“Pappa?”, kom det fra lille Tim. Pappa svarte ikke. “Pappaaa?”. Lille Tim så så bort på pappa, ikke en eneste reaksjon var å se. Lille Tim la fra seg fjernkontrollen han hadde holdt klistret til den litt svette guttelabben i to og en halv time og hoppet så opp og ut fra sofakroken og tok sine første skritt mot pappa. Men plutselig stoppet han opp. “Tenk om pappa er død?”. “Nei, ikke pappa. Pappa er udødelig!”. Neida, pappa var nok ikke død. Han sov sikkert bare veldig tungt. Slik som han pleier å gjøre.

“Tim!!”. Hvor kom den stemmen fra?? “Tim!!”. Der var den igjen. Denne gangen litt høyere. Liksom litt nærmere også. Tim kjente at han begynte å bli redd nå. Tim turte ikke svare. Før han rakk å tenke noe mer løp han inn mot rommet sitt, smelte igjen døra og kastet seg under sengen. Han kunne tydelig høre sin egen hjertebank. Den hadde ALDRI vært så høy før, ihvertfall ikke av det han kunne huske. “Jeg vet at du er der inne. Du kan like bare komme ut med en gang først som sist!”.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Hvem var den stemmen? Den virket på ingen måte særlig kjent. “Okei.. Nå teller jeg langsomt ned fra 10 til 0. Hvis du ikke er ute innen jeg er ferdig med å telle blir det verst for deg!”. Vent nå litt.. Kanskje var det noe kjent med den stemmen likevel.. Kunne det være at.. “10!”. Å nei, ikke han!.. “9!”…. “8!”… Jo, det måtte være han!! Men hvordan visste han hvor Tim bodde? “7!”. Langsomt begynte Tim å krabbe seg fremover. “6!!”.

Nei, nei, nei.. Det var ikke mulig, det kunne ikke være han. “Jeg så deg jo dø med mine egne øyne..”, hvisket Tim skjelvende for seg selv. “3!”. Det måtte være noen som tullet. En skikkelig dum spøk. En skikkelig, skikkelig teit fyr med en skikkelig teit humor… “Tiden er ute!”. Plutselig ble alt helt mørkt. Alt Tim nå kunne se var et bitte lite lysglimt som han ikke helt visste hvor kom fra. Og så ble alt helt stille. Helt. Muse. Stille.

En liten stund senere kom lyset endelig på igjen. Men vent nå litt.. Nå lå jo ikke lille Tim på rommet sitt lengre, men på kjøkkengulvet! Tim forsøkte å reise seg, men han fikk det bare ikke til. Det var akkurat som om kroppen rett og slett ikke ville. Nå kjente han at hodet begynte å gjøre vondt også. Etter et par sekunder kunne Tim høre en stemme han tydelig kjente igjen. “ALFRED!!!” Neeeeeeiiii, nei-nei-nei!!”. “Mamma?”.

“Tim!! Ikke kom på stua!”. Plutselig ble alt helt mørkt igjen. Og veldig.. Veldig.. Kaldt. Faktisk helt uutholdelig kaldt. “Du skulle ha hørt på meg!”. Der var den stemmen igjen. “Det er din feil alt sammen. Alt jeg ville ha var en venn!.. Nå kan du bare takke deg selv. Det forstår du vel?”. Tim skalv over hele kroppen. “LA MEG VÆRE I FRED!!!”. Så ble alt helt muse stille igjen. Ikke. En. Lyd.

Slutt.

Jeg husker første gangen jeg så ditt vakreste smil. En grensesprengende varme boret seg tvers gjennom hele min kropp, mens hårene på mine lange armer reiset seg til nye høyder. Du var der da, men samtidig var du så himla langt vekk. Men akkurat der, og akkurat da gjorde det fint lite. For smilet ditt kunne fade vekk hele verdens sorger, alle mine livs bekymringer.

Men så en dag kom lynet, og vips var alt helt mørkt. Jeg lå der, halvveis i svime. Smilet ditt kunne jeg ikke lengre se. Alt jeg for litt siden hadde sett, var nå glemt. Du var sporløst forsvunnet. Og tiden gikk. Det føltes aldri sånn da, men den gjorde det. Langt og lenge famlet jeg rundt i blinde. Forfallen, og halvt slått ihjel. Bak meg hadde jeg lagt igjen meg en sti, en sti av blod.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Etter det hadde gått noen år kom det dalende en vilt fremmed herremann på min dør. Han lovte en lysere fremtid, maste vilt om hell og lykke. Jeg reagerte med å slå han ned. Men han reiste seg raskt igjen, sa at jeg ikke skulle være lei meg, at det ikke var min skyld. Så var han borte. Borte i røyk. Borte i mørket. Jeg fortsatte med mitt. Fortsatte å gå rundt i mørket.

