Mens enkelte ting ser ut til å bare skli mer og mer mot feil retning for tiden, er det heldigvis NOE som nå er på vei tilbake igjen slik jeg helst foretrekker det, sånn for øyeblikket. For som jeg kunne fortelle dere i det siste video-innlegget jeg la ut på lørdag så har ikke akkurat døgnrytmen min vært blant de tingene i livet jeg har vært aller mest happy med den siste uken. Og vanligvis så er ikke dette akkurat noen big deal for meg – heller tvert om – men i løpet av den siste uka har det likevel blitt nettopp det igjen. For i kveld, sånn rundt 17-tiden får jeg ihvertfall MEST SANNSYNLIG besøk av pappa (med mindre det blir utsatt nok en gang.. xD), og med tanke på det så hadde det jo vært kjekt om jeg ikke bare satt her, og var alt for mye i koma-land.
Og da jeg omsider våknet i natt så både håpet jeg og trodde at klokken var LITT mer enn den strengt talt var. Jeg tok en titt på mobilen, og oppdaget at klokken bare såvidt var halv tre.. Jeg la så hodet ned mot puten igjen, og forsøkte å få ihvertfall LITT mer søvn, men etter en times tid ga jeg opp, reiste meg i sengen og bestemte meg heller for å se hva som har skjedd i sosiale media “siden sist”, forså å deretter pløye meg videre på den ikke fult så hjemmekoselige boka jeg holder på med for øyeblikket (som forøvrig er ganske god, til å være fra 80-tallet).
Og NÅ har jeg omsider forflyttet meg i stua, straks klar til å klinke ut dette innlegget til dere, kanskje først og fremst fordi jeg nå har litt panikk etter at jeg igår nok en gang måtte innse at jeg faktisk må ta noen grep hvis jeg faktisk ikke vil at denne bloggen skal være helt tappet for liv og blodgivning i løpet av nærmeste fremtid.. :`-o
Nå skal jeg gjøre noe jeg seriøst trodde jeg hadde “vokst fra meg” for minst 1500 innlegg siden. Jeg skal rett og slett spørre dere om blogg-råd. For saken er nå den at besøkstalla her inne aldri har vært så lave før. Okei, rettferdig nok: Jeg har ikke akkurat blogget så veldig aktivt heller på en stund, og ja jeg er også smertelig klar over at folk generelt leser mindre blogg nå kontra den tiden jeg vil betrakte som den gyldne alder av heder og gørr. Så med andre ord – JEG VET at denne nedturen i statistikken ikke bare står på meg ene og alene..
Men ja.. Når det igjen er sagt så er jeg nå i det minste litt nysgjerrig på hva dere synes om denne bloggen for tiden. Er det noe dere savner? Er det noe spesielt som har irritert dere, noe dere helst skulle hatt mindre av? Eller er det kanskje noe annet dere kunne tenkt dere å lest eller sett fra meg, som dere ikke vet om jeg har gjort før noen sinne?.. Jeg vil VELDIG gjerne høre hva dere tenker, hva dere mener. Og tro meg: Det hadde betydd mer for meg nå, enn noen av dere trolig er i stand til å tro. Så please, feed me with some feedback! <3
Forresten!:Jeg kan ikke love at jeg kommer til å operere meg så veldig for å gi bloggen min en solid hivert igjen, men KANSKJE, og bare KANSKJE så kan jeg “alltids” klekke ut en unge eller tre.. Selv om akkurat det sitter litt langt inne, det må jeg bare erkjenne. Altså, barnet.
At man er ansvarlig for sin egen lykke, ihvertfall veldig delvis, og at jeg forsåvidt allerede har skrevet litt om det tidligere er jeg OGSÅ forsåvidt ganske klar over.. Så hvorfor er det nå sånn at jeg har latt ytterdøra stå låst den siste tiden, mens livet har stått utenfor og bare vinket og vinket? Hvorfor har jeg nok en gang stelt meg til et liv fylt opp med misnøye, selvmedlidenhet og femti lag med “om bare”, “hvis bare”, “neimen se så mye klokka er blitt!!”?
