På søndag ble det til at jeg valgte å legge ut et aldri så lite nostalgi-innlegg, hvor jeg hadde valgt å hylle fire eldre innlegg som jeg personlig er veldig fornøyd av å ha laget, og publisert en dag i dag, helt uavhengig av hvilken type respons de har fått back in the days. Og mens jeg gjorde dette innlegget var det særlig ET innlegg jeg følte for å lese ordentlig gjennom igjen, sånn for å minne meg selv på hva det egentlig handlet om, hva som var det faktiske budskapet, osv. Og innlegget jeg sikter til er den fiktive historien “Reisen fra helvete til et annet sted”, som opprinnelig ble publisert den 11. juli 2011.

Når jeg først hadde klikket meg inn igjen på dette innlegget var noe av det første jeg tenkte at: jeg ville trolig ha valgt en annen tittel om jeg hadde skrevet denne historien i dag. En annen ting jeg fort la merke til var enkelte beskrivelser som strengt talt ikke egentlig føles så viktig for selve historien, eller leseopplevelsen for den saks skyld.. Og ja, så var det selvfølgelig det grammatiske da, diverse trøbbel med komma og punktum, samt et par skriveleifer som hadde sneket seg inn her og der.

Så, det jeg nå skal frem til er at.. Vel, siden jeg ikke har så veldig mye annet å gjøre for tiden har jeg rett og slett gått gjennom hele denne historien på nytt, og gjort et par forandringer.  Trukket fra et par ting, lagt til et par nye ting, ja dere skjønner.. Historien og budskapet er fortsatt det samme, bare hakket mer leservennlig. Og for de av dere som måtte mene at det opprinnelige innlegget jeg postet den gang var så og si perfekt, eller om det skulle være noen der ute som nå har lyst til å sammenligne 2018-utgaven med 2011-utgaven – slapp av, det gamle innlegget er her fortsatt.

Så ja, da er det bare å lene seg tilbake, og la den lille lesestunden begynne. Jeg håper dere alle vil like det, enten dere har lest den før, eller om dere leser den for aller første gang her og nå! ^^

---

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Et uventet besøk
To tårer rant stille nedover hennes kinn, det føltes godt for hun hadde ikke felt en tåre på fire år, ikke en eneste en.
For helt siden den natten hvor hennes sjalue eksmann ble pågrepet, og arrestert for å ha neddopet, og voldtatt hennes beste venninne i hennes egen stue.. Ja så hadde ikke Iselin lengre klart å gråte, samme hvor sterkt hun måtte ha ønsket det.

“Fortid…”, sukket Iselin tungt. Hun lå mutters alene på sofaen og bladde i et fotoalbum som hun hadde mellom hendene. Hun hadde fri denne helgen. Barna lå over hos sine besteforeldre, og Iselin hadde huset nesten helt for seg selv. Det vil si, hun delte det sammen med den lille kattungen Gunnar, som lå og hvilte på føttene hennes.

“Du er en heldig liten pus, du.. Ingen bekymringer i hele verden. Ingen sorger, ingen problemer. Bare en dum, nusselig, liten kattunge som er overlykkelig bare du kjenner lukten av litt råtten fisk. Ditt bortskjemte, lille krek. Ditt nusselige, søte, bortskjemte, lille krek”.

Hun følte seg trett, og tok en rask titt mot tven som sto på i hjørnet like foran henne. Klokken var tolv minutter over ett. Forsiktig reiste hun seg opp fra sofaen, flyttet katten rolig over til godstolen, og bestemte seg for å gå inn mot soverommet og ta natten.

Men før hun var kommet så langt begynte noe å vibrere på seg i hennes venstre bukse-lomme. “Jævla dritt-mobil!”. Hun trakk inn et søvnig gjesp, og bestemte seg for å se hva det var: “1 melding mottatt”. Meldingen kom fra Elionor, nabojenta som hun aldri helt hadde kommet sånn skikkelig overens med. I stede for å lese hva som sto bestemte hun seg like godt for å slette meldingen med det samme.

“Sånn.. Hun vil sikkert bare ha meg med ut på den forbaska dritt-pøbben likevel. Så er hun litt hyggelig den lille halvtimen hun er edru, før hun igjen forteller meg hvor håpløs og naiv jeg er.. At jeg ikke kan ta vare på meg selv og bla, bla, bla.. Orker ikke det pisset i kveld”, tenkte hun for seg selv og slo like så godt av mobilen. På vei mot soverommet passerte hun badeværelset. Hun orket ikke å pusse tennene denne natten, det fikk heller vente til i morgen. Hvis det i hele tatt var noe som i morgen.

Da hun omsider satte seg ned på sengekanten kjente hun at depresjonen begynte å krabbe gradvis tilbake, depresjonen hun hadde slitt sånn med i fire år nå. Den evige ensomhetsfølelsen, et brennende ønske om å en dag kunne klare å tilbringe mer tid sammen med andre mennesker igjen, noe hun aldri helt fikk til grunnet frykten for å bli skuffet og såret enda en gang etter å oppdage at noen ikke er like bra som hun først hadde tillatt seg selv å tro.

Hun kjente at hjertet begynte å dunke, og det ble stadig vanskeligere å puste. Som vanlig hadde hun fått i seg en liter kaffe for mye, en uvane hun hadde hatt siden hun var 13.

Mens hun satt der på sengekanten kom den ene sørgelige tanken etter den andre. Tanker om at det var meningen hun skulle være alene, og at de få gangene noen hadde vært snill med henne, og brukt litt tid på henne så var det bare fordi folk ikke har hatt annet å gjøre selv. Tanker som at hun ikke var god nok til noe, for ikke å snakke om hvor mye bedre alt hadde vært for alt og alle om hun bare hadde forblitt ufødt.

En ny tåre fant veien ut, rant stille nedover hennes kinn, forså å lande i hennes høyre hand.
Hun var så sliten. Lei av alt. Lei av seg selv og sine uvaner, tanker, samt den evige evnen til å misslykkes.

Var det egentlig meningen at hun skulle bli født? To år før hennes egen fødsel hadde hennes mor klemt ut et dødfødt barn. Det vil si, det som skulle vært et lite barn, men som av en eller annen grunn bare kom ut som en liten klump. En liten, livløs klump.

Helt siden den kvelden hvor Iselin fikk vite om sin dødfødte bror eller søster, hadde hun alltid klandret seg selv for at hun ble født, og ikke det barnet som egentlig var ment å være hennes foreldres første, og trolig eneste barn. Kanskje det var en grunn til at hun skulle lide sånn. Hun tittet ned mot nattbordskuffen hvor neglesaksen lå svært fristende til syne.

Hun tok den opp, og tenkte en tanke hun ikke hadde tenkt på en stund. Hvis hun stakk saksen inn mot pulsåren, hvor lang tid ville det isåfall ta før hun ble borte, og ville det gjøre vondt lenge? Det siste brydde hun seg ikke mye om denne kvelden, hun fortjente å lide, tenkte hun, men valgte nok en gang å legge saksen rolig tilbake.

Da hun skulle til å legge seg hendte det omsider noe nokså uvirkelig. Soverommet som for litt siden var helt mørkt og stille, var plutselig blitt fylt opp av et eneste stort lys, som var så godt som blendende. I et par sekunder kunne ikke Iselin ikke se noe som helst, alt var så godt som hvitt, og hun kjente at det svidde litt i øynene. Men så, og endelig, ble alt helt mørkt igjen.

Pulsen føltes faretruende høy nå, og hun hadde ikke drukket annet enn kaffe. Var hun i ferd med å bli gal? Hun stilte seg ikke det spørsmålet, hun var på vei til å gjøre det, men rakk det ikke før hun hørte noe som ihvertfall kunne minne om en lys og rolig barnestemme.