Da det hadde gått enda noen år begynte jeg å forstå. Og til min store forferdelse begynte lysene igjen å blinke. Lungene ble for første gang på jævlig lenge fylt opp med luft, og så kunne jeg nok en gang høre hjertet banke og skrike. Og først da visste jeg hvor det ville være lurt å gå. Jeg visste hva jeg skulle gjøre, og jeg visste hvem jeg skulle nå.

Men når jeg etter fjorten lange hadde kommet på plass var det slettes ikke noe hyggelig syn som ventet meg. For du hadde gått lei av å vente, lei av å vente på meg. Jeg kunne høre vinden suse, en skikkelig sørgemelodi. Du var borte for alltid, men minnene etter deg hadde du lagt igjen. Det lille jeg klarte å finne plukket jeg opp, før jeg så stupte ned fra den høye klippen.

Nå er vi borte begge to. Nå er det bare alle de andre igjen. Verden går sin gang, sies det. “The show must go on”. En dag skal vi reise oss igjen. Skape et skikkelig rabalder. Men akkurat nå er det bare resten av verden som gjelder. Alt kaoset, alle lydene, alle sorgene, og dens glede. Vel, det er vel som faren din sa: – Ingen vet helt hvor eller når toget en dag kommer frem.

Kjære vakre medmennesker, jeg trenger sårt all den hjelpen jeg kan få her og nå. I skrivende stund er jeg mildt sagt utrolig fortvilt, forvirret og bittelitt skjelven. Men først og fremst bekymret, smått provosert og sint..

Husker dere Sabina som jeg har nevnt et par ganger tidligere denne måneden? Isåfall kan dere virke som de eneste.. Greia er, jeg har ikke hørt fra Sabina på et par dager nå. Det er det heller ingen andre som har gjort, hvis det folk jeg har snakket med sier virkelig er sant.. Faktisk er det ikke en gang noen som ser ut til å huske å ha møtt henne i hele tatt..

Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror ikke jeg har hørt fra henne siden den filmkvelden vi hadde for en ukes tid siden, sammen med Silje og Tharsika. Skal være så ærlig å si at jeg har ikke vært meg selv helt i det siste, så det er mulig vi har møttes en gang etter det, men ikke av hva jeg klarer å komme på akkurat nå da hukommelsen har vært litt fraværende en stund.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Var innom politiet i håp om å få etterlyst henne i dag ettermiddag. Den turen kunne jeg godt ha spart meg for.. For maken til nedlatende holdninger har jeg ikke vært vitne til før. Bare fordi jeg ikke klarte å beskrive henne godt nok, eller ikke hadde noe bilde de kunne gå ut med så var det ingenting de kunne gjøre..

Okei, helt greit, fint.. Jeg forstår forsåvidt det jeg også. Men når jeg så ga de adressen hennes fikk jeg høre at det bor ingen der, at det ikke har gjort det på fem år. Visst faen har det bodd noen der!! Min nest beste venninne SABINA har bodd der nesten hele den siste måneden, jeg har selv vært der flere ganger!!. Forbanna klovner altså. Ikke rart verden er i ferd med å gå under når de som liksom skal passe på oss er så jævlig inkompetente.

Så ja, akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er fortvilet, sint og innmari frustrert. Fortvilet for at jeg ikke får kontakt med det som jeg ihvertfall trodde var en av mine beste venner, sint på politiet som nærmest ga meg inntrykket av å ha diktet henne opp, frustrert fordi jeg her og nå sliter med å huske hvordan hun ser ut.

Har også prøvd å komme i kontakt med Silje og Tharsika, men de må ha gitt meg feil nummer eller noe da jeg møtte de forrige mandag, for hver gang jeg forsøker å ringe dem får jeg beskjed om at numrene ikke er i bruk.. Såeh, ja..

Men, jeg gir ikke opp.. Selv om hukommelsen min er litt sviktet akkurat nå, trolig på grunn av alt det stresset denne situasjonen har skapt, så må det da likevel være NOEN som vet NOE? Hvis det er noen som helst som har hørt anything fra min gode venninne Sabina fra Hviterussland som kom til Oppdal for cirka en måneds tid siden – Hver så snill å ta kontakt!

Og Sabina.. Hvis du på et eller annet tidspunkt skulle lese dette.. Jeg vet at du har opplevd mye tøft.. At du du sjelden orker å holde deg på et sted for lenge om gangen. Du har helt sikkert hatt dine grunner til å reise, men hver så snill.. Gi meg en sjanse til å forstå. Jeg har aldri møtt noen som deg før.. Jeg har blitt så utrolig glad i deg, hver så snill… Ta kontakt.

Og til dere hører fra meg igjen – Stay goregeous…

Er det ikke utrolig hvor random livet kan være fra en tid til en annen? Liksom.. For en måneds tid siden, omtrent på den tiden her satt jeg og tenkte “om livet mitt bare var ørlite mindre ensomt, og hakket mer interessant”.. En tanke, et ønske jeg har sittet med en gang i blant, omtrent hele livet. Også, i starten av nå i oktober var jeg så heldig å møte verdens mest eksentriske Sabina, som bokstavelig talt dukket opp i mørket forså å kaste lys over tilværelsen min.

