Facerape!

Det er en ting jeg personlig ser veldig lite poeng i når det kommer til nettet, utenom virus og spam, og det er facerape!

Jo da, facerape finnes i like mange varianter og grader som det meste annet. Og noen er mer “uskyldige” enn andre..

Det er en betydelig stor forskjell å facerape noen med
«Jeg orker ikke mer, farvel alle sammen, håper dere kan tilgi»

og
«Jeg syns at Berit er sykt kul».

Men til tross for innholdet og mengden, det er fortsatt spam, selv i tilfeller når “offeret” liker det som er blitt lagt ut.
Jeg kan ikke snakke for hvordan andre reagerer og hva andre syns. Det gjør jeg heller ikke. Men poenget er at jeg syns at facerape burde fått litt mer konsekvenser for overgriperne.

Dessverre er det veldig vanskelig å bevise at man er blitt faceraped. Spesielt om tilfellet er at man har logget på seg selv på sin egen pc og glemt å logge av. Da hjelper det nødvendigvis ikke så mye om man har noen som kan bekrefte at den og den personen var på besøk.

Personlig har jeg nesten nulltoleranse for slikt.
Igjen har jeg nok liten makt til å endre noen regler og lover for facerape i Norge.

Men med dette innlegget gjør jeg det i hvertfall tydelig for at jeg slettes ikke vil akseptere facerape selv!
Omså det bare hadde vært at en nær venn skrev “*** er sykt kul”. Nei, hadde ikke akseptert det. Det hadde blitt slettet og jeg hadde tatt det opp med vedkommende at jeg ikke finner meg i det.

Når folk er pålogget på forskjellige steder har man selvfølgelig ansvar for å logge av selv. Likevel betyr ikke det at det er greit for andre å skrive eller legge ut noe uten at man eventuelt har fått tillatelse, eller blitt bedt om det.

Så skulle det forekomme at noen av mine venner skulle gjøre dette mot meg en gang jeg skulle glemme å logge meg av en gang jeg er på eller har besøk så vil jeg som sagt først snakket alvorlig om det. For meg så er dette alvorlig! Hvis det hadde gjentatt seg hadde jeg vurdert å kutte ut vedkommende. For hadde det ikke blitt akseptert, så hadde ikke vedkommende fortjent å beholde meg som venn.

Jeg skulle ønske at folk bare ga faen i å facerape i hele tatt.
Selv om “offerne” liker det som er skrevet, så er det likevel ikke personens verk! Og da blir det plutselig snakk om en uærlig status, eller hva det måtte være. Med mindre forbryteren hadde skrevet i parantes at det er en facerape, men sånt skrives heller i en kommentar under, litt senere…

Jeg antar at jeg nå er blitt gjort forstått. At jeg har gjort meg tydelig!

Vi reblogges!

Bon appetit!

God morgen!
Noen av dere har garangtert hivd i dere første måltid allerede og for alt jeg vet snart klar for dagens andre. Mens noen er litt mer treige og starter sitt første straks. Vel, kan jeg få skyte inn noen nastye faktasetninger om nettopp mat mens jeg har deres oppmerksomhet i noen få minutter?

Visste du foreksempel at:
Et menneske med gjennomsnitts kroppsstørrelse spiser om lag 23 000 kilo (23 tonn) matvarer i løpet av livet.

I 1971 ble det funnet et musehode i en sjokoladeplate.

I Slovenia feter folk opp hasselmus for å gjøre dem velegnet til gryterett.

En resturant i Changsha i Kina tilbyr mat som er kokt i brystmelk fra mennesker.

Gatemarkeder i Indonesia selger hele røkte flaggermus.

I Ungarn blir eggerøre gjerne stekt med blod fra nyslaktet gris.

Hvis du spiser for mange gulrøtter får du oransje hud.

I 1973 ble en svensk handelsreisende begravd i en kiste som var laget av sjokolade, kisten var full av snop.

I blant Finland og vårt kjære hjemland Norge stekes og spises det blodpannekaker.


(Selvlagd rett med oppklipte grillpølser i vaniljesaus, tran, ketsjup, kanel og pizzakrydder)

Da er det bare for meg å ønske et hvert tynt, lubbent og feite menneske bon appetit!
Håper maten smaker.

Vi reblogges!

Best på avstand!

For jeg har liksom aldri blogget om dette tema på noen som helst måte før! Neida, ikke i hele tatt. Og nå er jeg ironisk. I dag er det ti dager til jeg skal lage et helt nytt spor etter meg, gå en helt annen retning i livet jeg aldri før har faret.

Om ti dager reiser jeg nemlig både med tog og buss helt på egen hånd, uten at det er i skolesammenheng. Hvordan vil det bli tro? I tillegg til at jeg for første gang skal reise på egen hånd skal jeg også være på et helt nytt sted jeg aldri før har vært, i fire dager.