“Ta det med ro, du er trygg nå”.

Iselin snudde seg, og kraftig så rykket til. Bak henne satt det en vilt fremmed, mørkhudet jente med en merkelig lue som hun ikke hadde sett maken til før.

“Ikke vær redd kjære deg. Jeg er ikke farlig, jeg er bare en åtte år gammel jente, som du selv har vært en gang”, smilte den lille jenta, og strekte ut en hånd.

“Hvem er du, og hva gjør du på mitt rom?”, kom det omsider fra Iselin som tok et titt mot vinduet, og oppdaget at det var  blitt åpnet, noe som nok var grunnen til at hun ikke stilte flere spørsmål der og da.

“Vennene mine kaller meg Ori, mamma og pappa kaller meg Renate, postmannen kaller meg Negeren, og folk flest kaller meg Hun Lille Rare”. Jentas arm var fortsatt utstrakt i håp om at Iselin ville ta tak i den og hilse, men det skjedde ikke.

“Jeg skjønner at du er redd. Jeg ser det i øynene dine”.
Iselin skalv, og stirret på den lille, tynne jenta. Hvor kom hun fra, hva faen ville hun?

Jenta reiste seg fra Iselin sin seng, gikk mot vinduet, og sa:
“Jeg skal la deg være i fred jeg. Jeg får heller komme tilbake en annen natt, hvis det passer bedre”.

Og da skjedde det noe som Iselin aldri hadde trodd hun skulle få oppleve i hele sitt liv, den lille jenta bare forsvant. Hun krabbet ikke ut igjen gjennom vinduet, hun bare forsvant helt uten videre, det hele var som tatt rett ut av en barnefilm som Iselin hadde sett sammen med barna sine for noen dager siden.

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Lyset i mørket
Vanligvis er ikke Iselin en av de som løper ut av huset midt på natten iført bare t-skjorte og truse, men denne natten gjorde hun faktisk det i håp om å finne igjen den lille jenta. Tusen spørsmål suste gjennom hodet, hun hadde simpelthen glemt sitt eget miserable dritt-liv for en liten stund.
Og like ved postkasse-stativet sto den lille jenta og smilte. Og nok en gang strakte hun ut en hånd, som Iselin denne gangen valgte å ta imot. Den lille jenta strammet grepet, og nektet å slippe.

Denne lille handa føltes så varm. Så utrolig, utrolig varm.
Brått strakte hun også ut den andre hånden. Iselin tok i mot, og fikk seg så enda en overraskelse; den var iskald! Men til tross for grader-forskjellene var hendene hennes helt like både i farve og fasong.

“Kom, bli med meg, det vil ikke ta lang tid. 15 minutter, det er alt”, smilte jenta.
“Hvor skal vi hen”?, spurte Iselin.
“Vi skal på en liten reise til ingenstedsogoveralt-land”, svarte jenta, og tittet ned.

Iselin fortsatte å stirre på henne, men plutselig begynte hun å legge merke til en ting. Hun kunne ikke lengre føle asfalten som hun sto på. Hun tittet ned og oppdaget til sin store forskrekkelse at hun nå befant seg i løse lufta, minst 10 meter over bakken. Dette måtte være et mareritt.

De steg stadig høyere og høyere opp mot himmelen, i et større og større tempo. Iselin kjente at hjertet banket fortere og fortere. Pulsen steg, og hun var mildt sagt livredd. Hun HATET høyder, hun fryktet mørke, og var i tillegg svært skeptisk til fremmede mennesker. Dette ble rett og slett for mye på en gang.

Hun forsøkte å rive seg løs i håp om at hvis hun falt så ville hun kanskje våkne opp igjen, men hun fikk ikke rørt en muskel. Hendene var rett og slett helt lam, hun hadde ingen kontroll på de overhode.

Hun knipte så igjen øynene, og ba om at det hele bare var en svært så ubehagelig drøm.
Og så ble alt helt borte. Hun kjente ikke lengre følelsen av å være så høyt oppe. Hun følte ikke lengre den lille jentas hender, og den intense frykten hun nettopp hadde følt for å dø, borte.

Alt var nå helt svart, helt til hun hørte en velkjent lyd fra det fjerne. En lyd hun hatet noe helt intenst, og som lett kunne minne om vekkerklokken hennes.

Iselin sperret opp øynene, og til hennes store lettelse var det nettopp en vekkerklokken som lå ved siden av henne og ringte. Men godfølelsen over å ikke lengre befinne seg flere meter over bakken falt derimot brått i grus da hun oppdaget at hun ikke lå i sin egen seng. Faktisk lå hun i en ganske så enorm seng, en prinsesseseng med silkedyne over hele seg. Og merkeligst av alt, hun befant seg midt i en åpen eng, med utellelige mange blomster i flere farver enn hva hun orket å telle. Hun hadde vært i denne blomsterengen mange ganger før. Faktisk lå den bare noen meter unna der hun bodde. Bor, bodde? Iselin visste ikke lengre.

Hun reiste seg langsomt, og gikk så ut av sengen. Bare noen meter unna la hun merke til et par ungdommer. De kunne ikke være mer enn 16 år gamle, 18 maks. Hun bestemte seg for å gå bort til dem, og spørre om de visste noe om den lille jenta hun akkurat hadde fått besøk av. Men til hennes fortvilelse ble hun bare ignorert av de to ungdommene, som forøvrig viste seg å være en gutt, og en jente. De ligner på hverandre, og oppførte seg ikke som de var kjærester, så muligheten for at de var søsken så ikke Iselin helt bort fra.

“Unnskyld? Har dere sett en liten mørkhudet jente løpe forbi”.
Det virket ikke som om ungdommene hørte henne denne gangen heller, enda hun nå sto rett foran dem. Var hun død? Var hun blitt til ett spøkelse? Kanskje hadde hun falt ned fra himmelen og omkommet likevel?

“De kan ikke høre deg. Ikke ta deg nær av det, det er bare slik ting er nå”, kom det fra bak ryggen hennes. Denne stemmen kjente hun til. Hun snudde seg, og helt riktig, der sto den lille jenta.

“Er jeg død?”.
“Neida, du er ikke død. Men du lever heller ikke. Pulsen din slår, og det samme gjør hjertet ditt. Men på innsiden har du vært død lenge. Helt siden venninnen din ble voldtatt, og eks-mannen din ble arrestert, har du mer eller mindre sluttet å leve, stengt deg inne når du ikke er på jobb, og stadig latt foreldrene dine passe barna dine for deg. Dette er ingen drøm, dette er ingen innbilning, dette er ingenting, dette er allting. Se nå nøye på de to ungdommene. Jeg sverger på at du kjenner dem igjen hvis du ser nøye etter. De kan verken se eller høre deg da, så du må ikke være redd for å se veldig nøye etter”, sa den lille jenta med et sørgmodig smil om munnen.

Hun hadde rett. Det var virkelig noe kjent med dem. Klærne virket veldig moderne, faktisk hadde hun ikke sett slike klær som de disse ungdommene hadde på seg før, noen steder.. Etter å ha studert de opp og ned i ett minutts tid gikk det opp for henne at disse ungdommene godt kunne vært hennes egne barn, om noen år.

“Ja.. Det er dine egne barn du nå står og studerer”, kom det fra den lille jenta.
“Men.. Mitt eldste barn er ikke fem år gammel engang”, gapte Iselin.
“Nei, for det du ser nå er noe du aldri vil få oppleve om du velger å forlate denne verden”. Og så ble alt helt mørkt igjen.