I løpet av den siste måneden har vi allerede rukket å møtes et par ganger, ikke SÅ ofte som jeg kanskje kunne ha ønsket, men sånn er det bare. Ikke alle her i verden som er 100% ufør, hehe.. Uansett, akkurat nå føler jeg at vi er i ferd med å utvikle noe helt spesielt sammen. Jeg kan nesten ikke huske sist jeg møtte noen jeg har kjent meg så utrolig godt igjen i. Klart, noen forskjelligheter er det, men, det er jo ikke til å unngå samme hvem man møter på livets såkalte landevei.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I skrivende stund føler jeg at hele livet bare gir så utrolig mye mening. Jeg føler meg levende, utrolig heldig. Det er nesten så jeg vil kalle livet mitt helt perfekt nå, men for å unngå at samtlige av dere begynner å kaste opp i den store klisje-bøtta, så lar jeg være å gjøre det. Men det er jaggu bare så vidt xD For damn, jeg er bra lykkelig og fornøyd nå. Og.. Det er nå en ting, men av en eller annen grunn føler jeg meg også utrolig våken akkurat nå, og det er egentlig litt rart med tanke på hvor utrolig sent det ble i natt, hehe..

Hva jeg har gjort på i natt? Jo, jeg og Sabina har hatt et aldri så “lite” film-maraton. Vi har snakket om dette nesten hele denne måneden nå, men det var først i natt at det endelig ble noe av. Først var det “bare” oss. Klokka var sånn omtrent 23.00 da vi gikk løs på vår første film (“The Babadook”), og når filmen var sånn nesten ferdig ble vi plutselig to til som satt der i stua og hygget oss da to av Sabinas nærmeste venninner Tharsika og Silje plutselig ringte på døra og lurte på om det var greit at de kom inn “en snartur”.

Først syntes jeg det var bittelitt småkleint da jeg vanligvis ikke er så glad i å omgås flere folk på en gang, men den såkalte sosiale angsten gikk og la seg rimelig fort ettersom jeg bare ble litt bedre kjent med dem. Kort fortalt, jeg forstår hvorfor Sabina har “holdt fast” i dem. Så ja, det ble kort fortalt en veeeldig hyggelig natt med mye latter, og generelt veldig mye kos.

Det eneste som kanskje plager meg sånn bittelitt er at jeg dessverre klarte å få en liten blackout på slutten av besøket. Jeg husker ikke noe særlig av det selv annet enn at jeg plutselig bare lå rett ut i den ene sofaen til Sabina, og at noe av det første jeg ble spurt om når jeg endelig begynte å kvikne litt til igjen var om det gikk greit med meg. Og der stopper det egentlig.. Så det ble et bittelite stikk i idyllen akkurat der og da, men det lille “stikket” føler jeg er såpass lite at det knapt gjør noe for meg personlig ihvertfall.

Sabina har fortalt meg at jeg var litt “borte” før jeg “forsvant helt”, men det husker jeg ingenting av verken over eller under hodet.. Men samme kan det være, jeg gidder ihvertfall ikke å bekymre meg noe særlig. Før jeg begynte å skrive på dette innlegget nå fikk jeg bestilt meg en legetime, så innen 14 dager får jeg sikkert beskjed fra fastlegen min om at jeg må bli flinkere til å spise litt oftere (og sunnere..), da det sikkert er det som er årsaken, altså litt underernæring..

Enyway. Bortsett fra det så har jeg hatt en utrolig morsom og interessant natt, jeg har på ingen måte tenkt å la den lille black out-episoden få ødelegge for det i hele tatt. Skal innrømme jeg syns det var litt flaut når jeg først våknet, men jeg er i det minste ikke nevneverdig bekymret. Som Sabina sa like før jeg gikk hjem i dag tidlig… “Bekymringer skal man kaste ringer på, bedte fast ,forså å holde fastbundet til evig tid, så de ikke kommer og gnager deg i stykker. Når de først har lagt deg ned i kista var de ikke verdt tiden din likevel”. Noe i den dur. Hehe.

Sånn, da var det visst tomt igjen for denne gangen. Ikke mer å tilføye akkurat nå, annet enn at jeg virkelig gleder meg til neste filmkveld, eller hva vi enn måtte finne på når vi møtes igjen, og forhåpentligvis er det ikke så stygglenge til.

Forresten – jeg er fullstendig klar over at dette innlegget sikkert kunne hatt litt flere bilder.. Men for det første så ble det ikke tatt noen i natt da Sabina generelt har fortalt meg at hun avskyr kameraer. Og for det andre så har jeg ikke noen andre bilder liggende akkurat nå som jeg har tatt selv, som dere ikke allerede har sett, og som attpå til ville passet sånn noen lunde inn i innlegget. Og for det tredje.. Bilder er ikke alt her i verden ^^

Har du opplevd noe spennende i natt?

