For jeg har liksom aldri blogget om dette tema på noen som helst måte før! Neida, ikke i hele tatt. Og nå er jeg ironisk. I dag er det ti dager til jeg skal lage et helt nytt spor etter meg, gå en helt annen retning i livet jeg aldri før har faret.
Om ti dager reiser jeg nemlig både med tog og buss helt på egen hånd, uten at det er i skolesammenheng. Hvordan vil det bli tro? I tillegg til at jeg for første gang skal reise på egen hånd skal jeg også være på et helt nytt sted jeg aldri før har vært, i fire dager.
Selve reisen føler jeg skal gå greit. Jeg har vært på google, nsb.no og nor-way.no såpass mange ganger nå at jeg føler meg ganske trygg på tider og slik. Jeg har også sett bilder av de to stasjonene jeg skal stoppe på såpass mange ganger at jeg tror jeg skal klare å gå av på rett plass. Akkurat det siste er det verste med selve reisen, det er det som er den største frykten.
Men la oss nå sette fokus på det som har med folk å gjøre. Hvordan vil jeg takle å sitte på en buss med ukjente mennesker i fire timer? Hvordan vil jeg takle å sitte på et tog med ukjente mennesker i en og en halv time? Hvor mange vil det være der, hvor tett?
Jeg har aldri, og da mener jeg aldri lagt ekstremt skjul på at jeg hater mennesker i flokk. Jeg hater, hater, hater, hater det!
Ikke bare hater jeg mennesker i flokk, men jeg er heller ikke så glad i de fleste enkeltmennesker, spesielt ikke etter jeg har kjent dem en stund.
I går var jeg en liten snartur på Kiwi for å se om jeg kunne finne filmen “Slither” fra 2006 som jeg nettopp hadde sett på 1channel.ch.
Jeg fant den ikke, så jeg gikk hjem igjen. I følge den siste oppdateringen om Oppdal på wikipedia ligger befolkningen på 6747 mennesker. Med andre ord for meg er det mer enn nok. For å skrive det rett ut, jeg misliker å være blant andre, med mindre det er noen helt spesielle. Jeg blir stressa dersom jeg ser bekjente, og håper bare at de forholder seg til et enkelt “hei” uten at de stopper ved meg for å si noe. Da må jeg ta av meg musikken på ørene, og stå der og snakke litt. Som regel er det bare å lyve og si at jeg har dårlig tid, det funker på de fleste. Men så er det noen som har det litt mer tungt for det enn andre.
Men det er da hyggelig å slå av en prat med folk innimellom?
Brrrrr…. Gå og legg deg!
Det er ikke bare når jeg er på butikker og lignende jeg føler og kjenner på ubehaget. Det er ikke bare når jeg får øye på bekjente av noen slag. Neida, det er til og med når jeg går hjem igjen og jeg har kommet meg mer ut av sentrum. Bare jeg går litt bak to helt ukjente personer så kjenner jeg at jeg stresser med å gå fortere sånn at jeg kommer forbi dem og igjen kan late som om det er ingen bak eller i nærheten overhodet.
I går tror jeg det kun var et ungt par som trillet på en barnevogn som jeg måtte passere såvidt etter at jeg har kommet ut av sentrum og vandret på veien som går til leiligheta mi. Det er ikke så mange mennesker i nabostrøket, som regel bare folk i bil, og det går greit.
Jeg sitter for det meste inne og jeg går helst ikke ut om det ikke er nødvendig. I Nordfjordeid, hvor jeg altså skal neste uke er det rundt 2772 kryp. Ikke like mye som her, men anstrengt er det likevel. Likevel vil jeg føle en litt bedre trygghet i nærheten av Sara. Men allikevel.
Nei jeg stiller meg følgende spørsmål. Hva har fremtiden egentlig å by en som meg?
En ting vet jeg best, jeg lever best på avstand.
Vi reblogges!
Du kjenner kanskje ingen der du skal, så da blir det i alle fall ingen som stopper deg og ønsker å prate.
deveny: Vel, jeg kjenner jo bestevenninna mi som jeg altså skal være hos 🙂 Og tre stykker til som jeg kanskje får møtt 🙂
Men det er sikkert færre mennesker enn hjemme….
deveny: Det er det utvilsomt. Så jeg slipper at noen jeg ikke vil snakke med stopper opp for å snakke med meg, de jeg skal besøke kommer sikkert til å henge med meg uansett, og det er jo noe jeg liker med tanke på hvem det er.
det kommer nok til å gå bedre enn du tror 🙂
Catrine aka Cakki: Lov å håpe det, i hvertfall. ^^