Selve reisen føler jeg skal gå greit. Jeg har vært på google, nsb.no og nor-way.no såpass mange ganger nå at jeg føler meg ganske trygg på tider og slik. Jeg har også sett bilder av de to stasjonene jeg skal stoppe på såpass mange ganger at jeg tror jeg skal klare å gå av på rett plass. Akkurat det siste er det verste med selve reisen, det er det som er den største frykten.

Men la oss nå sette fokus på det som har med folk å gjøre. Hvordan vil jeg takle å sitte på en buss med ukjente mennesker i fire timer? Hvordan vil jeg takle å sitte på et tog med ukjente mennesker i en og en halv time? Hvor mange vil det være der, hvor tett?

Jeg har aldri, og da mener jeg aldri lagt ekstremt skjul på at jeg hater mennesker i flokk. Jeg hater, hater, hater, hater det!
Ikke bare hater jeg mennesker i flokk, men jeg er heller ikke så glad i de fleste enkeltmennesker, spesielt ikke etter jeg har kjent dem en stund.

I går var jeg en liten snartur på Kiwi for å se om jeg kunne finne filmen “Slither” fra 2006 som jeg nettopp hadde sett på 1channel.ch.

Jeg fant den ikke, så jeg gikk hjem igjen. I følge den siste oppdateringen om Oppdal på wikipedia ligger befolkningen på 6747 mennesker. Med andre ord for meg er det mer enn nok. For å skrive det rett ut, jeg misliker å være blant andre, med mindre det er noen helt spesielle. Jeg blir stressa dersom jeg ser bekjente, og håper bare at de forholder seg til et enkelt “hei” uten at de stopper ved meg for å si noe. Da må jeg ta av meg musikken på ørene, og stå der og snakke litt. Som regel er det bare å lyve og si at jeg har dårlig tid, det funker på de fleste. Men så er det noen som har det litt mer tungt for det enn andre.

Men det er da hyggelig å slå av en prat med folk innimellom?
Brrrrr…. Gå og legg deg!

Det er ikke bare når jeg er på butikker og lignende jeg føler og kjenner på ubehaget. Det er ikke bare når jeg får øye på bekjente av noen slag. Neida, det er til og med når jeg går hjem igjen og jeg har kommet meg mer ut av sentrum. Bare jeg går litt bak to helt ukjente personer så kjenner jeg at jeg stresser med å gå fortere sånn at jeg kommer forbi dem og igjen kan late som om det er ingen bak eller i nærheten overhodet.

I går tror jeg det kun var et ungt par som trillet på en barnevogn som jeg måtte passere såvidt etter at jeg har kommet ut av sentrum og vandret på veien som går til leiligheta mi. Det er ikke så mange mennesker i nabostrøket, som regel bare folk i bil, og det går greit.

Jeg sitter for det meste inne og jeg går helst ikke ut om det ikke er nødvendig. I Nordfjordeid, hvor jeg altså skal neste uke er det rundt 2772 kryp. Ikke like mye som her, men anstrengt er det likevel. Likevel vil jeg føle en litt bedre trygghet i nærheten av Sara. Men allikevel.

Nei jeg stiller meg følgende spørsmål. Hva har fremtiden egentlig å by en som meg?
En ting vet jeg best, jeg lever best på avstand.

Vi reblogges!

STOR edderkopp på vinduskarmen

Riktig god fredagsmorgen alle sammen!
Jepp, jeg har vært tidlig oppe i dag, faktisk siden 04-tiden, men det var fordi jeg la meg i 18-tiden i går, grunnet at jeg hadde døgnet døgnet før.

I dag er det “bare” 2 uker igjen til jeg endelig møter igjen den mest fantastiske jenta i mitt liv. Det er også 2 uker til jeg får møte noen andre helt fantastiske skapninger jeg inntil nå “bare” har hatt kontakt med over web og telefon. Kort fortalt skal jeg møte igjen den ene bestevenninna mi for tredje gang utenfor nettet, og den andre bestevenninna mi skal jeg møte for første gang, som altså er tremenningen til hun første. Altså Sara og Camilla ^^ Samtidlig som jeg har to andre venninnrt til der borte som jeg også ser frem til å møte som heter Susanne og Kathrine.

Men ja, før dette blir et kjedelig og uinteressant innlegg for dere fleste skal jeg bevege meg innpå grunnen til at jeg nå lager et innlegg på morgenkvisten. Min kjære samboer viste frem enda et talent til meg i dag. Det er min tarantella Belle jeg nå sikter til. Jeg visste fra før at hun kunne klatre oppover veggen i buret. Det jeg ikke var helt 100% sikker på var det faktumet at hun også er en mester på å klatre på glass. Med andre ord er det visst intet hun ikke kan klatre i, når man til og med kan klatre på glatte glass. Facinerende ^^

Vi reblogges!