Verden er og blir full av merkelige tilfeldigheter. Og noen ganger kan ting bli så merkelige at en rett og slett blir stående og lure på hvor tilfeldige de egentlig er. Foreksempel: i går kveld så bestemte jeg meg for å ut og handle igjen. Og like før jeg skulle til å gå til kassa for å betale så var det akkurat som om ting stoppet litt opp for meg. Og uten å overdrive.. Det føltes faktisk som jeg var et helt annet sted, et sted jeg ikke kan beskrive, men likevel, et helt annet sted. Jeg merket at hjertet slo litt raskere enn det vanligvis pleier, og i noen sekunder kunne jeg sverge på at jeg hørte en stemme eller to som prøvde å kommunisere med meg, langt, langt unna.

Og jeg skal ikke lyve for dere. Det hele var litt ubehagelig der og da, men av en eller annen grunn var jeg ikke redd. Jeg var ikke redd for å dø, eller noe. Tross alt så har jeg ikke verdens beste kosthold, blant annet, så at jeg fader litt inn og ut er jeg vandt med. Og det at jeg forsvinner litt i mine egne tanker og fantasier som til tider kan bli så intense at det nærmest føles som jeg faktisk er tilstede i drømmene mine er heller ikke så uvanlig, selv om det heldigvis tilhører sjeldenhetene at ting blir SÅ intenst som jeg følte at det ble i noen sekunder i går kveld.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Uansett.. Etter en liten stund kommer jeg tilbake til meg selv igjen. Jeg ser meg litt rundt, mest for å se om det er noen som ser på meg, og den eneste jeg får en liten mistanke om kan ha latt merke til det er hun som sitter bak kassa. Okei, litt kleint, men på en annen side, vi er den vi er alle som en. Så.. Jeg går så videre for å betale, og i det jeg begynner å legge varene på rullebandet får jeg plutselig en liten følelse av at jeg har sett denne kvinnen tidligere, men i og med at jeg aldri har vært så flink til å snakke face 2 face med folk jeg mest sannsynlig ikke egentlig har møtt før, ja så velger jeg å ikke si noe. Det vil si, helt til jeg plutselig hører: “Unnskyld”.

Jeg gjør en rask bevegelse med hodet, for kan det tenkes at hun snakker til noen andre? “Forresten. Bare glem det”. Jeg ser på henne, noe forvirret, og svarer “okei?”. Og ja.. Det var i grunn det. Jeg går så hjem igjen, og jeg skal ikke nekte for at på hjemveien så tenker jeg ikke på noe særlig annet enn HVEM den jenta kan ha vært. Og i det jeg er sånn nesten hjemme igjen så kommer jeg på at jeg har jo kvitteringen, så det er en mulighet for at det står et navn der. Og.. Vel, det gjør det. Eller rettere sagt, det SKULLE det ha gjort.. xD For tydeligvis så burde de ha skiftet blekkpatroner i den kvitterings-maskina for alt jeg klarer å tyde er en S, og så ser det ihvertfall ut som det ligger en A helt på slutten av navnet.

Og det eneste jeg klarer å komme på som kan gi mening med tanke på navnets lengde her og nå er Stina, Sofia, eller Sylvia?.. xD Og isåfall så sier det meg absolutt ingen ting. Jeg personlig kjenner ihvertfall ingen som heter det, og jeg har tenkt og tenkt, og jeg klarer heller ikke å komme på noen fra fortiden min med noen av de navnene. Så etter litt frem og tilbake så har jeg valgt å konkludere med at vedkommende er et av de mer sensitive/ følsomme menneskene der ute som kjempelett får dårlig samvittighet også videre, selv om de overhode ikke har noen som helst grunn til å få det. Og at vedkommende av en eller annen grunn følte for å beklage seg for at det lave blodsukkeret mitt slo litt inn i noen sekunder, så som sagt, totalt random.

S ay goregeous!