Og for de av dere som nå måtte sitte og skrike “det er høsten!!”, så vil jeg gjerne si rolig tilbake: “nei, det er MEG!”. For, det er i bunn og grunn det det er. Jeg er et “voksent” menneske, jeg kan skylde så mye på klima, ditten og datten som jeg bare vil, men til syvende og sist er det altså vi selv som er ansvarlige for hvordan vi har det, sånn med mindre vi snakker om de mest ekstreme tilfellene som kreft, krig eller utlagt pung på øyeeplet. Og.. SPOILER-ALERT!: Det er ikke det jeg har valgt å snakke om for denne gangen når jeg nå har somlet meg til å lage atter et kapittel av “Aylars videodagbok!”:
Helt til slutt vil jeg bare avslutte med å linke dere til den flotte, flotte bloggen som jeg nevnte så vidt i denne videoen. Vil anbefale dere alle å ta ihvertfall en aldri så liten titt innom Samfunnet-bloggen, så ja.. LINK!!! 😀
Det jeg skal vise dere nå er ALT annet enn et særlig pent syn. Faktisk er det en video som er så klein å se på at selv jeg orker ikke å se på den, så om DERE nå skulle tenke at.. “Nei, denne videoen orker jeg faktisk ikke å se”, ja så er det helt greit. Jeg forstår dere kjempegodt. Og vel.. Jeg er litt usikker selv nå på hvorfor jeg egentlig drar opp igjen denne gamle “klassikeren”. Ikke bare legger jeg den inn i bloggen på nytt, men her om dagen så lastet jeg den altså opp på Youtube for andre gang også, da videoen som de av dere som orker straks skal få se opprinnelig ble fjernet for en del år tilbake, simpelthen fordi undertegnende selv syntes den var for klein å ha ute på nett mer.
Så ja.. Her har dere som måtte være interessert i å se en gammel video med meg som griner en gammel video med meg som griner.. Jeg antar at budskapet med denne re.postingen er: DERFOR prøver vi menn helst å holde tårene våre for oss selv. Fordi vi rett og slett blir så grusomt stygge når gråtemann først har kommet frem..
I det jeg nå skriver dette innlegget har klokken ganske nylig passert fem. Det er tidlig, tidlig på morgenen (eventuelt sent på natten, alt ettersom..) og jeg burde egentlig vært til sengs, men noe har “kommet opp”. Jeg kan rett og slett ikke tillate meg å sovne inn før jeg har fått skrevet litt om Netflix sin nye storsatsing The Haunting of Hill House, som uten å overdrive er en av de fineste seriene jeg har sett på en god stund. “Okei, nå har han Aylar fått i seg for mye Cola Light igjen”. Absolutt ikke. Jeg mener det jeg akkurat skrev, og jeg skal nå etter beste evne (uten å spoile noe) gjøre et hederlig forsøk på å forklare hva og hvorfor jeg mener nettopp det.
Da jeg natt til første november begynte på episode 1 så var det med en tanke i bakhodet om at dette er en serie som flere i media har anmeldt, og omtalt som en nokså skummel serie. Og vel, akkurat den biten er nok ikke jeg helt den rette personen til å si så mye på lengre, da jeg nesten aldri blir skremt noe nevneverdig av verken filmer, serier, bøker, spill, eller musikk for den saks skyld. Men det jeg derimot kan si er at jeg forsåvidt kan se for meg at denne serien nok kan gjøre enkelte av dere som måtte være litt husredde der ute litt skjelven i både bein og marg, da særlig om man velger å se denne serien i et mørkt rom, alene i natten.
Men jeg personlig finnes ikke spesielt husredd, så jeg kan altså ikke si at denne serien skremte meg noe nevneverdig overhode. Ikke en gang når det kom til jump scares så greide denne serien å ta meg, da dette TAKK OG LOV er en serie som knapt har benyttet seg av dette (etter min mening) utrolige billige trikset. Hashtag: Neitilunødvendigskvetting. Og slik jeg ser det så har i bunn og grunn denne serien bare en ørliten utfordring, og det er det faktum at den av “litt for mange” der ute blir omtalt som en skummel skrekkserie, mens den egentlig, ihvertfall fra mitt ståfelt, først og fremst er ment mer som en dramaserie om mellommenneskelige relasjoner, familie, vennskap og ikke minst kjærlighet. Og jo, den er krydret med enkelte elementer fra skrekkens verden, det er ikke til å komme vekk fra, men likevel er dette først og fremst en dramaserie, og ikke enn skrekkserie.