Etter nok en liten stund kom lyset tilbake, og Iselin befant nå i en kirke, og hun var ikke alene.
Hun sto der, midt i gangen, sammen med den lille jenta.

“Gå inn til de andre!”.
“Men.. Det er jo en begravelse”.
“Nettopp derfor vil jeg at du skal gå inn til de andre. Stol på meg Iselin!”.

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Iselin gjorde som den lille jenta ba om. Hun så seg rundt, og oppdaget at det var ikke så altfor mange mennesker i kirken, maks 30 stykker. Da hun så studerte alle menneskene oppdaget hun at alle sammen var mennesker hun var glad i, og kjente godt. Men det så ikke ut som om noen av de så henne. Og der, på andre benk til venstre så hun nå sin absolutt beste venninne, som gråt, og gråt. Helt ustoppelig.

Iselin bestemte seg for å sette seg ned hos sin venninne, for å trøste henne. Men da hun satte seg, og skulle til å holde rundt henne, så fikk hun det ikke til. Armene gikk tvers gjennom henne, dette måtte være en drøm. Hun prøvde en gang til, men resultatet ble det samme. Hun var rett og slett blitt som et spøkelse.

“Det er helt nytteløst. Hun kan verken føle deg, se deg, eller høre deg. Hun har kanskje en liten anelse av at du er like ved henne, men hun kan ikke føle deg fysisk, samme hvor hardt du måtte ønske det, samme hvor mange ganger du måtte forsøke”.

Iselin reiste seg brått, og stirret skrekkslagen mot jenta.
“Hvem faen er du egentlig?? Hvem er dette sin begravelse?? Hvorfor kan ingen høre meg?? Hvorfor kan ingen se meg, eller høre meg??”, skrek hun, og kjente at hun kunne var i ferd med å falle totalt sammen når som helst nå. Jenta svarte ikke.

Hun måtte visst bare finne ut av det på egen hånd, hun hadde en anelse, men hun kunne likevel ikke være helt sikker. Hun gikk så skjelvende, men bestemt mot kisten, og da hun var kommet nærme nok så hun det mennesket hun fryktet aller mest i hele verden: hun så seg selv!

Hun falt så sammen mot det harde gulvet, og gråt, og gråt, og gråt. Hun var et gjenferd i sin egen begravelse, hun var omgitt av mennesker som hun aldri hadde trodd brydde seg nok om henne til å møte opp i kirken, forså å faktisk være så lei seg for at hun nå var blitt borte. Mennesker hun nå så desperat ønsket å trøste, men som hun bare ikke kunne.

“Vær så snill, jeg orker ikke mer, ta meg ut herifra..”.
Den lille jenta som for bare litt siden sto helt stille i gangen, var nå like foran henne, på den andre siden av kisten.
“Se rundt deg Iselin. Se på alle menneskene som er så utrolig glade i deg. Se hvor vondt de har det nå etter at du omsider har forlatt dem, se, SE!!”.

Iselin hulket og gråt helt uten stopp. Tårene rant nedover hennes bleke kinn, og da de omsider forlot kroppen hennes stupte de tvers gjennom det harde tregulvet, og ble borte.
Den lille jenta gikk bort til henne, løftet henne opp, og førte henne så rolig ut av kirken, og da de var kommet ut på trappen ble igjen alt helt svart.

Døden kan vente!
Bildet er tatt fra: pixabay.com

Klokken var halv ti, det var morgen, og hun befant seg i sin egen seng igjen. “Takk gud!”.
Lettet og glad over at alt bare hadde vært en drøm reiste hun seg rolig opp fra sengen med et smil som ingen hadde fått se på veldig, veldig lenge. Hun gikk inn på badet og tok seg en iskald dusj før hun så tuslet bort til kjøkkenet, og smurte seg fire brødskiver med hvitost og kaviar. Hun likte vanligvis ikke hvitost og kaviar, men denne morgenen gjorde hun det.

Dette var utvilsomt den beste frokosten hun hadde smakt på mange år. Hun skrudde på radioen, og nøyt følelsen av å endelig være våken igjen fra tidenes verste drøm.

Mobilen lå der hun hvor hun hadde lagt den sist, hun slo den på igjen, og bare noen få minutter senere ble hun oppringt av sin beste venninne.
“Hei vennen”, det var ingen tvil om hvem dette var, stemmen var ikke til å ta feil av.
“Hei vennen”, svarte Iselin tilbake, med et lettet smil.
“Du, jeg må bare fortelle deg noe rart som jeg har opplevd i natt. En drøm. Jeg drømte at du var død, og at jeg befant meg i begravelsen din.. Alt var bare så jævlig fjernt, jeg bare satt der på en benk, og hylgråt. Og mens jeg satt der føltes det ut som om du var i nærheten av meg, og ville trøste meg eller noe, som sagt.. En jævlig fjern drøm”.

Iselin visste ikke helt hva hun skulle si. Hun forflyttet blikket ut mot vinduet mens hun lurte på hva hun skulle svare. Da så hun noe som overrasket henne – der sto den lille, mørke jenta. Hun smilte lurt til henne og blunket, før hun akkurat som på film fløy av gårde, og forsvant.

“Iselin? Er du der?”.
“Ja, nå er jeg her, mer enn noen gang.. Mer enn noen gang!”.

Samme dag, når det omsider var blitt kveld igjen satt hun og stirret ut mot det åpne havet. Hva det enn var som hadde skjedd så hadde hun fått andre perspektiver på livet etter den siste natten.
“Tusen takk for at du ble med meg på reisen i natt”, kom det fra like bak ryggen på henne.

Igjen var det den lille jenta som sto der, og smilte.
“Var ikke alt bare en drøm?”, kom det fra Iselin.
“Som jeg sa tidligere. Det var verken drøm eller virkelighet, det var et faktum av hva som ville skje hvis du hadde blitt helt borte, og en påminnelse om hva du ikke ville fått opplevd å se, om du hadde valgt å gjøre en slutt på alt. Jeg har alltid forfulgt deg, tett, jeg er en venn. Og jeg har lenge vært bekymret for at du skulle gjøre deg selv noe. Derfor måtte jeg vise deg det jeg nå har vist deg”, sukket jenta.
“Hva det enn var som skjedde.. Hva du enn er for noe.. Tusen takk!”. Iselin bøyde seg ned og ga den lille jenta en varm klem.

“Ta godt vare på deg selv, og husk at uansett hvor vanskelig ting måtte bli, så vil du alltid ha folk som er ubeskrivelig glad i deg”.
“Ja.. Jeg har skjønt det nå. Faktisk er det flere enn jeg hadde trodd. Først nå har jeg innsett at jeg har vært for opptatt av å være redd, og hate meg selv, til at jeg har kunnet se det jeg har omsider har skjønt nå”, hvisket Iselin og så takknemlig på den lille jenta.
“Ta godt vare på de rundt deg. Du vil fortsatt møte på mennesker som vil svikte deg, såre deg, og dunke deg i ryggen. Men du vil også finne flere mennesker som enda ikke har møtt deg, og som vil bli veldig glad i deg for den du er”, smilte jenta og forsvant igjen.

Og siden denne merksnodige, og skremmende hendelsen bestemte Iselin seg for å bli flinkere til å ta opp igjen kontakten med sine aller nærmeste, samtidig som hun ble stadig flinkere til å ta bedre vare på seg selv og sitt igjen. Og for hver dag som gikk ble hun også stadig litt flinkere til å sette pris på hver lille ting som livet har å tilby, og all motgang som hun hadde i vente var fra nå av først og fremst mer en utfordring, enn et problem.