Stay goregeous!

Okei.. Bare så det er sagt. Det skal som regel litt til for at noen skal klare å sette et lite støkk i meg lengre, men for et par minutter siden fikk jeg det jeg vil kalle et aldri så lite ubehagelig overraskelses”besøk”..

På fredag la jeg ut det jeg selv mente og fremdeles mener er en ganske uskyldig spøk. Jepp, jeg sikter til den “Bekjennelsen“-jeg gjorde i helga. Når jeg akkurat hadde lastet den opp på fredag følte jeg på forhånd litt dårlig samvittighet for alle de som eventuelt måtte føle seg litt lurt, men det jeg ikke hadde tatt like mye høyde for var at dette skulle vise seg å bli en video som også enkelte skulle la seg provosere over.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Og det var nettopp det dette overraskelse-“besøket” jeg nå har blitt utsatt for faktisk gjaldt.. Skal ikke nevne noen navn, men kort fortalt hadde jeg tydeligvis ei venninne som virkelig anser denne spøken som jævlig smakløs og forkastelig (for å bruke hennes egne ord). Hun syntes virkelig ikke at man skulle hatt lov til å tulle på den måten jeg nå har gjort..

Greia er, slik jeg forsto det, at hun trodde det faktisk var noe alvorlig, så når hun omsider hadde kommet til slutten av snutten.. Ja, det falt med andre ord ikke i god jord.. Og, nei, jeg prøver ikke å lage rim med vilje akkurat nå 😛

Kjenner at rett og slett er jeg litt frustrert. Okei, jeg kan på en måte skjønne at denne videoen kunne virke litt unødvendig på enkelte, men en slik rett-på-døra-reaksjon, har jeg aldri opplevd før. Og jeg har helt ærlig aldri trodd at jeg skulle oppleve det heller.. Men jeg antar.. Folk er forskjellige.. Og vips kan det se ut som vennelista mi nok en gang er et medlem færre igjen.

Sånn – nå som jeg har fått klemt ut litt frustrasjon er det vel rett på badet for å legge en kald klut på venstre kinn… Enkelte kvinnfolk slår nemlig fra seg ganske hardt hvis de først føler for det.. Så da vet dere det.

Stay goregeous..

Ah, for en fantastisk start på “dagen” dette nå skal vise seg å bli/ være. Som nærmest nevnt til det kjedsomme er jeg og den såkalte døgnrytmen alt for mange av dere gjerne snakker så løst og varmt om ikke akkurat på bølgelengde. Ei heller nå i natt har vi klart å finne summetonen. Men man kan ikke være venner med absolutt alt og alle, right? Og vet dere, det er helt greit. For hvem trenger egentlig å ha en noe straight og kjedelig døgnrytme på vennelisten når man kan være bestevenn med den alltid så dystre, rolige og inspirerende natten i stede?

Kort fortalt, dette har vært nok en søvnløs natt i onkel Kuklinskis liv. Men det har også vært nok en nokså så givende natt. Jeg føler selv at jeg atter en gang har klart å bruke tiden meget godt. Rett og slett til å nyte stillheten, sjelefreden, livet. Det er bare en så deilig følelse av å kunne være oppe mens de aller fleste ligger og sover. Slippe å stresse med følelsen av at man kanskje burde ta seg en tur ut og møte andre. Slippe å irritere seg grønn av andres støy. Rett og slett slippe de aller fleste man kanskje ikke er så alt for begeistret for, av “vanlige” dødelige.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Etter en sånn type natt kan det ofte føles litt deprimerende når sola er i ferd med å stå opp igjen, sammen med alle disse individene som snart skal okkupere sentrum igjen, de folka som snart skal sørge for at det vil bli litt mindre fristende å gå ut og inhalere frisk luft igjen. Alle disse menneskene man ikke har behøvd å uroe seg for skal plage deg igjen på noen timer. Alle disse støymaskinene man rett og slett ikke ser ut til å bli kvitt. MED MINDRE man er oppe og ikke sover om natten.

Og nei, jeg er ikke på vei inn i noen depressiv fase igjen. Ihvertfall ikke som jeg har merket selv enda. Jeg mener, det trenger absolutt ikke være noe galt med noen selv om man kanskje ikke er så veldig glad i folk (flest)? Tvert imot syns nå ihvertfall jeg. Selv syns jeg bare det er sunt å være noe skeptisk til folk. Slik jeg ser det er det ikke akkurat sånn at jeg er den mest asosiale heller. Klart, jeg er heller ikke den aller mest sosiale. Men likevel anser jeg meg selv som sosial nok, når det kommer til de få individene jeg faktisk liker. Hvor i hvertfall samtlige av dem faktisk (og heldigvis for lille meg) er lettere å få tak i om natten enn på den alt for lyse, og innpåslitne dag.