Jeg har omsider fått sett alle 10 episodene som ligger ute på Netflix til nå, og selv om jeg skal innrømme at jeg som en del andre der ute også syntes serien var litt kjedelig til å begynne med, så er jeg likevel veldig glad for at jeg fortsatte å se, og i stede for å fokusere på “mangelen av” skrekk, blod og gørr, jump scares, sjokk og fandens oldemor som mange (inkludert meg selv) i starten “forventet” litt grunnet den litt misvisende reklamen i sosiale media.. At jeg i stede gikk fra det til å heller fokusere på å bli kjent med karakterene i serien, og forholdet dem i mellom. Og som nevnt i begynnelsen på dette innlegget har jeg ingen planer om å spoile noe som helst, men det jeg kan si er at serien stadig klarte å trykke litt på den mer sentimentale delen av meg, og da særlig den delen av meg som den siste tiden har brukt en del energi på å tenke på alt jeg gjerne skulle ha gjort og sagt annerledes ovenfor diverse mennesker i livet mitt som ikke lengre er blant oss..
De siste par dagene har jeg, for å si det som det er, gått rundt og trasket i en meget klissete og dyster sumpjord. For HVA er egentlig internetts fremtid? Jeg antar at svaret på dette alltid vært litt vanskelig å svare for sikkert på, men etter at EU i høst bestemte seg for å innføre noen nye regler som mildt sagt er helt på trynet, ja så ble det ikke akkurat lettere å komme med noen alt for sikre spådommer der, for å si det sånn.
Og for de trolig ganske mange av dere som ikke enda har fått det med dere så ønsker nå EU blant annet at internett skal få et eget filter som i teorien skal gjøre det “umulig” å legge ut ting som er beskyttet av copyright. Den positive siden med dette er at om dette filteret faktisk vil bli en blodig realitet, og funke slik EU tydeligvis ønsker så vil ikke lengre folk kunne streame serier, musikk, film også videre ulovlig lengre – og akkurat DEN biten vil jeg isåfall personlig gi tommel opp for.
Men så har vi den langt mer dystre siden av det hele. For hva med ting som strengt talt går under det som i amerika kalles for “fair use”? Ja, hva med memes, lets plays-videoer, react-videoer, film/ musikk/ serie/ spill-anmeldelser, parodier, remixer og.. Ja, dere skjønner tegninga. Og greit, nå er verken Norge eller USA for den saks skyld en del av EU, men en veldig vesentlig del av følgeskaren til folk som jobber med sosiale media i f.eks Norge i dag, er folk som nettopp holder til i et av disse landene som nå i utgangspunktet vil være hardest rammet, bare for å igjen nevne noe.
Og jeg lurer nå rett og slett på.. Kommer sider som Youtube, Facebook, Twitter og Instagram til å overleve dette grusomme overgrepet? Eller finnes det faktisk en sjanse i havet om at nisserassene i EU faktisk vil skjønne hva de nå har gjort, og får endret på avgjørelsen som ble tatt nå i september før selve prosessen med å sette dette til verks har gått for langt, og det for alt for mange der ute allerede har blitt for sent?
Hva tror så dere – er internett slik vi ser kjenner det i dag historie?
Det er ikke alltid så lett å vite hva man skal tro, for verden er og blir full av mørke illusjoner og dystre løyner. En utrolig stor prosentandel av det man ser på tv er JUKS, og det samme gjelder selvfølgelig også filmens utopia. Og jeg våger også å påstå at minst 80 prosent av det du streamer av musikk i dag er ihvertfall litt AUTOTUNET her og der – korriger meg gjerne om jeg tar feil.. Og ja, så var det disse (u)sosiale mediene da. Ja, også var det denne bloggen. For jeg har forsåvidt vært inne på det tidligere – ikke alt jeg har lagt ut her inne har vært helt kritthvilt mel i kokain-posen. For det meste har jeg “bare” redigert bort et par kviser på samtlige bilder, men jeg har også KINDA “løyet dere rett opp i fjeset” i hele 14 innlegg.