Ta vare på dere selv! <3

ADVARSEL: Dette innlegget kan for enkelte virke noe depressivt og dystert. Hvis du for tiden sliter med, eller nokså nylig har slitt med depresjon og dystert tankemønster er dette innlegget kanskje ikke noe du bør lese med det aller første. Leses på eget ansvar.

---

Foto er hentet fra: pixabay.com

Har du noen gang hørt om karusell-gutten? Jimmy Crack var hans navn. Som barn gikk Jimmy mye for seg selv. Og rett som det var sto han utenfor byens store tivoli mens han drømte seg bort og glante på alle de andre barna som helt sikkert hadde det ti tusen ganger morsommere enn han selv, fordi de hadde hverandre, og de hadde alle en plass på karusellen. Jimmy derimot hadde bare seg selv, ja og så et par fantasivenner. Men han var ikke dum, han visste innerst inne at de ikke teltes, ikke egentlig, fordi de fantes bare i hans hode. De hadde riktignok aldri sveket han. De snakket aldri dritt bak ryggen på han, og de holdt han aldri for hån når han dukket opp i et par teite filler foreldrene hans hadde tvunget på han. Men igjen, de var jo bare fantasi. De var ikke ekte.

Natt og dag gikk han rundt i sitt eget hode og bare drømte om å en dag få muligheten til å ta den samme store karusellen som alle de andre barna. Han visste aldri helt sikkert hvorfor, men det hele virket av en eller annen grunn bare så spennende, så annerledes fra det lille han selv kjente til og hadde prøvd. Og hvis han bare turte å sette seg på den samme karusellen som alle de andre trengte han ikke Ken og Morten mer, eller noen av de andre fantasi-skapningene fantasien hans hadde skapt. Da kunne ting endelig skje mer på ekte. Da kunne han slutte å drømme, slutte å fantaser, og i stede leve helt på ordentlig som alle andre. Som alle de normale barna i byen.

Foto er hentet fra: pixabay.com

Ettersom årene gikk begynte Jimmy stadig å kjenne seg litt tøffere. Og til slutt kom endelig den store dagen han hadde ventet på så lenge, dagen hvor han omsider hadde klart å samle til seg nok mot. Så han slengte på seg noen klær, pusset tennene, og løp så ut for å endelig kunne sitte med på den store karusellen. Men i det samme han var fremme og karusellen hadde begynt å spinne kjente Jimmy fort at han var begynt å bli litt uvel. Det var da slettes ikke sånn det skulle være? Joda, det var litt gøy også, men etter en liten stund kjente Jimmy at han hadde fått nok. Han ville av. Han ville tilbake til alt det trygge, alle fantasi-vennene, alle luftslottene. Men nei, nå var det for sent.

“Du er en av oss nå”, ropte Ole Marius som satt rett ved siden. “Nå er du endelig blant de normale”, skrek Mari Ann som satt fem seter unna. “Jeg vet du syns det virker rart, men du lærer å venne deg til det etter hvert”. “Er det ikke litt deilig også? Jeg mener nå trenger du ikke dikte opp vennene dine mer. Greit nok, det er ingen av oss som egentlig liker deg noe særlig, men fordelen med oss er at vi er veldig god til å late som, og vi er i det minste for real!”. “Haha, du er så dum du!”. “Ikke ta deg nær av det. Du lærer deg å leve med det etterhvert, som Karsten nettopp sa. Vi sårer kanskje følelsene dine, men vi er i det minste ikke noe dum fantasi”. Jimmy ville av. Han ville av nå, men han var nærmest lenket fast til karusellen, og den ville simpelthen ikke stoppe.

Foto er hentet fra: pixabay.com

Etter et par år hadde barna på karusellen stadig blitt færre, og færre. Noen hadde vært litt uheldige med sikkerhetsbeltene og ramlet ut helt ufrivillig, mens andre hadde fått nok og funnet en måte å komme seg ut på. “Det er slikt som skjer. Hva hadde du egentlig trodd? At alle skulle smile og le sammen i fellesskap helt inn i evigheten?”. “Jeg vet det er brutalt, men sånn er det bare. Karusell er ikke for alle. Noen faller simpelthen av før den en dag stopper av seg selv, ja også er det de som bare ikke takler det mer, og finner en måte å hoppe av på. Du må bare venne deg til det du som alle oss andre. Hvilke andre valg har du egentlig? Ja nettopp, ja. Ingen tingen!”.

På dette tidspunktet var Jimmy så svimmel som han aldri hadde vært før, men det var ikke stort annet å gjøre enn å vente på at karusellen en dag skulle stoppe, av seg selv.

---

#tivoli #karusell #livet #samfunn #samfunnet #skjebnen #normalen #outsider #outsideren #ensomhet #angst #frykt #psykiskhelse #fantasi #drømmer #fantasivenner #håp #glede

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Nå skal jeg fortelle dere en aldri så liten historie om en ensom, eldre mann og hans hund som pleide å ta seg en tur utenfor sitt forfallne hjem hver natt klokken nøyaktig to, hele syv år på rad. Av forskjellige årsaker har jeg under skrivingen av dette innlegget nå valgt å anonymisere de få individene som vil bli nevnt i denne historien ved å gi de andre navn, med hensyn til eventuelle pårørende og familie.

Alle i bygda visste godt hvem Lasse og Rolf var, men ingen kjente de personlig. Det hadde lenge vandret en og annen historie som ihvertfall de aller fleste hadde hørt, men ingen kunne si helt sikkert hva som var sant, og hva som eventuelt bare var løse rykter. Oppspinn. Og mye av det folk har pratet om gjennom tidenes lange løp er fremdeles ikke i nærheten av å ha blitt bekreftet – eller avkreftet.. Men EN ting er i dag helt sikkert: Lasse var ikke som folk flest, og Rolf var ikke en hvilken som helst hund..

Historien dere nå skal få lese begynte for drøyt tre uker siden. Som vanlig hadde de begge valgt å holde seg for seg selv en sen og iskald kveld da Rolf plutselig spratt opp fra sofahjørnet sitt, og begynte å ule. “Hva er det kompis?” utbrøt Lasse. Lasse ante ikke hva som sto på, men han VISSTE at den gamle bikkja ikke var av den typen som begynte å ule uten en veldig god grunn, noe var på fære. Før verken den ene eller den andre rakk å gjøre noe som helst hørte de et forferdelig leven fra etasjen over. Rolf bykset så opp trappen, med Lasse litt haltende like etter. Det var et forferdelig syn som ventet dem den natten. For det som lå på gulvet omringet av knuste glasskår innerst inne på det møkkete og gudsforlatte roteloftet var intet mer enn hodet til det som en gang hadde vært en kvinne. Trolig i sin beste alder.

Til tross for at hodet manglet en kropp å henge på så det ellers ut som det var nokså “intakt”, men EN ting var borte. For der man under litt mer normale omstendigheter ville kunne sett et venstre øye var det i stede et hull såpass stort og så dypt at selv den nokså så svaksynte Lasse ikke hadde noe problem med å se gjennom det. Rolf ga fra seg et par bjeff. Lasse tok noen skritt tilbake og ristet oppgitt på hodet. “Det er ikke mulig”. Han satte seg ned på en krakk som sto temmelig nedstøvet like ved døra de akkurat hadde brast inn gjennom. “Nellie døde for såpass mange år siden. Det er ikke mulig at det er henne. Det kan ikke være henne. Å nei kjære Rolf – jeg er redd Nellie bare er luft og dritt nå.”. Han så på kameraten sin, og ingen trengte å si noe som helst. De visste begge at ingen av de var helt overbevist om hverandres eventuelle teorier.