Og apropos det. Jeg tror jeg akkurat har møtt ei som godt fort kan bli en av disse menneskene. Jeg var akkurat ute og sjekket posten (fra i går) og nærmest til min overraskelse var jeg ikke den eneste som var utenfor nøyaktig i samme ærend der og da. Greia er at jeg har visstnok fått meg en ny nabo. Ei utrolig hyggelig, oppegående for ikke å snakke om morsom jente ved navn Sabina. Den flotteste jenta jeg har møtt hittil som viser seg å komme fra Hviterussland. Og den eneste, som jeg kommer på her og nå.. xD

Først var det litt kleint. Jeg mener, jeg har ikke akkurat til vane å møte folk sånn rundt 6-tiden tidlig på morgenen, så spesielt derfor må jeg innrømme at jeg faktisk skvatt litt når jeg så henne. Såeh, ja. Enyway… Til tross for at det hele startet med et litt småkleint “hei” så skal gudene vite at vi fikk til en veldig morsom og hyggelig samtale rimelig fort like etterpå. Vi startet med å fortelle litt om hva vi gjør på, sånn av hobby og eventuelt jobb, skole etc. Forså å avslutte med å snakke litt om noe jeg ikke har tenkt å nevne for dere, ihvertfall ikke her og nå, hehe.

Og vet dere hva? Det viste seg fort å være tilfelle at vi begge ihvertfall har to særinteresser til felles. I likhet med meg er også Sabina noe over gjennomsnittet opptatt av det mørke, dystre og morbide. Tror vi klarte å prate oss innom syv forskjellige filmer på bare 5-10 minutter som vi begge tydeligvis elsker nesten like mye. Kort fortalt, det ble “litt” horror-pjatt, og såvidt jeg kan huske var det bare en ting vi ikke var helt enige om og det var vampyrfilmer. Mens jeg kan se og like ihvertfall noe så var hun ganske klar på at hun ikke kan fordra denne sjangeren. Men det har vel ikke så mye å si, tenker jeg. For som nevnt tidligere, alle kan ikke være like stor fan av alt her i verden.

Helt til slutt kan jeg vel avslutte med å fortelle dere at vi nok kommer til å møtes litt mer sånn ordentlig her en dag. Eller, helst på kveldstid kan det se ut som da det er stort sett da hun har best tid, etter det jeg forsto. Og der har dere den andre tingen vi begge har til felles, altså natten. Okei, nå er det vel ikke sånn at noen av oss har natten som en særinteresse (eller hva vet nå jeg xD), men i det minste så er jo natten NOE vi på en eller annen måte har til felles, hvis dere skjønner hva jeg mener. Hvis ikke så er det heelt greit xD Ihvertfall, jeg kjenner jeg er litt hyper nå, happy for at det ENDELIG har flyttet inn noen i nærheten jeg ser ut til å ha noe felles med!!

Håper alle sammen får en strålende god dag!

PS: Jeg er fullstendig klar over at disse bildene inneholder dagslys og sånn sett ikke passer sånn kjempebra inn sammen med teksten for dette innlegget, men valget var enten disse som jeg tok for noen dager siden.. Eller å bruke opp igjen noen gamle bilder.

Har du hatt en begivenhetsrik natt?

Stay goregeous!

© Bildet er tatt fra mirror.co.uk

Det var en våt og fuktig morgen. Og våtere skulle den bli. Magnus satt alene og nøyt sin deilige, daglige kopp med kaffe. Det fantes nesten ikke noe bedre enn det. Denne morgenen var nesten helt perfekt. Himmelen var rosa og rett og slett bare flott, nesten like flott som hun han lenge hadde hatt et meget våkent øye til. Fuglene på taket sang de mest idylliske toner. Ah, hvor livet var herlig.

Sola var i likhet med han selv i ferd med å reise seg. Hadde han bare hatt noen å dele denne soloppgangen med. Magnus dyttet forsiktig den ene hånden ned i boksershortsen, grep tak i lemmets skjøre skinn og dro det sakte frem og tilbake. Frem og tilbake.. Frem og tilbake.. Sakte, men sikkert begynte hun å skimte til. Ingrid Therese, den vakreste jenta i verden.

Etter en liten stund kvakk plutselig Magnus til da han omsider hørte en stemme han kjente meget godt. Der, rett foran han sto hun med et lite, forsiktig smil. Et ekte stykke godt kjøtt, med en herlig dose fresende blod. Ingrid Therese, den deiligste jenta i hele galaksen, med den våteste, skjønneste musa i universet.

Hun sto der i ført en lang, vidåpen morgenkåpe av glatt og myk ull. Håret hennes hang som vanlig meget avslappet nedover hennes fantastiske vakre rygg. Det deilige, vakre og noe rufsete håret til den deilige, vakre og litt rufsete jenta han så lenge knapt hadde turt å hilse på.

De så på hverandre og visste at de begge hadde sto i med den samme tanken. Denne morgenen var simpelthen for fin til at de to, unge lovende ikke skulle få heise flagget sammen. De følte seg begge meget yr og klar for å kjenne og føle på hverandres klamme bris. Ingrid tok to skritt frem og spurte høflig om å få sette seg ned. Magnus svarte med et lite smil som ikke kunne tolkes som noe annet enn et endelig ja.

Han tok så boksershortsen av seg og lot henne få sette seg. Dette hadde han drømt om lenge. Ingrid snudde seg og satte seg sakte og forsiktig ned. Langsomt og forsiktig. Lot den gli ordentlig på plass, der den så lenge hadde hørt hjemme. Følelsen de nå begge kunne føle var nærmest helt ubeskrivelig.

Magnus festet så sine klamme hender mot Ingrids silkeglatte hud. Strøk henne rolig og varsomt mens han kunne kjenne hennes våte Kleopatra berøre hans nest beste venn Tyholt. Frem og tilbake.. Frem og tilbake..

Det som i utgangspunktet var en deilig, fuktig høstmorgen hadde nå nådd sitt absolutte klimaks. Den harde, mellomstore pitbullen hadde omsider fått stifte et meget intimt og tilfredsstillende “vennskap” med den myke og litt trange kattepusen, med den glatte og kjærlige høstpelsen. Frem og tilbake. Opp og ned. Sakte og forsiktig. Dette var en dag ingen av dem skulle glemme. Denne morgenen var perfekt.

Ikke lest første del av “Karsten og Petter – Nesten perfekt” enda? Fortvil ikke, klikk her for å lese den.

Torsdag 18. februar 2016 – Klokken 08.59
“Hehe, nei jeg er nok ikke din kjære far. Og takk for det. Petter, dette vil komme som et lite sjokk for deg. Og jeg skal være helt ærlig, jeg vet akkurat hvordan du føler og hva du tenker nå. Når sant skal sies så..”, mer rakk ikke den mystiske skapningen å si før Petter fant det for godt å avbryte.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

“Hvordan kan du si noe sånt? Hvis du altså ikke er min far så må du være noen jeg aldri har møtt før, og isåfall så kjenner du meg ikke og har ingen rett i hele verden til å si noe sånt som at du vet hva jeg føler, aller minst hva jeg tenker!”.

“Nå vel, la oss si at du har rett, og at jeg nå har tatt grundig feil. Du påstår altså at jeg ikke kjenner deg? Du har selvfølgelig helt rett. Jeg er bare en helt tilfeldig person, som suser inn på rommet ditt på et såpass spektakulært vis som du ikke er i nærheten av å finne en logisk forklaring på hvordan jeg har fått til enda. Jeg vet selvfølgelig ingen ting om de tre føflekkene du har på venstre lår, jeg bare antar at du har en fetisj for silkebukser med røde striper, og jeg tar selvfølgelig helt feil når jeg nå bare påstår at årsaken til at du skulket bort halve første skoledag i niende klasse var fordi du hadde knekt Final Fantasy-linjalen din, som igjen førte til at du brukte flere timer på å finne en helt maken. Det var jo slettes ikke sånn at alt måtte være perfekt. Et helt komplett penal, eller ikke noe skole. Og forresten, du stjal så absolutt ikke den nye linjalen din fra Frida Storgmo.”.

Petter ble helt paff. Hvordan kunne denne fremmede mannen vite disse tingene? Okei, de tre føflekkene hadde han jo lagt ut på Instagram i fjor, men dog på en privat konto som bare Karsten har tilgang til, i tillegg til han selv. Karsten ville aldri vist noen de bildene uten Petters tillatelse. Og hadde han likevel gjort det hadde Petter visst om det nå. Men man vet jo aldri.. Noen kunne alltids ha hacket han.. Men hvilken syk jævel er det som har interesse av de bildene der? På en annen side. Hvilken syk jævel dukker opp på soverommet til to fremmede såpass tidlig på dagen? Og hvordan i all verdens land og rike kjenner han til den fetisjen? Det er selv ikke noe Karsten vet om, enda. Og.. Nei. Mannen foran han kunne ikke være noe annet enn en gal, genial og svært ensom stalker.

“Du er gal!”, utbrøt Petter.
“Javisst!”.
“Jeg ringer politiet. Nå!”.
“Gjør det du, så bare lener jeg meg tilbake og nyter de siste minutter av frihet i mens”.
“Fy faen, hvordan er er mulig å bli så syk?”.
“Skulle ikke du ringe politiet?”.

Plutselig gikk det opp en ting for Petter igjen. Ikke bare var denne mannen skummelt lik hans egen far, men det var også noe med den stemmen. Der og da kunne Petter sverge på at han hadde hørt den før. Det vil si. Han ville ikke ha veddet bort Play Station Vitaen på det, for det var jo NOE annerledes ved den. Men igjen virket den såpass kjent at han ihvertfall var villig til se en kvart fotballkamp om han skulle ta feil. Kunne han simpelthen ha en onkel? En ukjent onkel. En GAL, ukjent onkel. Men dog hans onkel.

“Nei… Ikke enda.”.
“Vel, du har i hvertfall nok av tid. Klokken er ikke engang rukket å blitt ni enda.”.

Hva? Var ikke klokken 08.59-etellerannet sist han sjekket? Klokken viste fremdeles 08.59. Petter stirret febrilsk inn i øynene på den fremmede, gale mannen som muligens skulle vise seg å være hans egen onkel. Petters far var et teknisk geni en gang i tiden. Riktignok så stupte ferdighetene etter at han ble rammet av slag for noen år tilbake, men.. Herregud. Petter kjente at hjertet slo i et helt sinnsykt tempo. Kunne denne mannen rett og slett ha “frosset” alt som var at teknisk utstyr i det han kom inn i rommet. Klokken måtte jo være 09.05 nå, minst.

“Hvis du ikke er pappa – som forsåvidt gir mening siden han neppe har klart å hale seg opp av sengen enda – Hvem er du?”.

Ja, hvem var så denne mystiske mannen? Det er bare et av flere spørsmål vi forhåpentligvis vil få svar på i episode 3 av “Karsten og Petter – Nesten perfekt”.

Fortsettelse følger!

Vi reblogges!

Tror du på kjærlighet ved første blikk? Tror du at to mennesker kan møtes, forelske seg fra første stund, innvie et nærmest uproblematisk forhold med bare et par smuler på fjøla, og leve lykkelig alle sine dager inntil døden kommer og tar dem? Ikke? Vel, du kan ikke akkurat klandres.

Karsten og Petter er to flotte gutter i sin beste alder. De er begge akkurat middels opptatt av dataspill, veltrente gutter, og morsomme historier med et visst budskap og poeng. Ja, også er de stormende forelsket i hverandre, det har de vært helt siden de møttes på Vikingskipet i Hamar for fem år siden under en gigantisk spillmesse.

Men en dag begynte merksnodige ting å skje. Ting som sørget for at mye aldri helt skulle bli som før. Ting som virkelig satte de to samboerne og kjærestene på en prøve. Ting som aldri i etterkant kunne sees tilbake på som om bare ting.

Torsdag 18. februar 2016
Petter lå og holdt ordentlig godt rundt Karsten denne morgenen. Som regel var det omvendt. Normalt var det Petter som sov lengst og Karsten som hadde våknet først forså å bli liggende å holde rundt Petter, men ikke i dag. Denne dagen var annerledes.

Petter følte seg veldig glad på innsiden og gledet seg masse til å overraske Karsten senere på dagen i forbindelse 5 års-jubileet. Han og noen felles venner av Karsten hadde nemlig planlagt et heidundrende cosplay-party i toppetasjen på selveste North Tech Hotell i Dundrefoss, og ikke nok med det, de hadde til og med lykkes med å overtale Karstens store forbilde Hill Dem til å komme.

Klokken var snart 9 og det var bare sekunder før mobilalarmen til Petter kom til å ringe. Plutselig kom han på at det var noe han hadde glemt. Han skulle jo overraske Karsten med tidenes nerdefrokost denne dagen. Maten hadde han allerede ordnet natten før, men den skulle jo ligget ved sengen. NÅ!

Hvordan i huleste skulle han klare å snike seg ut, hente frokosten forså å vende tilbake til soverommet før alarmen begynte å mase? UTEN å vekke Karsten? Venstrearmen til Petter lå jo så og si under Karsten. Ikke at Karsten var tung på noen måte, men en liten feilberegning og den perfekte frokostoverraskelsen Petter hadde planlagt i ukevis ville ikke lengre bli fult så perfekt som planlagt. 

Hvordan skulle han klare dette? 30 sekunder igjen. Det var nå eller game over.
Før han rakk å tenke stort lengre kjente han brått en iskald vind som snek seg oppover langs føttene. Lyset i rommet senket seg og det var akkurat som om tiden han hadde frosset. Hadde strømmen gått? Nope. Den stasjonære felles-pcen sto fremdeles på.

“Vær hilset!”. Petter skvatt. Hvor kom den stemmen fra? Petter så seg forsiktig rundt, men kunne ikke se noen. Bortsett fra Karsten da. “Karsten, er du våken?”. Petter fikk ikke noe svar. “Haha, veeeldig morsomt. Du tok meg nesten der.”, sa han og prøvde å virke så rolig som mulig.

“Ja, gjorde jeg ikke det?”. Nei, dette var ikke Karstens stemme. For det første, Karsten har mange talenter, men buktaler er ikke en av dem, denne gangen kunne Petter se med sine egne øyne at leppene hans ikke var i bevegelse.

“Ja, jeg er her borte..”. Nå var det ikke morsomt lengre. Ikke at det var det for litt siden heller, men nå var det ihvertfall ikke noe moro. Det var bare en ting å gjøre. Eller, der og da fantes det flere ideer som suste opp i hodet på Petter, men han følte likevel på seg at den mest logiske ville være å vekke Karsten sånn at de sammen kunne lokke dette gale vesenet ut av hus.

Men før han rakk å gjøre noe skimtet han til et ansikt han ikke hadde sett på svært mange år. Nei, nå hadde det klikket for Petter. Det kunne da ikke være… Petter skalv og etter 2-3 sekunders stillhet kunne han høre sin egen stemme: “Pappa?”.

Fortsettelse følger!

Vi reblogges!

Dette er fortellingen om Lise Oreo Midtsbøe Majones Erri Riie Utti Skutti Knisedottir, men vi kaller henne bare Lise. Eller, det er jo strengt talt det hun heter sammen med alt det andre. Dere skjønner, kallenavnet hennes er nemlig Lommerusk siden det er det man får om man legger sammen den første bokstaven i alle navnene hennes. Men siden Lommerusk høres litt respektløst ut heter hun fra nå av bare Lise.

Det var en dag at Lise satt alene med en pottepante på et bitte lite venteværelse og ventet på tannlegen. Lise var ikke noe glad i tannleger så dere kan tro hun gruet seg fælt. Bildene på veggene gjorde heller ikke ventetiden stort bedre. Rundt om kring kunne hun se skrekkelige fotografier som fikk pelsjakken til ordføreren i bygda til å virke som et kunstverk.

Foten hennes vibrerte. Hun kunne ikke noe for det, og faktisk merket hun det aldri selv heller fordi hun var så nervøs. Men jeg velger likevel å fortelle deg dette nå for å gi deg en viss ide om hvor hun gruet seg. Hvordan jeg vet at hun dirret med foten? Vel, jeg hadde tilfeldigvis spanejobb den dagen, som fluen på veggen. Eller rettere sagt – i den potteplanta jeg nevnte tidligere fordi jeg simpelthen ikke kan fordra tannlegetapet.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Uansett. For Lise den dagen kunne tiden verken gå fort nok, eller tregt nok. Hun ville veldig gjerne inn med det samme sånn at hun kunne bli fortest mulig ferdig. Men hun ville også at tiden skulle gå så tregt at hun aldri behøvde å sitte i den skrekkelige tannlegestolen. Kanskje hvis tiden gikk tregt nok ville var det et tegn på at resten av verden, inkludert alle bakteriene gikk i skikkelig sakte film? Kanskje alt og alle unntatt henne? Kanskje så sakte at hun ville ha rukket å dø av alderdom før Karius og Baktus i hele tatt rakk å tenke tanken på å flytte inn?

Plutselig skvatt Lise noe helt fryktelig av et veldig lite smell. Hun løftet litt på hodet og så at den ene døren i rommet var oppe. Der sto tannlegen Blank. Nå må ikke dere få ufyselige bilder i hodet, for det var slettes ikke noe metafor jeg brukte nå. Tannlegen hennes heter faktisk Blank siden han kommer fra Amerika. Alle som kommer derifra nå til dags skal helst ha litt stusselige navn.

Blank så seg rundt i det lille rommet for å se om det var noen der. Det tok litt tid før han fikk øye på Lise siden han slett litt med synet, men til slutt kviknet han til og sa at det bare var å komme rett inn. Greit nok, det han faktisk fikk øye på var egentlig aldri Lise, men potteplanten jeg lå og spanet fra der og da. Men Lise var jo der så hun reiste seg og ble med han inn.

Og.. Ehm.. Altså.. Opprinnelig skulle dere nå fått servert en skikkelig gøyal historie fra da Lise endelig fikk satt seg i den fryktelige tannlegestolen.. Men siden jeg aldri rakk å fly etter dem før døra til venterommet ble smelt igjen noe som førte til at jeg brukte rundt fem minutter på å finne ut hvordan jeg også skulle komme meg inn så får dere ikke den. Jeg kan ikke akkurat bare finne på ting heller, det hadde vært både litt umoralsk og veldig lavmål av meg.

Når sant skal sies så kan jeg ikke fortelle dere noe som helst fra Lises tannlegebesøk siden jeg aldri kom meg inn på tannlegekontoret i hele tatt. Faktisk befinner jeg meg nå midt i en ganske kinkig situasjon. Rettere sagt i den fordømte potteplanten som til slutt viste seg å være noen lunde kjøttetende. Så hvis dere kunne være så snill at dere ringer tannlege Blank og forteller han dette før det er for sent hadde jeg vært deg evig takknemlig.

Siden jeg ikke vil at Lise skal få døren rent ned av fans kan jeg dessverre ikke fortelle dere hvilket fylke hun holder til i, og.. Vel, siden Blank akkurat har flyttet til Norge så er vel heller ikke nummeret hans i telefonkatalogen heller, enda. Og.. Når jeg tenker meg om skal jeg nå snart dø likevel siden jeg tross alt bare er en enkel døgnflue. Faktisk har jeg akkurat tre sekunder igjen på å avslutte denne fortellingen som…

– THE END –
 

Vi reblogges!