For nå og da har dere kunne lest om min “gode venninne” Sabina, som ikke viste seg å helt være den jeg først “trodde” at hun var. Og greit, de aller fleste av dere har nok skjønt nå at Sabina i bunn og grunn bare var et fantasi-produkt fra min kaos-overfylte hjerne, men neppe alle. Ja, også er det forsåvidt noen innlegg som har handlet om mitt “forhold” til Sabina, men hvor navnet hennes aldri ble nevnt annet enn kanskje helt nederst blant alle hashtagene, som jeg er veldig usikker på om noen av dere har tatt dere bryet med å se gjennom i hele tatt. Blant hashtagene på disse innleggene har jeg også, ihvertfall stort sett, skrevet “fiksjon”, og det skal også sies at jeg aldri har postet noen av disse innleggene i noen annen kategori enn “Historiske underverker”-kategorien, altså den skuffen hvor jeg publiserer alle mine noveller og den slags. Så sånn sett føler jeg ihvertfall på en måte at jeg ikke har løyet for dere, men når DET igjen er sagt så skjønner jeg om noen måtte uenige.
Så sånn for ordens skyld tenkte jeg nå å liste opp alle innleggene som rett og slett bare har vært oppdiktet fiksjon fra min side, for noe sier meg at noen av dere ihvertfall har vært litt i tvil om det de siste tre par årene.. 😮
Når jeg først bestemte meg for å skrive disse innleggene hadde jeg satt meg noen regler. Jeg skulle som sagt IKKE poste de i f.eks noen av de “vanlige” blogg-kategoriene som de mer “ærlige” hverdags-innleggene mine også videre blir postet i, og jeg skulle kun poste ET innlegg i uken. Og den ukedagen skulle være den samme dagen som Halloween var på det og det året, så med andre ord kom alle årets Sabina-innlegg altså på en onsdag. Og ja, så hadde jeg bestemt meg for at det KUN var i oktober at jeg kunne tillatte meg med disse litt “skumle” lureriene.. Og alle disse reglene har jeg, for de som måtte lure, fulgt helt til punkt å prikke.
HÅPER at dere kan tilgi meg og at ihvertfall de fleste av dere til syvende og sist syns at det har vært mest gøy å lese disse innleggene. Og ehm.. For de av dere som nå måtte få en interesse av å lese hele denne trilogien sammenhengende i sin fulle helhet – jeg er klar over at det er en “logisk” brist i særlig noen av innleggene fra i år, sånn med tanke på hvordan “sesongfinalen” fra i fjor endte blant annet, men ja.. Jeg HÅPER altså dere kan tilgi meg for det også! xD
Man blir det man elsker, var det engang ikke noen som sa, eller var det det? Kanskje HAR JEG sagt det en gang? Men lever jeg da?.. Har jeg noen gang egentlig eksistert?.. Hva om jeg egentlig, i likhet med deg og alle de du TROR du kjenner til, bare er en fantasi. En spøk. Simpelthen bare luft, eller kanskje ikke engang det. Hva vet vel jeg, jeg vet helt ærlig ikke. Gjør du?
Vel, vel. Spøk til side.. Jeg elsker døde ting!! Åja, det har dere visst allerede lest i overskriften. Men, vel.. Jeg gjør ihvertfall det. Og kanskje er det nettopp derfor jeg, i følge enkelte, knapt lever i hele tatt. Fordi jeg rett og slett tilbringer så mye av tiden min på materialistiske, ikke-levende ting. Plastikk.. Dukker.. Papir.. Dvd, så mange dvder.. Stål.. You name it.
Ting-tinge-tinge-ting!!
Håper at dere likte videoen, og ikke ble alt for freaka ut på et eller annet visst punkt.. Selv om, det skal jeg innrømme, at det HADDE JO vært litt gøy om dere ble det også.. xD