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Etter en liten stund reiste Lasse seg langsomt og forsvant ut døra. Rolf ble igjen på åstedet i noen minutter, sniffet litt på det kroppsløse hodet, og fartet så ned igjen til bestekompisen sin. Natten gikk. En ny dag kom, og ble sakte, men sikkert igjen erstattet av en ny, og bekmørk natt. Det hadde nå gått et helt døgn siden det mystiske kvinnehodet braste gjennom det ene loftsvinduet i etasjen over, og verken Rolf eller Lasse hadde gitt en eneste lyd fra seg siden de valgte forlate dette rommet. Begge hadde holdt seg for seg selv i etasjen under, og ikke sagt et pip. Verken til hverandre, eller til seg selv. Timene gikk og nok en urørt dag tittet beskjedent frem. Rolf hadde akkurat gått og lagt seg og Lasse var på vei til å gjøre det da det plutselig banket på døren.

Selv om han hadde svært lite lyst uffet Lasse seg mot døren, tittet gjennom tittehullet og fikk øye på to uniformerte kvinner som trolig bare ventet på å få slippe inn. Lasse skjønte svært godt hva som ville skje om han nå åpnet. Han ville bli arrestert, og Rolf ville blitt tatt av dage. Nå var gode råd dyre. Han stakk den ene hånden ned i jakkelommen sin og fisket etter noe å beskytte seg og bestevennen sin med mens han brukte den andre hånden til å låse opp. Når døren omsider sto på vidt gap var begge de uniformerte kvinnene sporløst forsvunnet. “Hmm, merkelig”, gryntet Lasse og smelte så døren igjen, akkurat høyt nok til at Rolf våknet litt, blunket litt med det ene øyet, forså å falle tilbake i en dyp, dyp søvn.

Dagene gikk og timene fartet forbi. Og før verken mann eller hund hadde rukket å få gjort eller sagt noe særlig mer var det brått gått en hel uke siden det kroppløse hodet og de uniformerte kvinnene hadde dukket opp, forså å forsvinne igjen. Men var det en ting som virkelig ikke hadde forduftet så var det den stadig så motbydelige lukten som nå hadde blitt så ille at ikke en gang Rolf maktet det mer. Han forsvant så opp trappen – og ble borte. For Lasse tok det ikke lang tid å skjønne at noe var galt, for igjen, han kjente vennen sin svært godt nå. For som først, og sist; han VISSTE når noe var liv røskende galt.

Han samlet sammen det han hadde av mot og krefter, og gikk så opp for å se hvor eller hva det hadde blitt av hunden sin. Og det han så så når han endelig hadde kommet seg opp fikk den stakkars, gamle gubben til å bryte fullstendig sammen i gråt, og forferdelse. For rett ved siden av dørkarmen kunne han se levningene til det som i alle år hadde vært hans beste venn. Hodet svevde opp og ned i luften, med et tomt og nitrist blikk. Men hvor hadde egentlig dette kvinnehodet tatt av veien? Lasse var helt knust, og brydde seg ikke noe om hvilken kvinnekropp dette hodet tilhørte lengre, eller hvor det enn befant seg nå.  Alt han virkelig brydde seg om var at bestekompisen var blitt revet fra han på bestialsk vis.

Bildet er tatt fra: pixabay.com

De siste timene som nå gjensto før de to vennene igjen skulle gjenforenes i en helt annen, og forhåpentligvis bedre verden var lange og smertefulle. Lasse var ikke av den typen som hadde for vane å vise følelser. Og mange vil nok si han nærmest var det man kan kalle for en psykopat da han svært sjelden, eller aldri viste særlig til verken sympati eller empati ovenfor de få menneskene han hadde støtt borti på livets vei. Men var det noe som virkelig betydde en hel verden for Lasse, så var det Rolf. Og det jeg nå skal fortelle dere vil nok bare de færreste av dere kunne tro på, om noen overhode, men jeg velger likevel å ta det med, for en hver historie fortjener å ha med sin ordentlige og ærlige slutt, samme hvor absurd den enn måtte være.

Klokken tikket og takket for seg. Lasse hadde ingen aning om verken tid eller sted lengre, men klokken var likevel nå blitt to – to midt på natta. Helt uten å merke det selv lå han ikke lengre på det øverste, triste åstedet av et helvetesloft, han befant seg midt i en gedigen blomstereng. Det regnet og blåste noe aldeles forferdelig, men Lasse var altså alt for nedbrutt til å være i stand til å ta dette innover seg. Han gråt og gråt inn i det uendelige, og himmelen med han. Aldri hadde det regnet så mye før i dette området, aldri hadde den lille, åndsforlatte bygda sett så mange mørke skyer, og så mange vakre blomster på en gang. Og aldri, ALDRI man noen sinne kunne høre et så digert smell som til slutt braket løs da lynet omsider bestemte seg for å slå ned i den stakkarslige kroppen som bare lå der og helt hadde gitt opp alt som var.

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Men utrolig nok, Lasse var fortsatt i bevegelse. Til tross for at lynet hadde boltret han rett ned i ryggmargen og lagt igjen enorme brannskader virket det ihvertfall ikke som den gamle, forkrøpla mannen enda var død. For i stede for å bli liggende reiste han seg opp, snudde seg et par ganger i alle mulige retninger, og tørket så sin aller siste tåre i det han fikk øye på noe som endelig kunne trekke opp igjen det ellers så nitriste smilet. Foran han sto en naken og delvis forbrent kvinnekropp han bare såvidt det var klarte å dra kjensel på – der sto kvinnen han en gang hadde elsket som sin eneste ene – der sto Rolf.

---

#fortelling #krim #grøsser #novelle #drama #fiksjon #hund #død #tap #kjærlighet #vennskap #bygda #bygdeoriginal #horror #fantasi #gammel #dyr #skjebnen #hjemsøkt #trist #sorg #smerte #håp

Bildet er tatt fra: pixabay.com

I følge den kjente sangen så kommer det alltids en dag i morgen. Men er det egentlig så sikkert? Nei, tydeligvis ikke. Stort sett så får man rett i sine såkalte spådommer om både en ny dag og hvor man kommer til å våkne hen. Men absolutt alt her i verden har et unntak. Absolutt alt. Når jeg sto opp i går tenkte jeg at jeg hadde våknet på samme sted som jeg også skulle legge meg igjen 12-14 timer senere. Eller, det gjorde jeg ikke, for det er ikke akkurat sånn at jeg har for vane å tenke over slike ting, men hadde jeg gjort det, ja så hadde det nok vært det jeg hadde tenkt.

Men 24 timer senere ligger jeg verken i min egen seng, og heller ikke på sofaen i stua. Jeg våkner opp delvis nedsnødd på en åpen slette, med absolutt INGEN minner fra natten før. Jeg blir redd og skjønner absolutt ingenting. Hvor er jeg hen? Hvordan har jeg endt opp her? Etter en stund bestemmer jeg meg for å forsøke å reise meg, men det gjør så alt for vondt i hele kroppen så jeg ender opp med å gi meg. Blir bare liggende, liggende å gjøre absolutt ingenting. Jeg bare orker ikke.

Tiden går og en intens følelse av kvalme bygger seg bare mer og mer opp. Til slutt klarer jeg ikke å holde det inne mer og før jeg vet ordet av det er halve ansiktet dekket av mitt eget oppkast. Deretter blir alt helt hvitt. Himmelen fader ut og før jeg rekker å tenke noe som helst ligger jeg omsider i min egen seng igjen. Helt fri for oppkast, snø og is.. Og jeg er ikke lengre alene. Foran meg rett ved siden av sengen står det en ubeskrivelig vakker kvinne. Jeg forsøker å reise meg, men får det fortsatt ikke til. Plutselig er kvinnen ved siden av meg borte. Jeg kan ikke se lengre se henne og snur meg så mot veggen, temmelig lettet for å bare ha drømt. Ja, så feil kan man altså ta.

Bildet er tatt fra: pixabay.com

For så fort jeg bare har snudd meg halvveis skvetter jeg ut av sengen av ren forskrekkelse. Hele sengen, samt store deler av særlig den innerste veggen er dekket med enorme mengder blod. Og to jenter.. Ja det vil si.. Restene av dem. Igjen forsøker jeg å reise meg og denne gangen får jeg det delvis til før jeg så deiser mot gulvet med bakhodet først. Absolutt alt går i svart. Og så skjer det igjen. Jeg våkner på nytt opp og atter en gang på et helt annet sted. Jeg befinner meg nå i en sofa jeg bare så vidt klarer å kjenne igjen. Over meg sitter en meget pen jente jeg først ikke klarer å dra kjensel på. Over panna har jeg en iskald klut. Litt etter litt er det akkurat som deler av ansiktet hennes begynner å flytte på seg, og det allerede veldig vakre ansiktet blir bare penere og penere, og hun virker mer og mer kjent. “Sabina?” hører jeg det omsider komme fra min egen munn. Hun smiler, tar meg i hånden og sier: “Faen så redd jeg ble. Det føles som du har vært borte i et helt år”.

Bildet er tatt fra: pixabay.com

FY SÅ GOTH DET ER Å VÆRE TILBAKE!..

---

#halloween #sabina #ijustfoundher #trickandtreat #trickortreat #knaspellerknep #spøk #lureri #blod #vampyr #vampyrer #mareritt #fiksjon #edderkopp #densorteenke #død #forferdelse #monster

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Har du noen gang hatt en veldig sterk følelse av noe du egentlig ikke helt har klart å forklare eller forstå verken der og da eller i senere tid, men som på en eller annen måte likevel har visst seg å faktisk stemme? Har du noen gang sett en person inn i øynene og følt at dette er siste gangen, og bare få dager senere så har du fått vite at vedkommende akkurat har gått bort, og det til tross for at det ikke egentlig har vært noe logisk som har tilsagt at det faktisk ville skje? Har dere noen gang følt at “i dag vil det komme til å skje noe helt forferdelig” og så et par timer senere blir en rekke uskyldige mennesker drept på verst utenkelig måte? Vel, det har jeg.

Hva denslags faktisk kommer av (eller kommer fra), eller er for noe aner jeg ikke, jeg bare vet at “det” er der. Kanskje går jeg rundt med synske evner som bare venter på at jeg skal gripe ordentlig tak i de og bruke de for alt de er verdt. Eller kanskje er jeg litt som hun ene i den boken jeg driver å leser i for tiden – at jeg er som en enveis-radio som kan motta, men ikke sende, og som bare kan motta når de forskjellige radiovertene vil at jeg skal høre noe? Jeg vet ikke. Alt jeg vet er at jeg oppgjennom livet har fått visse frampek som bare har vært med meg en gang i blant, som har prøvd å fortelle meg et og annet, og som etter en stund har vist seg å faktisk stemme.

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Og i kveld har jeg ihvertfall delvis følt litt på disse “evnene” igjen. For for bare en knapp halvtime siden ble jeg nemlig oppringt av et ukjent nummer. Det i seg selv er ikke noe spesielt, men greia er at jeg på en måte har gått og ventet på denne oppringingen så og si i hele dag uten at jeg fremdeles vet hvorfor. Og selv om jeg aldri tar den når den ringer med ukjent nummer lengre så visste jeg likevel at jeg skulle komme til å ta den når den skulle ringe igjen i kveld, og at det ville være et eller annet med denne oppringingen som ville virke kjent på et vis.. Og med fare for å gjenta meg selv – jeg vet ikke hvorfor, men alt skulle nok en gang vise seg å stemme (på en såkalt prikk).

Telefonen ringte, jeg tok den, og det var utvilsomt noe kjent med stemmen i den andre enden. Eller skal jeg si, lyden av stemmebåndet. For det ble ikke sagt så veldig mye fra den andre parten, faktisk ikke et eneste ord. Og jeg vet ikke hvor mye jeg bør eller vil gå inn på her inne, men jeg hørte lyder som hørtes ut som de kom fra noen jeg enten kjenner eller kan ha kjent en gang i tiden. Ja, det er vel alt jeg har å si om den saken – for denne gang. Eller, det er en ting til jeg vil legge til.. Hvis du som nå valgte å ringe meg i kveld på et eller annet tidspunkt skulle komme til å lese dette innlegget.. I skrivende stund sitter her og klarer ikke helt å forstå hvor jeg har stemmen din fra, men hvem du enn måte være, hva enn det er du har å slite med – Vit at du ikke er alene.

Bildet er tatt fra: pixabay.com

---

#denandresiden #evner #synsk #åndenesmakt #telefon #oppringing #radio #tragedie #psyke #sabina #wheressabina #ingenleserhashtagslikevel #gjørduvel #fiksjon #halloween #oktober #skrekk #it

Gud bedre så utrolig utmattet jeg føler meg akkurat nå. Normalt sett skal søvn og hvile helst bidra til å lade batteriene dine. Men igjen, hva er egentlig “normalt”? EGENTLIG har jeg bare mest lyst til å legge meg ned på sofaen akkurat nå, men jeg tør ikke. Jeg har rett og slett hatt en helt forferdelig opplevelse i natt. Har vært utsatt for det mest intense marerittet jeg noen sinne kan huske å ha hatt, og selv hvor sliten jeg føler meg nå så våger jeg ikke å legge meg nedpå igjen. Redd for gjentagelse, eller REPRISE som de så fint kaller det på Nrk. Så derfor kan jeg like så godt heller gjøre et forsøk i å skrive ut om det, har tross alt litt å ta igjen her inne nå uansett.

Men før jeg går løs på selve “hendelsen” fra i natt ønsker jeg først å fortelle dere om noe annet som har “plaget meg” litt de siste par ukene. Som de fleste av dere vet har jeg i løpet av det siste året begynt å unne meg et par lengre gåturer igjen, så og si daglig med bare noen få unntak. Stort sett holder jeg meg til den samme ruta i en viss periode før jeg så blir lei og finner meg et annet område. Og i og med at høsten og dens mer kjølige vesen nå har begynt å melde sin ankomst har jeg STORT SETT holdt meg til nabolaget den siste måneden, og de lengre turene har igjen begynt å tilhøre sjeldenhetene. Så sånn for de av dere som eventuelt ikke måtte vite dette før nå – jeg kan ikke fordra kulde. Jeg HATER virkelig å fryse, det er og blir noe av det verste jeg vet..

Og jeg vet ikke helt hvorfor, men av en eller annen grunn så er det særlig ET hus her i nabolaget som har fått til vane for å sette opp gå-tempoet mitt når jeg begynner å nærme meg det. Jeg aner virkelig ikke hvorfor, for jeg kjenner absolutt ingen som har bodd der. Og av hva jeg kjenner til er det heller ingen jeg liker eller misliker som bor der nå. Faktisk tror jeg ikke det er noen som bor der i hele tatt lengre. Uansett.. Jeg har gått forbi dette huset svært mange ganger, knapt “lagt merke til” det før nå nylig. Det har stått der så lenge jeg kan huske, men jeg har aldri hatt noe forhold til det verken på godt eller på vondt. Før altså nå nylig – og igjen, jeg aner ikke hvorfor.

Det er nesten så jeg begynner å tro at jeg tar feil her jeg sitter. At sannheten er den at jeg faktisk HAR kjent noen som har bodd der en gang i tiden, og at den (eller de) som en gang levde der har utsatt meg for så slike traumer som på en eller annen måte er såpass alvorlige at de bare har blitt gravd ned av kroppens og sinnets eget forsvarsenter slik at “sjefen” (altså meg) skal ha noe som helst sjanse til å leve videre et noen lunde “normalt” og fredefullt “liv”. Men selvfølgelig er det ikke noe sånt. Eller man kan jo aldri vite, men jeg tør likevel vedde alt jeg eier og har på at den følelsen jeg har bygget opp i det siste bare er et eller annet annet. IKKE ALT her verden har nødvendigvis noe grunn. IKKE ALT kan eller BØR kunne forklares, og sånn må det nesten også bare forbli.

Ja.. Så var det vel på tide å begynne å “snakke” om “nattens hendelse”. Jeg tipper jeg la meg sånn omtrent i et eller halv to-tiden, og at det ikke tok så veldig lang tid før jeg omsider hadde sovnet. Det første jeg kan huske fra nattens mareritt er at jeg plutselig var blitt plassert i et temmelig mørkt og avstengt rom. Et vindu, to dører. Og både vinduet og disse to dørene var boltret temmelig godt igjen. Midt i rommet var det en gammel reise-tv. Jeg tror den var rosa uten at jeg kan si det for sikkert. På skjermen var det noe barne tv-greier, aner ikke hva da det hørtes ut som om det var et eller annet på russisk, men at det var et program for barn er jeg ikke litt usikker på en gang.

Etter en stund snudde jeg meg 80 grader og la merke til en gammel og temmelig slitt skinnsofa med et lite barn under. Først trodde jeg at det var dødt for det bare lå der med vidåpne øyne som stirret opp mot taket. Ingen bevegelser å se i hele tatt. Men så oppdaget jeg ved å ta en titt på barnets mave at det såvidt det var pustet. Men utenom det bare lå det der helt ubevegelig. Men før jeg visste ordet av det flyttet barnets øyne fokus fra å stirre opp mot taket, til å kun stirre mot meg. Og det mørke rommet jeg som da befant meg i ble med et veldig, VELDIG lyst. Og vips var jeg våken i min egen seng, på mitt eget soverom igjen, trodde jeg.

Men tydeligvis så var jeg ikke det, altså våken.. For selv hvor mye jeg ønsket det motsatte var jeg blitt som det lille barnet i det forrige rommet, nærmest helt urørlig. Jeg husker såvidt det er at jeg følte en nærmest sykelig trang for å bevege lillefingeren, men at jeg ikke fikk det til. Jeg fikk det virkelig ikke til. Det var så utrolig ubehagelig. Det FØLTES som jeg lå der våken, men det må ha vært en del av den samme drømmen, for etter at det igjen hadde gått en liten stund var jeg ikke lengre alene i rommet. Rett ved siden av meg sto en helt ukjent kvinne. En veldig pen kvinne, og det virker som hun kan ha vært på min egen alder, altså i tyveårene. Og hun var lang, og tynn.

Akkurat som det fordømte barnet mot slutten av det forrige rommet så stirret også denne helt intenst kvinnen på meg. Hun virket nesten helt død mesteparten i ansiktet, det var akkurat som om det kun var de to intense øynene som enda var “i live”. Hun sa ingenting, gjorde ingenting. Hun bare sto der og stirret. Fortsatt kunne jeg ikke bevege meg. Jeg lå der helt lammet i hver eneste tomme av kroppen. Og en stund var alt jeg følte en uendelig stor redsel, men etter at det hadde gått litt tid gikk det over, og ble i stede for byttet ut med en følelse av tristhet, sorg og fortvilelse. Og når jeg så hadde begynt å føle på var jeg plutselig i stand til å bevege den ene armen min, og når jeg gjorde det så var det som om kvinnen i rommet også hadde fått den samme “tillatelsen”.

For så fort jeg rørte på armen så beveget hun også sin og grep tak i meg, det vil si – den ene handa. Det var som om hun ville si meg noe, men at hun ikke fikk det til, eller ikke fikk lov. Og ingen av oss rakk heller noe mer, for før vi ante ordet av det kunne jeg omsider høre en litt for velkjent lyd, nemlig alarmen fra min egen mobil. Klokken var blitt syv og jeg forsto at det hele “bare” hadde vært en drøm. Kvinnen i rommet var borte. Når jeg endelig klarte å karre meg opp fra sengen oppdaget jeg at det var helt vått der og at jeg var helt gjennomvåt av svette. Så med tanke på hvor mye jeg hater å være svett så kastet meg i dusjen rimelig kvikt, forså å skifte på sengen etter det igjen.

Og det mine kjære lesere var alt jeg hadde å melde for denne gang. Og vet dere hva, det hjalp visst å sette meg her nå og skrive ned dette innlegget. For selv om jeg fortsatt føler på en enorm og nærmest umettelig tretthetsfølelse så tenker jeg ihvertfall at det nå skal gå greit å legge meg ned på sofaen og forhåpentligvis få sovet litt mer fredelig og i ro. Tenker jeg skal gi det 3-4 timer jeg, også skal jeg gi dagen en mer ordentlig sjanse igjen etter det, mekke meg litt frokost og forhåpentligvis pløye gjennom nok et par episoder av Orphan Black på Netflix. Jepp, satser på det.. DA sier jeg “god natt” igjen, også blogges vi helt plutselig.. Hvem vet?

Flere som har hatt mareritt i det siste?

---

#trauma #traumer #mareritt #drøm #drømmer #hus #fortid #tanker #oppsøkt #barn #barnetv #russisk #sorg #fortvilelse #tomhet #sabina #hvorersabina #fiksjon #wheressabina #halloween

Det er ikke alltid like lett å kunne holde hodet kaldt samtidig som man beholder hjertet varmt. Noen ganger oppstår det rett og slett diverse komplikasjoner som gjør at så og si ALT blir snudd opp ned og da er virkelig helvete løs. Og dessverre så er ikke mitt “anti-virus”-program av den aller sterkeste typen, så når diverse farer først har funnet veien inn gjennom huden på meg, ja så tar det gjerne og totalt utsletter det aller meste jeg har bygget opp den siste tiden av sunn fornuft og fred i sjela. Og for de av dere som nå har litt problemer med metaforiske metaforer og ironisk ironi så betyr alt jeg har skrevet til nå kort fortalt bare at jeg har kort ei kort lunte og lett kan bli ganske så sint.

På ungdomskolen var det en gang en lærer som sa at “data” er en forkortelse for “dobbelt arbeid til alle”. Det er kanskje å ta litt hardt i, men helt tatt ut av det blå er det likevel ikke. For selv om dagens teknologi jo har mer godt for seg enn “(v)ondt” så er det likevel et par minussider ved det også. Og noen av disse er faen så frustrerende hvis de først inntreffer. Foreksempel.. I stort sett hele dag har jeg mellom jevne mellomrom sett meg nødt til å slå av pcen forså å restarte den etter at jeg på et eller annet tidspunkt har fått opp en MOTHER FUCKINGS LANGT OPP I SKINNRÆVA PÅ HAN FAR IRRITERENDE pop up-melding med teksten “ERROR 54B1N4!”.

Jeg har absolutt INGEN ANELSE om hva denne feilkoden betyr, eller er for noe. Jeg har selvfølgelig prøvd å google det, men uten nevneverdig hell or heaven. Mye kan tyde på at det er noe virus av noe slag for det går ikke an å klikke det bort, man kan ikke engang flytte den nedi et eller annet hjørne for å gjøre den “mindre synlig”. Og man kan ikke gjøre noe som helst annet heller når den først har bestemt seg for å minne meg på sin latterlige eksistens. Maskinen fryser rett og slett helt opp når den først er der, dvs. alt man kan røre er musepekeren, og det er det. Har selvfølgelig prøvd å kjøre virusscan et par tre ganger (med to forskjellige programmer), ingenting blir funnet. I følge testene som er blitt gjort skal alt være fryd og gammen. Men det er det altså ikke.

Kjære, søte internett: Hva fanden betyr ERROR 54B1N4??

Man skal være forsiktig med hva man ønsker seg og ikke minst hva man BER om, har jeg lenge blitt fortalt. Vel, kanskje det er noe i akkurat det, eller kanskje ikke.. I flere dager, om ikke uker har jeg gått rundt og ønsket meg at det skal dukke opp noe nytt i livet mitt igjen her nå, eller at det i det minste skal skje et eller annet som gjør ting hakket mer spennende og interessant igjen. For det er ikke til å komme bort ifra at det blir mye av det samme. Liksom, jeg har til og med vurdert å melde meg på et dansekurs bare for å kunne oppleve noe litt annerledes og nytt igjen. Vel, når sant skal sies er det forøvrig en tanke jeg fremdeles går rundt og vurderer. Men greit, nå var det ikke akkurat dansing jeg tenkte å skrive om i kveld, så det får vi eventuelt ha til gode en annen dag.

Det jeg derimot tenkte å lufte for dere nå i kveld er en litt småcreepy opplevelse jeg hadde nå i natt. For like etter midnatt bestemte jeg meg for å gå ut og sette fyr på et par kalorier igjen. Jepp, jeg har fortsatt en greie med den “trenings-appen” som følger med på den mobilen jeg har just nu. Enyway, i løpet av de første par meterne føltes det hele som en helt vanlig, typisk nattatur i høstvinden. Det blåste en del, var i perioder litt ubehagelig å gå, men jeg fortsatte å gå for det. “Litt” vind skal bare ikke få stoppe meg når jeg først har bestemt meg for å komme meg i form, “litt” motstand fører som regel bare til at jeg får blod på tann og blir ENDA mer innstilt på å fullføre.

Men etter en stund var det som om noen plutselig bare hadde bestemt seg for å slå av det hele, altså vinden. Og greit, jeg vet at vær og vind mer eller mindre styrer seg selv, men det FØLTES som om noen bare hadde gått og slått av den gigantiske vind-vifta der og da. For plutselig var det som om den middels sterke vinden bare fikk et hjerteinfarkt og døde, sånn umiddelbart. Men, jeg antar det kanskje ikke er så veldig unormalt sånn egentlig. Har jo opplevd noe lignende med regn et par ganger, så hvorfor skal ikke vinden få lov til å bare “skifte mening” også? “Like rettigheter”, osv.

Uansett.. Jeg bare fortsatte å gå uten å egentlig tenke så veldig mye mer over det, og hadde stort sett tankene mine mer eller mindre begravd i noe helt annet da jeg omsider begynte å legge merke til et par skygger som ihvertfall kunne se ut som de kunne tilhøre en og annen. Og først så tenkte jeg at: “ah, jeg er altså ikke den eneste som liker å gå turer om natta her i nærheten”, og jeg bestemte meg for å ikke snu meg fordi.. Kleint. Det er ikke akkurat sånn at jeg pleier å snu meg etter folk på dagtid så hvorfor skulle jeg plutselig gjøre det da? Vel, etter at det hadde gått en stund og nysgjerrigheten hadde fått vokst seg sånn passe stor klarte jeg ikke lengre å dy meg, så jeg snudde bokstavelig talt, bare for å oppdage at det var absolutt ingen der. Det eneste jeg kunne se var alle trærne jeg hadde passert, samt et og annet gatelys, og selvfølgelig gangveien og litt søppel..

Og her sitter jeg nå og tenker.. Hva er det fantasi og innbilninger IKKE kan gjøre med folk liksom? For er det noe nattemørket virkelig er i stand til så er det å sette fantasien, tankene og følelsene mine i sving. Da SÆRLIG hvis jeg har den riktige stemningsmusikken tilgjengelig. Og jeg skal ikke lyve for dere. Jeg syntes det hele var litt ekkelt der og da, men det tok meg likevel ikke mange minuttene før jeg innså at det nok bare var min egen skygge som hadde blitt “klonet” av de riktige lysforholdene, av det som fantes av lys der og da, og thats IT. Så ja, det var altså den lille opplevelsen min fra i natt. Alt i alt ikke den mest interessante “historien” kanskje, men det er ihvertfall noe. Fortsatt ikke et dansekurs, men livet kan ikke alltid bare være en dans heller. Eller kan det det?

Har du opplevd noe “spennende” i det siste?

Gjennom årenes løp har jeg ligget fastbundet til den hvite seng. Samfunnet har holdt meg som sitt gissel, våket over meg dag og natt. Det var min kjære bror som lot det skje, ja greit, delvis meg selv også. Men nå er jeg endelig fri. Jeg måtte naturligvis slå ihjel et par individer på veien, men det var det verdt. Etter alt de lot meg gå igjennom, etter all den lidelsen de sprøytet inn i mine årer – Jeg angrer ikke en eneste dråpe. Ikke et eneste kragebein. Jeg er nesten litt skuffet over hvor lett det hele var. Det tok sin tid, det er sant. Det kostet helt klart en del krefter, tok nesten livet av meg et øyeblikk. Men.. Tatt det store bildet i betraktning var det hele som å ta penger fra en prostituert.

I helvete, min tid begynner visst å ebbe ut. Gode planer legger sjeldent seg selv så jeg må straks løpe avgårde. Men vit en ting – Dere har verken SETT eller HØRT det siste av meg enda. Jeg kommer tilbake før soloppgang. Dere trodde kanskje at dere var trygge? Men så fort jeg har fått frosset vannet, og slangen har kvittet seg med det råtne eple. For å si det sånn – dere har ikke vært bevitnet noe som helst, enda. Alt til i dag har bare vært en lek. En patetisk barnelek. Men veldig, veldig snart skal de små museføttene virkelig få sin grunn til å løpe. Storesøster kan se deg, og det eneste du kan gjøre er å le. Alt annet vil være til absolutt ingen nytte. Så smil vesle gris, smil.

Jeg sitter ensom på taket og beundrer nattens stillhet. I natt er jeg helt alene i hele verden, og alt jeg kan tenke på er deg. Hvorfor må du være så ufattelig mange støvfnugg unna? Jeg antar det er skjebnen. Du ligger helt sikkert og sover nå, trygt og rolig i din varme, gode seng. Ligger du kanskje å drømmer om søte vampyr-flaggermus og enhjørninger? Vel, samme hvor hen i drømmeland du befinner deg nå så håper jeg at du har det fint. At ingen ondsinnede monstre holder deg fanget i en mørk og uhyggelig kjeller, eller noe. Isåfall skal jeg gjøre mitt for å finne deg, skjære hodet av dem alle sammen, og redde deg. Tvil aldri på det, jeg skal nok passe på deg.

Kanskje er det ikke meningen at det skal bli oss to, men jeg vil aldri helt gi opp håpet. Kanskje ligger vi begge ved siden av hverandre en fuktig sommerkveld, med hver vår stake godt plantet i våre bryst, dekket av hverandres glødende blod. Sammen med våre kropper vil så naturen rundt oss falle fra, og etter det.. Vinter. En vinter så kald og så blek, akkurat som deg og meg. En beinkald vinter som skal vise seg å vare i ulidelig mange år. Først etter et millennium vil så våren være tilbake, og når sola endelig titter ned på vårt hvilested vil vi omsider gjenoppstå opp fra asken før vi så klapper sammen våre vinger, og flyr inn i en helt ny evighet.