte ganger! Stå på videre, jeg kommer til følge med på denne bloggen 🙂

    11. Fra en Asperger til en annen: Så utrolig bra du skriver. Herlighet jeg klarer nesten ikke skrive en kommentar fordi jeg tenker så mye over hva jeg skal skrive. Keep writing! <3

    12. Ann: Det er veldig, veldig hyggelig å lese. Prøver så godt jeg kan, i hvertfall for det meste. Og det at jeg får såpass hyggelige kommentarer innimellom gjør i hvertfall ikke at jeg har lyst til å slutte med det første! 🙂 Takk for at du er du, og for at du skrev til meg nå 🙂

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg