Spillanmeldelse!
Oh shit! – here we jumps again..
Da «Resident Evil 7: Biohazard» kom ut ble jeg umiddelbart infisert av en herlig blanding skrekkblandet fryd og frydblandet skrekk. Alt for ofte konsumerer jeg spill som man eter peanøtter. Jeg spiller gjennom storyen én gang, og nøyer meg stort sett med det. Riktignok glir jeg svært sjeldent rett igjennom da jeg stort sett elsker å utforske en hver krik og krok for de hemmelighetene de måtte prøve å skjule. Men når rulleteksten er rullet ut, ja så tilhører en “come on baby one more time” til sjeldenhetene.
Med «RE7» så bare MÅTTE jeg sette meg inn i berg- og dalbanen på nytt. Jeg ELSKET det jeg fikk servert, til tross for at middagsselskapet var alt annet enn koselig. I år kom omsider oppfølgeren «Resident Evil Village», som er spill 2 i det som til slutt skal ende som en trilogi. En oppfølger jeg absolutt ikke hadde trengt å frykte, likevel er det en stund siden et spill har gjort så vondt å spille..
Er ikke dette farlig, så vet ikke jeg hva som er farlig!!
For kommer noen og forteller meg at dette spillet ikke har påvirket nervene deres overhode finnes det bare to mulige forklaringer. Enten lyver vedkommende så det skvetter.. Eventuelt så er det på høy tid å sende inn en bekymringsmelding.
Jeg anser meg nokså rutinert når det kommer til det skrekkelige. 💪😎 Jeg har gjentatte ganger tatt meg i å himle med øynene når noen har fortalt hvor skummelt det og det var. Og her sitter jeg altså som en av de som skal fortelle deg hvor skummelt jeg syns «RE: Village» ER.
Uten å tre inn i de alt for spoilete korridorene kan jeg si såpass som at jeg på et tidspunkt tok meg i å lure på om jeg bare måtte kvitte meg med alle dukkene jeg har rundt om i leiligheten. Jeg eier en del dukker selv og jeg har ikke vært nevneverdig redd de før, er det for så vidt ikke nå heller, men… ja.. Kort fortalt er det del av spillet jeg måtte sette på pause flere ganger fordi jeg ikke helt visste om jeg turte – en part av spillet som virkelig vet å spille på de fryktene en stakkars sjel måtte ha for gamle porselensdukker.
Så ja, de har helt klart greid å bringe skrekken tilbake også i dette spillet. Og er det ikke slik at “dukkehuset” skremmer svetten av deg så kan jeg love at du stadig blir eksperimentert med på det ene “nye” viset etter det andre. Gjentatte ganger går spillet inn i en ny fase. Det er en del av spillet som kan minne en del om et type spill, så kommer det en annen del som føles mer som noe annet, og så kommer det noe etter det igjen som minner om NOE HELT ANNET! 🤯
Slike endringer kan fort virke “desperate”. Jeg har spilt gjennom nok spill som ikke helt har klart å bestemme seg for hva det vil være, og som har endt opp med å prøve å være litt av alt i forsøk av å “skyte” bredest mulig – for så å knapt treffe i hele tatt.
Her er det derimot liten grunn til bekymring. Til tross for at spillet “skifter form” flere ganger føles alt helt naturlig. Eller, naturlig er vel ikke akkurat ordet her, men dere skjønner hva jeg mener? Jeg skal ikke benekte for at det er visse elementer jeg har satt mer pris på enn andre, samtidig som jeg anerkjenner hvor godt gjennomført alt det andre også er, og det er heller ikke noe de godt bare kunnet droppe å ta med.
En svært så original “kopi”!
Det er for øvrig én elefant i rommet som alt er blitt luftet litt på internett siden spillet kom ut 1. mai, og som jeg tenker å ta med på en liten tur nå. Har man en viss kjennskap til serien fra før så er det vanskelig å komme utenom sammenligningen med «Resident Evil 4».
Da jeg i 2016 skulle anmelde filmen «Star Wars: The Force Awakens» så jeg meg nødt til å trekke ned noen hakk på terningen da filmen i alt for stor grad føltes som en remake av den originale Star Wars-filmen.
Det er ikke lenge siden det kom ut en remake av «RE3», og det er ikke umulig at de av en eller annen grunn har droppet å blåse nytt liv i fireren, men heller valgt å ta en slagst “The Force Awakens-light” med «RE: Village». Hvis det så er tilfelle burde Disney begynne å ta sine notater.
For mens «The Force Awakens» var på grensen av fremstå som en blåkopi av «A new Hope» så virker heldigvis ikke referansene fra «RE4» i «RE Village» like påtvunget og unødvendige. Likhetene er der helt unektelig, og de er flere enn man kan telle på en hånd, sett at man er så heldig å ha noen. Men samtidig så virker «RE: Village» i mye større grad som noe helt eget. Til å være såpass “uoriginalt” til tider, så klarer spillet på samme måte å være en helt egen greie.
Ja.. så har vi en “liten” elefant til å lufte: Lady Dimitrescu skal få lov til å spise av kroppen min når hun enn måtte ønske det!! 😘🥰
Åh, Ethan…
Jeg nevnte innledningsvis at dette er en oppfølger av «RE7». Hvilket som innebærer at både Ethan og Mia er tilbake. Det har nå gått tre år siden de grusomme hendelsene hos familien Baker tok sted, og (igjen) uten å røpe for mye kan jeg si at fortiden stadig er og blir innhentende.
Man må verken ha spilt eller sett andre spille “syveren” for å sette ordentlig pris på «Village», men jeg vil likefult anbefale det for å få den beste aha-opplevelsen av en viss mengde sjokkerende twister som ligger mot spillets sluttfase.
Spillet starter relativt hjemmekoselig med å fortelle oss at Ethan og Mia siden sist er blitt foreldre. Før helvete braker løs får vi muligheten til å utforske litt i hjemmet deres, og jeg vil oppfordre å ta en titt på det som er å finne rundt om i huset hvis man er oppriktig interessert i en best mulig “siden sist”-oppdatering. Ja så er det dessuten en fin anledningen til å utsette alt det grufulle “litt til”.
For når Hurumhei først braker løs er det ingen vei tilbake!! Så fort innledningen er ferdig kommer du neppe til å føle på noen som helst ro i kroppen til alt er “over”. Og nå snakker jeg ikke bare om hvor skummelt spillet til tider er. For i tillegg til å fyke nådeløst på nervekanalene kommer også hodet til å få kjørt seg når det etter beste evne vil forsøke å gjette seg til hva i heliske det er som har skjedd! Hvordan oppsto alle de forskjellige skapningene? Hva skjedde med byen vi har blitt kastet ut i – for ikke å snakke om HVORDAN havnet vi der?? 😱
Da jeg omsider fikk svarene på bordet så gjorde det noe med meg som jeg alt for sjeldent har fått oppleve. Det traff en emosjonell nerve, og den stadig voksende begeistringen ble brått enda større. 💜🖤 Hadde bare alle spill føltes slik som dette.. så hadde jeg trolig aldri gjort annet enn å spille igjen!! 🤣
La oss konkludere med at…
Har du nå lest deg helt til denne linjen burde det ikke komme som en overraskelse at jeg kommer til å gi det en nokså høy score. Dessverre er det en liten ting som jeg må trekke litt ned for. Resident Evil har en tradisjon for å by på et og annet “puslespill”, og dette har de ikke brutt med denne gangen heller. Dessverre må jeg nesten si. Men bare nesten. For samtlige av de falt i smak, mens andre.. ikke fult så mye.
Likevel er ingen av de helt krise, og det er heller ikke for mange av de, så jeg skal ikke være så veldig streng. For når alt kommer til stykket så er «Resident Evil Village» ikke “bare” blitt et av mine nye favoritter innen seriens relativt enorme univers, men av alle type spill jeg har spilt noen sinne! 😀
Jeg kommer garantert til å både spille spillet om igjen selv, og jeg kommer også til å se flere lets plays på Youtube utover de to jeg allerede har sett.
Jeg gir «Resident Evil Village» 9 av 10 stjerner!!
Aylar Von Kuklinski
Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos